ANITA YVONNE STENBERG
Profesjonell banesyklist
PROFIL
1992-modell, som satser fullt på banesykling. Regjerende nordisk mester fra i år og norgesmester i de siste årene siden 2009. Innehaver av de fleste norgesrekorder. Satser mot OL 2024 og 2028 i Paris og Los Angeles i disiplinen omnium.
Navn: Anita Yvonne Stenberg
Fødselsdato: 28 / 08 / 1992
Nasjonalitet: Norge
Bosted: Drammen / Mallorca
Idrettsgren: Banesykling, omnium
Utdannelse: Klinisk dietist
Email: anita_yvonne_92@hotmail.com
MIN HISTORIE
Min sykkelkarriere startet i sen alder. Jeg begynte å utforske sykkel når jeg var 16 år. Mest av alt basert på tilfeldigheter.
Som barn var jeg alltid interessert i hest, og min store drøm var å bli en stjerne innenfor sprangridning. Jeg startet med å ri når jeg var 8 år, og red fast helt frem til jeg var 17 år. I mellomtiden prøvde jeg meg på mange forskjellige idretter. Turn og kickboksing var en av mine kortere karrierer. Svømming holdt jeg på med ganske lenge, men uten den store gløden. Langrenn og turorientering har jeg alltid likt, men kun på mosjonsplan.
Interessen for sport kom først i ungdomsårene, i 14-15 års alderen. Jeg begynte å bli interessert i løping, spinning og langrenn. Dessverre fikk jeg benhinnebetennelse og vondt i knærne av for mye løping på feil underlag og med feil type sko. Jeg er så heldig at jeg overpronerer, og det visste jeg ikke den gang. Ikke var jeg tålmodig nok til å sitte i ro heller. Litt smertestillende og ut å løpe igjen. Men det holdt ikke lenge før jeg var nødt til å kaste inn håndkleet og tenke alternativt. Utover spinning, ble det også litt mer utendørssykling. Faktisk var det min spinningsinstruktør som oppfordret meg til å ta i bruk sykkelen utenfor. Han syntes vel ikke det var noe poeng i at jeg satt inne i en nesten tom spinningsal en deilig sommerdag med 20 grader og sol.
Jeg gjorde som han sa. Jeg tok fatt i min terrengsykkel, som jeg forøvrig hadde fått som konfirmasjonsgave når jeg var 15 år, og dundret løs. Mest på grus da. Jeg prøvde meg i skogen, men teknikken manglet. Asfalten var forsåvidt morsom å kjøre på, for det var ikke noe teknisk. Det var bare tungt og gikk sakte. Landeveissykkel hadde jeg aldri hørt om. Det var kun noe som de i Tour de France syklet på. Ikke noe til meg. Jeg prøvde meg på 3 terrengritt det året, 2008. Som jeg selv synes gikk bra. Jeg kom i mål og jeg var sliten, så det måtte vel være bra nok. Og jeg kom heller ikke sist. Men terreng var fortsatt ikke noe for meg.
Høsten 2008 kjøpte jeg min første landeveissykkel. Jeg hadde jobbet hele sommeren for å spare opp nok penger. Min mor synes nok det var dyrt at jeg brukte hele lønninga mi på en sykkel, som det ikke var sikkert jeg kom til å bruke. Men jeg kan love deg den ble godt brukt og ble til en god investering.
Den høsten meldte jeg meg inn i Drammen CK, og ble introdusert til sykkelmiljøet. Her møtte jeg også Janne Simonsen som har vært utrolig viktig for meg i starten av min karriere og som nå er en nær venn. Hun lærte meg opp i alt fra å pumpe sykkelen til hvordan man sitter i felt. Hun tok meg også med til Asker CK, som var i gang med å starte opp et damelag. Dette var så starten på min interesse for banen.
Sommeren 2009 spurte vår lagleder om jeg var interessert i å prøve meg på bane NM i Stjørdal. Jeg var god til korte tempoer, og siden jeg hadde mistet landeveis NM på grunn av et stygt fall, var dette en ideell mulighet. Jeg takket selvfølgelig ja. Jeg fikk låne Janne sin temposykkel (ja, vi har ingen ordentlig bane i Norge, så temposykkel på en humpete asfaltbane er OK), som også var første gang jeg prøvde et slikt tempodyr. Jeg syntes faktisk banen var litt skummel, ironisk nok. Uansett, jeg vant 2000m individuell forfølgelse, og har aldri vært så glad og stolt i hele mitt liv.
Året etter, i 2009, vant jeg igjen 2000meter. Og denne gangen over tempodronninga Thea Thorsen. Så litt talent måtte jeg vel ha på bane? Det samme året tok Janne med meg og resten av Asker CK jentene på banesamling i Geneva, som var første gang jeg prøvde en ordentlig bane og banesykkel. Det var gøy, men på det tidspunktet var det fortsatt landevei som var i fokus.
Det var først i 2011 at jeg fikk nok av landevei. Siste ritt på sesongen og jeg brøt. Jeg gadd ikke mer. Gadd ikke de bakkene. Så mye trening, og fortsatt var jeg ikke god i bakker. Ikke likte jeg regn og kulde heller. Vind er vel ikke på listen over favorittene heller. Men bane - det kunne jeg godt tenkt meg. Samme forhold over alt. Flatt. Kort. Raske ritt. Innendørs. Om sant skal sies visste jeg ingenting om bane. Kun at det var det jeg ville.
Høsten 2011 dro jeg til Ungarn som bursdagsgave fra mine foreldre. Ja, jeg er halvt ungarsk, så min mor tok kontakt med det ungarske landslaget og fikk meg innkvarteret hos en av hennes venninners voksne barn. Her møtte jeg en fantastisk gjeng som har betydd utrolig mye for meg. Treneren iBi og sprinteren Balu. De lærte meg normer og regler, taktikk og teknikk, og introduserte meg til en helt ny verden. En verden jeg elsker og er avhengig av.
Jeg hadde 3 harde uker på betongbanen i Budapest. Treneren iBi var fornøyd med meg, og ville at jeg skulle prøve meg på løp. Så etter 2 ukers trening hjemme i Norge, reiste jeg tilbake til Ungarn og dro med dem til Østerrike. Først et treningsløp. Uken etter et UCI-løp. Det var noe av det hardeste og morsomste jeg har noen gang har prøvd. Og jeg var bitt av basillen. Det var dette jeg skulle. Det er her jeg har min styrke og passion.
Sen sommer 2012 flyttet jeg til Ballerup og etter hvert til Frederiksberg (Danmark). Nå skulle min karriere som banesyklist starte (i kombinasjon med mine ernæringsstudier). Ja, det var hardt å være helt alene i starten i et "fremmed" land, men jeg kom fort inn i sykkelmiljøet i Danmark, og ble tatt relativt godt i mot. Jeg kom fort på et landeveislag og fikk nye bekjentskaper. Og utviklingen gikk i riktig retning. Det har tatt lang tid. Og jeg har kjempet hardt. Både økonomisk og selvfølgelig fysisk og mentalt.
Det er først nå moroa har startet. Nr. 5 til EM. Kvalifisert til World Cup. Kjemper om VM plass. Tror på OL 2020.
2016 har vært et fantastisk år. Og bedre blir det. Ting ser lysere ut, økonomien er bedre, studiene er ferdig og jeg har kontroll over min egen livssituasjon.
Mye takket være de som har trodd på meg og støttet meg igjennom hele min satsning, og de som har kommet inn etterhvert. De vet hvem de er.
PERSONEN BAK SYKKELHJELMEN
Når jeg ikke har sykkelhjelm på, er jeg en ganske vanlig jente. Litt spesiell har jeg nok alltid vært, og har alltid likt å gå mine egne veier.
Min familie bor i min hjemby, Drammen. En ganske alminnelig familie, mor og far, 3 barn og en hund. Jeg har 2 mindre søsken, en søster på snart 16 år og en bror på snart 18 år. Jeg er den eneste som har flyttet ut. Forøvrig er nok familien Stenberg kjent for å dra over landegrenser.
Min far er finsk. Min mor er ungarsk. Vi bor i Norge. Sant nok er farmor norsk, faktisk fra Lier, så det at vi er endt opp i Drammen kommer ikke ut fra det blå.
Jeg er utdannet klinisk dietist fra høyskolen i København. Stort studielån, ingen jobb. Eller, jobben er å sykle rundt i ring. Morsommere enn å telle kalorier og slå folk i hodet fordi de spiser feil. Faktisk er ikke dietiser så slemme. Snillere enn leger og faktisk veldig forståelsesfulle. Dietister elsker som regel mat og vet hvordan det er å slite med det ene og det andre. En dag skal jeg nok få bruk for utdannelsen min. Om ikke annet kommer den godt med i idretten. Og der skal jeg nok få brukt det jeg lærte på skolebenken. Litt akademisk er jeg. Og om jeg liker å skrive langt? Hva ser det ut som? Jeg tenker at hvis man har kommet helt ned hit så gidder man ikke lese mer. Ikke har jeg så mye mer spennende å dele heller.
Kanskje ses vi ute på sykkelsetet?
Kontakt
Ta gjerne direkte kontakt med meg ved spørsmål, kommentarer eller henvendelser vedrørende sponsor og samarbeid!
Jeg kan nås å mail:
anita_yvonne_92@hotmail.com
