Nyheter

NYHETER


Link til hjemmesider, avisartikler ect. finnes som hyperkobling inne i tekstene.

Spons meg som privatperson eller bedrift HER, og hjelp meg og Norge med å få en banerytter til OL i 2020!

Vil DU være med på min reise?                                                   (Oppdatert 26.09.2020)


Jeg er i full gang med å søke sponsorer til OL 2021, og gjerne på lengre sikt. Jeg må ærlig innrømme at det er en drenerende prosess. Som utøver er jeg best på å sykle. Jeg er ikke særlig god til å hverken selge meg selv eller vite hva bedrifter ser etter. Jeg møter ofte veggen, full av frustrasjon.


Det å være profesjonell banesyklist er ikke lett. Jeg har ikke et landeveislag, som landeveisryttere har. Jeg har ingen kontrakt, ei heller ingen lønn. Jeg står for alt selv.

Sponsorer vil ofte støtte lag. Eller de vil støtte barn og unge. De vil støtte noe som fremmer lokalsamfunnet. Helst ikke privatpersoner. Noe jeg forstår. Jeg er sikker på at det er mange der ute som søker i hytt og pine, til prosjekter som kun gagner dem selv.

Slik er ikke jeg. Jeg søker støtte for å kunne gi noe tilbake. Jeg ønsker kun å kjempe om medaljer i banesykling. Jeg ønsker å kunne underholde det norske folk, og vise hvor fantastisk sport banesykling er. Jeg vil være med på å danne en grobunn for fremtiden. Være et godt forbilde. Være en frontfigur som kan inspirere og hjelpe andre inn i sporten – enten om det er bredden eller eliten.


Jeg tror og mener det er viktig for norsk banesykling at det finnes en elite, og at denne blir tatt vare på. Jeg ofrer alt og gjør alt hva jeg kan for å vise det norske flagget stolt frem. Jeg vil gjerne gjøre enda mer, og kjempe enda hardere.

Jeg er nok en av de få som jobber 20 timer ved siden av å sykle – i tillegg til at jeg står for alt det praktiske ved siden av. Jeg vet at hvis jeg for lov til å fokusere enda mer, ha mer tid til å trene, mer tid til å restituere, mer tid til å sove – så vil jeg også bli sterkere og bedre.



Jeg har gjort alle de tiltakene jeg kan for å kunne steppe opp til OL 2021. Jeg har brukt mine siste midler til å flytte fra Danmark og til Mallorca (takk til mine sponsorer som har gjort det mulig for meg å komme meg hit!) – men nå trenger jeg hjelp til å kunne fortsette mine forberedelser til OL og jeg trenger hjelp til å kunne være god nok til å ta medalje til OL.


Selv har jeg laget en privat innsamling (link HER), men hvis du kjenner en bedrift som vil være med på å støtte en fantastisk historie og selv være med på å forme en ny historie innenfor banesykling, med meg som foregangsperson – så ta kontakt med meg HER.














Rapport fra Barcelona                                                          (Oppdatert 13.09.2020)

 

Det er moro å være i gang med å reise og sykle konkurranser igjen!

Etter en god helg i Praha, gikk turen "hjem" til Mallorca for 5 gode dager trening i sol og varme.

 

Fredag 11.september gikk turen over til Barcelona, en liten flytur på 40 minutter.

Banen i Barcelona er nok en av de flotteste og beste utendørsbanene jeg kjenner. Den er helt åpen, ligger litt i høyden med flott utsikt, og ikke minst, den er av tre og virker rask å sykle på!


 

 

Lørdag 12. september var det omnium, UCI CL2 «16È TROFEU INTERNACIONAL CIUTAT DE BARCELONA - MEMORIAL MIQUEL POBLET». Det var et godt startfelt, med 14 jenter.

Scratch var et aggressivt løp, hvor mange prøvde å stikke, men ingen kom avgårde. Når det manglet 10 runder begynte taktikken, og det endte med en samlet spurt – hvor jeg gikk av med seieren!

Tempo ble en hardt løp. Jeg var offensiv fra start, og samlet raskt poeng i begynnelsen. Det måtte jeg så betale «dyre» dommer for. Da det avgjørende «bruddet» gikk, hvor en av rytterne fikk hull til feltet, klarte jeg ikke å komme med. Jeg endte som nr. 2, da hun i brudd samlet nesten alle poengene. Det var fortsatt et flott løp, men bare ikke helt etter min plan.

 

Etter 2/4 løp lå jeg derfor ranket på en delt 1. plass med en av de spanske rytterne.

 

Etter en lengre «siesta», fikk jeg sovet 2 gode timer. Det var virkelig tiltrengt, etter 2 netter med mindre søvn. Utrolg hvor godt man kan sove ute på banen når man hører de kjente lydene rundt seg, av ryttere som sykler, nettelling på start-gaten og susen av sykler på parkett.


På kvelden var det eliminasjon. Det er alltid et hardt løp, og med syre ut av ørene klarte jeg i gå av med seieren her, og fikk kapret viktige poeng for å komme i ledelsen.

 

Siste løp var poengløp. Noe jeg vet jeg er god til, og hvor de andre fryktet meg. Jeg fikk samlet både poeng underveis, samt tatt en runde på feltet sammen med 2 andre ryttere. Dermed endte jeg opp med 173 poeng totalt, hele 26 poeng ned til nummer 2! Seier’n var i boks!

 

 

Det var en god tur til Barcelona, hvor jeg fikk maksimalt med poeng til verdensranklisten!

 

 

Nå venter vi bare på klarsignal fra UCI om at Elite EM blir. I mellomtiden er jeg tilbake på Mallorca, og fortsetter den gode treningen.

 

GP Frama,er UCI CL2                                                                      (Oppdatert 05.09.2020)

 

Helgen 4-5. september var det tid for mitt første UCI løp siden min VM bronse tilbake til mars i år!

Aldri har jeg hatt en så lang konkurranse-fri periode.

 

Min treningsperiode har vært god, men jeg var fortsatt utrolig spent på hvordan mine konkurrenter var. Jeg vet at noen har brukt tiden fornuftig til å bli enda bedre, mens andre har tatt litt lettere på det.

 

 

Fredag 4. september var det omnium på programmet.

Det ble kjørt på utendørsbanen i Praha, Tsjekkia. Det var et sterkt felt som var til start, med blant annet italienere, tsjekkere og østerrikere. Det ble kjørt aggressivt fra start og det var høy fart i alle 4 disipliner.

 

Selv med nerver på, så klarte jeg å holde hodet kaldt, bruke kreftene økonomisk og time min spurt. Vi var et samlet felt i scratch etter flere angrep. Jeg fikk en god spurt og vant første disiplin!

 

Til tempoløpet gikk jeg inn med mer selvtillit, og følte at dette kunne jeg. Tsjekkiske Jarmila var offensiv, og gikk i utbrudd fra start. Jeg klarte å fange henne akkurat innen første poeng ble utdelt, og vi fikk et godt samarbeid. Etter halvveis inn i løpet klarte vi å fange feltet. Da jeg fikk flere poeng enn Jarmila underveis, samt vant de to siste spurtene i tempoløpet, vant jeg også denne disiplinen.

 

I eliminasjon følte jeg at jeg hadde kontroll. Selv om mitt forhjul på en eller annen måte løsnet underveis i løpet, noe som selvfølgelig gjorde at jeg ikke turte å reise meg fra sadlen, så klarte jeg å kjøre smart og igjen vinne denne øvelsen.

 

Med 12 poeng ned til nr. 2, kunne jeg gå sikkert inn til siste øvelse, poengløpet. Jeg følte meg stadig bra, og vant 9/10 spurter, samt at jeg kom i brudd når det manglet 11 omganger.

Totalt endte jeg opp med 168 poeng, hele 54 poeng ned til nr. 2!



Lørdag 05. september var det poengløp og scratch.

Her stilte jeg selvfølgelig som storfavoritt etter gårsdagens demonstrasjon.

Første løp av poengløp, som ble et hardt og langt løp! Det var mange som var ivrige på å ikke skulle spurte mot meg, så det ble støtet gang på gang. Jeg måtte ta ansvar og lukke ned alle hull.

Jeg vant 9/10 spurter, samt at jeg kom i en liten utbruddsgruppe når det manglet 5 runder. Da jeg var sikret seieren uansett hva, kunne jeg «cruise» inn til en sikker seier, med hele 51 poeng, mens nr. 2 fikk 30 poeng.

Scratch ble igjen et hardt løp, hvor ingen ville møte meg til en felles spurt. Igjen, måtte jeg ta ansvar og sørge for at ingen kom av sted uten meg. Vi endte med å bli en samlet gjeng mot slutten, hvor jeg soleklart stakk av med seieren.

 

Det var storeslem denne helgen, med 3 av 3 mulige 1.plasser! Sesongen kunne ikke ha startet bedre, og jeg er utrolig glad for at den lange, harde treningen under korona har gitt resultater!

 

Nå skal jeg «hjem» til Mallorca, før jeg neste helg tar en tur til Barcelona, for enda et baneritt! Endelig er vi i gang!

Hva gjør man når ting stopper opp og gleden forsvinner?       (Oppdatert 02.09.2020)


Det er ingen hemmelighet at det har vært vanskelig i perioder. Det er heller ingen hemmelighet at jeg har vært mye frustrert i forhold til min egen trening og de mulighetene jeg har hatt i Danmark. Danmark har gitt meg mye, det er det ingen tvil om. Jeg har bodd her hele mitt voksenliv, og tross alt, klart å karre meg til en medalje til VM og en kvotepass til OL. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker som jeg ikke vil være foruten, og jeg har nok også funnet verdens beste deltidsjobb(er).



Jeg har lenge tenkt på «hva jeg skal gjøre med livet». Ikke misforstå, jeg har på ingen måte tenkt å stoppe min sykkelkarriere. Tvert imot. Det har mer handlet om at jeg føler at min utvikling og sykkelglede blir begrenset i Danmark. Jeg savner muligheten til å trene det jeg har bruk for på banen, når jeg har bruk for det, på mine premisser. Jeg har savnet en forutsigelighet når det er trening og hva man kan trene.



Korona-krisen begynte virkelig å sette ting på spissen. Det var uutholdelig å tenke på at jeg kanskje var tvunget til å være i Danmark hele høsten og vinteren. Velvitende om at så snart vi kommer til oktober blir det mindre og mindre treningstid på banen frem til mars. Treninger blir avlyst grunnet arrangement og treningsløp. Alle mosjonister og landeveissyklister tar opp treningstiden og plassen. Mine muligheter til å få trent skikkelig forsvinner i de månedene jeg har mest bruk for det.



Sola Arena er rett rundt hjørnet. Ville jeg klare å holde ut til 1. januar? Hva om banen blir forsinket? Hva som strukturen ikke fungerer fra start? Risikoen for at alle vil inn på Sola Arena og risikoen for at det tar tid å bygge opp en skikkelig struktur er der. Har jeg virkelig lyst til å ta den risikoen, nå som jeg står foran det viktigste året av livet mitt?



Jeg trengte hjelp. Finne ut av hva jeg skal. Hva mine muligheter er. Jeg var nødt til å spørre både NCF og OLT om hjelp. Hva gjør jeg?
De spurte hva jeg aller helst ønsket. Om ikke økonomien spilte en rolle. Svaret var egentlig enkelt. Min drøm har alltid vært Mallorca. Av flere grunner.
Været er fantastisk. Tenk å ikke skulle se på YR hver eneste evige dag. Hver eneste evige time. For å kunne planlegge treningen.
Veiene. Uendelig muligheter. Flatt, bakker. Få biler. Så å si ingen lyskryss. For ikke å snakke om banen. Palma Arena – en flott innendørsbane klar til bruk. Son Moix, en helt nyrenovert utendørsbane, bare 3 minutter fra innendørsbanen. Kan det bli bedre?
Ikke minst, miljøet. Landslaget til Irland bor her. Fantastiske mennesker. Flere landslag kommer for å trene på banen. Noen av de spanske rytterne bor her. Bare fellesskapet i seg selv er også fantastisk.



Jeg var nødt til å ta et valg. Nødt til å ta en sjanse. Mallorca er dyrere enn Danmark. Husleien øker, jeg er avhengig av å ha en bil, og baneleien er også mye dyrere. Utgiftene generelt dobles.



Hva med Kenneth? Det er nok ingen hemmelighet at jeg og Kenneth fungerer som team. Og jeg legger nok heller ikke skjul på at han er utrolig betydningsfull og viktig for meg. Han forstår meg, og han er der for meg når jeg aller mest har bruk for det. Det er en trener som virkelig går all-in og engasjerer seg for meg og min utvikling. Så ja – han må med. Han kan dessverre ikke bo der fulltid. Det blir annerledes for meg, når jeg er vant til å kunne sparre med han daglig, og ha daglig oppfølging til treninger. Men det er en utfordring jeg er klar til å ta.



Mallorca er et stort pluss på pluss, minus at det er dyrene og minus at jeg i perioder skal være min egen sparringspartner.


Så jeg tok sjansen. Jeg fikk en av de irske jentene til å dra på visning for meg, og jeg skrev under kontrakt på et lite hus midt på øya. Leiligheten ble skrevet under før jeg hadde kontroll på noe som helst annet. Økonomien var ikke på plass – og selv om jeg får tilskudd fra NCF og OLT til prosjektet, var ikke beløpet fastlagt, og langt ifra nok til å kunne dekke de totale utgiftene. Jeg hadde ikke snakket med jobbene mine, men håpet bare at det ville gå. Heldigvis var mine arbeidsgivere positive til det.
Økonomien fikk jeg 70 % styr på, og håper at selv med krisen, at noen nye sponsorer vil dukke opp. Og hvis noen vet om noe, så gi meg endelig beskjed!

 

Nå har jeg vært 2 små uker på Mallorca, og allerede møtt mange nye fantastiske mennesker. Jeg har hatt startnummer på, for første gang siden VM, hvor jeg konkurrerte i scrach og poengløp på utendørsbanen i Son Moix. Hvor jegvant dameklassen, og ble nr. 2 hos herrene.


Jeg nyter et miljøskifte og nye muligheter. Jeg nyter de treningene jeg allerede har hatt, og ser frem til mange flere kilometer på veiene her, samt mange timer på banen. Det er fantastisk å glede seg til hver eneste evige trening, selv de «kjedelige» turene på 2-3 timer. Mallorca-timer er noe helt annet enn andre timer. Og ja, spanske tider er vel heller ikke helt som andre tider 😉

 

Nå er jeg på vei til Praha for å begynne å samle UCI-poeng igjen. Det blir spennende å se hvordan min form er, samt mine konkurrenters form!






Hva betyr miljøet på prestasjon og motivasjon?               (Oppdatert 21.06.2020)


For litt over 3 uker siden bestemte jeg meg for å dra hjem til Norge. En impulsiv, men nødvending beslutning (les mer om det i innlegget; Livet er ikke en dans på røde roser).

 

Tiden i Norge har gitt meg tid til ettertanke og refleksjon. Mens jeg har vært hjemme har jeg hatt noen fantastiske treningsmuligheter og trent med flere forskjellige. I tillegg til at jeg har bodd hjemme hos mamma og pappa, som har overøst meg med kjærlighet og oppmerksomhet.

 

Jeg har blant annet trent med Drammen CK, Eiker CK, proffsyklist Emilie Moberg, NCF landeveis jentene, elite roer Siri-Eva Kristiansen. Jeg har trent styrke ute på terrassen til PT Monica Ingebrigtsen og hatt mulighet til å trene på Akropolis Marienlyst. I tillegg har jeg fått behandlinger av naprapat Thomas Arnesen.
Trener Kenneth Berner har også vært en uke på besøk.

 

Jeg har fått trent bra med styrke og mye bra på sykkel. Flatt, bakker, kupert og det Norges terreng ellers har å by på.

En ting er at været har vært fantastisk. En annen ting er miljøet.

 

Uansett hvor jeg har trent og hvem jeg har trent med, har jeg storkost meg. Et miljøskifte jeg trengte. Det har også gitt meg tid til å reflektere og tenke på hvor mye miljøet man er i har å si. Og da mener jeg hele miljøet man er omgitt av; både treningsmiljøet, men også i hverdagen.

 


Det å være toppidrettsutøver er ikke enkelt.
Især ikke i en idrett man er alene om i Norge. Som banesyklist har jeg bruk for spesifikk trening rettet mot min disiplin om jeg vil bli best. Det kan skape utfordringer når det gjelder å finne andre å trene med. Jeg har måtte gå på kompromiss med mitt eget program når jeg har vært i Norge. Ikke på alle øktene, men på noen av dem. Det var vært OK.

Det har vært OK fordi treningsutbyttet jeg har fått ved å gå på kompromiss har vært mye større enn om jeg skulle trene alene. Jeg har fått syklet litt lengre intervaller i en litt lavere sone enn ellers på noen av øktene. Jeg har syklet mye bakker med en mye lavere tråkkfrekvens enn hva jeg eller har gavn av i forhold til banen. Men jeg har presset kroppen optimalt og min treningsglede har vært 100 %.


 

Et godt treningsmiljø gir gode resultater. Enten det er for barn og unge, mosjonister eller eliteutøvere. Et godt miljø fremmer treningsglede, engasjement og stå-på-vilje.

Et godt miljø danner grunnlaget for god trening. Et godt og trygt miljø skaper gode rammer for utvikling på alle nivåer. Et miljø hvor man føler seg trygg og man kan komme akkurat som man er.

 

For meg handler godt miljø om at det skal være et sted hvor man kan komme uansett dagsform. Enkelte dager har man kanonbein. Andre dager er beina råtne, og man har bruk for en hjelpende hånd for å komme igjennom treningen.

Et godt miljø handler om å møte engasjerte og smilende mennesker. Et sted hvor man blir sett. Et sted hvor man merker at alle vil bli bedre, og hvor motivasjonen til å presse seg selv smitter over på hverandre. Et sted hvor man gir hverandre high-five etter hvert eneste intervall, en klapp på skulderen, et smil. Et sted hvor man motiverer hverandre, og man har lyst til å sykle litt mer og litt hardere.

Et godt miljø handler om at man blir respektert for den man er og et sted hvor det er rom for å bli bedre. Et sted hvor man kan få hjelp til å bli bedre, og hvor det er lov til å feile.

Et godt miljø handler også om at man vet at man kan si i fra, og man blir ventet på. Enten om det er fordi man har en defekt, må ha en tissepause eller påfyll på flaska.

 

For meg personlig har det å komme hjem handlet om å være omgitt av mennesker som gir meg noe. Gir meg lyst og glede. Jeg har elsket alle intervallene jeg har syklet, fordi det har vært god stemning, og alle har vært innstilt på at økten skal gjennomføres hardt og godt. Humøret har vært høyt, og uansett hvor mye syre det har vært i beina, har man gitt hverandre high-five, og gledet seg til neste intervall.

Jeg blir møtt med en annen form for respekt, og merker at de jeg møter og trener med, er stolte over at jeg, som Drammens-jente og OL-kvalifisert utøver, kommer og er med. Det jeg har oppnådd og ønsker å oppnå, blir satt pris på.

 

Et positivt miljø, hvor man pusher hverandre, heier på hverandre, og kan stole på hverandre er gull verdt – uansett nivå og ambisjoner.

Toppidrett – er det en riktig jobb og er det fulltidsjobb?    (Oppdatert 10.06.2020)

 

NRK Sport sendte i 2017 1549 timer, nesten 30 timer sport i uka. Det er da kun NRK. Tall fra TV2 ect. har jeg ikke funnet.
Nordmenn elsker sport, og vi er generelt en stor sportsnasjon.

Antallet timer som går til sportssendinger hos NRK har økt jevnt de siste par 10 årene. I 2002 f.eks. var det «kun» 832 timer i året, en økning på underkant av 50 %.Og ikke minst alle nye sportskanaler som har kommet de siste par årene.

 


Det å være toppidrettsutøver er mer enn bare å trene og konkurrere.
Vi er «underholdning» på TV og live. Vi sørger for at folk hjemme har noe de kan se på, heie på og skape en form for nasjonalfølelse. Vi sørger for å vise flagget stolt fram, og vi kjemper for å få spilt vår nasjonalsang når vi står øverst på pallen. Vi setter Norge på kartet og er ansiktene utad.

Vi er forbilder for unge, og viser at sport er moro.
Vi inspirerer mosjonister til å trene, og til å trene hardt, så de kan sammenlikne sine tall og verdier med oss.
Vi er ambassadører for ulike bedrifter, og viser deres bedrift, produkter og holdninger stolt frem.

Det å være toppidrettsutøver er en jobb, og en viktig jobb i samfunnet.

 

Bortsett i fra dette, består selve livet av trening, reising, konkurranser og forberedelser.

Selv trener jeg i snitt 20 timer i uka, alt varierende fra 15-30 timer. Altså er antallet rene treningstimer under snittet til en alminnelig arbeidsuke på 37,5 time. Hvis man så på jobben som kun trening.

 

Toppidrettslivet består av så mye mer. Trening og konkurranse er en ting. Reising er en annen. Men det kommer også restitusjon inn i bildet. Både aktiv restitusjon i form av tøying, massasje ect. Passiv restitusjon som faktisk er å ligge på senga og bruke minst mulig krefter.

Det består av forberedelser; mental trening, spise riktig og korrekt mat.

Og det består av å sørge for å ha en viss balanse i økonomien; pleie og vedlikehold av sponsorer.

 

Hvis jeg har to treningsøkter på en dag, rekker jeg ikke noe annet den dagen. Selv om jeg kan ha 1 times morgenøkt fra kl. 8-9, og neste trening først er kl. 13, består timene fra kl. 9-13 i å slappe av. Bare det å gå til butikken og handle inn gjør at jeg er mindre restituert og mindre klar til økt nr. 2. Det høres ekstremt ut, men det tar unødvendige krefter, krefter som skal brukes til å bli en bedre banerytter. Hva kan man gjøre i mellomtiden? Utenom å sove, se serier ect, så brukes tiden f.eks. til planlegging av trening og kost eller mentaltrening. Eller i min situasjon, noen få timer med hjemmekontor.

 


Hva ville en verden uten sport være?

Jeg tror det ville vært en noe gråere og kjedeligere hverdag.

Vi som idrettsutøvere blir satt stor pris på når vi er på skjermen, men jeg føler ofte at vi blir glemt i hverdagen. Idrett blir ofte nedprioritert. Men for at vi skal kunne underholde på TV-skjermen, for at vi skal kunne få nasjonalsangen spilt på høyttalerne og få heist det norske flagget, kreves det at vi kan utøve vår jobb 100 %. Det krever at vi som utøvere også kan få lønn, da det er en reell jobb.

Det krever at vi kan få plass til å trene, enten om det er på en sykkelbane, ute på landeveien eller i svømmehallen. Vi jobber aldri fra kl. 8-16. Vi jobber fra kl. 0-24. Og vi klager sjelden på vilkårene vi lever under.


 

Jeg håper idretts-Norge for øynene opp for betydningen idrett har og ønsker å være med på å kunne løfte opp oss utøvere, så vi kan prestere enda bedre!

 

Livet er ikke en dans på røde roser                        (Oppdatert 28.05.2020)


Korona-utbruddet

11 uker er gått siden hverdagen ble snudd på hodet. 11 annerledes uker.

Jeg må innrømme at denne perioden har vært en berg-og-dalbane.

De første 4-5 dagene var utrolig tøffe. Det var vanskelig å omstille seg og forstå hva som skjedde. Det var vanskelig å godta at alle reiser og planer ble avlyst, at velodromen stengte, treningssentrene stengte og at hele verden ble lukket ned sosialt.

 

Den positive siden

Likevel klarte jeg å finne gleden i den nye tilværelsen. Gleden av å finne ro. Gleden av å ha tid til å trene, trene og trene. Gleden av å virkelig kunne nerde omkring min trening og utvikling.

Korona-tiden har gitt meg mye positivt; jeg har blitt god venn med min room-mate. Jeg og Kenneth har hatt utrolig mange gode og morsomme treninger, mange gode snakk om trening og spennende prosjekter. Det har vært deilig å ikke skulle stresse, men ha tid til å kun fokusere på trening og restitusjon.

I bunn og grunn har jeg hatt det overraskende godt i perioder.

 

Jeg har i hvert fall prøvd å skape den beste situasjonen og tilværelsen ut av det.

Men det er vel alltid en bakside av medaljen, er det ikke?

 

Baksmellen

Jeg vet at mange sliter i disse tider. Mange opplever ensomhet, tomhet, føler at de er i et fengsel. Jeg har stor respekt for de som klarer å overvinne dette alene.

Selv har jeg klart meg godt lenge. Takket være Kenneth som jeg har brukt mye tid sammen med og han har vært en utrolig viktig støttespiller for meg.

 

Men det å bo som jeg gjør, som er et bevisst valg fra min side for å kunne satse på min idrett, det er hardt. Jeg har aldri vært i min kjellerleilighet i så lang tid som dette før. Og det har begynt å tære på mine krefter.


Jeg har oppdaget andre sider av meg selv. Jeg trodde ikke jeg var sosial. Jeg trodde ikke jeg hadde bruk for kjærlighet og nærvær. Jeg trodde ikke jeg ønsket noe fast, trygt og sikkert.

Men det gjør jeg. Og jo mer jeg har vært alene, jo større har behovet blitt.

 

Treningen, og hard trening, har vært min redning. Jo hardere, jo bedre. Hard trening har gjort meg roligere, har gjort meg tilfreds, og fått mine tanker til å stoppe opp litt.

 

Men det alene er ikke løsningen på lang sikt.

 

Finne meg selv igjen

Jeg velger å avvike fra min strikte plan i de neste 14 dagene. Jeg velger å dra hjem til familien i Norge, sette mitt prosjekt vedr. syklus på pause, og velger å trene «fritt» i den forstand, at det blir fokus på lyst, og at det skal være kort og intensivt. Og jeg vil finne tilbake til den gode gamle meg, som jeg har mistet mer og mer i denne perioden.

 

Helt siden jeg virkelig begynte å forstå at jeg kunne bli god på bane, har jeg vært utrolig pliktoppfyllende og ønsket å gjøre alt med trening og restitusjon så optimalt som mulig. Det har betydd at når jeg har vært hjemme i Norge, har jeg ikke vært så mye tilstede med venner og familie som mange nok hadde håpet. Jeg har gjort det jeg pleier, og fulgt min plan for å bli best.

 

Jeg er en person som kun klarer å gå all-in. Jeg elsker når hverdagen består av trening, restitusjon og mer trening. Jeg har aldri klart å være god til å putte inn andre «hverdagslige» ting i mitt liv – som kafeer, venninnekvelder eller andre festligheter. Og dit kommer jeg nok aldri. Nok fordi jeg elsker mitt strikte A4-liv, hvor man vier livet til sporten.

 

Og det er også der det oppstår problemer. Jeg vil gjøre det jeg gjør, men likevel vil jeg ha mer.

Men ikke mer av hva som helst. Mer nærvær og mer oppriktighet.

Jeg kan selv bli bedre til å være nærværende og spørre de jeg er glad i, hvordan de rent faktisk har det. Men også omvendt.

 

Mental smell og impulsivitet 

Jeg gikk på en mental smell. Som jeg i første omgang ignorerte. Men min nedtur kom igjen og igjen og igjen. Selv om jeg trodde jeg var sterk nok til å overvinne den alene, var jeg ikke det. Og til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet. Det påvirket mitt humør. Det påvirket de jeg var sammen med negativt. Jeg var ikke meg selv, og jeg likte ikke energien jeg sendte ut til de som var rundt meg, og som jeg var glad i. Så jeg bestilte første fly hjem til Norge.

Det var en impulsiv handling, som ikke var gjennomtenkt. Men som var basert på behov og lyst.

Jeg ble tvunget til å avlyse alle kommende avtaler. Jeg måtte skrive til min sjef at jeg ønsket ferie – på kort varsel. Avlyse treningsavtaler. Avlyse filmkveld med min room-mate. Avlyse andre møter. Og jeg valgte å være ærlig, og fortelle at jeg faktisk ikke hadde det så godt.


Responsen og støtten var stor. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt eller forventet. Mest hadde jeg vel ikke tenkt eller forventet noe som helst.  Jeg ønsket bare å være ærlig.

Og det er nok først i slike situasjoner man ser hvem som er der for en, og at man blir overrasket over hvor mange som faktisk vil hjelpe og er glad i en.


Selvfølgelig er det synd det tok meg så lang tid å se det og det tok meg så lang tid å forstå at jeg ikke er alene. Men det er vanskelig å innrømme at man er ensom. Nok fordi jeg synes det er pinlig å innrømme det. Og fordi jeg føler det er min feil. Jeg velger jo bevisst å være egoistisk om min trening og restitusjon. Jeg velger bevisst å si nei til å være sent ute, jeg sier nei til å henge ut etter trening og jeg sier nei til weekend-turer.
Derimot ønsker jeg å henge med andre og gjøre «kjedelige ting», som ingen spør om. Jeg vil gjerne vaske sykkel, jeg vil gjerne tøye, jeg vil gjerne lage verdens kjedeligste mat som spises på 10 minutter for så å se Netflix og bare henge. Jeg vil gjerne gjøre det alle tror man ikke gidder. Og jeg tror det er mange som har det sånn. Det trenger ikke alltid å være noe stort og spennende – bare det å ha ekte nærvær til hverdagslige ting. Jeg trenger ikke å underholdes for å ha det godt.

 

Noen ganger er det så lite som skal til. Selv en glad og smilende person kan være trist innvendig. Selv om det kan være ubehagelig å spørre inn til hvordan man rent faktisk har det, og oppriktig ville ha et ærlig svar, betyr det mye.

Et lyttende øre, et forståelsesfullt nikk og bare en hånd som strekkes ut. Jeg er ikke god til det, men jeg ønsker å bli bedre. For jeg har merket og opplevd på meg selv hvor mye det betyr. Og hvor mye det gir meg.

 

Nå starter min 14 dagers «ferie», hvor jeg vil koble av, finne meg selv og være 100 % tro mot mine følelser og behov.



Hva er talent?                                                                    (Oppdatert 01.05.2020)


Selv om jeg «kun» har vunnet en bronsemedalje til VM, har medaljer fra verdenscup, vunnet verdenscup sammenlagt, vært Norgesmester 61 ganger ++, har jeg før hørt at jeg ikke hadde noe talent.

 

Jeg har alltid ment og trodd at man kan klare det man har lyst til, hvis man virkelig vil.

Selv om sport er en brutal verden, da det faktisk er kun én som kan lykkes der og da, er ingenting umulig.

 

Jeg husker når jeg meldte meg inn i min første sykkelklubb, og jeg var helt fersk. Jeg fikk vite at jeg var «for gammel» til å bli elitesyklist. Jeg var 16 år.

Jeg husker jeg tenkte at den mannen vet ikke hva han snakker om, og jeg skal vise han, at jeg kan komme på landslaget hvis det er det jeg vil. Året etter, som andreårs junior, fikk jeg sjansen til å være på landslaget på landeveien.

 

Siden den gang har jeg så byttet gren fra landevei til bane.

 

Når jeg startet med bane, fikk jeg vite at jeg skulle være forberedt på at jeg kanskje aldri ville klare å kvalifisere meg til VM. Nivået var så høyt, og jeg var så langt fra.

Det var i 2011. Det tok meg godt 6 år å klare det, men 2017 kvalifiserte jeg meg og syklet mitt første VM. I 2020 tok jeg min første VM medalje.

 

I 2012 fikk jeg vite at jeg ikke hadde talentet på min side til å bli en elitesyklist på banen.

Den gangen var jeg 20 år. Jeg trodde talent betydde at jeg ikke var sterk nok. At min kondisjon var for dårlig, min teknikk på sykkel ikke var bra nok og at jeg ikke visste hvordan man spurtet.

Det var sant. Jeg hadde færre watt i beina, jeg visste ikke hva spurt var og jeg satt kanskje ikke på pent på sykkel. Heldigvis hadde jeg lyst og mot til å trene hardt og strukturert.

 

Hva er egentlig talent?

Store Norske Leksikon sier at «talent brukes vanligvis om en persons iboende evner og muligheter til å kunne utvikle ferdigheter innenfor bestemte funksjoner».

Jeg vil mene og påstå at jeg har enormt med talent. Jeg har hatt og har evnen til å utvikle mine sykkelferdigheter til det som jeg har bruk for, for å være i verdenseliten i banesykling.

 

Noen ganger undrer jeg meg over trenere, støttepersonell, tidligere proffryttere og mosjonister sin tankegang.

Når jeg ønsket å bli god og hadde bruk for hjelp, møtte jeg en del motstand. Fordi jeg på det tidspunktet ikke var særlig god. De så på det jeg presterte der og da, men ikke de iboende mulighetene jeg hadde i meg.

De som kritiserte meg spurte meg aldri de «riktige» spørsmålene (etter min definisjon):

  • Hva er du villig til å ofre?
  • Hvor mye tid er du villig til å avsette?
  • Hva er din førsteprioritet i hverdagen?
  • Hva er det du egentlig vil oppnå og hvorfor?

 

Det skal sant sies at det er mange som har trodd på meg, støttet meg og hjulpet meg. Selvfølgelig er det det. Det var også en trener som så noe spesielt i meg og har utviklet meg siden.

 

Poenget mitt er, for alle som leser, at ingen skal la seg begrense av andre menneskers meninger om en.

Selv om jeg i tidlig 20-årene ikke hadde verdens beste selvtillit, har jeg alltid hatt en familie som har presset meg til å tro på at alt er mulig, du skal bare ofre det som kreves for det, pluss litt til.

Jeg var opplært til å være en «nerd». Når man vil noe, går man all-in.
Det gjorde jeg med sykkel.

 

Jeg ser utrolig mange dyktige unge ryttere jevnlig. Husk at alt er mulig, og husk at talent ikke handler om din kondisjon der og da. Men det handler faktisk om din egenskap til å klare å utvikle deg og ha lyst til det 😊

 

Troen på det, lysten til det og evnen til å finne hjelp de riktige plassene har vært min vei frem.

Treningshverdagen i corona-tiden (Del 2)                 (Oppdatert 19.04.2020)


Hverdagen har blitt snudd opp-ned. Velodromen er stengt. Styrketreningen er stengt. Alle planene for sommeren er avlyst, og jeg vet ikke når det er neste gang jeg skal ut og reise, neste gang jeg skal sykle ritt, eller neste gang jeg kan besøke familien i Norge.

 


Hvordan takler jeg hverdagen mentalt og hvordan holder jeg motivasjonen oppe i en mer eller mindre usikker hverdag?

I forrige innlegg skrev jeg hvordan min treningshverdag ser ut, og det er mye trening for tiden, også av den harde typen.

Selvfølgelig kan det være hardt å motivere seg i en slik periode, hvor alt er usikkert. Det går rykter om både det ene og det andre. Noen spekulerer på om alt blir stengt ut 2020. Noen mener økonomien vil gi en baksmell. Noen mener at OL 2021 kan risikere å bli avlyst. Man hører om sykkellag som nesten går konkurs. UCI som sliter økonomisk. Ja, det er ganske deprimerende nyheter. I starten leste jeg mange nyheter, og bekymret meg mye. Det har jeg stoppet med.

Noen ting kan ikke jeg påvirke, og det er ingen som kan spå fremtiden. Jeg har gått tilbake til mine gamle vaner, men å minimere lesingen av nyheter og konsentrere meg om det som er viktig for meg.

 


For meg handler motivasjon om flere ting.


Én: Jeg skal huske hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Hvorfor startet jeg med å sykle? Hvilken glede gir det meg? Og hvor viktig er det for meg? Hvor viktig er det for meg å nå mine mål, og hvorfor?

Når jeg har svart på dette, ærlig og oppriktig, så er ikke motivasjonen noe problem.

Likevel kan det oppstå ambivalente dager, når man har lyst, men likevel ikke.


To; Støtte og oppbakking. Det er vanskelig å være alene.

Det er alltid enklere å være to, og det å være to om et felles mål er dobbelt så engasjerende og inspirerende. Jeg kan ærlig innrømme at uten min trener, Kenneth, sin støtte og oppbakking hadde jeg hatt vanskeligheter for å klare å gjennomfør min treningsplan så bra som jeg gjør det. Det er vanskelig å nå et mål alene og være 100 % på i alle treningsøkter. Jeg har dager hvor jeg henger litt med nebbet, jeg har dager hvor jeg kan gå på vann, jeg har dager hvor hele verden ser sort ut og jeg har dager hvor ingenting kan bli for hardt.

I alle disse treningene elsker jeg å ha noen å dele mine følelser og opplevelser med. Kenneth er tilstede i 95 % av mine treningsøkter, og uansett om det er på mine gode dager eller dårlige dager, er det utrolig motiverende å ha en som er engasjert og er tilstede for en.

Jeg vil nok, «dessverre», aldri kunne klare å gå tilbake til det jeg hadde før, hvor jeg sto for det meste av treningen selv, da det betyr enormt mye for meg å ha Kenneth til stede. En ting er å ha en som er engasjert, hjelper og støtter, men en annen ting er å kunne ha en å le med og har det gøy med underveis i treningen.

Det å ha en fast treningspartner, uansett om det er en trener, venn eller klubbkamerat, gjør det en verden av forskjell – i hvert fall for meg.


Tre; Variasjon og personlig engasjement.

Det er viktig for meg at det er variasjon og forskjellig fokus i treningsopplegget. Hvis alt handler om watt, og alt handler om å forberede mine watt gang for gang, vil jeg gå under med et brak. Variasjon i både hvordan treningen gjennomføres og hva som er målet for treningen er viktig. Noen dager handler det om å forbedre watt og tiden. Men ikke alltid.

Noen ganger handler det om å klare å holde en høyere tråkkfrekvens. Noen ganger handler det om at pulsen er i en høy nok sone. Andre ganger legges det mer fokus i styrketreningen, og sykkeltreningen skal «bare gjennomføres». En helt tredje gang kan det handle om antall timer. En fjerde gang er fokus på kost og ernæring.

Selv om man i prinsippet gjør det samme; styrketrening, rulleturer, intervaller, kan gjennomføringen og hva som er fokuset variere. Variasjon er bra for mitt hode, og skaper mindre press på å alltid skulle prestere og forbedre meg under trening. Det har tatt meg lang tid og vært vanskelig å akseptere at man kan ikke alltid gå etter rekord-tall. Noen ganger er tallene dårlige, andre ganger blir de ikke bedre. Men plutselig kan man fly. Og sånn er det med kroppen.


Fire; Ha et mål som du selv er herre over.

Som regel er det treningsleir og konkurranser som er mine delmål underveis til det store målet, som er EM, VM, verdenscup, OL.

Nå kan jeg ikke regne med å skulle konkurrere i lang tid, og jeg har ikke mine konkurrenter som kan presse meg og vise meg mine styrker og mangler. Det kan selvfølgelig føre til en lavere treningskvalitet, da man ikke kan få et spark i baken, som man gjør til konkurranser.

Derfor er det viktig for meg nå å sette opp mine egne mål, og selv gi meg det siste sparket i baken som mine konkurrenter normalt står for.

Jeg og Kenneth har gang i vårt eget lille prosjekt, som handler om å optimalisere treningen og ernæringen til et helt nytt nivå. Akkurat hva det handler om og hva vi gjør, kommer jeg tilbake til en gang senere. Men vi «forsker» på meg, og prøver å finpusse på timing av intervaller, styrketrening, restitusjon og kosthold.

Jeg tar puls, temperatur og vekt hver morgen. Jeg vil snart også registrere søvnmønster, ta urinanalyse hver morgen og gjennomføre laktat-tester. Min kost registreres hver dag.

Vi bruker hele situasjonen til noe positivt, nå som vi «endelig» har tid til å være hjemme, uten å skulle planlegge reiser, konkurranser osv.

 


Oppsummert synes jeg at denne perioden ikke er så ille tross alt. Jeg får mye god trening, jeg er utrolig heldig som har Kenneth til å motivere meg daglig, vi får variasjon i treningen og målsetningen for hver økt, og vi må selv engasjere oss i vårt eget prosjekt.

Selv om det er vanskelig å ikke bekymre seg om hva fremtiden bringer, er det ikke en faktor jeg personlig kan påvirke. Jeg kan bekymre meg så mye jeg vil, og bli syk v bekymring, men det kommer ikke noe godt ut av det. Jeg er ikke den beste til å legge lokk over bekymringer jeg ikke kan gjøre noe med, men jeg øver meg. Og bare det å lese færre nyheter hjelper 😉


 

Jeg holder motivasjonen oppe, og gleder meg til OL i Tokyo 2021!

Treningshverdagen i corona-tiden (Del 1)                         (Oppdatert 05.04.2020)

 

Endelig er det bekreftet at OL starter i 2021, presis ett år senere enn planlagt.

Det betyr for min del at omnium i OL starter søndag 8. august 2021.

Det er god tid til å få lagt et enda bedre grunnlag for treningen. Det gir selvfølgelig også noen utfordringer, da hele året skal planlegges på nytt.

 

Det er hovedsakelig min trener, Kenneth, som planlegger treningen overordnet. Jeg er med i detaljene; foretrekker jeg 2 eller 3 minutters intervaller? Hvilke dager passer til intervaller/styrke/sprint osv.

 

 

Hvordan ser så treningshverdagen min ut de neste par månedene?

Det første som påvirker akkurat nå er selvfølgelig at banen er stengt, så all treningen som skulle ha blitt gjort på banen, blir gjennomført på best mulig måte ute på landeveien, hvor jeg prøver å matche gir og cadanse til hva jeg skulle ha kjørt på banen.

All fokus er rettet mot omnium, som er mitt hovedmål og den disiplinen jeg satser 100 % på.

Akkurat nå er jeg i «grunntreningsperioden», hvor det er mange timer på sykkelen med lavere intensitet. Denne perioden varer frem til vi vet når jeg kan begynne å konkurrere igjen, hvor fokus vil bli rettet mot høyere intensitet og færre timer.

 

Hvordan ser min hverdag ut akkurat nå?

 

Mandag, onsdag, fredag - dobbelt treningspass

Morgenrutine

Mandagsmorgen starter brutalt med 1 times trening på Velotron (min wattbike / treningssykkel) bestående av noen korte spurter. 

Jeg er på sykkelen senest kl. 9.00 i kjeller-leiligheten hjemme, og har 30 minutters progressiv oppvarming, før jeg har 10 sekunders all-out spurter med 5 minutters pause.

 

Det er typisk en elsk/hat – økt. Den er hard og effektiv. Men det kan til tider være hardt å motivere seg når man sitter alene i kjelleren, og ikke har hverken selskap eller noe å se på. I forhold til Zwift, hvor man føler man har selskap og man har andre ryttere på skjermen man kan se på og måle seg opp imot, har Velotron sitt eget program og kan ikke kobles opp til andre programmer.

Ofte er det en økt basert på disiplin, og det krever god musikk for å holde motivasjonen oppe. Ofte er tanken på hvorfor jeg trener det jeg trener (OL!), motivasjonen som får meg igjennom økta.

 

Formiddagen

Etter morgentreningen er det frokost, etterfulgt av 2-3 timers hjemmearbeid.

De timene jeg bruker på jobb, blir typisk ansett som «restitusjon», og jeg sitter gjerne ½ time med Recovery Boots, og ellers ligger jeg typisk i sengen og jobber.

 

Jeg jobber deltid for Hobbii – et online garnfirma, hvor jeg er kundeservicemedarbeider, og svarer norske og engelsktalende kunder på mail.

I tillegg har jeg et annet mindre prosjekt på gang, hvor jeg er blitt ansatt noen få timer i uken som «Social Media Manager» for en App som heter «Way of Life». Det er noen ganger en vanskelig kabal, når man trener fulltid og jobber deltid😉

 

Ettermiddagen

Etter lunsj, sykler jeg hjem til min trener Kenneth, som bor 25 km unna meg. Ca. 1 times rolig sykling, hvor Kenneth typisk møter meg halvveis på sykkel, så jeg får litt selskap på veien.


Det å kunne trene med Kenneth daglig, det at han er der, støtter, motiverer og hjelper, gjør treningen til en lek. Det å kunne være to om et fellesmål er utrolig inspirerende og motiverende, især når vi begge to er like engasjerte. Jeg må nok ærlig innrømme at uten hans hjelp, hadde det krevd mye mer mental energi fra min side for å komme gjennom min daglige trening.


Siden alle treningssentrene er stengt, har Kenneth investert i vekter hjemme hos seg (hos meg er det hvert fall ikke plass til slike ting, som tidligere nevnt bor jeg på ca. 15 kvm og det er fullt opp med sykler).

Ettermiddagen blir brukt til 2 timers styrketrening med fokus på benøvelser og core, etterfulgt av ½ times tøying.

 

Aften

Etter at jeg har blitt kjørt hjem av Kenneth, etter å ha spist middag med Kenenth og hans kone, Mette, vil jeg alltid analysere dagens trening og forberede meg til hva som skjer neste dag.

Typisk avslutter jeg kvelden med 1-2 timers jobbing igjen, før jeg slår av lyset ca. kl. 22.00.


 

Tirsdag og Torsdag - intervalldag

Torsdag er en dag som normalt blir brukt på banen, men som nå blir brukt på landeveissykkelen ute.

 

Morgenrutine

Morgenen blir satt av til jobbing - helst 4 timer, så det kan komme litt penger inn :)

 

Ettermiddagstrening

Etter lunsj-tider er det tid til trening, hvor jeg møter Kenneth for intervaller ute på landeveien.

Det er typisk 3 timers intervalltrening, med en god, lang oppvarming og en god nedkjøring.

Intervallene kan variere en del, men det er typisk AT eller VO2-max, bestående av alt fra 2 til 5 minutters intervaller, som gjentas X antall ganger. Selve intervall-økta varer i ca. en time med aktive pauser.

Når jeg kommer hjem, er det tid for restitusjon, som består av 20 minutter på foam roller, ½ time tøying eller yoga, samt ½ time med Recovery Boots på mens jeg analyserer dagens økt.  


Resten av kvelden blir brukt på avslapping, da selve treningen pleier å være så hard at det ikke er energi til å gjøre noe mer resten av dagen.



Lørdag og søndag - lange treningsturer

Helgen ligner alle andre dager for min del. 

Begge dagene starter med trening sammen med Kenneth.

Lørdagen er ofte en dag som inkluderer forskjellige typer lavintensitets-intervaller, mens søndagen er en god, lang søndagstur. 


Hele formiddagen går med til trening, hvor jeg er borte 3-5 timer. 


Når jeg er hjemme igjen, går ettermiddagen til "aktiv restitusjon" og daglige gjøremål.


Kvelden blir brukt til avslapning, og annet "sykkel-relatert arbeid", som kan være blogginnlegg, forberede noe til sponsorer, søke sponsorer, planleggingsarbeid, ordre og vedlikehold av sykle, og oppdatere meg på siste nytt hos UCI. 



Glemte jeg å nevne cafe-besøk, shoppingturer og venninnekvelder?

Det er dessverre ikke noe som skjer så ofte i min dagligdag, det kreves mye når man er syklist 24/7, og derfor blir alt annet skåret vekk.


 

Oppsummering av treningsuke:

En generell treningsuke består av totalt 20-30 timers trening.

Jeg trener hver dag, men har noen dager innimellom som jeg har helt fri. Det er ikke noe fast, men noe som legges inn etter behov.

Fordi jeg ser Kenneth daglig, er det alltid enkelt å tilpasse hver trening og endre treningen hvis kroppen er sliten, og den opprinnelige planen ikke kan følges.

 

Jeg har 3 dager med dobbelt-økt, ofte bestående av morgentrening på Velotron, og rull + styrke hjemme hos Kenneth.

De resterende 4 dagene består av et treningspass, og hver trening varer mellom 2-4 timer. Det er 2-3 dager med intervaller, og resten er enten langkjøring/distanse eller restitusjonsrull.

I tillegg til dette har jeg 5-7 dager i uken aktiv restitusjon i form av: 20 minutters foam roller + ½ time tøying/yoga + 30 min Recovery Boots.

Èn dag i uken har jeg også massasje hos Kenneth. Normalt har jeg fått til Søren, som tidligere hadde Frederiksberg Sportsmassage, men nå som alt er stengt, så er det jo fint at Kenneth er utdannet massør i tillegg til diplomtrener 😉

 

 

I neste innlegg vil jeg skrive litt mer om hvordan jeg kommer meg igjennom ukene med fokus på motivasjon og den mentale biten.

 

 

OL har blitt utsatt til 2021                                                                     (Oppdatert 24.03.2020)


I nåværende situasjon synes jeg dette er det riktige valget.
Jeg er glad for at IOC endelig har tatt en beslutning. Det verste i denne perioden har vært usikkerheten, ryktene, spekulasjonene. Det er fortsatt mange spørsmål som gjenstår. En eksakt dato for OL. Hvordan ser den resterende banesesongen ut? Det er mange spørsmål som fortsatt er ubesvarte, men det viktigste er at jeg vet at OL først blir sommer 2021.


Jeg er glad for at det blir tatt hensyn til folkets helse og sikkerhet, samtidig som min drøm, i likhet med mange andre utøvere, trenere, nasjoner og supportere, om et OL fortsatt er realistisk.


Jeg har ingen deadline og jeg har det ikke travelt.
Jeg elsker jobben jeg gjør på sykkel og all gleden toppidrett gir meg. Om det er OL i august 2020 eller sommer 2021 gjør ikke den store forskjellen. Min motivasjon, iver og glede er like stor.


Det som betyr mest for meg er å kunne representere Norge til OL, uansett når de velger å avholde det. Jeg skal nok sørge for å være i mitt livs beste form.

På mange måter er jeg lettet over at OL er utsatt.
De 2 siste årene med kvalifikasjon har vært harde. Nå får jeg endelig tid til en lang treningsperiode uten pauser. En periode hvor jeg kan fokusere kun på trening, samtidig som mitt hode får ro. Jeg får mulighet til å planlegge OL-oppkjøringen enda bedre. Jeg får mulighet til å være enda bedre forberedt og jeg kan bruke enda mer tid på å optimalisere mitt utstyr. Jeg har rett og slett enda mer tid til å nerde, mer tid til å bli en enda råere utgave av meg selv.


Jeg har det utrolig fint med hvordan fremtiden ser ut.
Det eneste som kan bekymre meg, er økonomien.
Hvordan vil COVID-19 påvirke norsk økonomi? Toppidrett sin økonomi? Mine sponsorers økonomi? Min treners økonomi?


Jeg er vant til å leve av brød og vann, og bo i min lille hule. Men jeg er 100 % avhengig av all støtten jeg får av både sponsorer, NCF, OLT og Kenneth Berner.


Når det er sagt, så vil fortsatt de midlene jeg har fått tildelt til OL 2020 gå øremerket til OL 2021. Her sløses det ikke med en eneste krone! Især ikke med nåværende kronekurs.

Jeg er optimistisk, fortsetter å kjempe og har troen på at vi alle kommer styrket ut av dette!

Hvordan livet kan snus på hodet                                    (Oppdatert 15.03.2020)


For nøyaktig 2 uker siden vant jeg min første medalje til VM. Jeg smilte fra øre til øre, og livet kunne ikke ha vært bedre.

For nøyaktig 1 uke siden raste jeg opp fjellene i Malaga, nøt solen, nøt friheten. Tenkte at jeg er sinnsykt heldig som får oppleve det her.

For 5 dager siden kom jeg tilbake til Danmark, hadde brukt en hel uke på å planlegge sesongen, planlegge treningen frem til OL og begynt å booke reiser. Det var mye jeg så frem til.

BikeExpo i Norge. Besøk av en journalist fra Drammen som ville følge meg en dag. Besøk av dokumentaristen Bendix. Pre-event i Tokyo i midten av april. Komme i gang inne på banen igjen. Se mine kollegaer på arbeid. Prøve å se noen andre kjente fjes. Massasje.

Det kom til å bli en travel mars og april måned, med mange gjøremål, høyt tempo, mye god trening. Jeg gledet meg.



Lockdown

Allerede dagen etter at jeg kom hjem, onsdag 11. mars, begynte det å se tungt ut.

Onsdagskveld innførte Danmark «lockdown» grunnet spredningen av COVID-19, noe som for min del betød at banen stengte. Treningssenteret stengte. Jeg kommer ikke til massasje. Alle mine avtaler i mars og april har blitt avlyst. Jeg må jobbe hjemmefra. Ikke fordi jeg i utgangspunktet har noe i mot hjemmekontor, fordi jeg jobber ofte hjemmefra. Men jeg trives på kontoret, og jeg har lyst til å se mine kollegaer og ha det sosiale sammen med dem 1-2 ganger i uken.


Restriksjonene har fortsatt.

Unødvendig inn- og utreise frarådes. Jeg kunne nok ha flyktet hjem til mor og far i Norge, men det gjør ikke treningsdelen særlig enklere. Det eneste det kan hjelpe på, er at jeg har noen mennesker rundt meg hele tiden.

Jeg synes virkelig det har vært tungt og vanskelig å omstille meg.

Det har vært tungt fordi jeg savner det sosiale nettverket. Jeg savner den faste treningen. Jeg savner løpene jeg så frem imot. Jeg savner friheten. Jeg savner sol, glede og latter. Alt er plutselig blitt så dystert, tungt. Det er tungt å stå opp, tungt å få gjort jobben på sykkel. Jeg ble fort påvirket av stemningen rundt meg, frykten rundt meg, dysterheten.

Jeg har aldri lest så mange nyheter før i mitt liv som nå, og hele situasjonen gjør en trist.


Jeg er også den eneste som kan snu min egen situasjon. Jeg har det jo sånn sett bra. Jeg kommer ikke inn på banen og jeg kommer ikke inn på treningssenteret. Jeg får ikke syklet i korte rør. Det er noen mennesker jeg ikke får sett på en stund.


Se gleden i elendigheten

Men jeg får trent og jeg får levd min normale hverdag nesten som jeg pleier.

Jeg får syklet ute og jeg har mitt watt-bike. Min trener Kenneth, har til og med investert i rack til knebøy hjemme hos han. Så mulighetene er mange til å få en god, lang treningsperiode, uten stress, uten mas. Litt kaldt, men jeg dør ikke. Ingen møter, ingen avtaler, ingenting står i veien for at jeg har full frihet til å gjøre akkurat hva jeg vil her hjemme. Jeg blir ikke forstyrret av mail, av telefonmøter, og sosiale medier er helt stille. Og de vennene jeg aldri har tid til å se om formiddagen fordi de er på jobb eller skole, har plutselig hav av tid. Så situasjonen, hvis man ser borti fra selve COVID-19, er ikke så ille for meg.

Jeg vet det er andre som har det værre, andre som kjemper fordi de mister sine faste inntekter eller fordi de har nære som er i livstruende situasjon hvis de blir smittet. Det er en periode nå som man må lære å tenke utover sin egen boble. Lære å være medmennesker og ta ansvar. Ingen vet hvor alvorlig situasjonen er, ingen har en fasit på hva det korrekte er i en slik situasjon. Det minste man kan gjøre er å følge anbefalingene og være gode medborgere.


Jeg graver noen ganger min egen grav, som er unødvendig. Jeg har fortsatt inntektene mine, selv om det ikke er akkurat nå jeg kan håve inn flere sponsorer. OL-drømmen lever stadig, og Japan og IOC jobber på spreng for at alt skal gå som planlagt. 



Bidra med det du kan

Jeg må bidra med mitt for å hjelpe på situasjonen. Det eneste jeg kan gjøre, bortsett i fra å følge myndighetenes råd, som er simple nok; "hold deg hjemme!", er å i det minste spre glede blant de få menneskene jeg omgås og hjelpe hvis noen trenger en hjelpende hånd.

Pass på hverandre, og vi ses på den andre siden!



Uken etter VM                                                              (Oppdatert 07.03.2020)


Uken etter min aller første medalje i VM har vært en hektisk, spennende og annerledes uke.

Jeg er annerledes enn mange andre, på mange punkter.

Uken etter VM er en såkalt «fri-uke», en uke hvor jeg kan gjøre akkurat det jeg har mest lyst til før den harde jobben frem mot OL starter. Jeg har også gjort akkurat det jeg har hatt aller mest lyst til.

 

Allerede tirsdag etter VM satt jeg i solen i Malaga, sammen med min kjære landeveissykkel. Det var blitt bestilt en ukes opphold i Malaga, et opphold som var langt fra avslappende.

ToDo-listen var lang:

  • Telefonmøter
  • Sponsorsamtaler
  • Planlegging av trening, konkurranser, budsjett, jobbplan frem til OL

I tillegg til å nyte solen og sykle mange gode turer i fjellet. Og – prøve å jobbe bittelitt innimellom.


Engasjementet etter min bronsemedalje har vært utrolig hyggelig og jeg har brukt mye tid på å nyte alle tilbakemeldinger og gratulasjoner! Selv om det nok er langt fra hva mange andre toppidrettsutøvere opplever, har det vært stas og jeg nyter fortsatt å tenke tilbake på mitt poengløp!


 

Planlegging

Det var en uke som fløy av sted, og forsvant på null komma niks. Jeg hadde min trener Kenneth Berner med, da det var noen møter vi begge skulle til og planlegging som skulle gjøres i fellesskap.


Jeg kan garantere at jeg fikk han utfordret på mange måter. Jeg vil ha den perfekte treningsplanen frem til OL. Jeg vil ikke miste et eneste minutt av verdifull trening.

Ofte kan jeg ikke sette ord på hva og hvorfor jeg er frustrert. Det er bare en følelse av at noe mangler. At noe ikke stemmer for meg.

Selv om Kenneth lyttet og jobbet hardt, satte alle treninger frem til OL inn i TrainingPeaks, skrev en grov oversikt til meg på papir, var det ikke nok. Selv om jeg ikke leste alle detaljene, og jeg ikke er utdannet trener, følte jeg meg ikke fornøyd. Det er noen ganger bare en følelse av frustrasjon, noe som jeg opplever mer og mer, da jeg er på jakt etter det optimale. Noe som er viktig. Jeg har forstått at jeg er i verdenseliten og en av de beste. Og det finnes dessverre ingen «Anita-fasit», selv om jeg skulle ønske det. Det finnes ingen fasit på hva løsningen er for å fortsette å utvikle seg og ta nye steg. Jeg kan ikke gjøre som før, og vi skal tenke nytt.

 

Heldigvis er Kenneth alltid klar til å ta utfordringen. Han lytter og forstår. Og selv om jeg får han til å jobbe dag og natt for å finne en løsning, gjør han det med glede. Alt frem til OL ble satt inn i et skjema. Soner, tider, gir. Hva som er målet og hvorfor. Hvorfor gjør vi som vi gjør. Hva er hensikten.

Jeg er en rytter som liker å ha kontroll og være involvert i min utvikling. Jeg kan ikke overlate ansvaret til andre, og er derfor også utrolig glad for at jeg har så mye frihet som jeg har. Til å være engasjert, til å kunne stille alle mine kritiske spørsmål, til å få være med til å bestemme.

 


Landevei

Jeg har blitt spurt om å være med i landeveislag denne sesongen. Mange mener det er det riktige for meg. Jeg blir sterkere, får mer utholdenhet. Jeg har valgt at jeg vil være 100 % banerytter og jeg vil representere verdens beste klubb, IK Hero.

Jeg har sett at de valgene jeg og Kenneth har tatt i løpet av de siste årene har gitt resultater, det har fungert for meg. Jeg fortsetter å utvikle meg og jeg er motivert. Jeg elsker det jeg gjør, fordi jeg er involvert i planleggingen. Selv i min off-season har jeg lyst til å sykle 3 timer hver dag. Det er ren idrettsglede, og valg basert på lyst og motivasjon. Det finnes mange veier til målet, og selv med alle utfordringene jeg møter på veien, stoler jeg på at det jeg og Kenneth gjør i fellesskap, vil føre meg dit.


Hva har jeg ellers gjort?

Det har ikke vært mye tid til overs, når alle dagens gjøremål har blitt huket av.

Jeg har storkost meg på sykkelen og virkelig nytet det å kunne sykle i sol og varme, "uten mål og mening", i den forstand at jeg har syklet uten en plan for intervaller, distanse, intensitet og et spesifikt mål med den spesifikke økten. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var utenlands på "sykkelferie". Alle andre turer er i forbindelse med konkurranse eller oppkjøring til en konkurranse - så det å føle seg helt fri for en gangs skyld har vært deilig. Selvfølgelig hadde det vært enda deiligere om turen hadde vært uten alle møter, avtaler, samtaler, planlegging, men noe skal vel dagen gå med til når jeg ikke sitter på sykkelsetet ;) Er man fulltidsutøver er man vel fulltidsutøver, døgnet rundt, året rundt!

Uansett hva, jeg storkost meg i fjellet og jeg visste ikke en gang at jeg ville klare å klatre så mange høydemeter på 6 dager! 

 


Jeg gleder meg allerede til å komme i gang med oppkjøringen til OL! Det vil bli hardt, det kommer mange utfordringer og mange hindringer på veien. Jeg er klar til alt sammen.

Takket være alle som støtter meg og tror på meg.

VM Berlin – oppsummering                                                             (Oppdatert 02.03.2020)

VM var en stor opptur og mitt beste VM noensinne!

 

Kort oppsummert; BRONSE-medalje i poengløp – min første medalje noensinne i et VM og 25 år siden sist Norge tok en medalje til et VM! Den første medaljen som er tatt i en fellesstart 😊

I tillegg ble jeg nr. 9 i omnium – og dermed ble jeg kvalifisert til OL!

Så det kunne ikke blitt bedre – fikk jeg nevnt at jeg tok medalje og kvalifiserte meg til OL?

Jeg kan fortsatt ikke få ned armene og slutte å smile fra øre til øre!

 

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle som har sendt meg gratulasjoner! Jeg er overveldet og klarer nesten ikke å holde følge med alt som skjer på sosiale medier! Tusen takk – dere er fantastiske alle sammen! Jeg er så glad for all støtte og glede jeg får på alle fronter – det betyr bare så enormt mye!

 

Tusen takk til alle som har donert privat også – det betyr MYE! Det er fortsatt mulig å donere, hvis det er noen som ønsker det (link HER)– alt går utelukkende til OL forberedelser 😊

 

 

Litt om min opplevelse fra VM i år:

Det var mye nytt og spennende til VM i år. Som regel er det kun meg og Kenneth – og det er hele teamet – og «vi» skal klare alt selv (les Kenneth) – møter, lisenskontroll, tøysjekk, massasje, mat, mekaniker, sogniur, fotograf– you name it. Selv om jeg kun er en rytter er det mye jobb som følger med. Selvfølgelig er vi blitt vant til å klare alle disse oppgavene alene, men hvis man kan avlastes så man kan gå mer all-in på å fokusere på å f.eks. gjøre meg klar.

 

Teamet rundt meg

I år fikk vi med oss dokumentaristen Bendik, som lager en dokumentar om meg til sin avsluttende oppgave på universitetet. Han var gullverdt – da han fikk tillatelse til å filme mine konkurranser oppe fra – og han gjorde det utmerket og bedre enn forventet!
Han filmet både i originalt tempo og i slow-motion. Det er første gang jeg noensinne har hatt mulighet til å se mine egne løp, med fokus på meg (og ikke selve løpet).
Slow-motion var helt fantastisk da man får med seg alle detaljer. Alle hodebevegelser, kroppsspråk og det føltes ut som man kan lese mine tanker, samt tankene til rytterne omkring meg, Det var kanon og et sinnsykt bra og lærerikt verktøy!

 

Vi fikk også besøk av danske Dion og Kirsten, som var med frivillig til å hjelpe. Dion som mekaniker og Kirsten som sogniur.

Jeg må nok ærlig innrømme jeg synes det var uvant og vanskelig med så mange mennesker rundt meg i starten. Alle som vill hjelpe, alle som ville motivere, alle som ville meg det beste. Ikke fordi det er noe galt i det – men når man er vant til å være alene, er det en liten omveltning. Jeg er ikke vant til at andre enn Kenneth rundt meg. Jeg er heller ikke vant til at det står noen med håndkle klar til meg, klar til å ta imot min sykkel og klar til å gi meg vann.

Men øvelse gjør mester – og jeg ble litt fan av det etter hvert! Det var faktisk utrolig deilig å ha noen der hele tiden – en til å ta landeveissykkelen når jeg var ferdig med den. En til å rydde opp etter meg. En til å komme med landeveissykkelen så snart jeg var ferdig med å sykle løp, ta min hjelm, gi meg drikke og komme med håndkle.

Kirsten gjorde en knalljobb som sogniur – vann, resultatlister, håndkle, ordne startnummer – alt på stell!

Dion gjorde en kanonjobb som mekaniker – pumpet hjul igjen og igjen, renset dekkene etter hvert løp, oljet de delene som jeg normalt ikke oljer, fikset styrebånd, og ga Fuji og Dolan masse kjærlighet.

 

Mange oppgaver som Kenneth normalt skal klare alene, i tillegg til å håndtere meg. Som noen ganger kan være en stor munnfull. Så det var utrolig deilig å kunne ha tid til å kreve Kenneth sin fulle oppmerksomhet, hjelp når jeg følte at hele verden gikk imot meg, og holde ut å høre på alt tullet jeg har å si, både når jeg er nervøs, lettet og spent.

 

Det var en stor opplevelse å være til VM for fjerde gang – med kjente ansikter på publikumsrekken. Mamma og pappa var der, flere nordmenn var der, samt en del dansker fra miljøet hjemme. Takk til alle som heiet 😊

 

Scratch – finale

Scratch-løpet var første konkurranse, et løp uten noen forventninger og press på mine egne skuldre. Selv er jeg utrolig fornøyd og fikk karrierens beste resultat til et VM – nr. 7!

Det ble kjørt hardt, men kontrollert fra start. Tempoet ble holdt oppe, så det var ikke mulig å komme med et eneste angrep, og det endte i en felles spurt. Selv om jeg er spurt-sterk er min svake side å plassere meg bra i feltet. Jeg gjorde noen småfeil underveis, f.eks å ikke ligge tett nok, ikke kjempe nok for å holde min plass, men jeg hadde mange krefter, og kom meg fint frem.

7. plass er jeg superfornøyd med!

 

Dopingkontroll

Dagen ble avsluttet med dopingkontroll 😉 Noe jeg ikke er særlig god til – tisse i en kopp på kommando. 4 lange timer tar det som regel. Det er mer en regel enn et unntak.

Stakkars dame som må med meg på do. Denne gangen var jeg så heldig at jeg fikk med meg to damer, en som var kontrollør og en som måtte tenne for dusj og vask. Som regel gjør kontrolløren dette for meg, men da vasken ikke var i samme rom som toalettet, fikk vi en utfordring. Med både rennende vann og barnesanger som handlet om å tisse, gikk det omsider, og kl. 1 om natten kunne jeg endelig dra hjem og sove 😉 jeg må ærlig innrømme jeg beundrer de som kan tisse rett etter en konkurranse – jeg har stadig litt å lære!

 

 

Omnium

Etter en restitusjonsdag var det tid til omnium – et helt annet type løp med mye mer på spill, da det var siste sjanse for å komme med til OL.

Scratch-løpet var mye det samme som i går – igjen et høyt tempo fra start, hvor det ikke var mulig å komme med neon fremstøt. Det endte i en kaotisk spurt, hvor jeg lå utrolig godt plassert. Jeg var bedre i dag til å holde min plass, dytte til de andre, men.. Så kommer Australia til å sykle inn i mitt bakhjul når det gjenstår 1,5 runde til mål, ryttere bag meg går ned, og jeg mister tråkket i 2 sekunder. Nok til at jeg mister minst 5 plasser. Jeg ender likevel på en 12.plass, som er en fin start.

Tempo-race var et kaotisk løp. Og ikke et løp jeg var fornøyd med. Jeg ender igjen på en 12.plass, men uten noen poeng. Jeg hadde ingen kontroll og følte jeg syklet rundt som en hodeløs kylling, som ikke ante hva som var opp og ned. Samlet falt jeg også ned til en 14. plass, og jeg begynte å se mørkt på verden.

Topp 10 var mitt mål, og det føltes uendelig lagt opp. Jeg fikk totalt krise, og selv om Kenneth prøvde å snakke meg opp, ble ikke humøret så mye bedre.

 

Likevel tok jeg meg kraftig sammen til eliminasjon. Jeg kjempet med alt hva jeg hadde, brukte hodet så mye jeg kunne, og kom inn på en flott 9.plass – et løp som ble kjørt på mine premisser og med min taktikk – og jeg er ikke annet enn kjempefornøyd. Ikke minst, klatret jeg opp til en 11.plass, og verden begynte å smile til meg igjen.

 

Poengløpet var en lek – en hard lek, men jeg hadde en plan og jeg fulgte den til punkt og prikke. Og klarte derfor å ende på en 9.plass totalt – og sikret meg selv en OL-billett!

 

OL-billett

Alt-i-alt var det en superduper dag. 9.plass og OL-billett – det er innafor og så kan man smile fra øre til øre 😊

 

 

Poengløp

Vel, hva skal jeg si? Hvis du ikke fikk sett det på TV2, så vil jeg anbefale deg å se reprise – for det er noe av mitt livs høydepunkt!

Jeg vant BRONSE-medaljen, og jeg kan fortsatt ikke tro det! Lille meg, fra Drammen, nå med medalje fra VM! Det aller største løpet som finnes, med unntak av OL! Det er bare sykt!

 

Hva skal jeg si?

Ambisjonene i dag var rett og slett å ha det GØY. Jeg hadde ingen press, ingen forventninger, og ville faktisk bare opp på banen, ha det gøy og vise hvem jeg egentlig er. Jeg vet at jeg kjører utrolig bra til trening, og har ofte underprestert til konkurranse. Det ville jeg endre på i dag. Gjett om jeg fikk gjort det!

Jeg følte jeg hadde kontroll hele veien (nesten). Jeg var litt avventende i starten, til noen av rytterne hadde fått brent sitt krutt av. Etter ca. 20-25 runder, får Mexico i brudd og får et stort forsprang. USA stikker, og Nederland går rask etter, med meg på hjul. Vi blir fort en trio som jobber godt sammen, og tar fort en runde på feltet. Etter det tar jeg litt pust i bakken, samler krefter igjen, og er klar til den siste delen av konkurransen, og den mest avgjørende. Jeg får hentet litt poeng på nest siste spurt, og kommer igjen av sted i en mindre gruppe når det mangler 8 runder av rittet. Vi får hull til feltet, og når det mangler ½ runde igjen, og feltet kommer flyvende bak meg, fyrer jeg av min spurt, og vinner siste spurt – som gir dobbelt opp med poeng! Dermed sikrer jeg min 3. plass!

Det var helt sinnsykt, og jeg var ikke en gang klar over det selv i starten. Når det går opp for meg, ja, da kan jeg ikke slutte med å smile fra øre til øre!


Se intervju med Bendik i linken nedenfor!

 

Nå skal jeg videre en ukes tid til Malaga, før alt fokus rettet mot OL! Det blir gøy!

 

 

VM forberedelser                                                                        (Oppdatert 20.02.2020)


VM

1. februar skytes VM i gang. Jeg er kvalifisert og tatt ut til å kjøre scratch, omnium og poengløp, som går hhv. 26.feb, 28.feb og 1. mars. Dette blir mitt fjerde VM som jeg deltar i, og jeg er like spent og stolt som den første gangen!

 

VM Berlin 2020

VM i år, i disiplinen omnium, er spesielt i forhold til de andre årene. VM i år er siste sjanse for å komme med til OL, og kan være altavgjørende. Derfor er ikke nødvendigvis selve plasseringen totalt i omnium det jeg sikter etter, men det å slå bestemte ryttere, som kan være truende for min OL-deltakelse. Dette er ryttere fra Sveits, Litauen, Hong Kong, Usbekistan, Kazakhstan, Hviterussland og Chinese Taipei. Om en av dem slår meg, ryker jeg selvfølgelig ikke ut, regnestykket er litt mer komplisert enn som så. Men det er en tommelfingerregel som er god å huske.

 

Forberedelsene på Mallorca

VM forberedelsene har foregått på Mallorca, igjen i år, som vi (jeg og trener Kenneth Berner) har hatt stor suksess med 2 ganger tidligere.

Grunnene er mange.

For det første er det selvfølgelig tilgang på en bane. Banen i Danmark er ikke til fri bruk, og vil aldri bli det. På Mallorca, så er det en flott innendørs arena i Palma, som er ledig 90 % av tiden, vi har fri tilgang til en derny og store sjanser for å få trent med andre ryttere. I år har det vært travelt på banen, med Irland, Belgia og Tsjekkia, samt en spansk sprinter og Cavendish. Og jeg har vært heldig å få trent med alle sammen, så det har vært en god blanding. For meg, så er det moro og motiverende å få trent med andre ambisiøse ryttere, som møter opp til trening med stor glede og klare til å sykle seg fullt ut. Vi har hatt både formiddagsøkter, økter midt på dagen og ettermiddagsøkter, alt ut ifra hva som har passet i vår egen plan, og hva som har passet med de andre nasjoners plan.

 

Eksempler på trening

En dag trente jeg 1000-1500 meter med Belgia, og etterfølgende dernypace med Tsjekkia.

En annen dag hadde jeg dobbelt-sprint dag, først med Belgia, etterfølgende med Spania. Noen dager var det styrke, for deretter å sykle 1000meter med derny om ettermiddagen. En helt tredje dag besto av klatring ute på landeveien. Variasjonene og mulighetene på øya er uendelige, og jeg får både god løpstrening, løpsforberedende trening, samt mental avslapning. Det har vært en god blanding med banetrening, landeveistrening og styrketrening. Hva annet kan man ønske seg?

 

Utbyttet av treningen

Utbyttet av å være 2 uker på Mallorca er utrolig god. Både på grunn av selve tilgangen på banen, tilgangen på dernypace, muligheten til å trene med andre, samt det gode været. Det er mange som kanskje opplever brakke-syken av å være å reisefot. Det opplever jeg aldri. Kanskje fordi jeg er god til å tilpasse meg det å være på reisefot. Men også fordi jeg får lov og muligheten til å være med selv fullt ut, hele tiden. Min trener kjenner meg godt, og jeg stoler på han. Vi har våre rutiner, og vi vet hva som funker.

Selv om vi ikke bor luksuriøst, får vi det til å fungere. Vi bor ikke på hotell, men leier som regel noe igjennom AirBnB. Vi spiser ikke ute, men lager mat vi kjenner hjemmefra og som gir oss den næringen og energien jeg har bruk for når jeg trener hardt. Vi har ikke hverken mekaniner, massør eller hjelpere med, men vi klarer å fikse ting selv. Handle inn. Lage mat. Vaske klær. Sette av ekstra tid til tøying og restitusjon. Vi lever ikke i sus og dus, men vi får det til å fungere, og uansett hva, er jeg utrolig glad for å ha muligheten til å være på Mallorca!


I år bodde vi i Santa Maria, som er en koselig, liten by, relativt tett på banen, og med utrolig fine landeveier rett utenfor døra. Et sted jeg veldig gjerne vil tilbake til – og et sted jeg forhåpentligvis vil tilbringe mye av min tid fremover med tanke på oppkjøringen til OL!

Jeg har i hvert fall begynt å drømme og tenke fremover hvor jeg kan bo og hvordan jeg kan forberede meg på denne lille, deilige øya. Hvis noen vet om et sted å bo (billig), send meg en melding!

 

Utfordringer

Ingen opphold er smertefrie. Jeg var frustrert i starten, da jeg ikke klarte å tilpasse meg treningsplanen til de andre nasjonene. Jeg ville trene med dem, men jeg syntes de var uforutsigelige og egoistiske. De endret planen og jeg klarte ikke å følge deres tankegang. Og det frustrerte meg.
Det tok meg tid til å finne ut av hva som var løsningen for meg i dette tilfellet, slik at jeg fortsatt kunne få gleden av å være sammen med de andre. Og løsningen var egentlig enkel. Jeg skulle være meg selv. Jeg og Kenneth skulle komme med vår egen plan, som vi alltid ellers gjør, følge vår plan, og tilpasse den sammen med de andre nasjonene om nødvending. Når vi først gjorde dette, var alt helt fantastisk igjen.

Jeg er glad vi fant ut av dette. Jeg er glad vi hadde denne «krisen», og lærte at alle topp-atleter er egoistiske, og man skal følge sin plan. Man kan ikke henge seg på andre, og forvente å få resultater. Jeg skal, som jeg alltid har gjort, gjøre det som er best for meg, og sette meg selv forrest. Så kan alt tilpasses ut fra hva andre vil og hvordan alle får det største utbyttet og gleden av treningen.

Det ga noen fantastiske økter og økter jeg er glad for at jeg har med meg i bagasjen frem til VM.

 

Balansen mellom hvile og trening

Det kan være vanskelig å finne balansen mellom hvile og trening. Jeg fikk på en liten smell etter noen harde økter, og måtte kaste inn håndkleet. Innrømme for meg selv og for min trener at jeg var sliten. Manglet overskudd. Innrømme at jeg ikke klarte å følge planen lengre. Klarte ikke å dra meg selv opp for å yte 100 % på banen. Klarte ikke å glede meg til syre-treningen.

Det viktigste er at jeg var ærlig, og at min trener forsto. En treningsplan er ikke en fasit. Vi er her for å gjøre meg klar til VM. Det er målet. Målet er VM. Det finnes ikke en vei til målet, men flere. Vi måtte endre kurs, og det hjalp. Etter litt ekstra hvile og avslapning kom jeg ovenpå igjen. Og nå er jeg igjen full av energi, og gleder meg utrolig mye til å komme inn på banen igjen, vise hva jeg kan og være med i kampen om regnbue-trøyen!

 

Følg med på TV2 Sport og ønsk meg lykke til!

Hva kreves det for å bli best?                                              (Oppdatert 31.01.2020)

Som eneste profesjonelle banesyklist i Norge har det krevd noe ekstra fra min side for at jeg skulle nå det høyeste nivået og være en potensiell OL kandidat. Men hva kreves egentlig?

 

Fra «naturens side» har jeg alltid hatt en profesjonell og seriøs innstilling til alt hva jeg har gjort. Enten det har vært skole, trening eller noe helt tredje. Jeg har alltid likt å gå inn for noe 100 %. Enten så gjør jeg det helhjertet ellers dropper jeg det.

 

Det er mange faktorer som skal til for å bli best, og alle faktorene skal kunne gå hånd-i-hånd.

 


Trening og motivasjon

Alle vet at det krever mye trening. En tommelfingerregel sier at det kreves 10.000 timer for å bli god, det vil si ca. 10 år. Disse timene er jo ikke bare hvilke som helst timer. Det er kvalitet i hver time, og de skal gjennomføres etter deres hensikt.

Jeg startet å sykle i 2009, men det var ikke kvalitet i alle mine timer. Det tok lang tid før jeg forsto trening, forsto hva som skulle til for å bli god og forsto hva som ga effekt på min kropp.

Jeg har nok klart å komme rundt de 10.000 timene, men det har ikke vært 10.000 gode timer. Derimot har jeg, i samarbeid med min trener, klart å trene smart og effektivt. Dette har gjort at jeg har kommet opp på det nivået jeg har.

 


Trening krever disiplin og vilje.

Som alle andre, har jeg også blå-mandager. Dager som er sure, tunge. Dager hvor jeg ikke vil. Dager hvor jeg vurderer om jeg skal droppe alt, og leve et A4-liv. Dager hvor jeg sier til meg selv at jeg har lagt opp.

Men jeg gjør det aldri.

Selvfølgelig har jeg droppet en trening i ny og ne, sutret og syntes synd på meg selv. Dog kan jeg telle alle de dagene på maks to hender. Antall treninger som jeg ikke har prøvd meg på, men stått opp og droppet alt jeg skulle, det kan jeg telle på en hånd.

Hver dag er en ny sjanse til å bli bedre, utfordre meg selv og komme et steg nærmere mitt mål. Uansett vær, uansett humør, så gjør jeg en innsats.

Det er dager kroppen ikke er på lag med meg, men jeg prøver. Noen ganger skal fokuset flyttes fra watt og prestasjon, og over til noe annet. Det er alltid noe jeg kan bli bedre på. Om det er så enkelt som å fokusere på et rundt tråkk. Få en god linje på banen. Huske å bøye armene. Få hodet ned.

Det å bli god krever vilje, motivasjon, vedholdenhet. Det krever at man overvinner de sure dagene, finner motivasjonen på de grå og tunge dagene og aldri gir opp, selv hvor mye motstand man føler man har.

For meg har det alltid vært viktig å minne meg selv på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

Huske gleden det gir meg. Huske hvorfor jeg elsker å sykle. Hvorfor jeg elsker å presse meg selv. For meg har det alltid vært de indre faktorene, fra meg selv, som har vært, og er, min drivkraft. Jeg tror, for at man skal lykkes, krever det at man gjør det man elsker mest i livet. For det å være utøver 24/7 er en tøff jobb. Og hvis man ikke nyter hvert sekund av døgnet, ja – da blir det en sur plikt etter hvert!

 

Innenfor trening, er det selvfølgelig mange flere faktorer, som kan leses om i mitt tidligere innlegg, «Treningshverdagen»

 


Tid og økonomi

I løpet av tiden som banesyklist har det krevd knallharde prioriteringer.

To faktorer som har spilt en stor rolle i min prioritering er tid og penger.

Tid er en faktor jeg ikke kan endre. Økonomi er en annen faktor som kan gjøres noe med, men som krever lang tid å endre.


Tid for meg handler om å prioritere det som er viktigst, og vite hva det er som kommer foran alt annet. Det er alltid treningen som kommer først. Deretter er det restitusjon, hvile og forberedelser. Det har krevd at jeg må si nei til mye annet. Ofte må jeg skuffe andre mennesker, igjen og igjen. Jeg vet jeg ofte skuffer og nedprioriterer både venner og familie. Men jeg kan ikke henge fredagskveld eller lørdagskveld. Jeg hadde ikke mulighet til å komme i bryllupet til min venninne. Jeg gikk glipp av konfirmasjonen til min lillebror. Jeg var ikke hjemme til dåpen til min venninnes datter. Jeg var ikke der for min venninne da hennes far gikk bort. Jeg kommer aldri til familiebursdager. Er jeg flink, besøker jeg min tante og onkel èn gang om året.

Om jeg har dårlig samvittighet? Både ja og nei. Hvis jeg ikke kan leve ut min fulle drøm og leve opp til mitt potensiale, er jeg ikke den personen jeg ønsker å være. Og vet jeg at både min familie og mine venner ønsker meg det aller beste, på samme måte som jeg ønsker dem det aller beste. De vil aldri sette en stopper for meg, som jeg aldri ville satt en stopper for dem. Så selv om jeg sier nei og ikke alltid er der (som regler aldri er der), verdsetter jeg dem alle utrolig høyt. Og de få timene jeg har til rådighet med dem, så er jeg også fullt til stede og nyter øyeblikket. Og hver eneste prioritering er hvert det for å komme et steg nærmere å bli best.

 

Man blir ikke rik av å være banesyklist i Norge. Det har også krevd harde prioriteringer og billige løsninger. Det krever at jeg bor billig og simpelt, og eier så lite som mulig. Jeg vil helst ikke ha noen særlig faste utgifter, og kutter ned på alt som kan kuttes ned på. All tid og økonomi skal gå til sykkel. Derfor bor jeg i en kjellerleilighet sammen med min room-mate, hvor jeg har et værelse på ca. 15 kvm.

Jeg har det mest nødvendigste; En seng. Et skrivebord. Klesskap. Ellers er det sykler og en wattbike som preget mitt rom.

Stue? Nei, det var vi ikke. Og bad? Ja, da må jeg gå opp en etasje til villaen jeg bor under, hvor vi har vårt eget bad, meg og min room-mate. Det fungerer, og den tiden jeg er hjemme bruker jeg uansett mest til restitusjon og avslapning.

Jeg eier faktisk nesten ingenting. Ingen bil, men en el-sykkel. Ingen TV, men Netflix. Kostnadene holdes nede på et minimum, noe som også gjør at jeg får mest mulig tid og økonomi til å kun sykle.

 


Til slutt, så hadde jeg ikke klart noe av dette om det ikke hadde vært for de menneskene rundt meg.

Først og fremst ville jeg aldri nådd dit jeg er i dag uten all støtte og hjelp jeg får fra min trener Kenneth. Jeg vet han prioriterer like hardt som meg, og har den samme drømmen som jeg har om OL. Hans støtte fra hans familie og de rundt han, betyr også mye for meg, da det gir han mulighet til å satse på vår drøm og vårt prosjekt.

Jeg hadde ikke klart det uten min familie, som går igjennom ild og vann for å hjelpe meg med alt hva jeg har bruk for. Kjøring mellom Drammen og København når jeg har bruk for hjelp. Henting på Gardermoen. Henting av pakker og utstyr. Osv osv.

Hjelpen fra personlige sponsorer, Olympiatoppen, Norges Cykleforbund og min kjære klubb IK Hero. Det er det som gjør at min hverdag kan henge sammen, og jeg ønsker å vise at alt den hjelpen jeg får, betyr noe for meg. Det ønsker jeg å vise igjennom min innsats, ved å være en god rollemodell for sykkelsporten og ved å vise at man kan nå sine drømmer og mål gjennom hardt, helhjertet og ærlig arbeid. Uansett hvilke kår man kommer fra.


Bortsett i fra egen knallhard innsats, kreves det at man har et team rundt seg som støtter, hjelper og motiverer. Mitt team er lite, men det er gullverdt.




 

 

Sesongens siste verdenscup # 6 i Milton, Canada                              (Oppdatert 28.01.2020)

 

Søndag 19. januar reiste jeg og trener Kenneth til Milton i Canada for sesongens siste verdenscup.

Det var kun omnium som var på programmet for meg, altså fikk jeg en god ukes tid til å forberede meg innen.

Selve reisen og alt gikk veldig fint.

Etter mye hard trening i julen og frem til Canada, hadde jeg problemer med å få fart i beina og hadde en god del tunge treninger i Canada. Tidsforskjellen hjalp nok heller ikke mye på det.

 

Selv om jeg fikk mye hvile og tilpass med fartstrening følte jeg aldri at jeg ble 100 % klar. Jeg fikk en riktig god treningsøkt i Canada, men den forsvant nok like fort som den kom.

 

 

Når omnium startet søndag 26. januar, var det ikke annet for enn å kjempe med det jeg hadde.

Resultatmessig endte jeg på en 16. plass totalt, akkurat nok til å klare å bli nr. 3 samlet i sesongens verdenscup i omnium!

Så selv om jeg nok hadde en litt off-dag akkurat denne dagen, har selve verdenscup sesongen dette året vært helt fantastisk! Jeg har hatt min beste verdenscup sesong noensinne, med mine aller beste plasseringer i omnium, samt min første verdenscup seier i scratch.

 

En off-dag må man regne med, og jeg kan ikke henge med nesen av den grunn.

 

I forhold til OL er jeg fortsatt på min gode, faste 18. plass, stadig inne i varmen til OL (det er 21 som kommer med, hvor en av plassene går til Afrika).

 

VM-billetten kom også i boks, noe som blir offentliggjort om en drøy ukes tid av UCI.

VM går i Berlin siste uken i februar.

 

Planen videre nå er å ha en ukes trening i Danmark, innen jeg reiser på 2 ukers treningsopphold på Mallorca, hvor jeg, forhåpentligvis, får mye god banetrening på banen i Palma!

VM-forberedelsene er allerede i gang!

 

 

Treningshverdagen                                                      (Oppdatert 17.01.2020)

Hvordan ser egentlig min treningshverdag ut? Det er i bunn og grunn et svar som avhenger av utrolig mange faktorer, slik som hvor man er i sesongen, hvilken dag det er, samt treningsmulighetene som er til rådighet på det tidspunktet.

Jeg prøver likevel å gi et lite innblikk i hvordan det ser ut, nå som OL-året er skutt i gang.

 

Hva består en treningsuke av?

Normalt trener jeg 20-30 timer i uken, noe mindre når det er konkurranseuke. Generelt går jeg ikke så mye opp i antall timer, så lenge det er kvalitet over det jeg gjør. Som mange andre nok kjenner til, heller kvalitet enn kvantitet. 


Mine treninger består av en god kombinasjon av styrketrening, landeveistrening og banetrening (så mye som er til rådighet). Hvor ofte de forskjellige øktene forekommer varierer en del. Styrke kan være alt fra 1-3 dager om uken, bane kan være fra 1-4 ganger om uken og resten er landevei eller rulle/wattbike.

 

En normal uke kan gjerne bestå av 9-12 treningsøkter, hvor opptil 4 dager kan være dobbelt-dager. Disse dagene kan enten bestå av en kombinasjon av sykkel og styrke, eller to sykkel-økter.

Innimellom har jeg selvfølgelig også helt fri eller kun en lett restitusjons-økt på sykkelen.

Alternativ trening (løp, svømming, ski) dyrker jeg ikke. Selvfølgelig kan jeg finne på å ta meg en skitur når det er jul, men ikke som en desidert del av mitt treningsopplegg, og kommer utenom det som står på treningsplanen.

 

Restitusjon og vedlikehold

I tillegg til dette har jeg mye fokus på restitusjon og vedlikehold. Så å si hver eneste dag (minimum 5 dager om uken) har jeg minst 30 minutter uttøying eller 30-60 minutters yoga, samt at jeg bruker foamroller i 15-20 minutter og massasjeben fra Optima Sport i 30 minutter.

Jeg er ikke den store fan av å tøye (det er nok noe av det kjedeligste jeg gjør), men det gir utrolig stort utbytte i forhold til min muskulatur, at det er uunnværlig for meg for å unngå skader og stivhet.
Jeg er også heldig at jeg får massasje ca. 1 gang om uken hos Søren, som tidligere jobbet hos Frederiksberg Sportsmassage.


Mentaltrening

Mentaltreningen skal selvfølgelig ikke glemmes, som også er en viktig del av forberedelsene til både trening og konkurranse. Nok et punkt som ofte blir oversett, nedprioritert og glemt – men som betyr enormt mye, og ofte mer enn hva som forestiller seg noen ganger. Jeg prøver å ha faste samtaler 2-4 ganger i løpet av en måned med en mentaltrener, i tillegg til «hjemmearbeid».


Planlegging og forberedelser

Man kan fort se at det å være toppidrettsutøver er en 24-timers jobb, 7 dager i uken.

Hva annet går tiden med til?

Bortsett i fra selve treningen, som nevnt ovenfor, går det mye tid til å planlegge sesongen. Jeg har ikke en landslagsplan, og jeg og Kenneth står mye for planleggingen selv – noe jeg faktisk synes er fint, slik at jeg vet at vi har kontroll over poeng og klarer å kvalifisere oss til de målene vi ønsker.

Det går mye tid til å finne hvilke løp som skal sykles, booke selve reisene med fly, overnatting og transport, samt skrive til arrangør om å kunne få litt ekstra hjelp på turene, da vi alltid har et stramt budsjett vi skal forholde oss til. Det kan være hjelp til å låne rulle, bli hentet på flyplassen eller om de har tips til hvor man kan bo billig.

 

Planlegging av selve treningen er jeg også involvert i. Kenneth lager alltid en grunnplan og periodisering, mens jeg kommer med innspill på hva jeg føler og synes mangler, hva jeg ønsker å bli bedre til, og hva jeg føler jeg allerede er god til. Ved at jeg er involvert får jeg også mer innflytelse på min egen trening og mer motivasjon til å gjennomføre den, da jeg får eierskap over min trening og treningen gir mening i forhold til mine mål, mangler og motivasjon.

 

Analysering av trening og konkurranse er også en viktig del av treningshverdagen, og jeg bruker TrainingPeaks til å analysere min daglige trening.

 

Sponsorarbeid

Sponsorarbeid er også en stor del av min hverdag.

Sponsor-pleie og sponsorleting. Det er et stort stykke arbeid å både vedlikeholde og pleie de relasjonene man har, samt søke etter nye. Jeg er heldig med de sponsorene som jeg allerede har, at de gir meg utrolig mye frihet og har veldig få krav til meg, slik at jeg ikke må bruke for mye tid som kan gå utover min egen trening.


Det å søke sponsorer er en helt annen verden – og noe jeg kun gjør i perioder, da det tar utrolig mye tid, krefter og energi fra en. Ut av 100 søknader, er jeg heldig hvis det er 10 stykker som svarer, og 1 som er positiv. Man skal være utrolig kreativ og nytenkende for å finne nye sponsorer, og man skal bli vant til å få avslag på avslag. Fordi det tar mye tid å finne sponsorer som kan være interessert i en, og hva man selv kan tilby dem, er dette noe jeg kun gjør i perioder, to-tre ganger om året.


Kosthold

Som utdannet ernæringsfysiolog går jeg selvfølgelig også en del opp i min kost. Jeg er langt fra fanatisk, men jeg synes ernæring er spennende. Selv om jeg ikke er en mesterkokk (faktisk synes jeg det er utrolig kjedelig å lage jeg går mer opp i ernæring enn mat), går det en del tid på matlaging og det å analysere og tenke over hva jeg spiser. Jeg spiser forholdsvis lettvin mat, og lettvin mat kan både være næringsrik og sunn. Mitt største problem er nok at jeg synes det er interessant å gå på jakt i matbutikken, og selv om jeg bare skal kjøpe litt frukt, kan jeg fort ende med å gå rundt og titte i en halvtime. Vel, det er små gleder i hverdagen!

 

Vedlikehold av utstyr

Som syklist er det også litt vedlikeholdsarbeid på selve utstyret. Jeg er nok mest glad i å sykle og mindre glad (og god til) å være mekaniker. Men jobben skal gjøres, og jeg prøver å være flink til både å vaske jevnlig og passe på utstyret. Vasking av sykkel står nok på lik linje med uttøying – hardt å komme i gang, men utrolig deilig når man har klart det!


UCI

Til slutt går det mye tid på å titte på UCI sin hjemmeside. Titte på ranking. Lese regler. Se hvilke løp som blir kjørt og har blitt kjørt. Regne poeng. Analysere de andre rytterne. Masse tanker, masse planlegging, masse planer.

 

Søvn

Siste viktige faktor er søvn. Søvn er utrolig viktig for både prestasjon, energinivå, motivasjon og restitusjon. Normalt sover jeg nok 8 timer i snitt, men det kan variere alt fra 7-12 timer.

 

 

Tiden utenom sykkel

Den er vel nesten ikke-eksisterende. Jeg jobber deltid hos Hobbii som kundeservicemedarbeider, og jobber i snitt 18 timer i uka. Takk og pris har jeg nok verdens beste arbeidsplass hvor jeg har de mest fleksible arbeidstidene som finnes. Uten det hadde jeg nok aldri noensinne klart å trene sånn som jeg gjør, og være idrettsutøver 24/7.

For meg er jobben min «avslapning». Jeg har utrolig søte kunder, fantastiske kollegaer, og jeg koser meg rett og slett på jobb. Hvis jeg skal lukke ned for tankene i forhold til sykkel, jobber jeg. Hvis jeg har litt fritid og kjeder meg, så jobber jeg. Jeg kan jobbe 1 time før morgentrening, da frokosten skal fordøyes. Jeg kan jobbe fra kl. 20-22 på kvelden, fordi jeg er ferdig med dagens gjøremål i forhold til sykkel. Jeg kan jobbe lørdagskveld, mens alle andre er ute. De dagene jeg har en treningsøkt, har jeg tid til å jobbe litt ekstra eller hvis jeg har fri fra trening.

Så for meg har jobb blitt min avkobling, og jeg er heldig som kan ha det på den måten med jobben.

 

Har jeg ellers tid til noe annet?

Nei, egentlig ikke. Jeg besøker familien min 2-3 ganger i året – men fortsatt kommer alltid treningen i første rekke.

Antall venner som jeg har igjen kan jeg telle på to hender – heldigvis er dette venner som jeg vet alltid er der for meg og nære venner jeg alltid kan regne med. Venner som kjenner meg utenfor sykkel- og jobbverden. Jeg skal nok ærlig innrømme at jeg er ikke særlig god til å være sosial etter trening (eller før trening). Ofte er jeg sliten etter trening, og er ikke så mye til godt selskap, samt at jeg har vanskeligheter med å planlegge tiden, da trening og restitusjon alltid kommer i første rekke, og det tar den tiden det tar. Jeg kan ikke jobbe som idrettsutøver under tidspress, og hater derfor å skulle ha andre planer jeg skal nå.

Og når man endelig har litt tid til overs, orker jeg ikke å skulle farte rundt omkring på kafeer eller andre type arrangementer, men foretrekker «Netflix&chill».

Så er det jo opp til en å vurdere hvor «spennende» et idrettsliv er – mitt klare svar er i hvert fall at jeg elsker det.




Økonomi                                                                                  (Oppdatert 12.01.2020)

 

OL – kvalifikasjon

OL er om 8 måneder, helt nøyaktig er det den 9. august. Kvalifikasjonen er ikke over ennå, og jeg mangler både verdenscup i Canada og VM i Berlin før OL-kvalifikasjonen offentliggjøres i løpet av mars.

Enn så lenge er jeg med, og jeg tror på at jeg kan lykkes. Det er en utrolig hard kamp, men jeg kjemper med alt hva jeg eier og har. Det er 21 ryttere som kommer med. Norge er ranket som nr. 18. Det er et litt mer avansert enn kun det, da det faktisk kun er 13 plasser i selve OL omniumsrankingen, da 8 plasser gis til OL madison ranking, samt at Afrika får en gratis plass. Det er ikke noe jeg går nærmere inn på, poenget mitt er egentlig bare at det er en komplisert, lang og utrolig hard reise jeg har vært på det siste 1,5 året for å klare å kvalifisere meg og Norge til OL i banesykling!

 

Hensikten med innlegget

Jeg vil starte med å si at hensikten med mitt innlegg er å gi et innblikk i hva det koster å være en potensiell OL-deltaker, og hva det kreves for å faktisk kunne lykkes for å komme med til OL og for å kunne prestere under OL. Jeg er ikke ute etter sympati, ei heller er jeg ute etter å klage eller synes synd på meg selv. Men jeg søker hjelp fra firmaer, bedrifter ect. som ønsker å hjelpe, støtte og fremme elitesport i Norge.

 

Mine egne sponsorer

Først og fremst vil jeg takke alle sponsorene mine som har gjort det mulig for meg å faktisk kunne satse på idretten jeg elsker. Jeg hadde aldri noensinne klart å komme dit jeg er i dag uten den søtten og oppbakkingen jeg har fått og fortsatt har.

Hvis du er interessert i å vite hvem som støtter meg, finner du dem HER.

Jeg skulle gjerne ha skrevet mye mer om hver enkelt, så det må være et innlegg til en annen dag 😊

 

 

Hva koster det for meg å satse og være fulltidsprofesjonell?

For å kunne være med i kampen om OL-medaljer krever det at man er fulltidsutøver 24/7, hver eneste evige dag. Og det koster.

 

For å kunne levere det beste stykke arbeid i best mulig kvalitet, er man helt avhengig av å kunne gjennomføre hver eneste treningsøkt og at man har tiden til å gjennomføre med tanke på kvalitet. Det krever at man er fullt restituert til hver økt, som man blir igjennom nok søvn, passiv restitusjon og aktiv restitusjon. Det krever også både fysisk og mental hvile.

 

Man blir ikke god ved å bare møte opp. Man må gi av seg selv, hver gang og under hele økten. Man skal være forberedt innen man møter opp, og man skal restituere og analysere etter hver økt.

Man blir heller ikke god alene. Det krever at man har et team rundt seg, som hjelper, støtter, presser og motiverer. Blant annet trenger jeg hjelp til å presses maksimalt når jeg trener styrke.

Sørge for at teknikken er god. Spotte når jeg tar tunge knebøy. Hjelpe til å ta vekt av når jeg har okkulasjonstrening. Og så videre.. Toppidrett er utrolig vanskelig. Det er marginaler som skiller toppen fra bunnen. Det krever at alle treningsøkter er planlagt og gjennomføres etter dens hensikt.

 

Jeg trenger hjelp på banen. Til å ta tid. Til å se på teknikk og komme med konstruktiv tilbakemelding på hva som er bra og hva som kan gjøres bedre. Til å bli pacet bak motorsykkel. Til å presses under VO2-maks intervaller.

Om ikke annet, så trenger jeg også tilgang på en bane. Selv om jeg bor i København, og de har en flott SuperArena i Ballerup, er ikke treningstilbudet der til meg.


Kommende uke har jeg tilgang på banen 2 ganger, i alt en total tid på 4,5 timer. Jeg trener 20-30 timer i uken, så totalt bruker jeg maks 20 % av min trening spesifikt på det jeg faktisk har mest bruk for. I mine øyne er det ikke optimalt.

 

Tar vi en annen uke, ser det slik ut:

Så er treningstiden redusert til 4 timer på en uke. Det er heller ikke noe å skryte av.

 

Jeg må innrømme at det påvirker meg, at en potensiell OL-deltaker skal ha så dårlige vilkår til å utøve sin idrett. Selv om vi finner andre treningsformer, er det frustrerende å vite at mine konkurrenter har tilgang på en bane daglig. Ikke fordi man skal på banen hver dag, men tilbudet er der.

 

Hva er løsningen?

Jo, det er å dra på treningsleir – men det koster.

 

 

Jeg trenger hjelp på landeveien. Godt selskap, et ekstra dytt i baken og motivasjon til å kunne flytte mine egne grenser. Det er ikke alltid jeg kjenner til mine egne grenser, og ofte setter jeg grensen lavere enn hva den i realiteten er. Mitt poeng er, at man blir ikke god alene. Jeg har aldri sett en idrettsutøver som kan skryte av at han/hun har klart det helt på egenhånd, uten hjelp og støtte.

 

 


Er det gratis å få hjelp?

Det er gratis å møte andre mennesker – men de har sitt program, sine mål, sin dagsplan.

Det å virkelig få hjelp – å få hjelp fra (en) person(er) som kun ser deg, som kun fokuserer på din utvikling, ditt mål, dine ambisjoner – det å få hjelp fra profesjonelle – det koster.

Der oppstår mitt neste problem. Hele mitt team som er der for meg i dagligdagen, er èn enkelt person – som ikke får lønn for det. Og dermed ikke en person jeg kan ta forgitt, da min trener, Kenneth Berner, har en fulltidsjobb og familie ved siden av meg. Og jeg vet aldri når for mye blir for mye.

 

Det er sikkert noen som synes jeg snakker for mye om Kenneth, er for mye sammen med han. At jeg sikkert kan klare noen ting selv.

Sannheten er at det kan jeg ikke. Jeg kan ikke vinne alene. Jeg har ikke andre lagkamerater. Det finnes ingen andre ryttere på mitt nivå, med mine ambisjoner som keg kan være med. Det er ingen andre norske, og de danske er der ikke.

Jeg har bruk for støtte, hjelp, oppbakking. Kenneth er den som fikk meg inn i verdenscup’en. Den som har fått meg kvalifisert til VM. Den som har fått meg inn i varmen til OL. Vi har klart det, fordi samarbeidet fungerer. Forståelsen er der. Vi har de samme målene, ambisjonene og tankene. Og han er en jeg kan stole 100 % på. En som har utviklet meg både av og på sykkelen, som gjør meg bedre hver eneste evige dag. Vi har et samhold som jeg verdsetter enormt, og er en trener jeg alltid vil ha med meg videre.

 

Jeg vet at vi kunne ha klart så mye mer om vi begge to var fulltid. Om vi begge kunne kun fokusere på det ene målet: gjøre meg klar til OL.

Hva ville det ikke betyr for Sykkel-Norge om jeg var inne i varmen til OL, og var god nok til å kjempe om de plassene som betyr noe? 

 

Det ville være fantastisk.


Det å kunne ha hele dagen til rådighet til å kunne trene, planlegge, restituere. Det å ha fri mulighet til å reise på treningsleir. Det å ha en bane til rådighet i de periodene som er viktigst. Kunne bruke motorpace. Kunne trene med andre utøvere på samme nivå. Det ville ha gjort en stor forskjell.

 

 

Jeg har utallige tanker om hvordan jeg kan være best mulig forberedt til OL, og hvordan jeg faktisk kan bli klar til å være en outsider som kjemper om medalje.

 

Det krever:

  • Tilgang på bane
  • Tilgang på derny
  • Mulighet til å trene med likesinnede
    --> Vi har så mange tilbud fra andre nasjoner som vil trene med oss. Irland, Portugal, Spania, til og med Storbritannia... Mulighetene er der - men reisen dit setter en stopper for oss, da vi ikke har råd til selve oppholdene. 
  • 100 % oppfølging fra trener
  • Oppføling fra Olympiatoppen, NCF, samt mulighet til mentaltrener, fysioterapeut og sparring vedrørende trening.

 

Hvordan bli OL klar?

Tokyo blir utfordrende grunnet varmen, luftfuktigheten og tidssonen. Jeg har mange tanker om hvordan dette kan jobbes med, slik at det ikke blir en utfordring.

Det krever f.eks. en måneds treningsleir i HongKong, hvor vi har tilgang på bane, derny, likesinnende ryttere, samt en tempetarut, luftfuktighet og tidssone som tilsvarer Tokyo.

 

 

I mitt eget lille sponsor.me (LINK HER) har jeg satt opp et beskjedent beløp på 30.000,- fordi man skal skrive et tall.

Det er langt fra hva det i realiteten koster. Prislappen har jeg ikke regnet på, men det første tallet skal forhøyes og en ekstra null skal legges til.

 

Alt hjelper uansett. Små ting som dekk, klinger, kjede, styrebånd. Absolutt alt hjelper.

 

Jeg fortsetter å leve drømmen og troen på at det er mulig.

Jeg fortsetter å leve drømmen om at det fortsatt er mulig de neste 8 månedene at det skjer et mirakel, slik at jeg og Kenneth faktisk kan være fulltid frem mot OL, at vi faktisk kan få de kvalitetsøktene jeg har bruk for og at vi faktisk kan få trent med andre ryttere som gjør at jeg blir bedre.

 

Jeg kjemper for det hver eneste dag – og prøver å finne en løsning hver dag. Jeg ber om hjelp.

Så kjenner du noen, vet du om noe, uansett hva – ta kontakt med meg. All hjelp blir verdsatt.

Oppsummering av 2019 og drømmer for 2020                                                      (Oppdatert 31.12.2019)

 

2019 er over, og vi får inn i et nytt, spennende år. Ekstra spennende for min del da det er OL år!

 

2019 har vært et utrolig bra år generelt sett. Jeg har lært mye, både om meg selv og omverdenen. Jeg har selv vokst som rytter og person. Jeg kan se tilbake på 2019 og vite at det har vært et bra år. Det har vært mange utfordringer, mye lærdom og mange følelser involvert.

 

 

Sportslige – resultatmessig

Det største høydepunktet var helt klart min første verdenscupseier i scratch i HongKong!

I tillegg har jeg hatt min beste verdenscup sesong, flere UCI seire og pallplasser, 5. plass fra European Games,
6. plass fra Derny EM sammen med Kenneth og flere nye titler til NM og Nordiske Mesterskap. Så det har vært en bra sesong resultatmessig!

Ikke minst, så er jeg ranket som nr. 18 til OL (av 21 totalt), og min hårete drøm begynner å bli mindre hårete!

 

Sportslig – treningsmuligheter

Det nye med 2019 er at jeg har vært heldig å få låne en Velotron (wattbike-ish) av Olympiatoppen, jeg og Kenneth har investert i en scooter og vi har eksperimentert med styrketrening. Jeg har vært flere døgn på Olympiatoppen, og stortrives i miljøet der. 

Vi har hatt mulighet til å trene og konkurrere 3 uker i USA, vi har også hatt mulighet til å trene med team Ireland på Mallorca og trene med HCK på landeveien i Danmark.

I tillegg har jeg noen sprintere på banen i DBC som kan gi meg litt ekstra trøkk og fart i beina.

Vi har blitt invitert til flere baner, og det er en fantastisk følelse å føle seg velkommen av andre nasjoner!


 

Sportslig – treningsmuligheter – utfordringer

Det krever mye å være en omniumsrytter.

Det krever tilgang på bane, hvor det er mulig å trene spesifikt og trene kvalitet.

Selv om jeg bor i Danmark, har en flott arena, betyr det ikke at jeg har gunstige forhold. Jeg synes det er synd at en så fin arena, som har så mye mer potensiale, ikke utnytter det.

Det er mange elementer jeg savner.

Mulighet til fritrening, flere ganger ukentlig. Mulighet for derny. Lysten til et elitemiljø.

 

 

Personlig utvikling – følelsesmessig

Det har skjedd mye forandring med meg personlig dette året.

Fra å være utrolig sjenert, tenke over hva andre synes og mener om meg, føle et behov for å være likt av alle og tilsidesette mine egne følelser, har jeg fått selvtillit, hviler i meg selv, blitt mye mer emosjonell (som både er positivt og litt belastende til tider) og kan stå for det jeg mener.

Jeg har blitt mer utadvendt og føler meg generelt mye bedre i alle situasjoner!

 

Det er mange elementer i 2019 som har gjort meg utrolig glad, og ofte er det små kommentarer, små ting som kan bety mye for en selv.

Jeg har satt utrolig stor pris på all hjelp jeg har fått i 2019. Dette gjelder både fra OLT, NCF, IK Hero, private sponsorer og hjelpsomme mennesker. Jeg skulle gjerne nevnt alt og alle (noe som jeg gjorde opprinnelig i min tekst), men så blir det hele en lang skolestil, som ingen leser.

Noen ganger skal det ikke mye til for å glede andre (eller meg). Kommentarer som:

  • Du gjør en bra jobb!
  • Jeg har sett søstra di sykle på TV! Heia! (videresendt beskjed fra andre)
  • Jeg har fulgt deg, og sett du har en bra utvikling!
  • Herregud, du kommer jo til OL!

Det er ofte ikke mange ord som skal til for å glede andre. Et smil, en klapp på skulderen, en vennlig hånd. Et engasjement og oppriktighet.

Jeg er heldig. Jeg har mye av dette i mitt liv. Jeg har en fantastisk familie, gode venner, flotte kollegaer, engasjerte, positive og optimistiske sponsorer, klubb og forbund, utrolig hjelpsomme mennesker som jeg møter ute på reise, som låner både sykkel og rulle, og hva jeg ellers ha bruk for - og ikke minst verdens beste trener som alltid har min rygg – uansett hva.

 

 

Personlig – hva som har påvirket meg

2019 har ikke bare vært en dans på røde roser.

Det er drama. Det er kritikk. Det er bedrevitere. Det er mennesker som forteller meg hva jeg burde synes, mene, gjøre, trene.

Noen av dem er godt ment. Andre har en hensikt.


Den største saken har allerede vært i avisene – og mange kjenner til det. Hvis ikke, har Google lagret den.

Jeg har ikke lest en eneste artikkel, en eneste kommentar eller uttalt meg personlig om saken, uten de spørsmålene journalistene har stilt meg.

Det som er viktig for meg, er at jeg kan stå foran speilet og vite at mine holdninger, verdier og det jeg står for, er noe som er bra. Det tok meg lang tid å forstå at det er lov å si ifra. Det er lov å sette grenser. Det er lov å føle at andre har gjort noe en ikke synes er greit.

Jeg visste ikke dette. Jeg tenkte mer på hva andre ville synes, tro og tenke, fremfor å forstå hvordan dette påvirket meg. Jeg har åpnet opp, fortalt om verdier og holdninger jeg ikke synes er greit. Jeg har lært at jeg vil fortsette å stå for det jeg mener, og jeg vil verdsette mine verdier med rak rygg.

Noen forteller at jeg har tapt kampen. Det var aldri en kamp, og det var aldri en premie. Det var sannheten. Og lengre er den ikke. Det var min holdning til en ukultur og ønske om et godt miljø for alle.

 

Mitt ønske for 2020 personlig

Jeg er en litt naiv person, og jeg liker det. Jeg liker å tro det beste om folk, selv om jeg blir dolket i ryggen. Jeg liker å være optimistisk og tro på det, til det motsatte er bevist. Jeg elsker å få et smil på veien, en lykkeønskning og bare et vennlig klapp på skulderen. Det er så lite som skal til. Og vi kan alle gjøre hverdagen til hverandre litt bedre.

 

Mitt ønske for 2020 sportslig

Det er en ting som står i fokus – det er OL! Det var en urealistisk drøm en gang, som ble et hårete mål og som jeg nå faktisk kan måle pulsen på.

Mitt ønske for 2020 er gode forberedelser opptil, med god, mye og hard banetrening. Utviklende trening, motiverende trening, et inspirerende miljø. Jeg skulle ønske det var mulig i Danmark, men selv så naiv og godtroende jeg er, har jeg mistet troen etter 7 år. Det krever reising til andre land, hvor vi heldigvis alltid blir møtt med åpne armer.

Jeg ønsker de optimale forberedelser, som innebærer topp utsyr, som jeg vet funker til OL.

Jeg ønsker oppfølgning, veiledning og en dytt på veien. Jeg har bruk for at min trener står ved min side, presser meg, gjør meg bedre. Min viktigste støttespiller er Kenneth – og selv med firma og fulltidsjobb, er han der – men jeg vet vi kunne fått til så mye mer om begge var fulltid.

Økonomi er et kapittel for seg selv. Som kvinnelig banesyklist er det vanskelig. All støtte hjelper, og all støtte som jeg har mottatt, både økonomisk og materielt er gull verdt – alt huskes og verdsettes enormt!

2020 er heldigvis et bedre økonomisk år, selv om det er langt fra hva mange av mine konkurrenter har å rutte med.

Men hvem vet - kanskje nye dører åpnes i 2020, både økonomisk og ressursmessig med trening!

 

La oss kickstarte 2020 med troa på det umulige med et smil om munnen :)

Oppsummering fra desembermåneden, HongKong - New Zealand - Australia


(Oppdatert 29.12.2029)


HongKong - verdenscup nr. 3

Søndag 24. november dro vi (jeg og trener Kenneth Berner) til Hong Kong for den 3. avdelingen i Verdenscupen. 


Vi fikk en god reise, og jeg var heldigvis ikke så mye påvirket av jet-lag, noe som førte til mange gode treningsøkter innen konkurransen gikk i gang.


Lørdag 30. november var det verdenscup i scratch.

Tidlig ettermiddag var det kvalifikasjon, hvor jeg klarte å komme videre som nr. 9 av 10. Jeg gjorde det litt vel spennende for meg selv på slutten, men kom med til finalen uten å ha brukt noen krefter.


På kvelden var det finale - og jeg kan ikke si noe annet enn at det var SINNSYKT!

For første gang vant jeg en verdenscup og det var rett og slett ubeskrivelig! 

Jeg klarte, som den eneste, å ta en runde på feltet, etter at østerriske Verena stakk. Hun fikk en halv runde forsprang før jeg kom flyvende opp til henne, kjørte litt rulle sammen med henne, og stakk opp til feltet - Verena stadig hengende ute alene.

I det jeg kom opp til feltet visste jeg at jeg ville klare det, så lenge jeg holdt meg unna velt og annet tull.

Og det gikk! 

Karrierens første seier i en verdenscup. Det ga blod på tann! 



Dagen etter, søndag 1. desember var det omnium.

Et omnium som gikk supergodt! Endte som nr. 5 totalt, mitt livs beste omnium i en verdenscup. Og mange gode poeng til OL. Så mange at jeg gikk fra 18. plass til 17. plass på den Olympiske Ranking. OL drømmen kommer nærmere med stormskritt! 

Det var utrolig god følelse å føle seg så ovenpå, sterk og selvsikker. Selv kan jeg ikke si annet enn at jeg er utrolig fornøyd med hele helgen, og tar med meg følelsen, gleden og selvsikkerheten videre til helgen her i New Zealand!



New Zealand, verdenscup nr. 4

 

Etter Hong Kong, som var 30/11-1/12, gikk turen direkte videre til Cambridge, New Zealand for en ny runde verdenscup.

Hong Kong gikk som nevnt over all forventning, med min aller første verdenscupseier og min aller beste plassering i omnium (nr. 5). Det var stort!


 

New Zealand var en fantastisk opplevelse, med sommer, sol, basseng – og ikke minst mye god og hard trening!

Det var varmt, noe som var en viktig læring for meg opptil OL. Selv trodde jeg at jeg var bedre til å tilpasse meg varmen, men der feilet jeg litt.

 

Lørdag 7. desember hadde vi scratch, hvor jeg ble overopphetet. Selve løpet endte derfor med at jeg ble nr. 13 – ikke et dårlig resultat, men heller ikke et resultat jeg er fornøyd med, da jeg vet jeg kan så mye mer.

Natten til søndag fikk jeg feber, da min kropp ikke taklet varmen så bra, og var nødt til å avkjøles på en eller annen måte.

 

Det førte til at søndagens omnium, 8. desember ble en stor manndomsprøve.

Jeg startet omnium utrolig dårlig med å bli en av de siste i første øvelse. Og jeg hadde så lyst til å oppgi. Jeg følte meg ikke bra og det var vanskelig å se hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom dagen. Men det gikk – utrolig nok. Jeg fikk snudd alt opp-ned, jeg kjempet med absolutt alt hva jeg hadde av krefter, jeg brukte hodet fornuftig, og jeg ofret alt. Og jeg endte på en utrolig 8.plass. Jeg må innrømme at jeg overrasket meg selv på en positiv måte og er utrolig fornøyd med hvordan jeg kom tilbake, og hvordan jeg kjempet meg opp. Og en 8. plass i et verdenscup innen OL er bra! Så det var moro!

 


Australia - verdenscup nr. 5

Direkte fra New Zealand gikk turen videre til Brisbane, Australia.

Vi landet mandag 9. desember. Det var min første gang i Australia, så det i seg selv var en stor opplevelse. Enda varmere enn New Zealand, mer storby, men utrolig flott. Vi fikk heldigvis litt tid til sightseeing, og fikk blant annet tatt til en dyrepark, hvor vi fikk hilst på, klappet og holdt både kenguru og koala. Det var gøy!

Dessverre var jeg stadig litt påvirket av sykdommen jeg fikk i New Zealand, og jeg måtte virkelig kjempe hardt i løpet i Australia.


Søndag 15. desember var det omnium, som igjen ble en utrolig hard affære for meg. Jeg slet med varmen, men kjempet og kjempet, og endte på en utrolig 8.plass igjen.

 

 

Oppsummert har dette vært min aller beste verdenscup sesong noensinne. Jeg har holdt meg stabilt inne i topp 8, ligger godt an til OL, og føler at jeg stadig blir bedre og bedre, både fysisk, taktisk og teknisk. Og det beste av alt; jeg har det fantastisk hver gang jeg er oppe på banen og jeg elsker virkelig det jeg holder på med!


Gull, gull og mer gull!                                                                        (Oppdatert 17.11.19)


Norgesmesterskap bane 2019


Igjen i år ble NM bane avholdt i Odense, Danmark; 15-17. november.

Dessverre var det litt tynt i alle klasser, men håper på at det blir mye bedre når vi får gang i Sola (og ikke minst Asker!).

 

Selv med tynn deltakelse var det er supert arrangement med godt humør, glade ryttere og harde løp som ble kjørt fra front!

 


Fredag startet vi med sprint, hvor jeg fikk en fin tid på 11,90 sek. For å få litt matching og god trening, fikk jeg lov til å sykle mot herre elite, hvor jeg kvalifiserte meg til bronse-kampen mot Ken Levi med tiden 11,8. Jeg vant matchende – så det var gøy!

Jeg ble stadig norsk mester i sprint, mens Ken Levi fikk sin bronse i Herre Elite.

 


 

Lørdag ble en utrolig god og hard dag.

Jeg startet med en 500 m TT, hvor jeg slo min egen rekord og norgesrekorden, hvor tiden ble 37,33sek! Langt over min forventning! Det var gøy!

Videre besto dagen av omnium, inkludert de individuelle øvelsene i omnium (scratch, eliminasjon og poengløp). Igjen fikk jeg lov til å stille i herreklassen for å få god trening. Og det fikk jeg! Jeg var aktivt med hos herrene, selv om mine poeng ikke telte. Jeg var aktivt med og fremme i samtlige løp, hvor jeg blant annet var med på å ta en runde i tempoløp. Tok nesten en runde alene i poengløp!

Alt i alt ble jeg norsk mester i; 500m TT, omnium, scratch, eliminasjon og poengløp.

 


Søndag var en litt tyngre dag.

Dagen startet med keirin, hvor jeg igjen var med gutta-krutt. Min plan fungerte ikke helt, selv om jeg kom inn som nr. 3 totalt i herrefeltet. Kanskje litt selvkritisk, men hadde håpet på nr. 2 😉

3000m individuell forfølgelse er min svakeste disiplin, og da jeg var alene i min klasse, var målet rett og slett å bare gjennomføre. Og det gjorde jeg. Ikke med stil, men jeg gjennomførte!

Dagen ble avsluttet med litt dernypace som trening – og kunne ikke fått en bedre avslutning på en fantastisk helg!

 

Totalt ble det 8 nye NM-gull denne helgen. Det gir en total på 61 NM gull fra 2009, hvor både de offisielle og uoffisielle øvelsene er tatt med 😊






 

Rapport fra verdenscup #2 i Glasgow                           (Oppdatert 11.11.2019)


Etter en god start i verdenscup #1 i Minsk, så jeg frem til å dra videre til Glasgow!

Jeg fikk mange gode treninger i Glasgow innen lørdagens konkurranse, og så frem til et nytt, hardt løp!

 

Lørdag 16. november – omnium

Tidsskjemaet til omnium har blitt mye endret siden i fjor. Før, hvor vi hadde to løp om formiddagen og to om ettermiddagen, har nå blitt til 4 løp om ettermiddagen, hvor vi er ferdige i løpet av 4 timer.

 

Noe jeg personlig synes er veldig bra og det passer meg bedre!

 

Scratch-løpet startet perfekt for min del. 2 ryttere fikk en runde på feltet, mens jeg holdt hodet kaldt og kom frem på det riktige tidspunktet. Jeg fikk verdensmester Kirsten Wild til å legge seg foran meg og hun kjørte en progressiv spurt, med meg klistret på hjul. Dermed endte jeg som nr. 4 – og var kjempefornøyd!

 

Tempoløpet gikk også veldig fint. Jeg startet aggressivt, kom i en liten front-gruppe, men klarte dessverre aldri å få poeng. Eller ta en runde. Dog er jeg fornøyd med min innsats og måten jeg presterte på, som holdt til en 11. plass i tempoløpet.

Med 2 ritt på 1 time, med en snitt på 50 km/t, så vil jeg si meg fornøyd!

 

Eliminasjon har i det siste vært mitt svakeste ledd. Dessverre også denne gangen. Når farten er så høy og jeg trener mye alene eller to-og-to, har jeg vanskeligheter med å holde min plassering. Jeg gjorde hva jeg kunne, og det holdt til en 15. plass. Ikke helt fornøyd, så jeg skal bare fortsette å øve og øve til jeg synes jeg får det bra til!

 

Poengløpet gikk veldig bra! Fikk tatt en runde på feltet med noen andre ryttere, samt en spurt underveis, og klatret oppover på rankingen. Før poengløpet var jeg ranket som nr. 8, og med mine 22 poeng i poengløpet endte jeg på en utrolig fin 7. plass! Som er så å si min beste plassering i et omnium i en verdenscup! Især med tanke på nivået og feltet!

Det ga meg i tillegg 300 poeng til OL rankingen, så OL drømmen lever fortsatt i beste velgående!

 

 

Tiden fremover blir travel. Nå til helgen er det NM, før jeg drar til samling med Olympiatoppen.

Allerede  24. november går turen til de neste verdenscupene som er HongKong, New Zealand og Australia! Jeg gleder meg!

 

Rittrapport fra VerdensCup i Minsk #1 og Glasgow #2  (Oppdatert 04.11.2019)


Endeling var det tid til verdenscup! Og siste viktige poeng til OL skal samles!

Jeg og Kenneth reiste til den første avdelingen av verdenscupen onsdag 30. oktober, som ble avholdt i Minsk, Hviterussland.

Selve reisen gikk smertefritt, og jeg var klar til kam.

  

 

Poengløp

Fredag 1. november var det tid til poengløp. Da dette ikke er en OL disiplin, hender det at antall påmeldte ryttere overstiger grensen, og det skal sykles kvalifikasjonsheat. Det var tilfellet denne gangen.

Så dagen startet med kvalifikasjon, hvor jeg kom videre som nr. 7 (totalt 10 i hvert heat gikk videre).

På kvelden var det tid til poengløp finale, 100 runder (25km) med 10 spurter!

 

Og det gikk strålende! Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er utrolig fornøyd, og fant virkelig godfølelsen jeg har lett lenge etter i de aller viktigste løpene. Jeg klarte å ta en runde sammen med USA, HongKong og Catalonia, samt samle litt poeng underveis. Det var perioder hvor jeg var på 3. sammenlagt, og det var utrolig kult å være med i kampen om medalje!

 

Jeg endte til slutt på en 5. plass, og kan ikke annet enn å smile og være veldig fornøyd!

 

Søndag 3. november

Etter en fridag, var jeg klar til kamp igjen. Denne gangen i omnium.

Og jeg er igjen veldig fornøyd med min egen prestasjon, hva jeg fikk til underveis og jeg nøt hvert eneste øyeblikk underveis i konkurransen. Noe som var en utrolig god følelse, da jeg har hatt litt problemer med dette etter at jeg følte «mine nedturer» begynte for litt over 1 år siden.

Scratch-løpet endte i en fellesspurt, hvor jeg fikk presset meg godt frem i feltet, og kom inn som nr. 12.

I tempoløp var jeg utrolig nærme å ta en runde på feltet sammen med Russland og HongKong, men vi klarte det akkurat ikke. Fikk likevel en god del gode poeng underveis, og endte som nr. 8.

Eliminasjon kjempet jeg med al hva jeg hadde, og kjempet så godt jeg klarte i forhold til å holde min posisjon, og klarte det frem til nr. 13. Totalt lå jeg samlet som nr. 10, og målet var å holde min topp 10. plassering.

Og jeg prøvde under poengløpet. Jeg klarte ikke å samle poeng underveis, og var litt uheldig å gå ned i bakken på et tidspunkt, hvor min fine nye, tempodrakt rettet store deler av min hud. Ingen skade skjedd med meg, men klarte ikke riktig å få godfølelsen i beina igjen etter det. Fikk ellers syklet en god sluttspurt, men manglet det siste lille ekstra som jeg normalt har. Endte til slutt på en 13. plass, og er helt fornøyd med det!

Målet til Glasgow er å komme inn i topp 10 til omnium!

 

Reisen går direkte videre til Glasgow – og det gleder jeg meg til!

 

EM Bane                                                                                         (Oppdatert 22.10.2019)

EM Bane – et av sesongens store mål og høydepunkter!

 

EM ble arrangert i Apeldoorn, Nederland, 16-20. oktober. Mine disipliner var scratch, omnium og poengløp.

 

Vi (min trener og jeg) reiste nedover mandag 14. oktober, og kom godt til rette. Vi fikk satt alle ting på plass, funnet vår bås og jeg fikk rullet ut benene etter reisen. Dagen etter, var en vekker-økt på banen for å teste bein, hjul og bane, før EM skulle skytes i gang!

 

 

 

Onsdag 16. oktober

Finalen i Scratch!

Det var et løp som ble kjørt kontrollert, i den forstand at farten av jevn høy og ingen riktige angrep kom inn. Vi lå så å si på en lang rekke hele løpet igjennom, med noen enkle halvhjertede angrep, men ingen klarte å stikke fra feltet.

Når det var 5-6 runder igjen til mål, stikker Tyskland. Jeg reagerer og går etter. Jeg får et stort hull til feltet, flyr forbi Tyskland, og har fortsatt 3-4 runder igjen til mål. I det øyeblikket har jeg nesten en halv runde på feltet, og jeg bestemmer meg for å gi alt hva jeg har.

Jeg ser meg ikke tilbake, og kjemper videre.

I korte øyeblikk kan jeg se for meg at jeg vil krysse målstreken alene, og jeg er fortsatt alene når klokken ringer for siste runde. Syren er ved å spise meg opp, men lysten og gleden til å lykkes er enorm.

Jeg blir (dessverre) hentet av feltet, og de spiser meg de siste 150 meterne som er igjen til mål, og jeg ender på en 17. plass.

 

Resultatmessig var det ikke det jeg håpet – men følelsen jeg sitter igjen med er god. Jeg kjempet med alt hva jeg hadde, og jeg kunne virkelig se trøyen for meg. Det holdt ikke inn denne gangen, men det var en god følelse!

 

 

Fredag 18. oktober

Omnium – det store målet!

 

Omnium var litt av en berg- og dalbane for min del. Det startet helt suverent i første løp, scratch. Jeg holdt hodet kaldt, og fulgte min egen plan og mine egne instinkter. Det ble en fellesspurt, hvor jeg endte som nr. 6 – et utrolig bra utgangspunkt! Jeg fikk presset de andre, kjempet om min plass, og var utrolig glad for måten jeg syklet på.

 

Etter det, gikk det dessverre ikke helt min vei. Tempoløpet var et kaotisk løp, hvor jeg aldri riktig kom med i kampen før det var over.

Eliminasjon var hakket verre, med velt og nøytrale runder – og et ufokusert øyeblikk, og jeg var plutselig ute. Og selvfølgelig blir man veldig følelsesladd i slike øyeblikk, og synes hele verden er imot en. Men jeg er ikke en som gir opp – og jeg fikk snudd alle tanker og følelser til å huske at man skal kjempe helt til siste sekund – ingen kamp er tapt før den er over!

I poengløpet kjempet jeg med alt hva jeg hadde. Jeg prøvde spurter, ta runder og brukte opp hva jeg hadde.

Det holdt til en 15. plass. Jeg vet jeg gjorde noen feil underveis, og at 2/4 løp ikke var optimale.

Det positive er at det hvert fall er oppgaver, konkrete oppgaver jeg kan jobbe videre med. Og da er alt mulig!

 

 

Lørdag 19. oktober

Poengløp – finalen!

Poengløpet var det løpet som ga meg mitt beste resultat – nr. 10!

Jeg fikk noen gode spurter underveis, som ga meg litt poeng. Jeg gjorde hva jeg kunne underveis, og jeg vet jeg tok noen beslutninger som ikke var optimale.

 

Alt i alt har det vært et utrolig hardt EM – noe som er en selvfølge nå som OL er rett rundt hjørnet.

 

Nå venter en lengre reise med verdenscup – noe jeg som alltid ser frem til (som allerede starter i neste uke!)

 


 

 

 

Rittapport fra Nordiske Mesterskap                                              (Oppdatert 07.10.2019)


Nordiske Mesterskap ble avholdt i Odense, Danmark 4-6. oktober, med ryttere fra Norge, Sverige, Danmark og Finland.

I dameklassen var det et ekstremt bra felt, med slik som Amalie Dideriksen (flere ganger Verden og Europamester, samt regjerende i sistnevnte), Julie Leth (både tidligere verdensmester og regjerende Europamester) – you name it! Konkurransen var helt i topp!


Jeg reiste til Odense som regjerende Nordisk mester i disiplinene sprint, keirin, omnium og 500 m, og hadde som ambisjon og mål å minimum ta med 2 trøyer hjem. 


Jeg reiste ned sammen med trener Kenneth og hans kone Mette, samt at min pappa kom og supporter.  


Fredag 06.10

Fredag var det Sprint som var på programmet – en hard disiplin, hvor hvert mikrosekund teller. Enten er man 100 % klar, ellers er slaget tapt. Og ja - jeg var nervøs for om jeg ville kunne prestere og leve opp til det jeg vet jeg kan. Et sekund hvor man er borte, og alt er tapt. 


Jeg fikk beste tid på min innledende 200 meter flyvende og dermed gikk jeg direkte videre til semifinalen! Noe som var lettende og betryggende, da jeg ikke følte min 200 meter flyvende var perfekt. 


Videre vant jeg semifinalen og kom videre til gullfinalen – hvor jeg igjen gikk av med seieren!

Dermed ble jeg NORISK MESTER I SPRINT! 

 

 

Lørdag 07.10.

Lørdag var omnium og keirin. Et program som startet kl. 10 om morgenen og sluttet kl. 19 om kvelden. Så det var en laaang dag, og en prøvelse for både kropp og hode!

 

Omnium var en utrolig tett, nerveprirrende og hard kamp, hvor man aldri visste hvor man var på resultatlisten. Kampen var så utrolig tett, at alt var mulig helt frem til det siste sekundet i løpet – hvor jeg endte til slutt på en veldig fin 3. plass.

Etter 3 harde løp, og med 10 manglende runder i poengløpet, som er den siste disiplinen, lå jeg mellom 1. og 4. plassen, og alle momenter var avgjørende. Det var 2 dansker, Amalie Dideriksen og Julie Leth som til slutt tok det lengste strået, og kom hhv. På 1. og 2. plassen.

Veldig fornøyd med min egen innsats i verdensklasse nivå!

 

Dagen ble avsluttet med keirin – hvor jeg var klar til å få med en trøye hjem. Som sagt, som gjort – og jeg vinner keirin og blir igjen NORDISK MESTER!


 

Søndag 6.10

Siste dag, og siste løp. Det var poengløp som gjensto. Etter 2 knallharde dager kunne jeg selv merke at kroppen var litt sliten og det krevde ekstra mye av meg for å være med helt i toppen. Jeg kjempet med det jeg hadde igjen, og endte på en 4. plass – og kan ikke klage over det!

 

Alt i alt kommer jeg hjem med:

2x GULL

1x BRONSE


Alt i alt var det et veldig bra mesterskap. Litt kaldt på banen, litt mye forsinkelser, men utrolig bra stemning og bra folk!

 

Og jeg fikk bekreftet at formen er god, viljen til å vinne brenner inne i meg, og er gleder meg enormt mye til Europamesterskapet som blir avholdt i Apeldoorn, Nederland 16-20. oktober!


Mitt program er:

Onsdag 16 oktober: Scratch

Fredag 18. oktober: Omnium (min viktigste disiplin -> poenggivende til OL)

Lørdag 19. oktober: Poengløp

Kvalifikasjon til verdenscup                                                         (Oppdatert 19.09.2019)


Endelig kom det offisielt – jeg er igjen i år kvalifisert til verdenscup!

Det har vært en hard kamp å komme med, da det kun er de 24 beste nasjonene som blir kvalifiser.


Store nasjoner som Tyskland, Hviterussland, Tsjekkia har IKKE klart å bli kvalifisert! Det har vært mange med i kampen om de få plassene som er. Det er mer eller mindre en forutsetning å være med i verdenscupen for å kvalifisere seg til OL. Halvparten av kvalifikasjonen til OL er over, og den resterende halvdelen består av: 1x EM, 3x verdenscup (dine 3 beste ut av 6 resultater) og 1x VM.


Jeg gleder meg til den virkelige store sesongen skytes i gang!

I tillegg kan jeg også fortelle at jeg er kvalifisert og påmeldt til EM!

 

Her er oversikt over reiseplanen til vinteren (verdenscup):

Nordiske Mesterskap i Odense (DEN): 4-6. oktober

 

EM i Apeldoorn (NED): 16-20. oktober

 

Minsk (BLR) 1-3 november

Glasgow (GBR) 8-10. november

Norgesmesterskap: Odense (DEN): 15-17. november

 

 

Hong Kong (HKG) 29. November – 1. desember

Cambridge (NZL) 6-8. desember

Brisbane (AUS) 13-16. Desember

  • Hjem og feire jul i 2 uker

 

 

Milton (CAN) 24-26. Januar

 

 

VM i Berlin (GER): 26.februar – 1 .mars

 

 

I løpet av mars får jeg vite om jeg er kvalifisert til OL.

 

OL i Tokyo: 9 AUGUST

Tidenes verste reise!                                                                        (Oppdatert 08.09.2019)


En litt annerledes tur enn forventet. Jeg hadde gledet meg og sett mye frem til å komme tilbake til Praha, da jeg hadde gode minner og opplevelser derifra fra min forrige tur i juli.

Løpet er et CL2 og jeg skulle delta i omnium, sprint og keirin de 3 neste dagene.

 

Nedturen startet allerede på flyplassen. Etter 1 times forsinkelse får vi (jeg og Kenneth) vite av flyet vårt er blitt kansellert, da Menzies, som håndterer bagasjen har bestemt seg for å streike.

Det er selvfølgelig ikke bare vårt fly som er berørt, men alle SAS-flyvninger. Noe som selvfølgelig fører til kaos uten like. Etter over 1 time i kø for å få hjelp av SAS, blir vi ombooket til et fly som skal gå 8 timer senere enn vårt opprinnelige fly. Vi blir forsikret om at bagasjen kommer med, da det ser ut til at streiken er ved å være over og det er god til vi skal fly.

Optimistiske tar vi en tur til loungen og venter tålmodig i 8 timer. Med flere forsinkelser og bytting av gate, kommer vi omsider om bord og flyvertinnene forsikrer oss fortsatt om at all vår bagasje har kommet med.

Det stemmer dessverre ikke. Da vi ankommer til bagasjen, er det ingen av passasjerene som har blitt ombooket som har fått deres bagasje. Mer venting for å lage en rapport om forsinket bagasje.

Igjen prøver vi å se lyst på det, da Menzies i Tsjekkia forteller at bagasjen vår har blitt ombooket til et fly som lander kl. 10.30 i morgen tidlig, og de vil komme ut med syklene umiddelbart deretter. Noe som betyr at jeg kan være heldig å få min egen sykkel til hvert fall noen av disiplinene i omnium!

Vi blir kjørt direkte til hotellet, kommer oss i seng ved midnatt og må opp kl. 7 dagen etter.

 

6. juli

Dagen for omnium. Ivrig sjekker jeg status på vår bagasje og flyet det skal komme med. Ingen sporing på vår bagasje, men jeg er stadig optimistisk. Vi kommer ut på banen, og får låne en aluminiumssykkel av Kovo Praha og hjul av det ungarske landslaget. Det er ikke optimalt, men det fungerer. Hjelm, sko, tempodrakt, sportsBH og sokker har jeg heldigvis pakket i håndbagasjen, så det har jeg. Dog har jeg ikke noe varmt tøy, og da det kun er 12 grader er det litt vel kaldt (banen er en utendørsbane).  Heller ikke Kenneth har noe annet enn shorts og t-skjorte. Heldig som vi er, får vi låne litt ekstra klær så vi kan holde varmen. Banemiljøet er fantastisk på den måten! Her kommer vi uten noen ting, og får lov til å låne alt. Det er virkelig et helt spesielt og deilig miljø å være en del av!

Til tross for all hjelpen og imøtekommenheten er det vanskelig å prestere optimalt. Sykkelen er bløt (da det kun er en nybegynnersykkel), hjulene er litt skjeve og med slør i, setet kan jeg ikke sitte på (selv kan jeg kun bruke ISM Adamo sine seter ellers får jeg smerter i underlivet), styret er for bredt så hver gang jeg reiser meg opp, slår jeg håndleddet i styret (noe som har ført til 2 store blåmerker på begge underarmene), samt at giringen ikke passer meg. Jeg prøver virkelig å få tråkket igjennom og jeg gir det jeg har. Det var hardt mentalt å bli slått av ryttere jeg normalt selv slår, og plutselig ikke klare å være med spurtene. Men jeg hadde ikke nubbesjans. Til tross for dette ender jeg på en 4. plass totalt i omnium. Resultatet er fint nok i seg selv, og som det ser ut nå er jeg 99 % sikret en plass i verdenscuppen. Men jeg hadde kommet for å vinne. Og jeg hadde gledet meg så utrolig mye. Så skuffelsen var stor. Det betyr enormt mye å ha sitt eget tilpasset utstyr. Og jeg gleder meg bare å få tilbake min egen Fuji.

 

Toppen av det hele, var at poenggivningen til omnium ikke fulgte UCI-reglene. Det er ikke noe jeg har tenkt å gå nærmere inn på, men etter ½ times diskusjon med dommerne midt under løpet, fikk vi trumpet igjennom vårt syn og holdning på det, og de endret på det.

 

Etter omnium bestemte vi oss for at det ikke er noe poeng å bli lengre i Tsjekkia, og klarte å få et fly hjem tidlig om søndagen (i stedet for mandag som var den opprinnelige planen). Resten av fredag besto av shopping (da vi manglet tannbørste, tannkrem, ladere, klær ect) og telefonoppkall til SAS og Menzies (som ter en utrolig dårlig service).

 

 7.-8. juli

Dagen som skulle ha blitt brukt på sykkel og konkurranse, ble til en planleggingsdag. Vi fikk planlagt resten av sesongen i forhold til verdenscuppen og sett på alt det praktiske rundt det.

Etter en god lunsj om ettermiddagen får jeg det utrolig dårlig. Hva det er, ander jeg ikke, kanskje matforgiftning eller omgangssyke. Jeg blir sinnsykt kvalm, har vondt i magen og fryser. Normalt er jeg nesten aldri dårlig og jeg kaster aldri opp. Men fra kl. 19 til kl. 2 om natten har jeg 4 gode omganger, og på det tidspunktet aner jeg ikke hvordan jeg skal klare å komme meg hjem.

Vi skulle nemlig fly med Ryanair kl. 6:40, og hadde bestilt taxi kl. 4.30.

Heldigvis hjelper det å få tømt magen og få opp det jeg ikke hadde godt av. Og jeg overlever både taxi-turen og flyturen tilbake til København.

Vel fremme i Københavns lufthavn ser vi våre 2 alminnelige kofferter kjøre rundt. Vi møter en vennlig medarbeider som gir oss koffertene våre og ser etter syklene. Dessverre har syklene blitt sendt til Praha, og nå krysser jeg bare fingrene for at de snart kommer hjem til meg igjen!

 

Resten av dagen blir brukt på å komme meg over sykdom, og deretter er det forberedelser mot EM som er om 6 uker! Og innimellom der skal jeg en tur til Odense for å delta i Nordiske Mesterskap.

Nytt sponsorsamarbeid!                                            (Oppdatert 02.09.2019)



I dag har jeg gleden av å presentere min helt ny samarbeidspartner som vil være med og støtte meg i jobben frem mot OL i Tokyo neste sommer.


Energi Salg Norge, som er en del av Energi Danmark, er Nordens største strømleverandør i bedriftsmarkedet, og som jeg har gleden av å ha som støttespillere i min karrieres tøffeste periode fremover.


I filen vedheftet kan dere lese mer om hva samarbeidet med Energi Salg Norge og hva dette betyr for meg!





Ny lærdom, flere poeng og flere pall-plasser!                                         (Oppdatert 11.08.19)


Poengsamlingen til verdenscupp’en fortsetter, og denne gangen gikk turen til Cottbus i Tyskland, 9-10. august.

For første gang noensinne i min historie var vi to norske kvinner til start; meg selv og junioren Nora Tveit.

 

Fredag 9. august – Scratch og poengløp

Fredagen startet vi med scratch – 25 runder på en utendørs betongbane. Det var godt over 20 damer til start, med storfavoritt Laura Kenny (4x dobbelt olympisk mester og flere ganger verdensmester) til start med hennes lagvenninne Eleanor Dickinson, samt de 3 beste tyskerne.

Løpet ble et hardt og taktisk løp, hvor flere ryttere prøvde å komme i brudd. Ingen lykkes, og det hele endte med en fellesspurt. Jeg ble «tvunget» frem i front med 2 runder igjen til mål, og starter en lang og progressiv spurt. Med én runde igjen til mål, åpner jeg spurten samtidig som Eleanor Dickinson sykler lead-out for Laura Kenny. Jeg kommer med på hjul av dem, kommer meg forbi Eleanor, men blir akkurat slått av mester Kenny. Ender på en fantastisk 2. plass, og er veldig fornøyd med innsats, resultat og at jeg kunne være med å kampen om 1. plassen helt frem til den siste lille millimeteren.

 

En time senere samme dag er det 60 runder poengløp med 10 spurter. Løpet starter noe avventende, med at 5 ryttere kommer av sted uten både meg og storfavorittene; britene. Jeg ønsker ikke å ta initiativ, da jeg vet at alle sitter på mitt hjul og ønsker å slå meg. Derfor kommer de 5 rytterne rundt. Idet de kommer opp til feltet, stikker Laura Kenny av gårde, og får med seg både meg og hennes lagvenninne, Eleanor. Vi får et godt samarbeid underveis, og klarer å ta en runde på feltet.

 

Dog er jeg noe trett etter scratch og noe ufokusert, og mister derfor pallplassen med noen få poeng, og ender på en fin 5.plass. Tatt omstendighetene i betraktning, er jeg fornøyd med min 5. plass, hvor løpet blir vunnet av outsideren Ukraina, med britene på som nr. 2 og 3.



 

Lørdag 10. august – omnium

Omnium ble avviklet på under 5 timer, med start om sen ettermiddag.

 

Scratch

Scratch-løpet startet noe avventende, hvor det ble satt høy fart på, uten at noen kunne komme av gårde. Når det er ca. 10-8 runder igjen, stikker Ukraina, og jeg kommer med på hjul sammen med Nora som sitter klistret på mitt hjul. Jeg hjelper Ukraina med å ta noen gode føringer, og vi får avstand fra feltet. Dog er jeg uheldig og får en sivende punktering når vi mangler 6 runder til mål – det mest kritiske tidspunktet! Bakhjulet blir heldigvis ikke helt flatt, og mister bare litt og litt luft. Dette fører til at jeg faller tilbake til feltet i panikk om hva jeg skal. Reglen er at når det er 1000 meter igjen til mål (3-4 runder ca.) får man ikke lov til å komme med i løpet dersom man har en defekt. Og da mitt hjul ikke er flatt, bestemmer jeg meg for å fortsette. Ukraina lager et nytt angrep, og jeg kommer av gårde med Spania på hjul. Vi får igjen et godt hull på feltet, og jeg bestemmer meg for å gi den full skrue – da jeg helle må skynde meg i mål før hjulet er flatt. Med 2 runder igjen til mål øker jeg, og setter for alvor spurten inn med 1 runde igjen. Mine 2 følgere (Ukraina og Spania) blir satt, dog kommer Laura Kenny med forrykende fart på, og jeg blir akkurat slått på streken (med et noe flatt hjul).  Det var uansett en god start å bli nr. 2 i scratch!

 

Tempo

Neste løp er tempo – som blir en hard affære! Da første poeng skal utdeles sitter jeg i anden posisjon, bak Ukraina. Laura Kenny kommer flyvende forbi, og jeg setter jakten inn for å komme opp til henne. Hun får et bra hull ned til meg, hvor Eleanor kommer fort opp til meg, hvor vi får et enda større hull ned til feltet. Jeg og Eleanor jakter Laura, og klarer etter hvert å innhente henne. Vi får til et fint samarbeid, hvor det igjen blir meg mot britene. Vi fordeler poengene litt underveis mellom oss alle 3, og klarer å ta feltet med en runde. Dog har jeg mistet tellingen på hvem som har flest poeng av meg og Eleanor (Laura fikk klart flest poeng), og selv om jeg vinner siste spurt, ender jeg på en veldig fin 3. plass i tempo.

 

Eliminasjon

Samlet ligger jeg på delt 2. plass med Eleanor etter 2/4 løp. Jeg er klar til fight, men likevel noe ufokusert og lager mange små dumme feil underveis. Det blir jeg straffet hardt på, og ryker «allerede» ut som nr. 7. Litt sur og skuffet, men heldigvis er pallen stadig innenfor rekkevidde.

Samlet stilling er derfor Laura som nr. 1, Eleanor som nr. 2 og jeg som nr. 3

 

Poengløpet

Poengløpet var et utrolig nervepirrende, totalt ukontrollert løp. Jeg visste jeg skulle forsvare min 3. plass og kjempe om 2. plassen. Jeg vet jeg skal ha poeng, men samtidig passe på både tyskerne som jakter meg og britene som vil forsvare seg fra meg. Altså har jeg mye å se til og mange å passe på.

Jeg er veldig aktiv i starten og får en del spurtpoeng underveis. Dog er det flere ryttere som får tatt en omgang, uten at jeg har helt kontroll på hvem det er og hvor mange poeng de får underveis. Altså noe panisk og utrolig redd for å miste min pallplass. Dog ser britene ut til å ha kontroll, og tyskerne gjør ikke sitt for å stoppe de andre. Og jeg blir nødt til å stole på mine instinkter og håpe at min plass ikke er i faresone. Jeg vet at siste spurt blir avgjørende, og noe panisk starter jeg spurten fra front og gir alt hva jeg har – og håper det holder. Jeg kommer inn som nr. 2 i siste spurt – nok til å kapre 3. plassen sammenlagt.

Kan ikke være annet en storfornøyd med min innsats og prestasjon!

 

Alt-i-alt har det vært en fantastisk tur til Cottbus, hvor jeg får høstet nye erfaringer, viktige poeng til verdenscuppen og noen fantastiske pallplasseringer!

Europamesterskap i Derny sammen med pacer Kenneth Berner                           (Oppdatert 27/07-19)


Historiens første Derny EM for kvinner ble endelig arrangert i år! Herrene har hatt dette mesterskapet siden år 2000, så det var på tide at kvinnene fikk lov til å være med i kampen.

Mesterskapet ble arrangert i Pordenone, Italia, 24. juli.

 

I år skulle hver rytter selv stille med både dernymaskin og pacer.

I mitt tilfelle fikk vi leid en dernymaskin fra Ballerup Superarena, hvor jeg til daglig trener. Paceren ble min egen trener, Kenneth Berner.

 

Erfaringen fra slike Dernyløp var i bunn og grunn minimal. Selv har jeg vært med i en del løp, men kun korte distanser og kun med profesjonelle pacere, hovedsakelig i 6-dagers løp, med unntakelse av et dernyløp i Ballerup Superarena mot gutta.

Det nye nå var at det var min egen trener som skulle kjøre derny’en. Selvfølgelig har vi trent sammen før, men aldri med den hensikt å sykle dernyløp. Vi har brukt derny i forberedelse til større løp, som så selvfølgelig også gjør at man tenker og trener på en anne måte. Så løpserfaring har Kenneth ikke, så det var et spennende prosjekt vi kastet oss ut i.

 

Turen startet mandag 22.juni kl. 01:30 fra København, med kurs mot Italia, i bil.

19 timer senere kom vi frem til hotellet, kunne sjekke inn og endelig falle til ro.

 

Dagen etter var det på tide å prøve banen, finne riktig fart og riktig gir til min sykkel. Vi fikk for det tyngste giret vi hadde, da banen var humpete (utendørs betongbane), og fatn ca. en passende fart som kan holdes over 16-30 km.

 

Onsdag 24. juli var det endelig tid til å sette startnummer på og kaste seg ut i noe vi aldri har prøvd før sammen.


Første prøvelse var kvalifikasjonen. De 4 første rytterne fra mitt heat kvalifiserte seg videre til finalen. Vi syklet 40 runder (totalt 16 km), med et heat som besto av beste profesjonelle pacerne, og utrolig dyktige ryttere - altså et hardt heat!


Starten gikk, Kenneth fant meg fort og jeg kom godt med på hjul. Dog kunne jeg merke at han var litt usikker i starten, og skulle vende seg til å sykle i felt, noe som selvfølgelig er forståelig nok når man aldri har gjort det før. Selv om avtalen var at jeg skulle stole på han (og jeg visste at han ville gjøre alt han kunne for å kvalifisere oss), gikk ejg fortsatt i panikk om hvorfor vi ikke bare lå klistret på hjul av de andre. 


I derny kommuniserer vi via roping (veldig moderne). Det er to ord vi som ryttere roper hvis det er behov for det; allè ( = fortere) og hoo ( = saktere) . 


Kenneth holdt litt for stor avstand i følge meg selv, og jeg kunne ikke annet enn å rope allè igjen og igjen uten å få den reaksjonen jeg selv ønsket. Litt panisk så jeg for meg at vi ikke kom til å klare å kvalifisere oss.

Heldigvis er Kenneth en tøff en og tok opp kampen.

Når det var 3 runder igjen til mål angrep vi. Vi fikk god fart på, suste forbi de andre, og kvalifiserte oss sikkert til finalen.

 

3 timer senere samme dag var det tid til finale. Finalen besto av de 8 beste rytterne og skulle sykles over 75 runder (30km). Altså dobbelt distanse fra kvalifikasjonen. 

Starten gikk kontrollert, dog med posisjonskamp. Kenneth var utrolig tøff og tok opp posisjonskampen mot de rutinerte pacerne, og vi klarte å karre oss opp fra en 5. posisjon til 2. posisjon. Og vi holdt oss her så lenge kreftene varte. Jeg klarte å svare på angrepene i starten, men jo høyere farten ble presset opp, jo større problemer hadde jeg. Til slutt måtte vi finne min egen fart og holde den, da kreftene løp tomme.

Vi endte på en fantastisk 6. plass.


Standarden og nivået for at dette er første gangen kvinnene deltar var sinnsyk. Pacerne til damene er de samme som for herrene, så de visste jeg var i verdensklasse. Men at damene likevel var så forberedt og så sterke, var utrolig kult.

Jeg må innrømme at jeg fikk virkelig blod på tann, og er en disiplin jeg virkelig ønsker å gå mye mer all-in i.

Drømmen, utover omnium, har nå også blitt derny.

Og det av mange grunner.

Jeg synes det er spesielt å kunne dele dette med Kenneth på en helt annen måte. Plutselig har jeg faktisk en lag-kompis på banen, i stedet for alltid å være «alene» på banen alltid med en trener som står på sidelinjen og roper og skriker. Det å dele alle de små opplevelsene underveis sammen er faktisk ganske stort. Og det at begge for en trøye hver når man vinner, er utrolig kult. Ikke minst, er det første gang jeg selv ikke skal være med i de psykiske kampene som finner sted. Det tar heldigvis dernypacerne seg av innbyrdes, og vi damene skal bare trå i pedalene.

 

Jeg gleder meg til fortsettelsen og er klar til å steppe opp nivået til neste år!


Forbedringspotensialet er stort, da både jeg kan lære å ligge enda tettere klistert på hjul og Kenneth stadig mangler løpserfaring. Jeg håper vi får mulighet til å trene dette mye mer fremover sammen.

 

Tsjekkia 18. juli og nytt samarbeid med OptimaSport                                   (Oppdatert 19/07-19)


Uken etter European Games var jeg hjemme en liten ukes tid i Norge for å lade batteriene, noe som var veldig godt. Det var noen dager treningsfri, før jeg startet opp igjen med både sykkel og styrketrening, før turen gikk tilbake til Danmark.

Banen i Danmark (i København) er lukket pga. nytt lysanlegg i taket, så den ene 1,5 uken som jeg nå var i Danmark ble brukt til trening på landeveien, samt en tur til banen i Odense.




Nytt sponsorsamarbeid

For nylig inngik kjeg et samarbeid med OptimaSport, som har hjulet meg med å få tak i massasjeben / recovery boots (link her: Optima Sport Recovery Boots Ultima K8)

Det er jeg utrolig glad for, da det er helt ideelt i en travel hverdag når jeg ikke alltid har tid til å dra innom min egen massør, Søren Christoffersen fra Frederiksberg Sportsmassage (link 

http://www.frb-sportsmassage.dk/). 

På denne måten kan jeg fortsatt få massert benene, få vekk den tunge følelsen og være klar til en ny treningsøkt!



 

Tirsdag 17. juli gikk turen til Praha sammen med trener Kenneth. Første gang jeg skulle prøve banen i Praha, så det gledet jeg meg til! Det er en utendørsbane på 333 meter, hvor det skulle arrangeres UCI omnium, kategori CL2.

Selve turen gikk smertefritt. Flyturen gikk uten problemer, vi ble hentet på flyplassen av arrangør ble kjørt direkte til banen, hvor vi fikk pakket ut sykler, trent litt på banen, samt ble budt på lunsj. Hotellet var kun 6-700 meter fra banen, så alt var veldig lett!

Selve banen var en fin utendørsbane, som var nylig renovert. Ingen bump og ikke en av de tyngre betongbaner.


Onsdag 18. juli var det tid for omnium.

Scratch-løpet var et hardt og aggressivt løp, hvor især de tsjekkiske jentene var på hugget. Det ble støtet igjen og igjen og igjen. Det var mange ryttere man skulle følge med på og mange hull som skulle lukkes underveis. Selv om jeg måtte jobbe utrolig mye, fikk jeg holdt feltet samlet, og det hele endte med en massespurt. Jeg fikk timet spurten helt perfekt, og kunne ta med meg seier’n i scratch-løpet!

Tempo-løpet var et hardt og aggressivt løp. Især på en lengre bane er det tungt å ligge i front og samle poeng. Klarte å time spurtene bra, så jeg fikk minst mulig føring og kunne konsentrere meg om å kun samle poeng. På et tidspunkt kommer jeg alene vekk, og får samlet 3 poeng på rappen. Fikk en seier i tempo-løpet også, og ledet derfor omnium samlet.

Eliminasjon var jeg igjen frempå, og hadde god kontroll. Fikk plassert meg der jeg ønsket, og fikk den kontrollen jeg hadde bruk for. Derfor kunne jeg ta med meg seier’n hjem her også, og hadde dermed 15 poeng ledelse til nr. 2 innen siste løp!

Poengløpet var et hardere løp enn vanlig, da vi fikk 12 spurter (normalt kun 8). Det tok hardt på kreftene, både for meg og mine konkurrenter. Til min fordel ble det kjørt et spurt-løp, hvor jeg kunne kontrollere spurtene, og fikk samlet mer enn nok poeng underveis. Dermed kunne jeg ta med meg årets første seier på banen! Det føltes utrolig bra, og er utrolig fornøyd med innsats og måten jeg syklet på!


Nå er forberedelsene i gang til neste store event; nemlig Derny EM for damer i Italia 24. juli!

Det er første gang det arrangeres for damer (det har kun vært for menn tidligere), så det blir utrolig spennende! Min pacer skal være min trener Kenneth. Det blir første gang for oss begge to av vi skal kjøre derny sammen til konkurranse (Kenneth kjører ofte som trening for meg, samt at jeg har syklet en del løp til 6-dagers løp og i Ballerup, men aldri som et «fritt stevne». EM kan aldri sammenlignes med andre konkurranser, da ryttere og pacere er mye mer forberedt og gira på å vinne).

Da vi kjenner hverandre ut og inn blir det et bra match og spennende hvordan vår taktikk blir i forhold til de andres.

 

Link til kvalifikasjon og finale finnes her:

http://www.treserecittadipordenone.com/wp/it/streaming-it/

 

Tidsskjema (ca.)

Onsdag 24. juli

Kvalifikasjon (16 km) kl: 17:10

Finale (30 km) kl: 20:45

 

Oppdatert plan følger.

 

 

Rapport fra European Games                                                  (Oppdatert 01.07.2019)

 

Mitt første European Games, og første gang jeg er med i et arrangement i regi av Olympiatoppen!

European Games ble arrangert i Minsk, Hviterussland, og er andre gangen det blir arrangert (det skal altså ikke forveksles med et Europamesterskap, da det ikke er helt det samme). Første gang var i Baku i 2015.

 

European Games er en forberedelse til OL, hvor opplegget er så å si det samme, med en utøver-by hvor alle nasjoner og idretter er samlet ett og samme sted.

 

Ankomst

Som alltid reiste jeg sammen med Kenneth fra København til Minsk. Alt gikk smertefritt, hvor all bagasje kom og vi ble møtt ved bagasjeutleveringen av frivillige fra arrangementet. Syklene ble fraktet til banen, mens vi ble tatt med til utøverbyen hvor vi ble møtt av den norske lederen, Guro. Vi fikk en hyggelig introduksjon, utdelt en klespakke og tildelt en leilighet. Jeg delte leilighet med ei jente fra badminton Elisa, hvor vi hadde vært vårt soverom, separat toalett, dusj, kjøkken og gang.

Som noe av det første (faktisk før jeg fikk nøklene til leiligheten), ble jeg plukket ut til dopingkontroll. Fikk heldigvis lov til å få med meg en følger, og etter at jeg meddelte min ankomst, fikk jeg tid til å spise en god lunsj i den gigantiske matsalen. Og så var jeg klar til tisseprøven. Alt i alt tok det 1,5 time fra jeg meldte ankomst til jeg var ferdig, noe som må sies å være en rekord fra min side! Normalt bruker jeg 3-4 timer 😉

 

Utøverbyen

Selve utøverbyen var utrolig flott! Det var en studentby som de hadde gjort litt om på. Det var nok rundt 8-9 bygninger hvor utøvere og ledere bodde, og alle nasjoner hadde i tillegg en oppholdsstue, behandlingsrom og hva de nå ellers hadde bruk for.  Ellers var det en stor matsal som var åpen døgnet rundt, fri klesvask, cafeer, snacks og spillerom. I tillegg hadde de laget et styrkesenter, samt at det også var en friidrettsbane i selve byen. Ute var det også en del frirom, med lek og moro, blant annet en virtuell avdeling, hvor man kunne kjøre bil og fly! Det var egne busser som gikk direkte til de enkelte arenaer, busser som gikk inn til sentrum og videre til andre arenaer, samt fri tilgang til offentlig transport. Så det å arrangere et stort idrettsarrangement klarte de altså helt utmerket! Det er veldig få ting man kunne sette fingeren på, og mitt største savn var nok en god seng og aircondition.

Jeg er litt sær på senger, så jeg var nødt til å ha 4 stk. skumbeskyttelse fra min sykkelkoffert for å kunne sove nogenlunne OK. Ellers var alt perfekt, og de virket til å ha full kontroll på alt.

 

Den norske leieren

Den norske leieren var en mindre gruppe av 36 utøvere, fra 10 idretter. Totalt fikk vi 2 bronsemedaljer og 16 x topp 10 plasseringer. Antall medaljer var det samme som fra Baku, men flere topp 10, noe som sånn sett er bra! Jeg fikk ikke så mye tid til «å henge» med de andre, da alle har forskjellig rytme og konkurransedager. Min room-mate så jeg nesten aldri og vi var veldig gode til å unngå hverandre ubevisst 😉 Fikk møtt de fleste når vi spiste, og fikk en god snakk med både badminton og bryting. Selve gruppen var en utrolig koselig gjeng, en engasjert og nysgjerrig gjeng, med mye positiv og god energi! Så stemningen var i hvert fall på topp!

 

 

Konkurransene

Poengløp

Min første konkurranse var poengløp. Jeg endte på en 7. plass med totalt 12 poeng, etter at jeg ble nr .2 i første spurt, midt-spurten, samt siste spurt.

Det var et hardt løp (selvfølgelig), hvor jeg hadde store ambisjoner til meg selv. Dessverre mistet jeg det avgjørende bruddet, og fikk ikke tatt en runde med de 4 som så endte med å kjempe om medaljene. Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Både ja og nei. Man vet ikke hvordan løpet vil bli på forhånd, og man er nødt til å ta noen sjanser og føle på hva som er riktig der og da.

De første 15 rundene var ikke spesielt harde. Mye tydet på at det kunne bli et spurtløp, og derfor gikk jeg etter spurtene. Dette ble så endret, og det endte med å bli et løp hvor det gjaldt å ta runder fremfor spurter. Løpet ble ikke vunnet av forhåndsfavorittene, Nederland og Italia som endte på hhv. 5. og 6. plass. Man vet aldri hva som skjer i et løp hvor det er 24 jenter som har hver sin plan, men samme drøm og mål. Jeg gjorde mitt beste, og selv om jeg både er fornøyd og misfornøyd på samme tid, er det bare å ta med lærdommen videre og fortsette å tro og drømme om at jeg også får en medalje snart 😊

 

Scratch

Dagen etter var det scratch som gjaldt, og igjen så gledet jeg meg enormt mye. Det var et løp som ble kjørt kontrollert, i jevn, høy fart hele veien. Det første riktige bruddet kom når det manglet 7-8 runder til mål fra Russland. Ingen gikk etter, og avstanden vokste. Når det var 3,5 runde igjen gikk feltet i stå, alle slo opp i banen og jeg kom brasende nedenunder på sort linje. Jeg fikk fort et hull på ½ banelengde. Spurten var i lengste laget, men siden hullet var der, gikk jeg all-in og så meg ikke tilbake. Jeg fikk hentet russeren når det var 1 runde som gjensto, og jeg hadde fortsatt god fart på. Dessverre blir jeg hentet med 60 meter igjen til mål og ender på 5. plass.

Bortsett i fra at jeg så for meg medalje, kan jeg ikke være annet enn fornøyd. Jeg gav alt hva jeg hadde, jeg kjempet hele veien til målstreken og jeg trodde på det. Det lykkes ikke, men jeg gjorde mitt aller beste for å klare det.

 

Omnium

Omnium er alltid et vanskelig løp, med mange løp som kan gå begge veier.

Scratch gikk dessverre ikke min vei, hvor jeg igjen fikk startet spurten for tidlig, ble sperret inne og endte på en 12. plass.

Tempoløpet derimot gikk etter planen, og jeg fikk tatt en runde med 8 andre, hvor jeg ender som nr. 7 etter en deplassering, grunnet at jeg ikke holdt helt min linje i siste spurt.

I eliminasjon gjorde jeg mitt beste, og kjempet til det var tomt for krefter. Lå for mye i front, men ville heller dø i front enn å bli sperret inne i feltet. Endte derfor som nr. 7.

Poengløpet var planen å holde Hviterussland sitt hjul, da jeg visste hun skulle prestere. Det gikk også i en viss grad, inntil det viste seg at hun hadde en alt for stor motor, og klarte å sykle fra meg. Jeg ga hva jeg hadde, og endte til slutt på en samlet 10. plass.



Alt i alt er jeg fornøyd. Jeg ga det jeg hadde, og jeg prøvde når jeg så at momentene var der. Det gikk ikke min vei medaljemessig, men jeg fortsetter å drømme og tro på at jeg vil lykkes!


Tusen takk til OLT, NCF og Kenneth for en fanastisk tur og for en fanastisk mulighet!

Uke 3 i T-Town, USA                                                                                      (Oppdatert 16.06.2019)


Etter 2 fanatiske uker var jeg klar til å ta fatt på den siste uken her i USA!

Uken startet godt, med overskudd til tross for en hard helg. Dog ble jeg hardt rammet allerede tirsdag med manglende overskudd og en tung kropp. Hadde sprint (UCI CL2) om formiddagen, kun som en morsom avveksling. Kvalifiserte meg ikke videre, men gøy var det. Det var litt hardt, da det var mye vind, og da jeg ikke er en sprinter er jeg ikke helt vant til å trene teknikk i alt slags vær. Fikk en OK tid, og kunne ta hjem og slappe av.

Planen var å sykle tirsdagsløp om aftenen, og prøvde også. Men var nødt til å kaste inn håndkleet og innrømme at jeg ikke hadde hverken lyst, motivasjon eller overskudd. Dro tilbake til leiligheten, og sov 12 timer! Så litt trøtt var jeg nok.

Onsdagen ble brukt til å samle krefter og overskudd igjen. Enda en god natts søvn med 10 timer i banken gjorde at jeg begynte å føle meg optimistisk på at jeg skulle bli klar til helgen.

 

Fastest Man/Women on Wheels

Fredag 14. Juni var det omnium. Som i bunn og grunn startet bra, om vi bare hadde fått de riktige resultatene. Da spurten startet viste omgangstelleren 1 (som alltid). Når vi kom i mål sto det fortsatt 1. Det er ikke noe jeg titter på når jeg sykler spurt, og slo derfor opp i banen. Resultatet ble derfor at i stedet for nr. 5 ble jeg nr. 19, noe som selvfølgelig påvirket meg en del mentalt.

Klarte likevel å prestere til tempoløpet som jeg vant. Rykket opp fra nr. 19 til 6. plass, men klarte ikke å holde motet helt oppe til eliminasjon. Resultatene var forsinket, og til mange av løpene fikk vi ikke resultatene i det hele tatt, kun startlisten. Mye frustrasjon og negativ energi er dessverre ikke noe jeg presterer godt på. Eliminasjon gikk som det gikk, og det samme med poengløpet. Totalt endte jeg på en 9. plass, som er OK med tanke på omstendighetene.

 

Lørdagen var det poengløp på programmet, noe jeg heller ikke gledet med ekstremt mye til. Stadig påvirket fra gårsdagen og hadde ikke helt klart å komme videre. Syklet derfor et OK løp, og endte på 7. plass.



Fuji

Fikk også endelig møtt Fuji fra USA, noe som er utrolig koselig! Etter 2 år med mails var det deilig å endelig sette ansikt på navnene jeg har skrevet med. Utrolig prositive, imøtekommende mennekser som jeg gleder meg til å videre samareid med! 

Og om jeg er heldig venter det kanskje en ny OL sykkel på meg i fremtiden? 


 

Race Avenue Criterium

Søndag var ny dag med nye muligheter! Ny plass, andre ryttere og et løp uten press på!

20 runder à 1km med litt under 20 damer til start. Det var et aggressivt løp med 5 spurt-premier underveis, hvor farten gikk opp og ned. Flere ryttere prøvde å komme i brudd, men ingen lykkes og det var klart for en fellesspurt.

Fikk forøvrig 4/5 spurt-premier underveis!

Selve spurten var spennende. Oppløpet var langt og det var fort gjort å starte for tidlig. Selv hadde jeg planer om å ha is i magen og vente litt. Andre var dog utålmodige og flere av de hurtigste rytterne åpnet tidlig. Jeg var litt bokset inne i starten, men når jeg først kom løs, fikk jeg også fart på og vant løpet! Det var den perfekte avslutningen på oppholdet her i USA! Årets første seier – det smakte godt!

 

 

Oppsummering

Oppsummert har det vært en helt fantastisk tur til USA! Det har godt over forventning, med tanke på at når jeg kom til USA kunne jeg ikke en gang sitte på en sykkel i mer enn en halv time uten å få smerter. Jeg har fått syklet 8 løp, og fått 5 pall-plasser.

Jeg har hatt mye trening, mye hard trening og utrolig bra selskap. Humøret har vært på topp og vi har hatt så å si alle muligheter rett foran nesen på oss. Jeg er utrolig glad for at vi fikk til denne turen og håper virkelig at vi får sjansen til å komme tilbake igjen allerede neste år.

Kombinasjonen med å samle UCI- poeng, trene hardt på både og landevei med andre uten å skulle reise gir en utrolig god ro og flyt. Det er helt klart en tommel opp fra min side!

Nå venter turen tilbake til Danmark, før European Games går løs om 1,5 ukes tid!

Ellers vil jeg bare takke alle som har hjulpet meg å få til turen, og ikke minst, til min trener Kenneth som var med! Det er alltid en stor hjelp og motivasjon :) 

Uke 2 i T-Town, USA                                                               (Oppdatert 10.06.2019)


Uke 2 i USA ble brukt til god trening i ukedagene, med både styrketrening, intervaller på landevei og bane, samt tirsdagsløp på banen – hvor jeg vant 2 av3 dameløp, ble nr. 3 i det siste løpet, samt nr. 5 i herrenes poengløp, hvor jeg fikk hele 4 poeng underveis!

 

Det er alltid mange å trene med, og mye av tiden går til å trene med Kenneth, min trener og min sørafrikanske venn Claudia og østeriske venn Verena. Ellers trener jeg med de som vil og har lyst til å være med i vårt program!

 


Onsdag var ellers en spennende dag med mediadag, hvor vi ble intervjuet og fikk snakke om hva det betyr for oss å være i T-Town. I tillegg ble dagen brukt til trening på banen, hvor jeg var så heldig at jeg fikk trent sprint med supersprinteren Pervis! Det er alltid stas å trene med de beste og lære fra de beste. Det er en av de gode tingene med T-Town, at det alltid er noen å trene med og alltid noen som er gode og inspirerende.

 

Fredag og lørdag skulle det bli kjørt Festival of Speed, med scratch på dag 1 og omnium dag 2.


 

Scratch

Det var et stort felt til start med over 30 damer! Scratch-løpet var et vanskelig løp, med mye taktikk, ryttere som prøvde å stikke og nivåforskjell mellom ryttere, som førte til mange hull underveis.

Ingen ryttere kom løs, men 2 ryttere lå lenge i brudd. Jeg holdt hodet kaldt og ventet på min sjanse, nemlig spurten. Den ene rytteren fanget jeg underveis i min spurt, mens den andre manglet jeg 35 meter på. Altså endte jeg på en flott 2. plass, noe jeg er utrolig fornøyd med! Jeg klarte å holde holdet kaldt, vente på momentet hvor jeg vet jeg er best, og jeg klarte å fyre av en superspurt hvor ingen holdt hjul på meg!

En god dag på banen!

 

Omnium

Dagen etter var det omnium. En utrolig lang dag på banen, da programmet ikke var fullt oppdatert når vi la oss i går. 12 lange timer på banen!

Vi kom alt for tidlig ut på banen, 4,5 time før vi startet.

Scratch startet igjen godt, og jeg holdt meg til planen. Altså at gå for spurten. Da det var 2 ryttere ute foran (1 som hadde tatt igjen feltet) og en annen i brudd, endte jeg på en fin 3.plass.

I tempo klarte jeg igjen å komme løs fra feltet, og fikk tatt 3 poeng innen jeg ble hentet. Totalt endte jeg på en fin 4. plass.

I eliminasjon var jeg sliten, litt ufokusert og klarte ikke helt å kjempe i toppen. Jeg røk ut alt for tidlig, og kom på en 10. plass. Dermed var det tett i toppen innen poengløpet, hvor jeg lå på en delt 3. plass med 3 andre ryttere. Det var 4 poeng opp til nr. 1, 2 poeng opp til nr. 2, mens 4 av oss lå på samme poengsum. Poengløpet ble kjørt aggressivt fra start, men ryttere som var aktive hele veien. Jeg hadde null kontroll og null oversikt på poengene som ble delt ut underveis, og følte jeg jeg lå på halen hele veien, fikk null poeng og det føltes ut som de andre syklet i ring rundt om meg.

Overraskelsen var derfor stor når det viste seg at jeg hadde endt på en 2. plass i omnium, hvor jeg hadde fått 8 poeng underveis! Det kom virkelig som en overraskelse da jeg trodde jeg hadde mistet pallen og hadde endt på en 6. plass. Slike overraskelser er alltid morsomme 😊  

 


Historic Riverton Criterium

Helgen ble avsluttet med en tur til New Jersey for å sykle gateløpet Riverton, som jeg vant for 2 års siden. Criterium er alltid morsomt og utfordrende, og gledet meg veldig til å sykle gateløp igjen! Høy puls og nervøsitet før snart. Kom godt i gang fra start, og fikk den plassen jeg ønsket i feltet. Det var to spurtpremier underveis, hvor jeg fikk den første spurtseieren. Kom direkte ut i et mindre brudd, men ble fort hentet, da vi var to favoritter som kom avgårde. Kort tid etter stikker en fra min tidligere team, Pickle Juice, og jeg kommer med på hjul. Vi får fort i gang et bra samarbeid, og avstanden til feltet øker litt eller litt. Underveis får jeg en spurtpremie til.


Totalt var løpet 25 runder à 1,2km, hvor vi er i brudd i 18 av dem. Og kommer alene hjem i mål! Spurten var dog noe kaotisk for min del, da jeg ut i siste sving innen oppløpet (300 meter ca), treffer mest sannsynlig et hull i veien så kjeden faller ned fra den store til den lille klingen foran. Mister selvfølgelig momentet på det og taper spurten, og ender på en superfin 2.plass. Sånn er sykling, og ikke minst landeveissykling med gir 😉 Uansett var det er morsom dag på sykkel, med godt vær og høy puls!

Og ja, fikk til og med tid til å leke litt turist inen i Philadelphia! 




Nå ser jeg frem til min siste uke i USA, hvor det på tirsdagen er tid for å være sprinter (sykler UCI CL2 sprint), mens til helgen er det nytt omnium om fredagen, poengløp om lørdagen og criteriumsløp om søndagen! Dessverre synes jeg tiden har gått ALT for fort, og skulle ønske jeg skulle være her mye lenger!

Velkommen til USA!                                                                            (Oppdatert 01.06.2019)


Etter mye om og men ble det, heldigvis, bestemt at jeg og min trener Kenneth skulle reise til Trexlertown (T-Town) i Pennsylvania, USA for å starte banesesongen.


Den opprinnelige planen var at vi skulle sykle 3 UCI ritt i Tsjekkia, hvor vi skulle fly frem og tilbake nesten hver helg. Etter min mening synes jeg det ble en alt for stor belastning på meg med mye reising og alt for dårlig kvalitet på hva jeg ellers kunne gjøre i hverdagen. Derfor ønsket jeg å ta 3 uker til USA, hvor jeg kunne få god trening, 4 UCI-løp, samt 2 gateløp inn i min treningsblokk, uten at dette skulle gå på bekostning av min daglige trening. Med god hjelp fra organisasjonen på banen i T-Town og tillatelse fra NCF fikk vi derfor til å ta turen over til USA på et minimalt budsjett.


31. mai tok vi et direkte fly fra København til Newark med 3 sykler, rulle, hjul og litt klær. Reisen gikk smertefritt, alt utstyret kom frem og var like helt. Vi ble møtt med godt vær, fikk rullet ut benene og funnet ut hvor vi skulle bo. Litt kaos med akkurat overnatting, da det var blitt fullbooket der vi opprinnelig skulle bo, men alt løsne seg enkelt og greit. Etter 2 døgn på hotell ved banen, fikk vi en liten studentleilighet i Kutztown. Så heldig som vi nå var, fikk vi lov til å låne et fint treningssenter rundt om hjørnet og alt gikk etter planen.


Treningen startet bra hvor vi fikk selskap fra både Sør-Afrika og Østerrike, noe som alltid er gøy når man er flere. Og det beste av alt; min egen hofte er så mye bedre at jeg kan trene uten å bli hemmet av den. Takk til alle som har hjulpet meg å bli smertefri igjen!

Etter 3 gode treningsdager var det tid til sesongens første baneløp!

 


Fredag 31. mai ble det kjørt BLR All Stars CL2 omnium for damer, pluss 3 alminnelige PRO-AM løp. Det gikk over all forventning og startet suverent for min del! Selvfølgelig var jeg usikker på formen etter 1 uke sengeliggende, samt at jeg ikke følte at jeg var det jeg skulle formmessig.

Jeg vant spurten i første løp, scratch, og ledet derfor fra start. Jeg ble nr. 4 i tempoløp med 2 poeng, og lå fortsatt i ledelsen. I eliminasjon ble jeg nr. 3, og lå derfor med 2 poeng i ledelsen ned til Allison fra Canada. Taktikken var å holde hennes hjul, og sørge for at hun ikke kom forbi meg. Vi kjørte derfor vårt helt eget løp i selve poengløpet, hvor vi så å si ikke fikk et eneste poeng underveis (jeg fikk dog 1 lite poeng). Resultatet ble at jeg endte som nr. 2, slått med 1 poeng av amerikanske Kimberley Geist, mens Allison mistet pallen og endte som nr. 4, også slått av en amerikaner.


Alt i alt er jeg fornøyd. Jeg var nok litt bitter der og da, da jeg alltid, under alle omstendigheter ønsker å vinne. Men ut i fra hvordan jeg kjørte, hva jeg gjorde, og hvor nervøs jeg var for min egen form, er jeg utrolig fornøyd og må ærlig innrømme at det var så gøy å starte med baneløp igjen etter 3 måneders grunntrening!


De kommende dagene blir igjen brukt til god trening på veien, på banen og i styrkesenteret. Til helgen venter 2 dagers UCI CL1 baneløp, (fredag og lørdag) mens vi avslutter helgen (søndagen) med et gateløp!

Stayed tuned!

Hva har skjedd i mai?                                                                           (Oppdatert 21.04.2019)


Mai har vært en utfordrende måned med mange "up and downs."

Etter mange gode treninger i april, sleit jeg i mai. Det var en bra uke etterfulgt av en uke med manglende energi, for så å bli en bra uke igjen, for så å bli hemmet av en hofte som ikke ville være på lag med meg. 


Personlig er jeg veldig styrt av min trening, både hverdagslig, men også mentalt. Det er mange som sier at man skal lære å skille mellom det å være syklist og det å være seg selv. At man ikke er idretten sin. Det er sant nok i seg selv; jeg er ikke kun en syklist. Men det er den største delen av meg. Det er samme som å si at en bankdirektør som jobber 60 timer i uken ikke skal bli påvirket dersom økonomien til banken stuper. Selvfølgelig skal man bli påvirket, og når noe betyr så mye for en så skal det sette sine spor. Sånn er det bare, og personlig vil jeg ikke endre på at mine følelser blir styrt av hvordan min trening går. 


Uken tilrettelegges ut fra hva jeg skal trene. Hva jeg har tenkt til å spise, når jeg skal jobbe, når det passer å handle, vaske, møte venner osv. Alt planlegges ut fra treningens varighet, belastning og hva som kommer dagen etter.

Alle planer går jo skeis med en gang treningen endres, kroppen ikke fungerer som den skal og dagen ikke går som planlagt og forberedt. Trener man mindre skal man spise mindre. Er jeg sliten gidder jeg ikke gjøremålene mine. Er jeg sur på grunn av treningen vil jeg ikke møte andre. Og sånn er jeg. 


De siste par dagene har jeg hatt en hofte som har plaget meg, så jeg ikke har fått trent og syklet som jeg skulle. I oppkjøringen til USA og med European Game 5 uker unna. Det har ikke vært optimalt eller særlig moro. 

Dessverre kommer det som en følge av toppidrett. Tiltak har blitt gjort, jeg har vært heldig å få hjelp av både min trener Kenneth til massasje, min egen massør Søren fra Frederiksberg Sportsamassage, samt gode tips og råd fra bekjente til hva som burde gjøres. Det er allerede på bedringens vei, og selvfølgelig blir alt bra innen USA. 

Selv om jeg bekymrer meg om tapt trening, dårlig form og ikke den progresjonen som jeg selv hadde sett for meg, så må man regne med større og mindre bump på veien, og en progresjon som går opp og ned som en berg og dalbane. Heldigvis minner det meg også på hvor mye jeg setter pris på de harde dagene hvor jeg kan og vil presse meg maks. Og jeg gleder meg allerede til de dagene. Motivasjon gir deg hvert fal til å komme opp på hesten igjen og kjempe videre for mine mål og drømmer. 


USA er nå kun en ukes tid unna, og jeg gleder meg utrolig mye å komme tilbake til Pennsylvania med mine fine Amish-venner som de nærmeste naboene. Søndagstrafikken med hest og kjerre, og alle unge og gamle som har sin sykkel som transportmiddel. Og ikke minst banen, konkurransene og bare det å komme ut og reise igjen som jeg elsker så høyt!


Hva har skjedd i april?                                                                                   (Oppdatert 28.04.2019)

Det har vært en litt «roligere» periode siden testen på Olympiatoppen. Ikke rolig i den forstand at det ikke har vært trening, men jeg har holdt meg så å si i Danmark, med minimalt av reiser og konkurranser.

Det har vært i bunn og grunn veldig deilig å ha tid til å bare trene og faktisk oppholde seg ett og samme sted, i stedet for å fare rundt som jeg ofte gjør.

 

Jeg kan ikke si jeg var 100 % fornøyd med testen fra Olympiatoppen. Etter dette har nye mål blitt satt som jeg og min trener har jobbet mye med for at jeg skal forbedre mine tall til neste gang.

Dette inkluderer høyere watt-tall på både det helt eksplosive (som peak-watt), samt det anarobe (1minutt) og de lengre VO2-maks (5min og 10min). Og ikke minst, hvis man bare kan gå litt ned i vekt, så blir jo tallene også bedre i forhold til watt/kg. Så det jobbes hardt i kulissene og tiden er noen ganger litt knapp!

Treningen har gått bra, litt småsyk i ny og ne, men ikke noe mer enn at det nok bare har vært mye på en gang.

 

Wattbike

Været har heldigvis også blitt bedre, så det er mer trening ute på landeveien, samt at det er litt mindre banetrening enn før.  Sesongen er lang, og det blir nok av bane når selve banesesongen virkelig skytes i gang.

I tillegg har jeg vært så heldig at jeg har fått en form for Wattbike hjemme (en VeloTron), som jeg får lov til å låne av Olympiatoppen, noe jeg er utrolig glad for! Har kun testet den en gang foreløpig, men gleder jeg veldig til å ta den skikkelig i bruk til spurt-trening, i kombinasjon med trening ute på veien. Den er smart, den er ond og den er effektiv!

 

Påsken

Påsken brukte jeg hjemme i Norge, noe som var tiltrengt. Det er ikke så ofte jeg har tid til å dra hjem lengre, dessverre. Det er alltid godt å komme hjem til familien og bli vartet opp, og få ny energi. I tillegg er det gøy å komme tilbake til det gamle (eller nye) sykkelmiljøet i Drammen Sykkelklubb, få mange gode samtaler med de lokale rytterne, samt trene på de gamle, kjente veiene som en gang i tiden ga meg blod på tann til å satse profesjonelt. Mange gode minner kommer frem, og man finner virkelig tilbake til gleden til å bare sykle. Jeg koste meg i påsken med mange timer på sykkelsetet, ingen press om å levere visse watt, og fikk syklet mine gode, gamle bakkeintervaller. De var like harde som jeg husket! Fordi tiden gikk så fort var det så mange andre ting jeg ikke rakk. Jeg får litt dårlig samvittighet ovenfor mine gamle venner som jeg ikke engang rakk å møte (ikke en eneste en!). I stedet «måtte» jeg rundt til noen sponsorer, hente min flotte, nye FUJI landeveissykkel fra Birk Sport og noen andre «småting», som nye Bont sko og en smart ny sykkelkoffert. I tillegg fikk jeg presset inn en ettermiddag oppe på campingen på Blefjell. Snø og skiføre var det gitt, men som den vaskekte syklisten jeg har blitt, syklet jeg opp dit og brukte heller tiden på å få litt farge i ansiktet.

 

Landeveisløp

Det har blitt tid til å sykle 2 lokale landeveisløp her i Danmark også. En innen påske og en etter påsken. Dog gikk det ikke helt etter forventningene, og ingen pallplass på meg. I år er jeg en ensom svane, og har ingen lagkamerater, da jeg representerer DBC (banen her i Danmark). Det kan jeg tydelig merke er litt hardere enn før når jeg hadde et større team bak meg. Jeg har blitt hhv. 4 og 5 i de løpene jeg har syklet, uten at det har gitt meg så mye. Det er et større damelag i løpene, og når vi er så få blir det til at de støter igjen og igjen og igjen, og til slutt kan jeg ikke være med i alt. God trening? Sikkert. Gøy? Nja, det kan jeg ikke si helt sikkert. Men sånn er nå det. Jeg tar det for hva det er, og bruker det som en del av grunntreningen.

 

Jeg har fortsatt 4 uker igjen i Danmark med grunntrening, ingen reiser, og maks 2 landeveisløp før moroa starter, reisinga starter og de morsomme baneløpene skytes i gang!


HUSK at jeg fortsatt har noen ZiZU briller til salgs hvis noen trenger! Pengene går til å finansiere satsningen mot OL i Tokyo!

Sesongplan oppdatert, test på Olympiatoppen overstått og sportsbriller til salgs!


(Oppdatert 24.03.2019)

 

Testing hos Olympiatoppen

Tirsdag 19. mars var jeg og treneren min Kenneth hos Olympiatoppen, hvor jeg skulle igjennom flere tester i løpet av dagen.

Vi fløy fra København dagen innen, og sov over på Sporthotellet.

Dagen startet med en noen blodprøver, før det gikk videre til Dexascanning, for å se hvordan det sto til med bentetthet, muskelmasse og fettprosent. Heldigvis var alt godkjent og til tross for litt off-season, og kanskje ikke den beste kosten, var ikke resultatene så "ille" om fryktet!


Den første testen på sykkel var en «koselig» laktattest og VO2maks test. Beklageligvis hater jeg det virkelig, og jeg klarte ikke å sette meg opp til det. Alt var feil og alt var teit. Sykkelen var dum, setet gjorde vondt, det var alt for stille i rommet, det var kjedelig, lite motiverende, irriterende å ta maske av og på, neseklype av og på, finger til å presse blod ut. Nei takk, ikke en test jeg gidder - og derfor klarte jeg ikke å yte maks i det hele tatt. Mitt hode kan gjøre underverker, men det kan også bære utrolig sta og lite imøtekommende. Det var det til denne testen :D 


En times pause før neste test var en 10 min all-out-test på egen sykkel og Tacx rulle. Ikke særlig motivert her heller, og fortsatt litt sur fra forrige test. Men det å komme over på egen sykkel, eget sete og endelig føle jeg var i kontroll førte til at denen testen var morsom og her hadde jeg lyst til å yte! Jeg gav hva jeg hadde, og endte på 10 mmol i laktat - så det må vel være godkjent :) Så nå var hodet med, og det var min venn igjen! Og ja, så fikk jeg spilt litt musikk fra mobilen, så det hjalp jo det også når man elelrs har 4 mennesker som nistirrer på en.


Videre var det en liten tur innom ernæringsfysiolog, hvor dexa-scanningen ble gjennomgått og ellers bare løs snakk. Er jo selv utdanna, så hadde ikke så mye å spørre om. Jeg vet ikke alt, men jeg har rimelig god kontroll på meg selv, og vet selv hvor de største utfordringene ligger.


Hastverk er lastverk sies det. Men det gikk i ett. Etter ernæringsfysiolog var det videre til Wattbike for å sykle "poengløp";  8x10 sek repeated sprints med 2,5 min tempo i mellom. Nok min favoritt! Utrolig gøy, utrolig hardt. Det var noe for meg!


En kort dusj, også skulel dagen avsluttes med en benpress-test. Progressiv vekt på, hvor det ble målt hurtighet og watt som ble produsert. Igjen en morsom test som var akkurat til meg!

 

Nå er det bare å vente i spenning og se hva resultatene sier og om ledelsen er fornøyd med hva jeg kan! Første test er det nok ingen som er fornøyd med, men håper de andre kan gi et bilde av hva jeg kan og hva som er min styrke som banerytter!


 

Sportsbriller fra ZiZU

Jeg har også vært så heldig som har brukt noen fantastiske ZiZU briller siste 1-1,5 års tid.

Jeg møtte ZiZU til en verdenscup i Canada, hvor jeg sto og manglet briller til landeveien. Planen var ikke sånn sett å bli sponset eller inngå noe videre samarbeid, bare å få et par briller til en billig penge. Dog kom vi i god snakk, hadde mange av de samme verdiene og delte store deler av samme historie. Jeg fikk med meg noen briller hjem, som jeg ble forelsket i. De satt godt, de tåler så å si alt, og det er mange variasjoner med farger og størrelse. Så det er et merke jeg virkelig kan stå inne for. Da jeg fikk tilbud om å få 8 stk som jeg kunne selge takket jeg ikke nei. Så dersom noen vil prøve de samme brillene jeg har til en god pris, er det bare å ta kontakt. Selvfølgelig er det en fin mulighet til å ha litt ekstra lommepenger, men det er ikke grunnen til at jeg selger dem i utgangspunktet. Grunnen er at det er et merke jeg kan og ønsker å sette mitt navn ved, en kvalitet jeg kan stå inne for og verdier til et selskap som jeg støtter.

Jeg er ikke forhandler. Jeg har det jeg har, og kan selge det jeg får. Jeg er fortsatt bare en toppidrettsutøver som ønsker å leve av sporten og være et godt forbilde 😊 Så jeg kan ikke skaffe alt av hva som finnes, og jeg kan ikke svare på de mest detaljerte spørsmålene. Men jeg kan fortelle om min egen erfaring og mine egne synspunkter. Og jeg er selv veldig fornøyd. Dersom du har noen spørsmål eller ønsker et par selv, kan du bare ta kontakt med meg på mail eller sosiale medier.


Du kan se hva de tåler HER!

Og les mer om dem HER!





  Off season er over og det jaktes nye mål!                                                 (Oppdatert 15.03.2019)

 

Etter ca. 2 uker etter VM er det på tide å komme ordentlig i gang igjen!


Den første uken ble brukt minimalt på trening da jeg hadde et flytteprosjekt i gang, Det var ikke langt jeg skulle flytte, men fra 4. etasje til en kjellerleilighet. Det tok ca. 3 dager å få orden på det. 

I mellomtiden jobbet jeg også med å utarbeide en sesongplan for resten av året, som jeg er har blitt ganske så fornøyd med. Det innebærer som alltid 3 CL1 løp og 3 CL2 løp for å kunne kvalifisere meg på nytt til verdenscupen. Herunder er 3 ukers reise til USA som jeg ser veldig frem til! 

Et utkast til plan kan ses på bildet til høyre. 


Ellers har tiden blitt brukt på å lete etter sponsorer som alltid, hvor jeg har vært så heldig å få innvilget et nytt legat fra Eckbos Legat! Tuen takk, det er en veldig stor hjelp på veien til å kvalifisere meg til OL! 



I neste uke kommer et nytt innlegg med flere planer om sesongen, samt at jeg skal en tur til Olympiatoppen for å testes. 


Rapport fra bane VM 2019 i Pruszkow, Polen                       (Oppdatert 05.03.2019)

Bane VM i Polen ble arrangert 27.februar til 3. mars. Jeg var kvalifisert til scratch og omnium.

 

Treningene og forberedelsene opptil VM har gått veldig bra, og jeg følte meg klar. Selvfølgelig fullstendig klar over at nivået ville være høyere enn noe annet VM, da dette VM er med i kvalifiseringen til OL. Målet var topp 12.

 

Scratch

Scratch-løpet ble kjørt med jevn, høy fart hele tiden, hvor vi mesteparten av tiden lå på en lang rekke. Noen få bruddforsøk, men alt ble spist og lukket med det samme.

Ved 8 runder til mål stakk Lydia Gurley fra Irland med meg på hjul. Vi fikk et bra hull på nesten en halv bane. Dessverre ble dette også spist opp av feltet, og det hele skulle ende i en felles spurt. En spurt som ble kaotisk og ikke særlig hyggelig. Med ca. 2 runder til mål skjer det et kjempestyrt og hele 10 ryttere går ned. Heldigvis unngår jeg velten, holder meg på beina og sykler inn til en flott og godkjent 10.plass.

 

Omnium

Omnium, som består av 4 løp, ble en blandet opplevelse.

Jeg fikk en mildt sagt dårlig start, med en 22. plass. Ikke særlig brukbart. Jeg holdt motet oppe, kjempet videre og fokuserte på et løp av gangen.

Temporace gikk bra! Fikk det første poenget, og kjempet videre for å holde følge. Var uheldig underveis og kom borti en pedal med forhjulet, som første til en velt. Kom fort opp på sykkelen igjen, men da var løpet så å si kjørt. Et brudd hadde gått, og poengene ble tatt. Fikk likevel en flott 11.plass, som førte til at jeg klatret oppover på listen! Og en liten bemerkning; vi holdt en snittfart på over 53km/t! Det er det raskeste tempoløpet jeg noensinne har syklet i et damefelt!

Eliminasjon var også et løp etter min smak. Kom meg langt frem, og fikk den posisjonen som jeg ønsket. Når eliminasjon går på den måten er det et av mine absolutt favorittløp. Dessverre var jeg ukonsentrert i et øyeblikk, som førte til at jeg gikk ut som nr. 10. Likevel fornøyd med det løpet.

Poengløpet skulle være hardt. Jeg lå på en 17.plass, og jeg ville oppover på lista. Etter første spurt gikk jeg i brudd. Det holdt ikke i mål, men fikk et forsprang på en halvomgang og 5 poeng på veien.

Prøvde meg flere ganger og var aktiv underveis, dog ble det de 5 poengene jeg fikk.

Endte tilslutt på 15. plass.

 


Alt i alt jeg er fornøyd med mesterskapet! Det ble dessverre ingen medalje på meg denne gangen, men det er ikke alltid all trening og slit gir utslag i første omgang. Jeg ser lyst på fremtiden og gleder meg allerede til å komme i gang med grunntreningen og fortsette eventyret frem mot OL 2020!

 

Siste avdelinger av verdenscup og VM-kvote!                                   (Oppdatert 28.01.2019)

 

Sesongens to siste verdensup avdelinger skulle rundes av i New Zealand og HongKong.

 

New Zealand

Først gikk turen til Cambridge i New Zealand. Vi (jeg og min trener Kenneth) reiste 12. januar, slik at vi kom i relativt god tid innen konkurransen og jeg kunne få tid til å tilpasse meg den nye tidssonen. Det var fint å komme frem til Cambridge, med sommer og sol! Og ikke minst utrolig hyggelig og hjelpsomme mennesker!

Jeg fikk noen gode treningstimer innen konkurransedagen, med både noen kilometer på landeveien, og noe fart og hard trening inne på banen.

 

Omnium

Lørdag 19. januar var det omnium. Jeg fikk en god start i scratch-løpet med en 5. plass! Så den var jeg veldig fornøyd med. Jeg klarte dog ikke helt å leve opp til planen min i temporace, og mistet en del plasseringer der da jeg ikke fikk samlet noen poeng underveis, og lå samlet på 11. plass. Jeg klarte meg litt bedre i eliminasjon med en 7. plass, og klatrer opp en plass til en samlet 10- plassering. Poengløpet har blitt et veldig taktisk og vanskelig løp, og som regel er målet å forsvare sin plassering, eller å avansere 1-2 plasser. Jeg klarte å kjempe for min plass og beholdt min 10. plassering – noe jeg i bunn og grunn er fornøyd med.

Verdenscupen har ikke gått helt etter mine forventninger denne sesongen, så det å klare en ny topp-10 er helt innenfor!

 

Scratch

Dagen etter, søndag 20. januar var det scratch. Jeg håpet selvfølgelig på at det kom til å gå suverent, og så muligheten for en pallplass. Løp er jo aldri lett, og alle de 23 andre har også en plan om en pallplass. Derfor ble det et hardt og taktisk løp, hvor jeg kom ut med en 8. plass – midt på treet og helt OK!

 

 

HongKong

Dagen etter gikk turen videre til HongKong, sesongens siste avdeling i verdenscupen. En ny, lang flytur, og en ny tidssone ventet!

Igjen hadde jeg heldigvis en knapp uke til å vende meg til den nye tidssonen før konkurransen startet. HongKong er en flott storby, dog ikke så spennende å sykle i!

 

Omnium

Søndag 27.januar var det tid for omnium igjen. Mye likt som sist faktisk, med en veldig god start i scratch (nr. 4), med en etterfølgende ikke så god tempo, hvor jeg igjen ikke fikk poeng. Dog et tempoløp som var totalt kaos og ikke særlig morsomt for noen av oss ryttere, utenom vinneren. En velt gjorde at feltet ble nøytralisert, men hun som gikk i brudd fikk fortsette løpet, mens vi andre var totalt forvirret over hva som skjedde. Utrolig kjedelig, men sånn er nå det.

Eliminasjon gikk ikke helt som planlagt heller, og jeg lå samlet på en 14. plass innen siste poengløp. Denne plassen holdt jeg, og endte totalt på en 14 .plass.

 

Samlet sett

Samlet i verdensupp’en kom jeg likevel på en 9. plass noe som er veldig flott!

 

Og kvoten til VM er i boks (selv om den ikke er offentliggjort ennå).

 

Nå venter er treningssamling på Mallorca, før VM er om knappe 4 uker i Polen!

 

 

Sykkelåret 2018                                                                                  (Oppdatert 31.12.2018)

 

Sykkelåret 2018 har bestått av oppturer og nedturer – store gleder og vanskelige perioder.

Totalt har jeg vært på reisefot i 132 dager, syklet 71 konkurranser, hvorav jeg har vært på podiet 37 ganger – og av disse er 24 av dem førsteplasser!

 

 

 

Oppturene

Jeg vant alt jeg stilte opp i til både Nordisk og NM i år, og fikk en total av 13/13 mulige gullmedaljer. Dermed har jeg en total på 10 Nordiske gull og hele 53 Norske gullmedaljer!

Jeg fikk min første pallplass i verdenscupen i januar i Minsk i år, i disiplinen poengløp. Ikke desto mindre vant jeg verdenscupen sammenlagt i poengløp for sesongen 2017-2018!

 

Andre store høydepunkter dette året var min 9. plass til VM i Nederland, noe som er min beste plassering til et VM noensinne! For sesongen 2018-2019 kvalifiserte jeg meg på nytt til verdenscupen, og har endelig startet poenginnsamlingen til OL i 2020 – som er mitt største mål i karrieren. Så det har vært mange store gleder og mange høydepunkter dette året! For ikke å nevne at jeg aldri har vært så mye på pallen til UCI løp før!

 

 

 

 

Nederlagene

Dog er det alltid en bakside av enhver medalje og enhver ofring. Ikke alle løp har gått på skinner.

Jeg har vunnet så mange UCI-løp i år, slått så mange av mine beste konkurrenter som jeg aldri har slått før, syklet som en helt og følt meg klar til enhver utfordring.

Jeg har vært så klar til de store løpene i år; EM og verdenscup.

 

Jeg trodde på meg selv og jeg var så tent på å klare å kjempe om medalje til årets EM. Jeg «feilet». Det ble en stor skuffelse for meg, da jeg kun endte på en 18. plass i omnium.

Verdenscupen som gikk på skinner i fjor, og hvor jeg overrasket gang på gang, har vært en stor skuffelse. Jeg har ikke levd opp til de samme plasseringene, jeg har ikke prestert på samme måte. Det har vært tøft – både fysisk og mentalt. Jeg visse ikke hvordan jeg skulle takle nederlagene, hvordan jeg skulle komme videre. Jeg har jobbet mye med det, og lært å akseptere at noen ganger lykkes man i idrett, andre ganger feiler man. Det er små marginer, da alle har ca. samme nivå og styrke. Alle vil vinne, men det finnes kun en vinner.

 

 

 

Veien videre

Likevel er jeg ved godt mot. Jeg elsker å sykle overalt på jord.

Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg gjør dette. Hvorfor ofre så mye på en idrett som er så vanskelig i Norge. En idrett som får så lite støtte, så lite oppmerksomhet, en idrett hvor jeg er alene.

Svaret er enkelt; jeg gjør akkurat det som jeg elsker mest her i livet. Jeg gjør akkurat det som gir meg livsglede og motivasjon til å stå opp hver morgen og se frem til en dag fylt med mening, hvor jeg kan gå i seng om kvelden og tenke at det her var en god dag. Ja, det er hardt. Det er krevende, det er vanskelig, jeg må kjempe. Men jeg kjemper for noe som er verdt å kjempe for. Det finnes mange enklere veier i livet – men de betyr ikke like mye for meg. Utfordringer gir spenning og det gir en glede i en annen dimensjon når det lykkes. Jeg elsker sykkellivet og jeg er klar til å kjempe videre, kreve hva det kreve skal. Jeg føler ikke at jeg ofrer noe. Det er visse ting jeg er nødt til å nedprioritere i perioder, slik som familie og venner, men det er et valg jeg har tatt og som jeg står inne for.

Jeg er ikke alene. Jeg har en støttende familie. Støttende venner. En trener som alltid er der for meg. Og en sykkelfamilie som er større enn jeg kunne drømt om.

 

Jeg er klar for å kjempe for mine drømmer i 2019. Og jeg gleder meg til å dele mine opplevelser med dere.

 

 

 

 

 

Takk for 2018 og vi ses på den andre siden!

Verdenscup #4, Sveits og JUL!                                                                            (Oppdatert 21.12.2018)

 

Etter den siste verdenscupen i Berlin var jeg supermotivert til å fortsette det harde arbeidet frem mot verdenscupen i London (15.desember), som var 2 uker etter Berlin.

Dessverre ble det satt en stopper for dette med 1,5 ukers sykdom i kroppen. Uten optimale forberedelser var det vanskelig å gjrøe seg gjeledende i London.

Det ble hardt å kjøre mot verdenseliten uten god trening i forkant, samt følelsen av å ikke være på topp. Resultatet uteble og jeg endte på en litt trist 19 plass.

 

Direkte fra London gikk turen mot Sveits for årets siste internasjonale konkurranse; Track Cycling Challenge Grenchen. Her var vi (jeg og Kenneth) heldige med å få god trening på banen innen. Vi fikk lov til å låne derny og fikk mange treningstimer på banen. 

Håpet var selvfølgelig pallen igjen. Dessverre klaffet det ikke helt i denne konkurransen heller.

Jeg endte med 6. plass i scratch, 11. plass i poengløp og 7. plass i omnium. 

Grunnene er mange. Konkurransen var som alltid hard, så det var ikke noen overraskelse. Men en litt sliten kropp (og ikke mist hodet), kan det også være vanskelig å prestere optiamalt. Jeg hadde mange gode øyeblikk underveis, men helheten manglet litt.

 

Så nå går turen direkte fra Sveit og hjem til Norge i en ukes tid for å være sammen med familien - noe som blir veldig deilig! Sist jeg var hjemme var påsken - så det er tiltrengt! :) 

Berlin verdenscup                                                                                              (Oppdatert 01.12.2018)  

Verdenscup runde 3 ble avholdt i Berlin 1. desember, hvor det kun var omnium på programmet for meg.

Jeg har ikke hatt den største suksessen i verdenscup’en denne sesongen, så drømmen var bare å komme i topp 10 igjen.

 

Jeg fikk en utrolig god start, hvor jeg ble nr. 6 i første scratchløp. Jeg holdt meg til min plan, og klarte å få til en god sluttspurt.

Etterfølgende ble nr. 9 i tempoløp, som var et hardt løp! Vi holdt et snitt på litt i underkant av 52 km/t, noe som nok er det forteste temporittet jeg har kjørt! Underveis klarte jeg å kape 1 poeng.

Eliminasjon gikk ikke helt min vei, hvor jeg ble nr. 18. Jeg var litt ufokusert, og klarte ikke helt å  kjempe om min plass, dessverre! Samlet lå jeg på en 9. plass, hvor målet var å forsvare denne i poengløpet.

Litt sliten i kropp og hodet etter 3 harde løp, gjorde at jeg mistet en plassering i poengløpet, og endte på en 10. plass.

 

Dog noe jeg er veldig fornøyd med i bunn og grunn, og enn så lenge er dette mitt beste resultat i verdenscupen denne sesongen! Så det går fremover og den rette veien! 

 

Som alltid fikk jeg god hjelp av min trener, Kenneth Berner! I tilelgg var vil heldige som fikk god hjelp av Michal Slusarski, som var mekaniker og ellers hjelp til der hvor det var bruk for det!

 

Totalt kjøres det 6 avdelinger i verdenscupen, hvor de 3 beste resultatene teller. 

Neste er i London 15. desember

Gent 6-dagers løp                                                                                                      (Oppdatert 18.11.2018)

 

Selv med litt motstand er jeg ikke typen som gir opp, og jeg fortsetter å jakte podieplasseringer og høste løpserfaring!

Denne gangen gikk turen til Gent i Beliga, for å delta i det klassiske 6-dagers løpet i Gent!

Datoen var 16-17. november for oss damer.

 

Beliga er kjent for å være et folkeslag som vet hvordan man lager fest og stemning! Det er øl, pølser, burgere og topp stemning! Lavmælt, koselig og høyt til loftet! Et løp som absolutt burde oppleves!

 

Det er 3. gang jeg er med i damenes versjon, som går over 2 dager. Vi sykler ikke det samme som herrene, da vi sykler UCI CL1 løp; poengløp og omnium. Altså ikke madison som dem.

 

 

Banen er i tillegg morsom, hard og spesiell, da den er 166 meter i forhold til 250 meter som er standard. Det er høy fart hele veien og utrolgi gode sykkelløp!

 

Første dag var det poengløp på programmet, med start kl. 23:30. 120 runder, med 8 spurter. Jeg fikk kjørt et bra og aggressivt løp, og endte på en veldig tilfredsstillende 5. plass.

Etter noen mindre gode løp, ønsker jeg bare å finne tilbake til meg selv, finne gleden og roen på sykkelen, og bare ha det gøy og nyte hvert øyeblikk på banen. Det gjorde jeg, og derfor var jeg også fornøyd med min egen prestasjon :) 

 

 

Dagen etter var det omnium, med første start kl. 18.00 og siste start kl. 23.30. I alt 4 løp.

Og det gikk strålende!

Jeg fikk en fantastisk start som ikke kunne vært bedre. Jeg syklet taktisk og teknisk utrolig flott, fikk timet mine angrep, fikk plassert meg der jeg skulle, og kjørte en kongespurt, hvor jeg ble nr. 2 bak regjerende verdensmester Kirsen Wild.

Temporace var, som alltid, et løp med mye fart, og vanskelig å komme forbi. Jeg klarte å kapre 2 poeng, nok til en 5. plass. I eliminasjon fikk jeg igjen kjempet med plasseringer og kjørte et fantatisk løp hvor jeg ble nr. 3. Men ingenting kan overgå poengløpet jeg kjørte. Mine spurter var fantatiske og jeg følte virkelig at jeg var med og var meg selv igjen! 

 

Jeg endte på en fantastisk 3. plass, og kunne ikke vært mer fornøyd!

 

 

 

Tid for en update!                                                                                            (Oppdatert 11.11.2018)

 

Så er det på tide å oppdatere litt igjen. Det har vært litt stille på denne fronten i det siste, mens fordi jeg har hatt bruk for litt pause fra all skrivingen. 

 

Etter NM var det verdencup i Frankrike og Canada som var det store målet.

Kort oppsummert så fikk jeg ikke de resultatene jeg hadde drømt og håpet på. 

Nr. 16 og 17 i omnium i hhv. Canada og Frankrike, nr. 9 i poengløp og nr. 17 i scratch. 

I bunn og grunn synes jeg formen er god, og den er bedre enn i fjor, selv om resultatene uteblir. Sykkelløp handler mye mer om kun styrke, og feiler man taktisk og lar jeg "lure" av konkurrentene så kan man på den måten også havne lengre ned på resultatlista. 

 

Det er ikke så mye annet å gjøre enn å trene hardt videre, analysere hva som går bra og dårlig, jobbe videre med disse tingene, og forberede seg best mulig frem til neste verdenscup som er i Berlin i november!

Norgesmesterskap på banen                                                                (Oppdatert 14.10.2018)

 

Rapport fra Norgesmesterskap på bane

Helgen 12-14. oktober var det tid for Norgesmesterskap på banen. Arrangementet blir holdt i Odense, Danmark, da vi stadig venter spent på å få vår egen bane i Sola (som sies at skal stå klar i slutten av 2020!)

 

Målet for helgen var å få gode treninger på banen, masse tid på sykkelen, forberede meg selv til verdenscup’en som er rett rundt hjørnet, og ikke minst; vinne alt som er. Og gjerne får en OK tid på især 200 meter flyvende og 500 meter stående.

Det ble konkurrert i totalt 8 disipliner denne helgen; sprint, omnium, keirin, 500m TT, 3000m IP, scratch, eliminasjon og poengløp.

 

Det blir en kort oppsummering denne gangen.

Totalt vant jeg 8/8 mulig gull! Det betyr at jeg er 53 x Norsk mester på banen!

I tillegg fikk jeg en ny norsk og nordisk rekord på 200 meter flyvende med tiden 11,83 sekunder, som tilsvarer en snittfart på 60,86 km/t.

Selv om det ikke ble rekord i antall deltakere ble det kjørt noen gode løp, harde løp og det ble syre i beina! Ikke minst hadde jeg selskap av to andre Hero-gutter; Sindre Bjerkestrand Haugsvær og Aasmund Groven Lindtveit som også fikk med seg edelt metall!

Jeg gleder meg til den dagen det blir fulle felt i alle klasser! Uansett så synes jentene gjorde en kjempe innsats! Samme med gutta!

Som en bonus deltok jeg om søndagen også i 3 alminnelige danske baneløp, bare for å få litt ekstra på kontoen 😊 Det var god trening da vi startet sammen med herrene, så det ble fart i beina og gjorde at jeg føler meg litt mer klar til det neste store målet, nemlig verdenscup’en!

Første avdeling er i Paris 19-21.oktober, før turen går videre til Milton, Canada 26-28. oktober.

 

 

Ny helg, nye ritt, nye gode opplevleser!                            (Oppdatert 30.09.2018)

 

Helgen 28-30. september var reisemålet Bordeaux for å delta i «Coupe de France Fenioux piste – Bordeaux», CL2. Det var en kort tur til Frankrike med avreise fredagsmorgen kl. 7.00 fra København, hvor jeg allerede samme kveld skulle konkurrere i poengløp. Lørdag var det omnium, mens søndag var det scratch. Med hjemreise samme dag! Så programmet var kort og hardt kan man trygt si!

 

Fredag 28. september

En tidlig morgen og lang dag sto på dagens program! Heldigvis var jeg forberedt på det og mentalt klar på at det ville bli en natt med lite søvn, et løp som først var sent på kvelden, og mest sannsynlig en kropp som kanskje var litt tung. Så ambisjonene og målene var ikke de største; bare det å komme i gang, gjøre det så godt som mulig og kjøre hardt. Som bonus ble jeg lokket med til å kjøre sprint også. Planen om å slappe av på hotellet i noen timer før poengløpet ble dermed ødelagt. Selv om jeg ikke hadde særlig lyst, gjorde jeg det så sprinter damene kunne få sine poeng. Og det var likevel en fin mulighet til å vekke kroppen og komme i gang.

Jeg fikk kjørt en relativt bra tid på min 200 meter flyvende, 11,9 sekunder uten å faktisk ha varmet skikkelig opp og uten å føle at jeg ga den maks gass. Dermed kvalifiserte jeg meg videre, og kjørte videre et utrolig bra kvalifiseringheat hvor jeg slo ut Charlene fra Sør-Afrika med en tid på 11,5 sekunder!! Dermed kvalifiserte jeg meg til bronsefinalen – noe som hvert fall ikke var hverken planlagt eller meningen.

Etter sprint var det direkte over til poengløp, 80 runder i høy fart. Det ble kjørt hardt og taktisk. Jeg viste meg å være den raskeste av damene, og det var derfor mange som prøvde å ta runde på feltet. Det var også mange som klarte å ta en runde, heldigvis meg inklusiv.

Løpet ble kjørt annerledes enn hva jeg er vant til, da det gikk mer ut på å ta runde på feltet enn å kjøre høy fart med spurt underveis. I utgangspunktet ikke noe som passer meg, men noe jeg likevel klarte suverent. Det hele endte med en seier til meg! Nr. 2 ble Pascal fra Frankrike og nr. 3 Lydia B fra Irland.

 

 

 

Direkte etter seiersseremonien var det videre til bronsefinalen i sprint. Og selvfølgelig vant jeg ikke den. Ikke prøvde jeg heller. 80 runder poengløp og deretter sprint mot en rendyrket sprinter – det blir for mye. Så jeg var bare med og tok til takke til en flott 4. plass i sprint!   

 

Lørdag 29. september

En sen fredagskveld, og en tidlig lørdagsmorgen! Dagen i dag var omnium – og en av de lange typene! Første start var 10.30, siste start var 21.30. Og i min pause skulle jeg også stille til start i keirin. Men der skulle jeg bare stille til start – og ikke noe mer, heldigvis.

Omnium ble som det alltid er, et hardt løp. Mange hadde sett meg ut som den raskeste spurteren og ønsket å slå meg i det første løpet scratch. Det ble kjørt taktisk hardt, jeg fikk mange føringer og klarte ikke helt å kjøre smart og holde hodet kaldt. Derfor ble spurten litt kaotisk og tung, og jeg kom ut med en noe skuffende 5. plass.

Litt innebrent var jeg klar for et hardt tempoløp. Med en snittfart på nesten 50km/t tok jeg en suveren seier, hvor jeg både fikk poeng underveis og tok en runde på feltet med Lydia G. Det smakte godt!

Eliminasjon gikk nesten som planlagt. Jeg lå litt for mye i front etter min egen smak, men noe som jeg ble nødt til – følte jeg. Jeg kom meg til finalen, men endte på 2. plass, da Valentine fra Frankrike hadde syklet litt smartere enn meg underveis.

Innen poengløpet lå jeg på delt 1.plass med Valentine fra Frankrike, med 2 andre franske jenter jaktende. Poengløpet ble en hard affære – noe det alltid er. Jeg falt for Frankrike sin taktikk, og klarte ikke å snu det til min fordel. Jeg ønsket spurter, de andre ønsket å ta runder uten meg. Jeg klarte også å ta en runde på feltet, og nesten alle i feltet tok en runde faktisk. Igjen ble det kjørt til ikke min fordel, og dessverre klarte jeg ikke å ta nok poeng underveis til å forsvare min 1. plass som den første dagen. Jeg endte på en noe skuffende 3. plass. Altså, plasseringen er jeg i bunn og grunn veldig stolt over – men det er selve måten løpet ble kjørt på som jeg var skuffet over. Det ble kjørt litt defensivt i feltet, hvor en etter en fikk lov til å ta en runde. Ikke et løp etter min smak. Men så har jeg fått prøvd det også! Ingen løp er like, og ingen ønsker å kjøre løp til min fordel – så det var en erfaring rikere!

 

Søndag 30. september

Siste dag med løp! En litt sliten kropp og tunge bein. Så vidt jeg orket å varme opp.  Og jeg var ikke klar i det hele tatt. Planen var å bare ta det som det kom, og få det resultatet jeg nå skulle få. Heldigvis gikk det ikke sånn! På en eller annen måte klarte jeg å snu opp ned på alt sammen, og kjørte kanskje mitt mest offensive løp denne helgen. Vi var 19 jenter til start, men kun 10 fullførte. Først var jeg i et brudd med 3 jenter, som en etter en falt fra og utgikk da de mistet en runde. Deretter var jeg i brudd med Lydia G fra Irland, som også måtte slippe. Flere som prøvde å fange oss måtte også kaste inn håndkleet. Vi klarte dog ikke å ta en runde, men vi fikk slitt opp feltet godt og grundig. Med 4 runder til mål stikker Marion fra Frankrike, og får fort 50 meter forsprang før jeg reagerer og kjører en all-out spurt på 3,5 runde. Som jeg vinner! Dermed seier i scratch!

 

 

Alt i alt en fantastisk helg med 3 sinnsyk harde dager og løp som ble kjørt til fordel for temporyttere og ikke sprintere som meg selv. Likevel klarte jeg å fullføre med stil; 1. plass poengløp, 1. plass scratch, 3 plass omnium og 4. plass sprint 😊

 

 

Gode løp i Tsjekkia og oppdatering angående sesongens verdenscup! (oppdatert 15.09.2018)

 

 

Torsdag 14. september bød på en hard kamp i  omnium på utendørsbanen i Brno, Tsjekkia. Det var flere nasjoner som hadde bruk for de siste viktige UCI-poengene i kampen mot både verdenscup og OL, så jeg var forberedt på hard kamp fra første tråkk.

 

For min del var det viktig å få til et godt scratchløp, da jeg synes jeg har hatt litt problemer med å plassere meg. Scratch-løpet gikk over all forventning! Jeg klarte å holde hodet kaldt, jeg holdt meg til planen og taktikken, og fullførte det jeg startet. Jeg tok en fantastisk seier i scratch-løpet, og det kunne ikke ha vært bedre! Det ble en lang, men kraftfull spurt, hvor ingen klarte å komme opp på siden av meg! Den satt:)

 

Tempoløpet ble en hard affære. Jeg var fortsatt litt merket etter scratch-løpet, og fikk for mye vind på snuten. Jeg tok det første poenget, men klarte ikke å time mine etterfølgende angrep – noe jeg ble straffet hardt for. Fikk derfor kun 1 poeng på kontoen, men klarte likevel å kjempe meg til en 5. plass ved å plassere meg bra i siste avgjørde runde.

 

Eliminasjon var jeg fit for fight igjen. Jeg kjørte smart, teknisk og taktisk godt, og vant eliminasjonen! Dermed ledet jeg omnium etter 3 av 4 løp med 4 poeng foran australske Kristina.

 

I poengløpet skulle jeg forsvare, og kun sitte på hjul av australske Kristina, som lå nr. 2 og hennes "hjelper" Amy Cure – da det var deres oppgave å forsvare og holde de andrekonkurrentene unna pallen. Det var litt hardt å holde hodet kaldt, men jeg stolte på planen min trener hadde lagt opp for meg. Noe jeg er utrolig glad for at jeg gjorde! Jeg tok seieren, hele 10 poeng foran australske Kristina. Tyske Lisa endte på en 3.plass.

 

 

Verdenscup kvalifikasjon

 

Listen for nasjoner som har kvalifisert seg ble offentliggjort 14. september – og med stor glede har jeg for min 3. gang klart kvalifikasjonen og er klar til en ny, hard og spennende sesong!

Tilbake på banen igjen etter EM!                                       (Oppdatert 10.09.2018)



Så er banesesongen så vidt i gang etter EM, noe som er veldig deilig!Siste helg meed landeveisritt gikk ikke helt etter planen, og jeg var mer enn kalr ti å prøve kreftene på banen igjen. Men fordi det heller ikke gikk suverent, var jeg også veldig spent på hvordan det skulle gå når jeg skulle i gang på banen igjen.

Ville jeg være hindret og mentalt blokkert etter EM? Ville nederlaget fra EM forfølge meg?



Fredag 7. september reiste jeg med min trener til Litauen for å sykle "International Track Cycling Event Panevezys" CL1 som forøvrig også var det siste CL1 løpet innen verdenscup kvalifiseringen.

Programmet var: scratch og poengløp om lørdagen, og omnium om søndagen.




Lørdag 8 september

Dagen startet med 40 runder scratch. Et løp som var preget av høy fart hvor ingen fikk lov til å komme i brudd. Det endte med en fellesspurt, hvor jeg ikke klarte å plassere meg helt korrekt. Likevel endte jeg opp med en 5.plass, noe jeg sånn sett er rimelig fornøyd med! Det var en OK start. Hodet fungerer, kroppen fungerer og det føles ut som jeg er klar til kamp igjen!



Litt senere på dagen var det 80 runder poengløp. Fortsatt litt usikker på formen etter scratch-løpet, da min spurt ikke klaffet 100 %. Men der fikk jeg bekreftet at jeg kan spurte og jeg vet hvordan man sykler på en bane. Jeg samlet til sammen 40 poeng underveis, vant 6 av 8 spurter og tok en soleklar seier! Med hele 15 poeng ned til nr. 2, som faktisk tok en runde alene! Det var en fantastisk deilig følelse og virkelig en opptur jeg sårt trengte!




Søndag 9. september

Dagen i dag besto av omnium! Jeg var litt nervøs om jeg hadde slitt meg selv ut etter gårsdagens poengløp, men hvis formen er bra, så burde det ikke hemme meg.


Jeg fikk ikke den beste starten. Jeg endte på en 6.plass i scratch, og var ganske preget av at jeg ikke i dag heller klarte å plassere meg bra i spurten.


Men jeg klarte å holde motet oppe og se fremover. I neste løp, tempoløp, tok jeg en flott 2. plass, og klatrer oppover på rankingen. I eliminasjon kjørte jeg et av mine beste løp som jeg kan huske, og tok en seier over hjemmefavoritten, Olivija! Det var en utrolig tett og hard kamp, og dermed smakte den også ekstra godt! Etter 3 av 4 løp lå jeg som nr. 2, med 10 poeng opp til Olivija, som ledet.


Det siste avgjørende løpet, poengløpet, ble hardt fra start av. Det var mye taktikk underveis og vanskelig å holde kontroll på poengene. 2 ryttere kom rundt. Jeg vant noen spurter, jeg tapte noen spurter. Og det hele endte med en flott 2. plass sammenlagt! Noe jeg er utrolig fornøyd med!


Som bonus syklet jeg også keirin, da arrangør spurte pent om jeg ville stille til start. De manglet en nasjon for å kunne gi rytterne UCI-poeng, og da jeg var en av nasjonene som kunne bidra, var jeg villig til å stille opp. Det var gøy og uten noen forventinger. Jeg klarte likevel å ta en 8.plass, noe som var et pent resultat 😊




Mandag 10. september er det videre til Tsjekkia for å sykle omnium torsdag 14. september. Dette er årets siste løp (CL2) som teller i kvalifiseringen til verdenscup'en, som offentliggjøres fredag 15. september.

  Off-season og løpsforeberdning                                                                  (Oppdatert 26.08.2018)


Den første uken etter EM var det tid for litt "off-season", noe som betyr distansetrening med litt intervaller og styrke i følge min trener. Altså ikke tradisjonell off-season, som i mine øyne betyr 1-2 ukers pause med sol og bading. Jeg har nå etter en god stund forstått at ordet "sjovt" (gøy), off-season og fri betyr noe helt annet enn hva den allminnelige mannen på gaten mener.


Den første uka etter EM var for meg ganske hard psykisk. Jeg orket ikke å snakke om EM med andre - noe som også resulterte i at jeg unngikk å møte folk. Jeg hadde bruk for å fordøye det på min egen måte ved å ta litt og litt om gangen. Til slutt aksepterte jeg at det gikk ikke min vei, og sånn er det med sykling noen ganger. Og så er det bare videre.

Den andre uka etter EM gikk bedre. Det begynte å løsne og jeg kunne fint begynne å tenke tilbake og analysere. Og så var det tid til å komme ordentlig i gang med treningen igjen, samt få litt svett på pannen og syre i beina ved å sykle løp.


Lørdag 18.august var det Sorgenfriløbet sammen med C-herrer, litt over 90 km. Jeg følte meg egentlig ganske OK, men likevel ikke. Jeg sleit med å finne plassen i feltet og synes 90 km var langt. Jeg så ikke helt hensikten med å sykle så langt der og da. Og siden jeg ikke så hensikten med det, kan man nok si at jeg faktisk ikke gadd heller. Så tilfeldigvis røyk jeg av og stoppet halvveis. Det var nok for meg. Hodet var ikke helt klar på konkurranse, ei hadde jeg lysten til å presse meg. Men i bunn og grunn var det helt OK, og det tok jeg ikke så tungt! Landeveien er tross alt bare en del av min trening for å bli bedre på banen, så resultatet går jeg ikke såå mye opp i.

Dagen etter var det sponsorløp med Thylander-gruppen - en hyggelig tur med fine folk, drøye 2 timer med stram kjede. Akkurat hva jeg hadde bruk for. Ingen stress, ingen mas, bare middels høy fart og svett på pannen i godt selskap.


Nå har jeg kommet inn i min tredje uke etter EM, og jeg har det fint med meg selv og treningen går den rette veien igjen. jeg får satt meg små delmål til treningene og de morsomme konkurransene begynner å nærme seg.

Lørdag 26. august var det gateløp på "hjemmebane", dvs. her på Frederiksberg. 45 minutter rundt Frederiksberg Have. Louise og Maria fra mitt team kom i brudd sammen med Michelle (team Rygter) og Rikke (ACR), og jeg fikk lov til å sitte i feltet og vente på felles spurt. Som sagt så gjort. Jeg fikk et godt lead-out fra Kirstin fra teamet, og kunne vinne spurten. Endte så på en 5. plass totalt. Det var deilig med en god opplevelse med et morsomt løp, og hodet begynner å komme på plass og bli klart til å konkurrere igjen!


Nå gjenstår det en siste helg med landevei før alt fokus rettes mot banen igjen og den kommende sesong! :)





Oppsummering av EM bane                                                                                (Oppdatert 08.08.2018)


Fredag var det scratch, mens mandag var det omnium - hvor jeg hadde store ambisjoner.



Men dessverre var det et meget skuffende EM for meg i år.

Løpene og treningene opp til EM har gått etter planen, og formen og tidene var bedre enn før. Likevel klaffet det ikke, og jeg klarte ikke å prestere etter beste evne og få de resultatene jeg drømte om. EM var et av årets store mål, og det er frustrerende å føle at man presterer under nivå, og ikke klarer å vise hva man er god for.


Selv om jeg synes formen var der og jeg følte meg sterk nok, så klarte jeg ikke å lese konkurrentene og løpene riktig og godt nok, og bommet mye på taktikk og plasseringer i feltet.



Heldigvis kommer det mange flere løp og jeg kommer sterkt igjen!




Nå skal hodet nullstilles, og kropp og hode skal nullstilles og gjøres klar til en ny treningsperiode!

INFO OMKRING EM BANE I GLASGOW                                                                               (Oppdatert 24.07.18)


EM er rett rundt hjørnet, og her er siste oppdatering fra meg før jeg reiser!

EM blir arrangert i Glasgow på velodromen ‘Sir Chris Hoy Velodrome’, fra 2-7. Juli. EM i år er en del av et såkalt “European Games”, hvor til sammen 6 idrettsgrener har EM i august-månenden i Glasgow.

Dette er et nytt konsept som prøves i år, og som de har tenkt å utvide i de kommende årene med flere idrettsgrener :)



Jeg reiser tirsdag 31. Juli til Glasgow.

De dagene jeg skal i ilden er:

- Fredag 3. August - scratch

- Mandag 6. August - omnium (som er årets store mål!)


Målet er helt klart omnium. Jeg føler at jeg er i god rute og at formen er god. Det er den selvfølgelig hos de andre damene også. Så det blir en hard kamp, men jeg sikter høyt og har hårete mål. Målet er helt klart å komme på pallen. Alt kan skje, og jeg må bare kjempe med nebb og klør, så ser vi hva det holder til!



Nyttig informasjon til EM:

Hjemmeside: https://www.glasgow2018.com/

Resultater: http://www.uec.ch/en/event/58/2018-uec-track-elite-european-championships


TV:

Fredag 3.august

NRK1: 16:00

NRK2: 20:00

Eurosport 1/Norge + Eurosport Player: 14:15



Mandag 6. August

NRK2: 10:00-18:00

NRK1: 19:00-22:00

Eurosport 1/Norge + Eurosport Player: 14:30


Sosiale medier:

Facebook: https://www.facebook.com/Glasgow2018/

Twitter: https://twitter.com/Glasgow2018

Instagram: https://www.instagram.com/glasgow_2018/



Hard konkurranse i Polen!                                                                        (Oppdatert 08.07.18)


I helgen var siste “test” innen et av sesongens større mål; EM.EM er om 3,5 uke i Glasgow, så rittet i Polen var en god test for å se an hvordan formen min er, hvordan formen til konkurrentene er, og hva jeg skal fokusere ekstra på innen EM.


Torsdag 5. Juli satte jeg og min trener kursen mot Pruszkow, en mindre by rett utenfor Warszawa i Polen. På programmet sto det kvalifikasjon til omnium om fredagen, omnium om lørdagen og scratch om søndagen.


Kvalifikasjon til omnium fredag 6.juli

Det fikk hvert fall etter planen! 10 stk. fra hvert heat gikk videre til finalen, så målet var bare å være blant topp ti. Som sagt så gjort!



Omnium lørdag 7. juli

Det var et løp med litt blandende følelser. Målet var pallen – som alltid. Kom også godt med fra start, og lå som nr. 3 hele veien – med en god sjans for podiet. Dessverre var ikke marginene på min side denne gangen, og jeg endte akkurat utenfor, slått med 1 poeng. Endte dermed som nr. 4 – noe var er litt surt. Især fordi det var en del lagkjøring fra både Polen og England sin side. Men sånn er det dessverre noen ganger, selv om bane er en individuell konkurranse! Og en 4. plass er selvfølgelig fortsatt en god plassering – men man ønsker jo helts å komme på pallen hver gang 😊



Scratch søndag 8. Juli

Det var en ren gjentakelse av gårsdagen. Kom i brudd med både Daria Pikulik (Polen) og Eleneaor Dickinson (England), samt Neah Evans og Laura Kenny (England), og fikk tatt en runde på resten av feltet. Men med et polsk tog (7 ryttere) og et engelsk tog (3 ryttere) til å kjøre spurtopptrekk var det dessverre en litt for hard kamp for meg, og jeg endte med en ny 4. plass, slått av 1 polakk og 2 briter.



Oppsummert har det likevel vært en bra helg! Formen er der hvor den skal være. EM blir sinnsykt hardt, men det blir en fair konkurranse, da det kun er 1 rytter pr. nasjon som kan stille til start. Også er jeg fri for lagsamarbeid. Lett blir det ikke, men ambisjonene er høye og formen er god! Nå rettes all fokus mot EM.





Ny lærdom i Saint-Denis!                                                                         (oppdatert 24.06.18)

 

Det var ikke mange dager «hjemme» i Danmark jeg fikk før det var ut på farten igjen. Denne gangen var destinasjonen Saint-Denis i Frankrike. En bane som jeg aldri har kjørt på før! Så det er alltid like spennende å komme til et nytt sted og en ny bane!

 

Det var en kort helgetur med avreise fredag 22. juni og hjemreise søndag 24. juni.

Omnium ble kjørt lørdag, mens scratch ble kjørt søndag formiddag.

 

Omnium ble et hardt og spennende løp for min del!

Scratch startet ikke særlig bra. Endte på en 10. plass etter en hektisk spurt, og etter en brudd-gruppe i front. Det var jeg ikke særlig fornøyd med, og merket at det ga noen tvil på min form. Jeg var jo tross alt litt sliten etter forrige helg, eller?

Tempoløpet var også en hard affære. Startet offensivt med å gå i brudd alene, og kapret de 4 første poengene. Ble hentet på runde 5, og hadde nok med å bare følge med resten av rittet. Dermed mistet jeg også den viktige bruddsgruppen, og endte på en 6. plass. Ikke fordi det er et dårlig resultat. Tvert i mot. Men ambisjonene mine er høye og dermed blir man litt trist når man føler at man ikke lykkes. Etter 2/4 løp lå jeg på den delt 5.plass – fortsatt gode muligheter til «å palle».

Eliminasjon gikk bedre. Endte som nr. 4 etter en dum taktisk feil fra min side. Jeg trodde vi har 5 igjen, og tok det med ro – en viktig lærepenge for fremtiden! Lå nå som nr. 4, etter 3/4 løp. Poengrittet kunne jeg endelig stråle som jeg normalt gjør. Målet var selvfølgelig vinne, men da lederen hadde lagkamerater med seg, ble jeg nødt til å endre taktikk og heller gå for 2. plassen. Jeg dominerte løpet og samlet mange poeng underveis, og kunne nyte å få en velfortjent 2. plass etter en meget hard dag i sadelen!

 

Jeg har lært mye under dette løpet. Hvordan jeg skal takle motgang, og hvordan jeg hiver meg selv opp igjen. Selv om man får en dårlig start er ikke løpet slutt, og fortsetter man å kjempe og kjempe er det mulig å klatre opp på pallen likevel. I tillegg har jeg lært at noen ganger må man velge sine kamper og hvem man velger å kjøre på. Så det var alt i alt en veldig bra dag og jeg er fornøyd med utbyttet jeg fikk – og ikke minst plasseringen!

 

 

Scratch-løpet søndagen gikk i bunn og grunn også veldig fint. Endte dog ikke på pallen, men fikk en fin 4. plass og fikk det beste ut av det som var mulig under omstendighetene. Det var et hardt løp, med flere deltagere fra samme nasjon, så i dag tok de meg 😉

 

 

Siste løp innen EM er Polen om 1,5 uke! Så det skjer mye for tiden! 😊

Suksessen og pall-plasser fortsetter!                                            (Oppdatert: 18.06.18)


Denne gangen gikk turen til Tsjekkia igjen, bare Brno denne gangen. 16-17. juni ble GP Brno, CL1-løp arrangert på en 400 meter lang utendørsbane. Og påmeldingen var enorm! 38 jenter til omnium.. Så ja, man kan helt klart merke at OL-sesongen er rett rundt hjørnet og poengene skal sankes!


Som oppvarming til omnium kjørte jeg keirin dagen før, lørdag 16. juni. En sprint-disiplin, men en disiplin som er veldig morsom og kjekk å være med i. Først er det ca. 750 meter bak derny, før løpet slippes løs, og det er 750 meter «fritt». Ambisjonene var ikke så store, bare å få kjørt fort og gi alt hva jeg har. Og det gjorde jeg! Klarte ikke å kvalifisere meg videre (surprise!), men jeg ble ikke sist, og jeg var faktisk med! Så hurtigheten er der, men er jo selvfølgelig ikke ren sprinter. Men sprinterne var imponert og jeg var tilfreds! Fikk kjørt 2 keirin-heat, og ble ikke sist i noen av dem 😊 Så det var en god forberedelse til dagen etter!


Søndag 17- juni var det omnium på programmet. Følte meg litt stresset over startlisten, da det var mange ryttere med, og jeg var den eneste nasjonen som var mutters alene. 38 sterke og klare jenter sto til start.

Heldigvis kan jeg røpe at det gikk veldig bra! Fikk en god start, hvor jeg ble nr. 4 i scratch-løpet. Fikk kjørt en sinnsykt bra og teknisk spurt. Var ved å bli sperret inne, klarte å komme meg løs og fikk passert mange ryttere på veien! Så det var jeg fornøyd med!

Tempoløpet gikk også veldig bra, og endte som nr. 2 etter å ha kapret 2 poeng. Det ble kjørt hardt fra start, og jeg angrep tidlig. Fikk de 2 første poengene etter å ha kjørt en ny, rask spurt hvor jeg fikk hull til feltet. Men etter det fikk jeg ikke fler poeng heller. Prøvde og var tett på – men ikke tett nok. Men de fleste fikk kun enten 1 poeng eller ingen, så det var bra!

Eliminasjon var jeg i bunn og grunn fornøyd med, men likevel ikke. Ble nr. 6, og hadde håpet på å komme til finalen. Men det var teknisk hardt og kaotisk, og brukte alt for mange krefter på å ligge foran i stedet for å ha is i magen. Røk ut som nr. 6, noe som selvfølgelig er godkjent!

Poengløpet var en hard affære som alltid. Lå ranket som nr. 2 etter Laura Kenny (2x olympisk mester), og hadde selvfølgelig ambisjoner om å slå henne! Jeg kjørte et offensivt løp, men tapte dessverre tilslutt. Ble slått av Kenny og polske Kacskowska (som fikk meg i siste spurt, og vi begge endte med 110 poeng), og endte opp på en 3. plass!


En 3. plass jeg er veldig fornøyd med da jeg synes startlisten virket litt voldsom! Så det var gøy å atter igjen komme opp på pallen! Håper det blir en vane fremover 😉


Tula: JA TAKK! Moskva: Takk og farvel!                                                         (Oppdatert 01.06.2018)


Det var ikke den store positive oopplevelsen jeg sitter igjen med fra Moskva. Etter Tula var jeg motivert og klar til å kjempe om pallplass igjen i Moskva, og så virkelig frem til noen gode løp!

Dessverre ble det ikke slik i det hele tatt.


Selve banen var utrolig fet å sykle på. Rask til sprintere, og fikk noen skikkelig bra treningssøkter på den, hvor jeg blant annet satt ny PR på min 200 meter flyvende. Så formen var god og jeg følte meg klar!


Onsdag 30. mai var det omnium, noe jeg virkelig så frem til. Det var et stort felt, hvor det var 2 kvalifikasjonsheat for å kunne få lov til å være med.

De 14 beste gikk videre fra hvert heat. Litt stressende med kvalifikasjon, fordi det er et annet press på. Me jeg klarte fint å komme igjennom kvalifikasjonen, ved å bruke minst mulig krefter, samtidig som jeg safet, så jeg var sikker på å ha nok poeng.


Men så startet alvoret. Scratch gikk ikke etter planen i det hele tatt. Prøvde å ta en runde med 2 andre jenter, men vi ble innhetet innen spurten, og så var det ikke så mye å skyte med. Endte så på 7. plass, selv om resultatene sa at jeg først kom på 9. plass, detetter 16. plass, så tilbake til 9. plass. Selv om vi prøvde å klage, fikk vi ikke vår vilje igjennom. Velkommen til Russland!

Tempoløpet var ikke noe bedre. De russiske jentene sykler uten regler, og kommer fra både venstre og høyre, nede på blå fortau og presser uten å kunne kontrollere sine sykler. Dermed er det også dømt til å gå galt Jeg går i bakken, og løpet fortsetter selv om vi er hvert fall 4 ryttere nede. Løpet skulle jo ha blitt nøytralisert. Dermed går jeg glipp av mange poeng underveis, og klarer kun å skrape sammen 1 poeng. Igjen: Russeren har sine egne regler og sykler slik det passer dem uten en god sportslig oppførsel (som faktisk er med u UCI sine regler!)

Eliminasjon gikk utrolig bra. Var litt innebrent, og klarte å få det ut på en god måte. Endte som nr. 2 og ble slått på en fair måte. Så det var en god opptur om ikke annet!

Poengløpet er noe av det tristeste og verste jeg har vært med på. Et så passivt felt, hvor russere og hviterussere arbeider sammen, sperrer andre inne og hindrer feltet i å kjøre (uten om sine egne så klart). Utrolig demotiverende og trist. Det var ikke gøy. Ender på en trist 8.plass til slutt, noe jeg absolutt ikke er fornøyd med. Resultatet er OK i seg selv, men selve løpene, følelsene og gjennomføringen er ikke noe jeg ønsker å sitte igjen med.


Dagen etter, torsdag 31. mai var det poengløp og eliminasjon.

Først var det kvalifikasjon i poengløpet, noe jeg klarte fint å komme igjennom.

Deretter var det finalen. Hvor jeg igjen fikk en noe dårlig og brå start. Programmet ble endret, og plutselig skulle jeg opp på banen - jeg var bare ikke klar. Jeg satt og smurte meg ei skive når jeg hørte at det var tid for damenes finale i poengløp. Rakk så klart start, og det var bare å gønne på.

Igjen et passivt felt som sperrer andre inne og hjelper sine egne landsmenn - noe som faktisk ikke er lov på banen, da det er en individuell sport og ikke lagsport. Så selv om man er på samme lag skal man ikke åpenlyst hjelpe hverandre, slik de gjør her. Klarer likevel å få en 4. plass, men igjen; følelsen og løpene er ikke slik det skal være, og dermed er det heller ikke gøy.


Siste løp var så eliminasjon. Var igjen tent og klar, og det gikk også helt etter planen. Inntil jeg igjen gikk i bakken. Og da sa jeg stopp. Så gadd jeg ikke mer. Jeg hadde 3 runder til å komme opp og tilbake til feltet igjen, men nok var nok. Begeret var fullt, og jeg orket ikke mer. Så ja - sånn var nå det! Om ike annet, poengene jeg tar med er alltid gode - og opplevelser er opplevelser! Gode som dårlige!


Nå er det snart tilbake til Danmark i 2 dager før jeg tar til Olympiatoppen med Kenneth for å testes!





Next stop: Russia!                                                                                            



Tirsdag 22. mai satte jeg og min trener Kenneth Berner kursen mot Russland for å delta i både GP Tula og GP Moscow. En reise som ikke var helt smertefri, men likevel gikk det meste på skinner. Vi møtte opp til et overbooket fly, som resulterte i 5 timers ekstra ventetid i flyplassen. Utrolig kjedelig, da alle dagens planer i forhold til trening og restitusjon gikk i vask. Men sånn er det. Vi kom uansett helskinnet frem, ble møtt i flyplassen av arrangør og kjørt direkte til hotellet. Og ikke minst, all bagasjen kom helskinnet frem!


Selve konkurranse startet først på torsdag 24.mai, så heldigvis hadde jeg en dag å komme meg på og få kjørt ut flyreisen fra beina.




Scratch

Torsdagen var det 10km scratch på programmet. Kun et løp, noe som passet meg sånn sett fint – et lite oppvarmingsløp før det viktigste av det hele; omnium.

Det var et stort felt som sto til start her i Tula. Ca. 30 spente jenter!

Løpet utviklet seg til å bli et hardt og aggressivt løp. Det ble rykket og rykket, inntil det tilslutt dannet seg mange mindre grupper i brudd. Først kom jeg avsted med 3 jenter, så ble vi til 4 og 5. Plutselig ble vi redusert til 2. Og det hele endte med at til sammen var vi 5 som klarte å ta en runde på feltet. Og vi 5 skulle så spurte om seieren, hvor jeg trakk det lengste strået og kunne krone meg øverst på pallen! Det er alltid litt av en følelse å få lov til å stå øverst! 😊



Omnium

Fredagen var det omnium på programmet, med minst like mange jenter til start. Vi var faktisk rett over 30 jenter til start, noe som er et stort felt. Selve banen er 333meter lang og utendørs, så det er plass til flere enn på en 250 meter innendørs bane.

Scratch-løpet endte igjen med et godt resultat; nr. 3 etter at 2 jenter klarte å komme i brudd og holdt hele veien hjem (uten å ta igjen feltet). Feltet var til dels avventende, og mange satt på mitt hjul og håpet jeg ville gjøre jobben. Derfor besluttet jeg meg for å satse på spurten, noe som jeg vant! Så nr. 3 til å starte med er et godt utgangspunkt!

Tempoløpet ble et hardt løp for min del, hvor jeg tok poeng i starten, men ble straffet underveis for å ha brukt for mange krefter. Jeg følte ikke jeg helt klarte å slå igjennom, og jeg klarte ikke å følge min egen plan underveis. Endte på en 5. plass, noe som ikke er noen stor krise og lå samlet som nr. 3.

I eliminasjon kom jeg langt og er noe jeg endelig har begynt å få dreisen på, og selvtilliten tilbake i. Endte som nr. 4, noe som resulterte i en samlet 2. plass innen siste løp; poengløpet.

Jeg lå 10 poeng etter nr. 1 og 10 poeng foran nr. 3, så poengmessig var det stor spredning mellom topp 5. Målet var å innhente de 10 siste poengene. Dessverre ble det et langt løp for min del og en hard kamp. Jeg klarte ikke å hente de 10 siste poengene, men forsvarte derimot min 2. plass. En flott 2. plass ble det – noe jeg i bunn og grunn er veldig fornøyd med i et sterkt felt med mange gode ryttere!




Søndag 27. mai reiser vi videre til Moskva for å delta i Grand Prix of Moscow, hvor det er nye UCI CL1 løp i vente! 😊




Mil etter mil etter mil!                                                                                             (Oppdatert 20.05.2018)


Det er en god kombinasjon mellom baneløp og landeveisløp for tiden - noe som ser ut til å fungere ganske så godt!


ABC's Åbne Landevejsløb

Søndag 13. mai syklet jeg ABC's Åbne Landevejsløb på hjemmebane i Danmark sammen med Herre C. 107 km i et relativt flatt terreng, men med god vind.

Etter min tur til Tjekkia har jeg vært litt sliten, og hatt problemer med å få watten opp og ikke følt at jeg har hatt så mye overskudd. Så det var en noe trøtt Antia som sto til start på startstreken uten de høyeste ambisjoner. Målet var i bunn og grunn å klare å henge på herrene, og ta det derifra.

Jeg kan love deg jeg fikk det hardt. Totalt sykelt vi 6 runder, og jeg var ved å dø på de 2 første. Det var tungen ut av munn og halen på slep. Herrene støtet og støtet og støtet. Det var sidevind, motvind, medvind (hvor man ikke hadde nok gir!). Jeg hadde det tungt, men jeg beit tenna sammen. Hvis jeg har det tungt, har de andre det også tungt. Og jeg vet med sikkerhet at det elleville tempoet holder ikke i 100 km, men kanskje i 40km. Og jeg hadde rett. Etter 2 runder roet tempoet seg, og det begynte å bli overkommelig igjen. Dessverre hadde en av damene, Trine Schimdt fra team Virtu Cycling sneket seg av gårde med en mindre gruppe av herrer, og tok en soleklar seier. Jeg kunne i stedet spurte til en sikker 2. plass, da jeg hadde 2 av mine lagkamerater med meg som gjerne lar meg få vise hvilken spurter jeg er - kun slått av en herre :)


Marcello Bergamo Cup

Pinsehelgen 19-20. mai syklet jeg Marcello Bergamo Cup (PinseCup) over i Jylland i et stort damefelt!

Igjen sammen med mitt danske lag, team Scandic Thylander powered by Cipollini - denne gangen et fullt lag med alle ryttere til start!

PinseCupen består egentlig av 3 dagers etappeløp, lørdag 19.05, søndag 20.05 og mandag 21.05. Men fordi jeg skal til Russland tirsdag 22. mai, passet det ikke helt å kjøre meg helt i bunn dagen før avreise med 2 viktige løp i Russland i vente. Noe som jeg egentlig ikke gjør meg så veldig mye, da siste dagen er en rute som bare ikke passer meg. 7 ganger opp, etter min mening, Jyllands verste bakke - Pytt Mølle. Så det kan de andre få kose seg med, mens jeg pakker og gjør meg klar til Russland! :)


Dag 1 - Mascot Workwear løbet

En hard dag på programmet - ca. 90 km, i en kupert løype med totalt 1000 høydemeter, hvori det var en litt lei bakke opp til mål. Planen fra lagets side var klar - vi skulel kjøre aktivt, få noen i brudd og enkelt nok; ta seier'n. Det skal nevnes at det er ikke bare bare, da det er flere gode ryttere med, inkludert noen danske proffer. Men vi er også et sterkt lag som sykler bra sammen, og vi holdt oss til planen. Vi la aktivt ut, med bruddforsøk inntil Louise klarte å komme vekk. Hun fikk fort et forspring og holdt hele veien hjem! Credit til henne for å klare det!!

Vi andre lå så i feltet og kontrollerte bruddforsøk (og prøvde å overleve alle bakkene). Til min fordel var det ingen som virkelig gravde dypt i bakkene, noe som gjorde at det var mulig for meg å komme med opp hver eneste gang uten å få syra. Så det var digg!

På siste runde klarer Rikke Lønne fra team Rytger powered by CykeltøjOnlinedk å komme seg løs fra feltet, hvor jeg kjører opp til henne med Maria (fra mitt team) på hjul. Det var hardt å komme seg opp, men totalt verdt det! Vi holder hele veien hjem (som er sånn ca. 3 km kanskje?), og jeg vinner spurten lett! Nok en pallplass og en digg 2. plass til meg, samt 1., 2. og 3. plass til teamet, inkludert den gule ledertrøya! Så er det bare opp med beina og restituere seg til morgendagens etappe!


Dag 2 - Herning

Scandic Thylander powered by Cipollini forsvarer den gule ledertrøyen med en seier til meg etter 80 km i brudd med Michelle Lauge fra Team Rytger powered by CykeltøjOnlinedk!

I dag ble det lagt hardt ut fra start med rykk til høyre og venstre. Jeg tror mange sprintere fra i går var litt innebrente, og hadde bruk for å vise litt muskler på dagens flate løype.

Etter ca. 20 km kommer jeg avgårde med Michelle Lauge Quaade fra Team Rytger. Ikke helt etter planen akkurat. Planen var i utgangspunkt å satse på spurten og få jentene til å kjøre spurtopprtekk for meg. Men jeg og Michelle får etablert et godt samarbeie og holder avstanden til feltet hele veien til mål, hvor jeg så spurtslår Michelle. Dermed blir jeg også den ledende vinner av cup'en og kan ta på meg ledertrøya! Nå sykler jeg jo dessverre ikke i morgen, men jeg vet at mitt team er i gode hender og at de skal klare på ett eller annet vis å beholde trøya uten min hjelp - håper jeg.

På en måte er det litt kjipt å forlate dem, men på en annen side så må jeg huske hva som er det viktigste for meg og prioritere etter mine egne behov og etter mine egne mål - som jo er banen.

Uansett har det vært superfett å være med til PinseCupen og jeg har virkleig kost meg - og sliti bra mye! Det var mange kriser underveis i dag, og Michelle er bare en supersterk temporytter som måtte drasse med seg en sprinter til mål for så å bli slått på streken. Jeg gjorde mitt arbeid underveis så godt jeg kunne, og det tror jeg hun satt stor pris på. Jeg er ikke den sterkeste å ha med på slep, men jeg gjør jobben og holder tempoet oppe i størt mulig grad.

Nå er det på vei hjem tilbake til København, pakke til Russland og finne fram de hurtige banebeina igjen!

Winner winner - chicken dinner!                                                            (oppdatert 09.05.18)


Helgen 4-5. mai var det duket for et nytt baneløp. Denne i gangen i Prostejov, Tjekkia. Kampen om OL har allerede startet, da det er altavgjørende å være med i sesongens verdensup for å kunne ha en sjans til å kvalifisere seg til OL (omnium) i 2020. Poengene til OL starter i august, og hvis man ikke er med i kampen allerede nå er slaget tapt.

Derfor er alle UCI-løp viktige, og derfor kan jeg også reise tilbake til Danmark med et smil om munnen etter helgens kamp. 


 

Fredag 04. mai var det scratch og poengløp som var på programmet. Løpet ble kjørt på en varm utendørs asfaltbane, 300 meter lang og med 25-30 grader i solen. Konkurransen var stor, da flere nasjoner er klar over at kampen til OL har startet. Selv om det kun var et kategori CL2 løp, var det 20 jenter til start, flere sterke polakker, litauiske og tsjekkiske jenter.


Scratch-løpet ble et hardt og taktisk løp. Flere av de større nasjonene ville ha sine ryttere av sted, og de klarte tilslutt å få sendt en tsjekkisk og polsk rytter av gårde, som tok en runde på feltet.  Dermed gjensto spurten i feltet. Jeg har tidligere hatt litt problemer med å plassere meg i den siste spurten, men i dag gikk det helt fantastisk! Jeg ble nr. 2 i spurten etter at jeg klarte å plassere meg helt perfekt, og endte på en veldig fin 4. plass – som jeg er veldig fornøyd med!

 

Poengløpet 1,5 time senere ble bare en stor suksess! Jeg var helt overlegen, og selv 6 polakker som var i mot meg, klarte ikke å slå meg! Jeg vet faktisk ikke med hvor mange poeng jeg vant, med det var en mer enn sikker seier. Jeg startet med å ikke vite at vi hadde spurt hver 7 runde (deres engelsk er ikke den beste), men jeg fant fort ut at de hadde ment spurt hver 7. runde, og til sammen 10 spurter – og ikke 7 spurter hver 10. runde. Den første spurten mistet jeg, men så var det tid for revansje. De neste 5 spurtene vant jeg, 2 av spurtene ble jeg nr. 2, og den aller siste spurten kan jeg faktisk ikke helt huske. Men det spiller ikke så stor rolle, for seieren var min og det smakte utrolig godt å være så overlegen og så rask! Især det å kunne splitte polakkene som virkelig prøvde å slå meg. Det var en god dag på rammen! 


 


Lørdagen var det omnium – den viktigste disiplinen, da det er min OL disiplin. 

Dagen var egentlig en ganske stor gjentakelse av gårsdagen. Scratch-løpet, som er den første disiplinen, endte jeg nr. 4, etter 2 polakker som i dag tydeligvis hadde øvd og snakket mer om lagtaktikk. Men det skulle ikke stoppe meg. De neste to disiplinene vant jeg; temporace og eliminasjon, og lå derfor ranket som nr. 1 med 2 poeng foran nr. 2, som selvfølgelig var en polakk. Både temporace og eliminasjon var en hard og taktisk kamp, men jeg viste meg å være sterkere og smartere enn de andre – så det tegnet godt til siste disiplin; poengløp. Her hadde jeg en fordel fra start av, da jeg hadde vist med i går at jeg var rask og at jeg kan spurte gnag på gang på gang. Som sagt, så gjort. De prøvde alt hva de kunne for å slå meg. De prøvde å stikke på skift, de prøvde å kontrollere meg, de prøvde å spurte fra meg. Men jeg var klar og jeg visste hva de ville. Derfor gjorde jeg alt som jeg visste de ikke ville. Jeg startet med å vinne de 5 første spurtene, og samlet poeng i alle spurter utenom 1. Det var hardt, og jeg hadde flere kriser underveis, da det ikke er bare bare å kjøre taktisk når det er 4 mot 1. Men jeg hadde lyst til å vinne og syntes også jeg fortjente en seier. 


Og jeg kjempet hele veien, og gikk av med seieren også i omnium! Det var en god dag! Og mange gode poeng rett til meg selv og til Norge som nasjon!


 


De neste to helgene er det tid for litt landevei, før turen til går til Russland i mai. Her er det løp i både Tula og Moskva, og nye viktige poeng skal samles! 😊 

Finalen på Mallorca i Six Day Cycling!                                             (Oppdatert 18.04.2018)


14. April ble det arrangert finaleaften i SixDay-serien på Mallorca.

Etter at jeg fikk 3. Plass i København seksdagers-løp var jeg en av 14 andre damer som ble invitert til den solrike øya! 😊



Etter VM har jeg ikke trent så mye bane. Det har vært fokus på landevei; mengdetrening og å gi hodet litt fred fra banen. Så litt usikker på baneformen var jeg jo. Man kan få styrke og utholdenhet på veien, men for å få fart i både kropp og ben er man fortsatt nødt til å legge inn litt banetrening.


Finaleaften besto av 2 UCI-løp; scratch og poengløp, samt eliminasjon (ikke UCI) - og en sammenlagt.


Vi startet med scratch-løpet som gikk utrolig bra! Jeg kom på pallen og fikk en fantastisk 2.plass, bak den regjerende verdensmesteren! Det kom nok litt overraskende på meg selv at jeg kunne prestere en så god spurt og ikke minst, at jeg klarte å holde hodet kaldt og vente til det riktige øyeblikket! Jeg vil nok si at dette var mitt beste scratch-løp jeg har kjørt så lenge jeg kan huske!




Eliminasjon gikk også veldig bra, og langt bedre enn hva jeg har klart å prestere i den forrige sesongen! Jeg gjorde ingen taktisk bom, og endte på en veldig fin 4. Plass!




Poengløpet gikk nok ikke helt som det skulle. Det tok meg litt for lang tid å realisere at jeg er nødt til å sykle på mine egne premisser, og ikke gi kontrollen til noen andre. Jeg mistet dermed mange poeng i starten av løpet, men klarte å innhente meg mot slutten. Jeg endte så på en litt kjedelig 6.plass, veldig nære pallen. Sammenlagt endte jeg på en 4.plass, igjen så nære pallen! Men fornøyd er jeg likevel! Jeg har prestert bra og bedre enn forventet med tanke på at jeg har hatt fokus på landevei.




Etter finaleaften gjensto 2 sykkeldager på Mallorca med sol og mange mil på sykkelen!


Nå er det tilbake i Danmark og fullt fokus på banen igjen, med litt landevei innimellom når det passer!



Landeveissesongen er i gang!                                                                        (Oppdatert 07.04.2018)


Helgen 7-8. april var det tid for kick-off for landeveissesongen for min del. Igjen i år representerer jeg Team Scandic Thylander Powered by Cipollini, noe jeg er veldig glad for!


LØRDAG 7. APRIL

Lørdag var det tid for 100 km i et vindfylt, kupert terreng i Slagelse. Litt usikker på egen form, da det er lenge siden jeg har kjørt 100 km. Men jeg vet jeg godt kan, hvis jeg ikke jobber alt for mye på feil tidspunkt. Det jeg nok var mest nervøs over var min nye sykkel. En tur på den dagen i forveien var alt jeg hadde. Forøvrig så er det min flotte Scott!  Men heldigvis har jeg gjort jobben grundig, og jeg satt som plommen i egget!


Taktikken var klar fra start - vi skulle kjøre aggressivt og være med i alle brudd.

Etter få kilometer strikker Janni  (vår sportsdirektør) avgårde og får et hull til feltet. Da Janni blir hentet, rykker Maria kontra og får hull. Maria holder hjem etter 95 km “tempo “ og vinner løpet helt suverent. Jeg bøyer meg i støvet og tar av meg hatten. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å kjøre så langt i sånt vær alene. Men fordi jeg psykisk ikke kan, så er det jo bra at mine lagkamerater kan!


Louise og jeg kom med på hjul i den 6 manns store forfølgergruppen, hvor det ble kjempet forgjeves av de andre rytterne for å prøve å hente Maria. Jeg kan ærlig innrømme jeg var ganske så glad for at jeg fikk lov til å være gratis-passasjer - det passet meg perfekt. De første 20 km var harde, da det ble kjørt mye rykk og napp, og det ble klint til i alle bakker, og ingen sidevinndskjøring i sidevinden.


5 km før mål rykker Louise og får hull, og kjører inn på en flott 2. plass flere minutter før min gruppe. Vi andre skal kjøre om 3. plassen, hvor jeg vinner spurten suverent. Det var vel også på tide at jeg gjorde noe! ;)

 

I løpets store felt får Line, Janni og Kirsten etableret en god rulle med tre andre ryttere, hvor Kirsten vinner gruppens spurt om 7. plassen

Hermed rydder Scandic Thylander powered by Cipollini pallen i Slagelseløbet i Dame A!


Det flotte resultatet skyldes hovedsakelig et stort og flott teamsamarbeid veiledet av vår sportsdirektører Kim Marcussen og Janni Bormann, hvor sistnevnte også kjørte et flott løp i dag. Takk til Gustavo for support og hjelp!




SØNDAG 8. APRIL

I dag var jeg sammen med teamet mitt Scandic Thylander powered by Cipollini i aktion igjen til Greve CC’s åbne løb. Det skulle kjøres 50 minutters kriterium med herre C.

Vi kjørte et veldig fint løp, med mye fart og mange rykk underveis! Selvfølgelig fra herrenes side.. Vi var kun med på hjul og kjempet med plassering og finne le ;)


Jeg og Louise satt med herrene inn til mål, hvor jeg spurtet meg til en 1. plass og i topp 10 blant herrene (Nr. 3 i min gruppe, da det var et brudd foran oss).

Line kom inn på en flott 4. plass etter en svensk rytter. Kirsten måtte dessverre utgå med en punktering.


Selv er jeg veldig fornøyd med helgen og jeg har virkelig kost meg på sykkelsetet! Sykkelen (Scott) går som en drøm, og det har vært virkelig moro å være tilbake!

Jeg har jo hatt det mye opp og ned med landeveien, hvor motivasjonen har vært svingene. Men etter den helgen her ser jeg lyst på det! Formen er god og jeg har et fantatisk team i ryggen!

Sesongplan første halvdel 2018                                                                                           (Oppdatert 23.03.2018)


Hvis man går inn på min løpskalender kan man se at jeg får en travel sesong i vente. Det blir mange løp, og det blir mange baneløp hen over sommeren! Men hvorfor tenker nok mange.. Hvorfor ikke bare kjøre landevei og så fokusere på banen igjen til høsten?

Vel, banesporten begynner å bli en helårssport. Og poengsamlingen til OL er rett rundt hjørnet..


UCI har ikke offentliggjort kvalifikasjonssystemet til OL helt ennå. Men vi fikk en smakebit under VM og vet sånn 95 % sikkert hvordan det blir. Jeg har forstått det 50 %. Min trener har heldigvis litt mer kontroll på det enn hva jeg har, og jeg vet han har en god plan for at vi skal lykkes - dersom jeg gjør det som kreves av meg sant å si.


For å starte fra en ende av. Kvalifikasjonen starter i august sånn ca. Og man skal være med i årets World Cup for å i det hele tatt ha en sjans til å være med i OL. Er man ikke med nå, er man ute. Derfor er det superviktig at jeg kommer med til WorldCup. Ja, jeg har vært med 2 sesonger allerede, men selvfølgelig har UCI endret reglene til verdenscup kvalifikasjonen - og det ikke til min fordel. De to forrige åra har man sett på den individuelle rankingen, og valgt de 24 beste nasjonene ut fra den. I år ser man på de 16 beste nasjonen fra nasjonsrankingen, og de resterende 8 plassene tar man fra den individuelle rankingen av de nasjonene som ikke allerede er kvalifisert. Det betyr at jeg i prinsippet må få enten Norge inn i topp 16 blant nasjonene eller få meg selv som individuell rytter inn i topp 8. Pr. dags dato har jeg kontroll, og oppfyller allerede dette kravet. Men det er jo ikke gitt at jeg er der. Det betyr at jeg må samle poeng jevnt og trøtt, da poengene utløper når de er over 1 år gamle. Så det er første mål.


Så over til OL kvalifikasjonen, som jeg nesten har forstått.

De første 8 plassene går til de 8 beste nasjonene fra team pursuit. Ja, de kvalifiserer seg nemlig til omnium! Deretter går de neste 8 plassene til de 8 beste nasjonen fra madison. Yess da, to disipliner jeg ikke kan være med i da jeg kun er en rytter. Men heldigvis er det fortsatt 8 plasser igjen. Og de går til de 8 beste individuelle rytterne i omnium! Så i prinsippet vil topp 5 i omnium være en sikker plass. Da noen plasser sikkert går til noen kontinenter som ikke er kvalifisert - Afrika for eksempel. Så ja, det blir spennende! Det betyr at det blir mye reising de neste 2,5 åra!

Heldigvis elsker jeg å reise og jeg elsker å leve i min koffert!

Rapport fra bane VM!                                                                                                        (Oppdatert 03.03.2018)


Sesongens store høydepunkt er selvfølgelig VM! VM ble arrangert i Apeldoorn, Nederland, 28.feb – 4. mars.


Kvalifikasjonen går over ett år, og det er selve nasjonen som kvalifiserer seg.  Jeg klarte å kvalifisere meg til omnium og poengløp, som ble kjørt fredag 2. mars og søndag 4. mars. Det er en ekstra hard kamp for min del da jeg er alene om å kvalifisere Norge. Regelen er at nasjonens 3 beste ryttere samler nasjonspoeng, dermed betyr det at jeg i prinsippet må kjøre 3 ganger så mange løp som alle andre for å kunne være med i kampen. Så bare det å få Norge kvalifisert er sånn sett stort i seg selv!


Mandag 26. februar reiste jeg til Apeldoorn med min trener Kenneth Berner. Vi har forberedt oss i lang tid, og jeg følte meg klar! Konkurransen til et Vm er alltid hardt og alle er tente og klare til å kjempe om hver eneste plassering, om det så er for å bli nr. 1 eller nr. 20.



Omnium ble en stor opptur for meg! Jeg endte på en flott 9.plass, som er en stor forbedring fra fjorårets 15. plass! Men det var et kaotisk løp og et veldig nervøst felt.

Scratch-løpet ble stoppet når vi manglet 9 runder, grunnet en stygg velt. Løpet ble nøytralisert og vi fikk omstart med 15 runder igjen. Det gjorde selvfølgelig ikke løpet noe bedre, og jentene var fortsatt nervøse, samtidig som det er posisjonskamp konstant. Det blir kjørt tett og alt handler om å få sin favorittplass. Det ble en kaotisk spurt, hvor jeg startet bakerst, men klarte å sykle på kryss og tvers og endte opp på en god 8. plass! Det var gøy!


Temporace ble en hard affære! Med et snitt over 50 km/t var det syre i beina og høy puls! Til slutt endte jeg på en akseptabel 14. plass.


Eliminasjon ble et kaos løp igjen. Det var velt, nøytralisering av feltet og kommisærer som ikke visste hvem som var blitt eliminert. Mye kaos og nervøse jenter atter igjen! Her endte jeg på en fin 12. plass.


Siste løp var poengløp. Jeg startet hardt med å gå i brudd og kapre 3 poeng. Deretter gikk et avgjørende brudd, som jeg dessverre mistet. Mye frustrasjon, da jeg også hadde trengt en ekstra runde (det gir + 20 poeng). Men det kom heldigvis senere i løpet! Jeg kom tilslutt rundt med en annen, og fikk samtidig 5 poeng underveis. Det var en hard kamp, men det gikk!

Samlet sett endte jeg på en veldig fin 9.plass til VM, noe jeg er absolutt fornøyd med!




Søndag var det poengritt som sto på planen. 100 runder, 10 spurter og høy fart med sterke jenter! Vel, her hadde jeg rett og slett ikke dagen. Jeg hadde store håp, da jeg har gjort det veldig bra i poengløp løpet av sesongen, men dagen i dag klaffet bare ikke i det hele tatt. Det ble et langt løp, hvor jeg prøvde forgjeves uten noe utbytte. En stakkarslig 19. plass. Men sånn er det noen ganger!


INFORMASJON VM 2018                                                                                                                  (Oppdatert 26.02.2018)


Dato:                      28.februar til 4. mars

Sted:                      Apeldoorn, Nederland

Disipliner:            Reserve til scrath (onsdag 28. feb) kl. 19:50

                              Omnium (fredag 2. mars) kl. 14:15, 16:35, 19:30 og 20:30!

                              Poengløp (4. mars) kl. 13:40


Hjemmeside:                                https://www.wkbaanapeldoorn.nl/en/

Facebook:                                    https://www.facebook.com/wkbaanapeldoorn/

Instagram:                                    https://www.instagram.com/wkbaanapeldoorn/

Twitter:                                        https://twitter.com/wkbaanapeldoorn

Streaming:                                  TISSOT Live Timing

Foreløpig program:                    UCI VM


Live TV:                                       TV2 Sport og TV2 Sumo fra kl. 18.20 onsdag-lørdag, samt kl. 13.30 søndag!

    UCI Channel Youtube



Følg med på facebook og instagram for løpende oppdateringer!

5/5 GULL TIL DE NORDISKE MESTERSKAP                                                                      (Oppdatert 11.02.2018)


Fredag 9 - søndag 11 februar ble de Nordiske Mesterskap avholdt i Odense - og med stor suksess for min del!

Fredag kjørte jeg 2 disipliner og lørdag 3 disipliner, hvor jeg ble nordisk mester i samtlige øvelser! 5 nye titler i boks, totalt 10 titler inntil videre på to år :)

Øvelsene for meg i år var scratch, sprint, 500m TT, omnium og keirin.


Fredagen startet med sprint, en disiplin som alltid er spennende og morsom - da jeg normalt ikke kjører det. Jeg fikk en fin tid i en kald hall - 12,03sek (59,8km/t i snittfart). Dessverre var temperaturen ca. 10-12 grader, ikke særlig optimalt. Selv om de prøver å varme opp hallen er det vanskelig å få den opp til over 20 grader når det er minusgrader ute og taket er en teltduk - bokstavelig talt. Men det er vilkårene og sånn er det for alle! Jeg hadde den raskeste tiden av alle damene, og gikk videre til semifinalen. Den vant jeg også, og gikk videre til gullfinalen. Ny seier og dermed nordisk mester i sprint!

Samme dag hadde vi også scratchløp. 40 runder hvor vi samkjørte med juniorgutta. Det gir større felt, mer fart og flere taktiske utfordringer, da mine konkurrenter fortsatt er damene. Så mellom alle gutta skal jeg også holde øye med hvor damene sitter. Jeg fikk plassert meg bra og kjørt en kongespurt. Ble totalt 3'er i spurten (av alle damer og herrer!), og dermed ny nordisk mester også i denne disiplinen!


Lørdagen startet med 500m TT i en meget kald hall. Det var såpass kaldt for meg at jeg bestemte meg for å sykle med løse ben resten av dagen. En kald hall, hvor det er vanskelig å få varme i beina gir ikke de beste tidene. Jeg fikk en tid på 38,6sek, nesten 1 sekund etter hva jeg normalt kan. Men fordi forholdene heldigvis er de samme for alle, betød det at jeg likevel fikk den beste tiden og dermed ny nordisk mester i enda en disiplin!

Neste øvelse var omnium - 4 fellesstarter hvor vi damer igjen ble samkjørt med gutta, men i egne premieklasser. Det er alltid moro å bli utfordret av juniorgutta - høy fart og mer å se til! Og alt gikk etter planen. Jeg vant samtlige av øvelsene i omnium, og fikk også en ganske så god plassering blant gutta. Så ny gullmedalje på meg! Blir jeg noen sinne lei? Nei, aldri! :)

Siste øvelse for helgen (for meg) var keirin. Ny seier der også! Så totalt 5/5 gull!

Søndagen kjører jeg ikke, så da kan de andre damene få lov til å kjempe om trøyen! Det tror jeg de setter pris på ;)



De neste to ukene er det full fokus frem mot VM!

VM arrangeres i Apeldoorn, Nederland fra 28.februar til 4. mars. Jeg er kvalifisert i omnium (fredag 2. mars - formiddag+ettermiddag+kveld) og poengløp (søndag 4. mars, ettermiddag/kveld). Løpene blir sendt på TV2 Sport (og kanskje Eurosport?). Oppdateringer følger når tiden nærmer seg!


Følg med på facebook og instagram for løpende oppdateringer!

6 DAGERSLØP I OPPVARMINGSGIR MED NY MAKKER!                                                               (Oppdatert 04.02.2018)


Torsdag 1. januar til lørdag 3. januar ble det avholdt VRS Ladies Cup under Københavns 6-dagersløp. Forventningene var blandet, da det snart er VM og formen er relativt god, men samtidig var det girbegrensning og et annet type format av løp vi skulle kjøre. Vi skulle konkurrere i par i et såkalt "paromnium" og avslutte det hele med madison. Girbegrensningen var også en ulempe for meg, da den lød på 51-15, dvs. det jeg bruker til oppvarming så å si! Men det var jo likt for alle, så det var bare snakk om å få skikkelig god kadansetrening de neste 3 dagene.

Totalt skulle vi kjøre 9 løp. 8 av dem var individuelle fellesstarter, inkl. 2 dernyløp, hvor vi som team samlet poeng til teamet. Det var altså en miks mellom scratch, eliminasjon, poengløp, dernyløp og longest lap. Det aller siste løpet var UCI Madison, altså et individuelt løp i seg selv.


Jeg kjente ikke min makker fra før. En ung jente fra Barbados, som bor i England for tiden. Vi fant fort tonen, og ble faktisk et veldig bra par utover konkurransen når vi lærte hverandres styrker og svakheter, og klarte å legge opp den perfekte lagtaktikken. Og ikke minst - for min del var det utrolig gøy å endelig ha en lagkamerat! Jeg er jo alltid kun meg, så det å endelig ha en å dele det med var gøy. Især når hun var litt ung og så så mye opp til meg. Det var litt inspirerende for min del også! :)


Torsdag hadde vi scratch, derny (kun meg) og eliminasjon. Det gikk veldig bra! Selv om jeg hater 51-15. Det er virkelig ikke et gir til meg. Jeg blir utrolig sliten av den høye frekvensen, og savner å ha et stort gir jeg virkelig kan pushe rundt med. Jeg ble 3'er i scratchløpet og 6'er i eliminasjon. Dernyløpet - hvor det var fritt gir - dominerte jeg! Det var sinnsykt gøy! Nesten 60km/t i snitt og det var ingen som kunne true meg. I tillegg hadde jeg nok en av de beste pacerne, Peter Bauerline. Så etter dag 1 lå jeg og Amber an til 3. plass overall!


Fredag var en tung dag for min del. Frekvenstreningen og derny'en hadde satt sine spor og det ble en lang kamp. Det var eliminasjon, poengløp, longest lap (kun Amber) og derny (kun meg) på programmet.

VI fikk en 7.plass i eliminasjon, 4. plass i poengløp. Amber kjørte longest lap, noe hun var sinnsykt god til! Hun fikk 2. plassen, noe jeg er veldig stolt over! I derny var jeg "uheldig" og trakk siste startplass. Så det var en lang kamp å komme i front - med tunge ben! Så det ble "kun" til en 4. plass, litt sur nedtur etter maktdemostrasjonen i går. Uansett så hadde dagens bestrebelser satt oss på en 3. plass samlet.


Lørdag og siste dag! Det var to korte scratchløp, samt madison på programmet. Og pallplassen var godt innenfor rekkevidde. I dag var det taktikk det handlet om. Amber skulle sitte klistret på mitt hjul, da vi hadde bruk for at vi begge fikk poeng. Jeg skulle ta ansvar og plassere oss i spurten, mens hun "bare" skulle opp på siden og forbi. Og taktikken fungerte! Hun holdt seg til planen, jeg holdt meg til planen. Jeg sørget for at vi var i front når spurten startet, og hun sørget for å sitte på mitt hjul! Det ga oss til slutt 45 poeng totalt, en 3. plass, kun kun 1 sølle poeng fra seier!


Så var det tid for Madison.. En disiplin jeg normalt ikke kjører, da jeg ikke har en norsk partner. Jeg har trent det en del, så jeg vet jo hvordan man lager parløpsskift, men løp har jeg ikke akkurat den store erfaringen med. Uansett så klarte vi det utrolig bra, og fikk en 4. plass, kun 1 poeng fra pallen! Vi lagde 2 litt dumme feil underveis, men det er nesten ikke til  å unngå når vi er urutinerte sammen. Ellers fungerte det utrolig bra! Ikke de mest kraftfulle skiftene, men alt tatt i betraktning var det bra og vi er så å si et parfekt par sammen! Så det var gøy! Håper jeg får muligheten til å kjøre med Amber igjen på et annet tidspunkt, da hun er en utrolig søt jente!


Nå er det Nordiske mesterskap som er neste - allerede neste uke!



ENDELIG PÅ PALLEN I VERDENSCUPPEN!                                                                     (Oppdatert 20.01.2018)


Onsdag 17. januar reiste jeg og Kenneth til sesongens siste verdenscup i Minsk, Hviterussland.

En tur som har gitt mange oppturer, men også noen nedturer. En hard tur, men en bra tur. Gode resultater og mindre gode resultater. Gode opplevelser og noen frustrerende opplevelser.


For å starte fra start. Selve flyreisen var fin. En litt lang reise da vi mellomlandet i Wien, men ellers OK. Syklene og alt utstyret kom helskinnet frem, og det var ingen problemer å gå igjennom sikkerhetskontrollen. Men det å få syklene fra flyplassen og til banen var et litt større prosjekt. Da det kun kom en vanlig personbil for å hente oss, betydde det jo selvfølgelig at det ikke var plass til syklene. Og arrangør lovte at de skulle komme med dem til banen kort tid etter (det var selvfølgelig noen fra arrangøren ute på flyplassen som passet på syklene imens).

Kort tid betyr visst noe annet her enn hjemme. Vi landet kl. 14 lokal tid, men syklene var først ute på banen omkring kl. 22. Uansett, de kom frem.


Fredag 19. januar var det poengløp på programmet. Og det gikk mildt sagt suverent!

Jeg startet hardt ut med å vinne den første spurten. Så prøvde jeg å få poeng på spurt nummer to, og det klarte jeg. Det brukte jeg mye krefter på. Jeg ble jo straffet litt for det midtveis, hvor jeg vil si jeg hadde en liten krise, men så kom jeg meg opp igjen, og klarte å få tatt en runde med 3 andre ryttere. Det var syre ut av arma, men veldig moro!

Jeg endte på en 3. plass og det er min første pallplass i en world cup! Så kan ikke være mer fornøyd! I tillegg vant jeg poengløpet samlet overall i world cup'en! Det er også første gang! Så jeg kan ikke gjøre annet enn å smile fra øre til øre, og være superstolt av meg selv! Jeg vil si det er det største jeg har gjort hittil i min karrière. Det betyr veldig mye for meg!

 


Lørdag 20. januar var det omnium og scratch. Etter gårsdagens suksessopplevelse ønsket jeg jo selvfølgelig å klinke til igjen. Det er lettere sagt enn gjort. Det lykkes ikke å gjenta suksessen fra dagen før, og til slutt endte jeg på 11. plass i omnium og 13. plass i scratch! Totalt i verdenscuppen samlet endte jeg likevel på 6. plass i omnium (!) og 12. plass i scratch.

Så hvordan var nå lørdagen? Det var hardt, især mentalt. Jeg ønsket det så inderlig å klare å komme på pallen igjen, eller i hvert fall i nærheten. Og jo mer jeg prøvde, jo mer frustrert ble jeg, da jeg ikke fikk det til. Og frustrasjonen hjalp meg dessverre ikke i å kjøre sterkere. Så nå er det ikke annet å gjøre enn å prøve å finne ut av hva som gjorde at jeg klarte det fredag, men ikke lørdag. Et større tankeprosjekt kan man godt si det er!


Nå er det back to business i Danmark de neste 1,5 ukene, før København 6-dagers løp startet 1.-3. februar (for damene). Vi snakkes!



NÅR MAN HAR DIAMANTER I BENENE....                                                                       (Oppdatert 08.01.2018)


Året 2018 startet så å si med å kjøre løp igjen. Det ble en kort juleferie hjemme i Norge, hvor jeg allerede 3. juledag dro tilbake til Danmark for å gjenoppta min normale treningsrytme og rutiner. Det er fint å trene hjemme i kortere perioder, men jeg mangler tilgang på banen og miljøet rundt. Så selv om jeg skulle ønske jeg kunne ha holdt nyttår hjemme, måtte det bli sånn her denne gangen.


Torsdag 4. januar reiste jeg og min trener til Rotterdam for å sykle "Rotterdam Women Track Cup" som er et 3 dagers UCI-løp samtidig med herrenes 6-dagersløp. Det er lenge siden sist jeg var med i et 6-dagersløp (sist var finalen på Mallorca!), så det er gøy å være med igjen. Selv om damene har et helt annet type løp, så er amosfæren helt annerledes enn til et allminnelig baneløp! Salen er proppfull, og det er stemning hele veien rundt!


Fredag 5. januar var det scratch på programmet. Banen i Rotterdam er smal og kun 200 meter. Så det er en helt annen type bane å kjøre på enn jeg normalt gjør. Litt ekstra høy puls får man også, fordi svingene er mer aggressive og det er mye mindre plass å bevege seg på.

Løpet startet bra, jeg var aktiv, og mye i front. Når det gjensto ca. 17 runder, kom jeg i brudd med 2 andre, hvor vi fikk til et bra samarbeid og en god flyt. Dessverre ble løpet stoppet når det gjensto 9 runder, grunnet et stygt fall. Heldigvis gikk det bra med rytteren som falt. Men det betød også at løpet fikk omstart fordi helsepersonellet skulle ha tilgang til å hjelpe rytteren i fred og ro. Dermed skulle alle ned fra banen og vi fikk en omstart, hvor vi startet med 10 gjenværende runder - og uten bruddet som opprinnelig var! Utrolig surt, fordi jeg hadde brukt masse krefter på å komme i brudd og selvfølgelig bare det å være i brudd tærer på kreftene. Jeg vet ikke om bruddet hadde holdt inn, men jeg har en følelse av at det hadde holdt inn. Og der var jeg klart den raskeste i spurten mellom oss tre. Men uansett. Det var et scenarie som ikke skjedde, og sånn er det noen ganger med sykkelløp. Liv og helse kommer alltid foran alt annet.

Tilbake til vårt korte 10 runders scratch-løp. Jeg åpnet spurten ganske tidlig med rundt 2 runder før mål, og hadde god fart på. Dessverre ikke god nok til å vinne, men podieplass ble det! Fikk en fin 3. plass, og fornøyd med det!

Styrken er der, hurtigheten er der, så det er ikke langt igjen!



Lørdag 6. januar var det poengløp som skulle kjøres. Og det var et sinnsykt løp! Det var nesten som å sveve på en rosa sky. Når beina lystrer, hodet er helt klart og alle brikkene faller på plass samtidig - ja, da kan jeg love dere at jeg er uovervinnelig! Fysikken var der, mentaliteten var der, teknikken og taktikken var der. Alt på en gang. Jeg tok raskt ledelsen i poengløpet, og så meg aldri tilbake. Det var rett og slett som å leke, hvor jeg var sjefen over dukkene. Folk syklet på mine premisser og jeg hadde stålkontroll fra start. Jeg fikk totalt 30 poeng, hele 15 poeng foran nr. 2! Ingen fikk tatt en runde, det ble kun kjørt om spurtpoeng. Det var en fantastisk følelse, og er helt klart noe jeg skal og vil oppleve igjen!


Søndag 7. januar ble også en dans på røde roser. Jo, jeg var merket etter i går. Jeg hadde sovnet alt for sent og skulle tidlig opp. Jeg hadde litt grums i beina og litt tåket hode. Ikke så hard og lang oppvarming som jeg pleier, og orket ikke å presse meg for mye i rød sone. Men omnium er en lang dag. Man skal ikke brenne seg ut til den første oppvarmingen!

Scratch ble kjørt på mine premisser - igjen! Folk hadde virkelig fått respekt for meg og det var klart at det var en kamp og en drøm om å bare bli nummer 2. Selvfølgelig fikk jeg en kamp til streken, men det føltes ut som det var på en annen måte. Fordi jeg hadde kontroll.

Jeg var heldigvis ikke den eneste med grums i beina og lite søvn på kontoen. Scratch-løpet ble kjørt relativt kontrollert, frem til spurten. Jeg hadde lørt fra i fredagen og hadde is i magen. Ventet med å åpne spurten til jeg visste at den var kort nok til at ingen kom forbi og lang nok til at ingen startet før meg. Og det gikk! Akkurat! Det var en tett og spennende spurt, som jeg vant! God start på omnium!


Temporace var rett og slett morsomt. Jeg holdt litt tilbake i starten, og lot de andre jobbe inntil jeg synes det var min tur. Og når det var min tur var det ingen som skulle være i veien. Jeg gikk frem, satte tempoet opp og tok ledelsen med det samme. 3 poeng i rappen. Bom. Dermed var mitt navn øverst på lista igjen. De andre kunne få litt poeng her og der, men når det var min tur, tok jeg 3 poeng på rappen igjen. Ikke noe poeng i å risikere noe som helst. Jeg vant temporace med 10 poeng, 5 poeng foran nr. 2!


Eliminasjon var hardt og er alltid et vanskelig løp. Men jeg hadde kontroll. Igjen! Litt stress til tider, men jeg kjempet for min plass og dermed fikk jeg min plass. Og seiret igjen! Utrolig!


Poengløpet var så å si en gjentakelse fra i går. Jeg styrte showet, folk fikk poeng når jeg lot dem få poeng og ellers tok jeg de selv. Jeg vant omnium klart med 156 poeng, 31 poeng foran nr. 2! Å ja takk! Ja til flere sånne dager og til slike løp!


Så selvtilliten er på topp, fysikken er på topp, hodet er på topp. Det eneste jeg kan si er at jeg gleder meg helt sinnsykt til den siste verdenscupp'en som er om 2 uker i Minsk, Hviterussland! Har jeg en slik dag som i dag er jeg ustoppelig. Ikke dermed sagt at jeg vinner, men det blir et motbydelig løp for de andre (og for meg :D ).

Oppsummering rittsesongen 2017                                                                                          (Oppdatert 27.12.2017)


2017 har vært et spennende år for meg og min sykkelkarriere! Nye steg har blitt tatt, nye ting har blitt prøvd og jeg har blitt utfordret både mentalt og fysisk!


Banesesongen har sånn sett vært utrolig bra, og mange av mine mål har blitt oppnådd.

For første gang i min karriere ble jeg kvalifisert til VM, som ble holdt i Hong Kong i aprilmåned. Det er første gang på 22 år at Norge har hatt med en utøver i VM! Målet til VM var å klare en topp 10 plassering. Jeg innfridde, og fikk en 10. plass i poengløp! I scratch ble jeg nr. 16, mens i omnium nr. 15. Et resultat jeg er ganske fornøyd med til å være debut. Men jeg jakter mere, og gleder meg allerede til VM i 2018 (som jeg selvfølgelig håper jeg kvalifiserer meg til). Målet blir jo å gjøre det enda bedre, og det langsiktige målet er å få en medalje.


Sesongen 2016-2017 var min første sesong som rytter i verdenscupen. Jeg avsluttet 2016-2017 verdenscupen med en 5. plass sammenlagt! Det er det bare å bøye seg i støvet for og langt over hva jeg selv hadde trodd og forventet!

Høsten 2017 kvalifiserte jeg meg på nytt til verdenscup’en og fikk en pangstart i første avdeling, da jeg endte på 7. plass i omnium, etter å ha ligget an til pallplass i lang tid. 7. plass er for øvrig mitt beste resultat i verdenscupen hittil. Det gjenstår stadig en siste avdeling i Minsk, Hviterussland, før 2017-2018 verdenscupen er over.




I EM fikk jeg et fantastisk resultat, og lå lenge an til pallplass i både omnium og poengløp. I poengløp sluttet jeg som nr. 4, à-poeng med nr. 3! Utrolig sur 4. plass, men uansett et kjemperesultat! I omnium lå jeg lenge an til en pallplass, etter å ha vunnet første avdeling og blitt nr. 4 i andre avdeling, men endte opp på 7. plass etter en hard kamp. Hvilket for øvrig også er et bra resultat! Men på et tidspunkt, og gjerne allerede til neste år så er ambisjonen å få en medalje. Jeg skal bare fortsette den harde treningen, så er muligheten der, helt klart.




Igjen i år tok jeg storeslem til bane NM, og kan nå pynte meg med totalt 45 gullmedaljer. I NM vant jeg 8 av 8 mulige gull. I tillegg ble det for første gang i min historie arrangert Nordiske mesterskap, hvor jeg igjen viste hvem som herjer på banen. Jeg tok 5 av 6 gull, samt 1 sølv, og kan pynte mitt sykkel-CV med 5 nye titler som Nordisk mester!


I sommer prøvde jeg meg på noe helt nytt. Jeg dro 3 måneder i USA som gjesterytter for «Pickle Juice Pro Cycling», hvor hun kjørte både gateritt og baneritt, hovedsakelig i Pennsylvania og området rundt, men også i Los Angeles og Colorado. Det var 3 måneder som jeg levde som fulltidsprofesjonell, dog uten inntekt. Faktisk så var min eneste inntekt de 3 månedene de pengepremiene vi selv kjørte inn. Jeg tok en sats, og satset på at det nok skulle løpe rundt. Og det gjorde det! Jeg kunne til og med dra hjem igjen med overskudd, så det var absolutt en suksessfull, lærerik og spennende tid i USA!

På banen i USA ble jeg i tillegg kåret til «Årets Rytter» etter å ha vunnet baneløpene sammenlagt hen over sommeren!

Totalt fikk kjørt 28 ritt på 88 dager, 18 pallplasser og 8 seire! Pluss enda flere pallplasser og seire til laget så klart! Heriblant var det også UCI baneløp, hvor jeg var på pallen hver eneste gang 😊



Utover det har jeg kjørt noen 6-dagersløp, hvor jeg blant annet ble nr. 2 på «hjemmebanen» i København 6-dagersløp, og kvalifiserte meg til historiens første finale aften «Finale SixDay» på Mallorca med en strålende 6. plass. I tillegg kan seieren i poengrittet kategori CL1 UCI i Litauen nevnes, samt en fantastisk 2. plass i omnium i Portugal som siste ritt i 2017.


Takk for støtten jeg får! Uten støtte og engasjerte sponsorer er det ikke mulig for meg å drive med toppidrett. Toppidrett i Norge handler om frivillighet, barmhjertelighet og engasjerte mennesker som tør å satse på noe som ikke direkte gagner dem selv. Det står jeg i respekt av og er beæret over at dere ønsker meg det aller beste!

Støtten blir enda viktigere i perioden fremover, da poengsamling til OL starter i august 2018!

Dere gjør en kjempeinnsats for å hjelpe meg, og ikke minst for å fremme banesporten! Takk!




Antall ritt:68

Antall baneritt:47

Antall landevei/gateritt:22


Antall seire:23

Antall pallplasser:35


Antall seire på bane:17

Antall pallplasser på bane:25


Antall seire landevei:6

Antall pallplasser landevei:10




Målsetning for 2018:

Kvalifikasjonen til OL 2020 starter i august, og derfor er det veldig viktig å være forberedt og klar når kampen om viktige kvalifikasjonspoeng starter. Reglene er dog ikke 100 % fastsatt, men kampen er hard, da det mest sannsynlig kun er 8-10 nasjoner fra Europa som kan kvalifisere seg.

OL er det langsiktige målet, men underveis er det mye fokus på både EM, VM og verdenscup. Mine «kortsiktige» ambisjoner er å få pallplass til både EM (2018), verdenscup sesong 2018-2019, mens pallplass til VM er blant de mer langsiktige målene.

-Pallplass EM (Glasgow august)

-Pallplass verdenscup (høst-vinter)

-Nasjonal mester i alle disipliner jeg stiller opp i

-Nordisk mester i alle disipliner jeg stiller opp i

-God ambassadør og forbilde for yngre og fremtidige baneryttere



Det var alt fra meg i år!


Jeg ønsker dere en riktig god jul og godt nyttår!


Siste ritt i 2017 og med en stor suksess!                                       (oppdatert 18.12.2017)


I helgen var jeg i Portugal for å sykle konkurransen Troféu Internacional de Anadia! Totalt hadde jeg 10 løp fordelt på 3 dager, 4 forskjellige disipliner og en god blanding av sprint og utholdenhet.



Dag 1 startet med kvalifikasjon i scratch (noe jeg lett kom igjennom), finalen i poengløp og finalen i scratch.  Igjen var jeg så nære pallen i poengløp. Jeg endte på 4. plass, à poeng med nr. 2 og 3!

I scratch ble jeg nr. 5, noes om var en god plassering. Jeg kjørte et veldig bra løp, men litt feilplassering mot slutten gjorde at jeg ikke kom helt frem.



Dag 2 var endelig min dag! Jeg har vært så nære pallen så mange ganger i det siste, men alltid klart å miste det. Men i dag klarte jeg det! Og det føltes veldig bra ut å endelig klarte opp på 2. plassen 😊

Dagen startet med kvalifikasjon for omnium, noe jeg klarte å komme «lett» igjennom. Jeg fikk ikke den beste starten i scratchløpet, men kjempet meg opp. Jeg ble nr. 8 i scratch, men vant tempoløpet, noe som førte til at jeg lå som nr. 2 samlet. Tempoløpet var fantastisk, jeg jeg kjørte sånn som jeg alltid har drømt om at jeg kan. Og endelig fikk jeg bevist det. Jeg hadde full kontroll og hadde verdens beste følelse underveis. Eliminasjon gikk også veldig bra, og følte endelig at jeg hadde kontroll og overskudd. En disiplin jeg har slitt med litt i det siste, hvor jeg ikke har hatt helt kontroll. Men den kom i dag, og jeg fikk vist at jeg kan selv om jeg endte på en 5.plass. Poengløpet var utrolig moro! Jeg vant poengløpet med 10 poeng foran nr. 2, (selv om det ikke var nok til å slå henne samlet). Igjen så hadde jeg god kontroll under poengløpet, kjørte på mine egne premisser og følte overskudd. Akkurat den måten som jeg elsker å sykle på! Så det var en god dag og en perfekt måte å avslutte 2017 på!



Dag 3 syklet jeg keirin – ikke min disiplin (da det er en ren sprint disiplin), men det var utrolig gøy! Jeg fikk sykle mot noen av verdens raskeste damer og prøve meg i mye større gir enn jeg ellers konkurrerer i. Og det beste var nok at jeg var utrolig nærme å kvalifisere meg til gullfinalen! Men til slutt endte jeg i 7-9. plass finalen, hvor jeg klarte å bli nr. 8! Veldig fornøyd med min «hviledag» og det var gøy å prøve noe nytt når jeg likevel ikke hadde noe annet å finne på en søndagsformiddag.



Det var en fin måte å avslutte 2017 på og jeg ser allerede frem til nye ritt og utfordringer i 2018! Det blir spennende å se hva 2018 bringer!


 


NY SAMARBEIDSPARTNER(E)                                                                                       Oppdatert: 14/12-17              


Tildeling av Eckbos Legat! For andre år på rad har jeg vært så heldig å få tildelt et legat fra Major og advoka Eivind Eckbo! Takk for støtten på min vei til Tokyo2020!


Endelig kan jeg offentliggjøre min nye banesykkel, Fuji Track Elite fra Birk Sport! Jeg kom i snakk med dem allerede en gang i september, hvor vi inngikk en muntlig avtale på at de ville sponse meg en splitterny Fuji Track Elite banesykkel. Sykkelen kom relativt fort til Birk Sport, bare i feil farger. Og med god service fikk Birk Sport malt sykkelen i andre farger noe som er utrolig kult! Det betyr at jeg er den eneste som har en sort Fuji med gule striper! Som både matcher til Mavic-hjul, men også kan symbolisere at jeg er rask som lynet ;)

9. desember var jeg en heldig ny sykkeleier av Fuji'en, da mine foreldre kom på besøk og fikk levert sykkelen til meg her i Danmark. Og i går, mandag 11. desember, fikk jeg hjelp av min flinke trener Kenneth til å innstille og sette opp sykkelen. Og jeg kan si den var rask! Rask som bare det, stiv som rakker'n og responderer på alt jeg gjør! Nå blir det to flere treningsturer på den, før den får sin debut i Portugal!


Utstyret som kom med Fuji'en er heller ikke til å klage på! Et helt ny 35 cm Scatto 3T styre, Oval treningshjul med førsteklasses Vittoria-dekk, KCM kjede, Dura-ace krank og en utrolig smart setepinne! Selvfølgelig er det noen småting som jeg må bytte ut for at den er perfekt til meg. Det var bl.a. at jeg satt på et annet stem, Zipp sprinter 130mm stem, Adamo Attack sete og min egen watt-krank. Selv om jeg nok hadde foretrukket Dura-Ace kranksettet, men forhåpentligvis får jeg byttet til et annet og stivere watt-kranksett om ikke alt for mange måneder! :)




Den andre nye samarbeidspartneren jeg vil introdusere er ZiZu Optics fra Canada.

Jeg har lenge ønsket meg nye sykkelbriller, og har hatt et stort behov for nye briller.. Og endelig kom det! Og det helt ut av det blå.. Siste dag i Canada under verdenscuppen gikk jeg og Kenneth en runde rundt i velodromen for å titte. Det holdt ZiZu en stand med briller. Utrolig fine briller i god kvalitet og god passform. Vi kom raskt i god snakk med Ari, som er sjef for ZiZu. Helt uten ambisjoner om å spørre om sponsorat, gikk Ari fra å ville selge briller til en utrolig billig penge til å faktisk inngå et sponsorsamarbeid med meg! Så det hele gikk fra at jeg kunne kjøpe 2 briller til en god pris til at jeg fikk 3 briller + 3 brilleglass med meg hjem. Pluss at Kenneth fikk et par. I tillegg til at vi nå jobber med å lage en langsiktig sponsorkontrakt! Jippi! Hva det innebærer kommer jeg tilbake til når alt er offisielt. Men jeg gleder meg og er helt sikker på at det kommer til å bli kjempebra!


Litt om ZiZu.. ZiZu er et canadisk merke med ambisjoner om å komme inn på det skandinaviske markedet. ZiZu kommer fra det finske ordet sisu, som ikke har en dirkete oversettelse men betyr mer eller mindre indre kraft og pågangsmot. Ari er selv finsk, derav navnet. Og min far er også finsk (jeg er altså 1/4 finsk), og dermed er det jo litt ekstra stas å bli sponset av noen man har litt "felles røtter" med.


Enn så lenge har jeg tre par briller: XZ1, TRX 135mm og TRX. Det som er spesielt med brillene er at noen av glassene er uknuselige. De som følger med til XZ1 kan ikke ødelegges. De kan bøyes og sittes på uten å gå i stykker. De andre glassene er også sterke, men jeg har ikke prøvd å knekke med for å sjekke om de holder ord. Passformen er utrolig god og kan tilpasses både et smalt ansikt og et bredt ansikt! I tillegg har TRX 135 mm ekstra lange brillearmer, så de sitter ekstra godt rundt hodet og kan ikke falle av, selv hvis man bruker hodet til å sykle med ;)


Jeg gleder meg til å holde dere oppdatert med brillene! Og ikke tøv med å skaffe et par, de holder ord! Superkvalitet til en god pris!

10. PLASS TIL WORLD CUP I CANADA!                                                                      Oppdatert: 04/12-17             


Tredje runde i World Cup'en ble holdt i Milton, Canada, 01-02. desember, hvor jeg hadde poengløp om fredagen og omnium om lørdagen. Et løp jeg egentlig ikke skulle delta i, da budsjettet for banen var brukt opp. Dog fikk jeg laget et billig budsjett til Canada, og styret i NCF bevilget penger til Canada-turen, noe jeg er utrolig glad for!



Etter en tung periode etter forrige world cup var jeg noe usikker på formen. Eller, formen er fin nok, men har vært litt sliten i kroppen, og var derfor usikker på om jeg var klar til å gå all-in i alle løpene. På det nivået her er det ikke mye som skal til får å gå fra topp 3 til å bli nr. 24. Marginene er så små, og derfor er man nød til å være i tipp-topp for å kunne være med der hvor det er gøy.


Som alltid er det er sterkt felt til start, og alle er her av samme grunn. Alle vil vinne og alle vil vise at de er klar til OL-kvalifikasjonskampen.

Poengløpet ble en hard affære, og gikk ikke helt som jeg selv hadde håpet. Klarte ikke helt å få timet spurtene eller komme avgårde i brudd. Endte til slutt på en 10.plass, noe som er helt OK.


Omnium dagen etter gikk noe bedre. Fikk ikke en så god start, men klarte å klatre oppover sakte, men sikkert. Ambisjonen var å komme avgårde i en mindre gruppe i scratch-løpet, men med et våkent felt, var det umulig. Klarte ikke å få timet spurten helt, så det gikk som det gikk. Tempoløpet derimot var av den bedre typen. Fikk tatt det aller første poenget og nesten poeng nr. 2, men så ble tempoet skrudd ekstra høyt opp og en mindre gruppe kom avgårde. Dermed fikk jeg ikke fler poeng og siste spurt ble altavgjørende. Den klarte jeg derimot å få kjørt perfekt, og klatret dermed oppover rankeringslisten. Eliminasjon startet bra. Kom meg frem til den posisjonen jeg ønsket, og var klar til å kjempe om den. Frem til jeg punkterte... Heldigvis skjedde det ikke noe mer enn det. Utrolig nok! Jeg satt helt fremme og ca. midt i, så det at ingen kjørte inn i meg eller at jeg ikke skled ned fra banen er faktisk ganske utrolig. Reglene er at du har 5 runder til å komme deg opp igjen på banen. Altså har du ca. 1,5 minutt på deg - noe som i bunn og grunn er ingenting. Især når jeg er på den andre halvdelen av banen, og trenern står på andre siden. Og må spurte alt hva han har får å få byttet hjul. Heldigivs er han en gammel løper, så han kan spurte hvis han vil ;) Og vi klarte å få byttet hjul og alt sammen innenfor tidsgrensen! Men så startet jeg så klart bakerst når jeg kom opp igjen.. Og kom ut av rytmen og klarte ikke helt å holde meg til planen.. Fortsatt beholdt jeg min ranking som 10 innen poengløpet. Som ble en hard affære - som alltid! Jeg startet litt defensivt, men kom virkelig ovenpå etterhvert i løpet. Var utrolig nærme å få tatt en runde på feltet, men det gikk akkurat ikke. Så 10.plass ble det. Så nærme igjen å komme i topp 5, men ikke nærme nok..


Og ikke nok med det.. Så ble jeg ble tatt ut til dopingkontroll - igjen. Dermed kan jeg rett og slett bare copy-paste det jeg skrev sist! For de som kjenner meg godt vet at jeg fortsatt ikke er så god til å tisse i en kopp på kommando.  Vi var ferdige ca. kl. 21.00, og kl. 01.20 kunne vi endelig forlate banen. 3 lange timer og alt for mye vann. Nesten for mye. Konsentrasjonen var akkurat på grensen, men den var gok nok. Nå håper jeg det blir lenge til de velger meg igjen. Så lenge jeg ikke vinner da. Da er det obligatorisk - og den baksiden av medaljen klarer jeg å leve med!



Nå skal jeg få tilbake døgnrytmen etter "dobbel" jetlag og bli klar til Portugal, hvor jeg sykler UCI løp CL1 15-17. desember.


World Cup #4 i Santiago, Chile deltar jeg dessverre ikke i, pga. tomt budsjett.



16. PLASS TIL WORLD CUP!                                                                                                         Oppdatert: 11/11-17             


Andre runde i World Cup'en ble holdt i Manchester, 10-12. november.

Jeg tok direkte fra Polen til Manchester for å delta i andre runde, sammen med min trener Kenneth.

Motsatt i Polen skulle jeg kun kjøre en disiplin, nemlig omnium fredag 10. november. Ambisjonene var høye og målene store, da jeg fikk en god start i Polen. Jeg har jo store mål og drømmer, og det er fort gjort å glemme hvor mye de andre jentene også trener og hvor store drømmer og ambisjoner de også har. Og ikke minst, at vi alle sammen er på det aller høyeste nivået du kan finne i banesykling. Det er kun 24 ryttere som blir kvalifisert til en meget lukket krets, og det finnes ikke en eneste rytter som kan betraktes som dårlig. Så kampen om hver eneste plassering er stor, og det kjempes hele veien.

Jeg hadde ikke helt dagen, og klarte ikke å oppfylle mine egne mål denne gangen. Jeg endte på en 16. plass til slutt, et resultat jeg ikke er helt fornøyd med. Men sånn er det. Uten dårlige dager er det heller ikke gode dager! Og det fikk jeg kjenne og merke i går.

Det hele toppet seg med at jeg ble tatt ut til dopingkontroll. De som kjenner meg godt vet at jeg er ikke så god til å tisse i en kopp på kommando. Og især ikke etter baneløp, hvor man går konstant på toalettet innen hvert eneste løp. Vi var ferdige ca. kl. 22.00, så man er rimelig trøtt i tillegg. Etter 3 liter med væske, og 3 lange ventetimer var jeg ferdig, og kunne endelig vende nesen tilbake til hotellet for å pakke baggen og få 4 timers søvn før flyturen tilbake til København.



Nå er det tilbake til hverdagen de neste 3 ukene. Hard trening og mye fokusering frem mot neste verdenscup som holdes i Milton, Canada 1-3. desember! Følg med!




7. PLASS TIL WORLD CUP!                                                                                                         Oppdatert: 07/11-17              


Første runde i World Cup'en ble holdt i Pruszkow, Polen, 2-3. november.

Jeg fikk et hardt program, da jeg både skulle kjøre scrath og poengløp fredag 2. november og omnium 3. november. Altså 3 disipliner på to dager, mens mange av mine konkurrenter sykler en, maks to disipliner! Men sånn er det jo når man er en ensom svane på landslaget. Poengene skal samles, og det er kun jeg som kan samle dem.

Poengløpet og scratch ble brukt som et "oppvarmingsløp", altså skulle jeg ikke kjøre meg helt ut. Rett og slett fordi omnium er hovedfokus, og den eneste olympiske disiplin jeg kan kvalifisere meg i til OL 2020.

I scratch fikk jeg en fin 13. plass, mens i poengløp fikk jeg en meget akseptabel og flott 7. plass. Det kan man trygt si er et veldig akseptabelt og bra resultat, med tanke på at jeg ikke ga alt hva jeg hadde, og med tanke på at 90 % av mine konkurrenter stilte opp med ambisjonen om å gi den full skrue! Så det eneste man kan si er at formen er bra, og jeg er der hvor jeg skal være. Nivået mitt er høyere enn før, og det blir bedre og bedre!


I omnium gjorde jeg det bedre enn noensinne, og kom avsted med en flott 7. plass tilslutt! Jeg åpnet omnium med et brak ved å vinne den første disiplinen. Disiplin to, tempoløp, fikk jeg en veldig bra 8. plass, mens i eliminasjon fikk jeg en god 10. plass. Etter 3/4 disipliner lå jeg på en 3. plass, et sted jeg aldri før har ligget. Jeg har ikke tidligere vært med i medaljekampen, så dette er helt nytt for meg! Utrolig gøy og moro å være så nærme pallen! Dessverre klarte jeg ikke å forsvare pall-plassen, og endte opp med en 7. plass. Uansett kan jeg ikke si noe annet enn at det var et flott resultat, og faktisk det beste resultatet jeg noensinne har fått i omnium til en verdenscup!


Nå er det avsted til Manchester, hvor runde 2 av World Cup'en skal avholdes.

Jeg sykler omnium fredag 10. november.

Sendeskjema kommer torsdag, dagen før! Følg med!




WORLD CUP NESTE!                                                                                                                       Oppdatert: 30/10-17              


Ikke lenge før det braker løs igjen! Planen for de neste to ukene er som følger:

World Cup i Pruszkow, Polen, 2-3. november (scratch eller poengløp dag 1, omnium dag 2)

World Cup i Manchester, 10. november (omnium)

Sendetider kommer!


Det har gått litt over en uke siden EM, og jeg har fått tilbake overskuddet og er fit for fight igjen! Jeg har kun hatt to fridager fra trening siden EM. Den første uka etter EM var tung, men nå kommer belønningen igjen, og jeg føler meg i god form!

Det har blitt terpet på mangler, og især på teknikk. Eliminasjon gikk ikke så bra, og mye av grunnen kan være det tekniske. Det er lenge siden jeg har sittet tett i et felt, skulder mot skulder. Og taper man kampen om en plassering, taper man kampen om topp-plassering. Derfor jeg har terpet på å sitte tett, og jeg føler meg mye mer trygg på det. Og jeg er klar til å gi de andre jentene kamp og vise dem at jeg flytter meg ikke selv om de kommer med en truende skulder! :)

Jeg har i tillegg fått restituert bra og hatt litt avkobling. Blant annet var jeg med på avslutnings"fest" med mitt danske lag, team Scandic Thylander Powered by Orbea, hvor vi var til "saunagus". Badstue med profesjonelle! 3x12min i en varm badstue, med forskjellige dufter av olje, musikk og skuespill. Etterfulgt av 3x isbad. 2 ganger i en kulp, og en gang i havet! Og de som kjenner meg godt vet at jeg er ikke til kaldt vann! Men jeg er heller ikke en som trekker meg når alle andre gjør det. Og især ikke når det legges press på at man stiller opp for teamet og man ofrer seg. Det var utrolig digg! Følte meg som ny og følte at jeg fikk svettet ut alle avfallsstoffer og fikk nytt blod til kroppen! Så det var en fantastisk dag med hele teamet samlet! Med overnatting på kurhotellet! Fine rom, god mat og godt selskap!


Ellers kan jeg gladelig meddele at jeg har fått meg en flott ny Scott-sykkel fra Bjørn Myhre Sport i Krokstadelva (Norge) og jeg har fått BirkSport med Fuji med på laget! Så hele sykkel-stallen skal oppgraderes, og jeg kan rett og slett ikke vente til de kommer til meg her i Danmark!

EM - BANESYKLING!                                                                                                               Oppdatert: 23.10.2017


EM på banen ble arrangert 19-22. oktober i Berlin. Selv konkurrerte jeg 20. oktober i poengløp og 21. oktober i omnium.


EM kan oppsummeres som et "nesten EM". Så tett på, men ikke tett nok. Så nære, men ikke nærme nok. Burde være fornøyd, men kan ikke være det. Prøver å ikke ærge meg, men kan ikke slutte å tenke på det. Selv synes jeg ikke noe om folk som sier "ja, men hvis jeg bare hadde ... Så ville jeg ha...". Altså, du gjorde det ikke, og derfor kan du ikke påstå at hvis noe annet hadde skjedd ville du vunnet. Det vet man ikke. Men likevel kan jeg ikke slutte å si at hvis jeg bare hadde.. Så ville jeg vært på pallen.


Poengløpet.... Som egentlig ikke var mitt hovedfokus. Jeg skulle bare ta en runde, og jeg skulle bare få noen poeng underveis. Var ikke så farlig, jeg skulle bare kjenne på beina og kjenne på konkurransen. Ha is i magen, vente på momentet og lære meg selv at min plan virker. Og den virket. Nesten perfekt. Eller, hadde jeg stolt på den, ville den ha virket perfekt. Men jeg tenkte på omnium, kunne ikke risikere å ødelegge morgendagens løp på et løp som ikke var mitt hovedfokus. Og ja, jeg angrer. Men det er ikke noe jeg kan gjøre nå. Annet enn å fokusere fremover, og igjen.. Vite at min plan funker og at det eneste som hjelper er å stole på meg selv.

Jeg fikk nemlig tatt en runde. Og det ved å vente på momentet. Vente på at de som var utålmodige brukte opp kreftene sine, og gå i brudd med ryttere jeg visste var sterke og motiverte til å ta en runde med meg. Vi fikk en runde, og jeg fikk skrapet sammen litt poeng i hist og pist. Tilsammen 29 poeng. Resultat: 4. plass. Dyttet ned fra pallen. En plass som blir glemt, en plass som ikke betyr noe. Nr. 3 hadde 29 poeng. Jepp, samme som meg. Men kom inn i mål som nr. 5 og jeg kom i mål som nummer ett eller annet bak henne. Nr. 2? Hun hadde 31 poeng. 2 poeng unna.. 2 sølle poeng. En ekstra spurt, litt mer innsats - og sølvet kunne vært i boks. Kanskje. Gull? Nei, Trine var overlegen denne gangen. Hun var rå. Og fortjente gullet. Men kun denne gangen. Jeg kommer til å ærge meg over dette resultatet i lang tid. Men jeg skal bruke det positivt. Positivt ved å tenke fremover, ved å vite at jeg har det i meg. Og at det neste gang er meg.


Omnium... Jeg har tenkt mye på at jeg ble 5 i fjor. Og må bli bedre enn det. Ellers er det jo ikke en forbedring, eller hva? Jeg henger jeg mye opp i tall og synes det ellers er vanskelig å måle fremgang og sukseess. Og det er jo det andre ser. Det sponsorer ser, det forbundet ser, det alle andre ser. Hvilket tall er du? Er du en ener, femer eller noe likegyldig?

Uansett, omnium startet perfekt. Og kunne ikke blitt bedre. Kom i brudd med 3 andre ryttere. En perfekt situasjon for meg. En liten gruppe, hvor jeg vet jeg kan spurte. Så den vant jeg. Og følte fortsatt at jeg hadde bra med overskudd til de neste 3 disiplinene.

Temporace har vært en øvelse jeg ikke helt har klart å lure ennå. Jeg har ikke klart å ha is i magen og har fyrt den av før planlagt. Men ikke denne gangen. Den var 99 % perfekt. Jeg ventet til momentet og kom igjen i brudd. Og fikk tatt en runde. Og noen poeng i hist og pist. Nr. 4. Fortsatt i tet etter 2/4 løp. Det lovet godt! Veldig godt! Frem til eliminasjon.. Som jeg før har klart bra. Fordi jeg har klart å få kjørt på mine premisser. Men det fikk jeg ikke til denne gangen. Og jeg hadde ingen plan B. Så jeg røyk ut alt for tidlig, og falt drastisk på resultatlista. Til en 7. plass. Men kampen var jo ikke over. Poengrittet kan alltid snu opp-ned på alt. Det kan gjøre det. Men gjør det ikke nødvendigvis. Ikke denne gangen. Tipper 95 % av jentene beholdt sin plass fra løp 3. Så ja. 7. plass... Og det var det.


Heldigvis kommer det fler sjanser. Fler muligheter. Jeg har det i meg og snart vet jeg at det er min tur til å være på den derre pallen.


Og hva skjer fremover? Det er hvert fall ikke tid til å ærge seg noe mer. Verdencup'en er rett rundt hjørnet, og allerede der har jeg mulighet til å vise hva jeg kan og prøve igjen!


Følg med! Sjekk ut løpsprogrammet mitt her!


SENDESKJEMA EM - BANESYKLING!                                                          Oppdatert: 14.10.2017


For de som har lyst til å følge med på EM banesykling har jeg lagt opp sendeskjemaet for TV2 Danmark Play, Eurosport Norge og Eurosport 1 + 2.

Tidene er aldri 100 % til å stole på, men jeg prøver å lage et lite skjema for de som er interessert.


FREDAG 20. OKTOBER:

Finale poengløp kl. 16.30

                                            Vises live 16.30 på:

     TV2 Danmark Play

     Eurosport 2

     Eurosport Norge

                   Reprise kan også ses lørdag på Europort 1 (Norge) kl 8.33 og Eurosport Norge 10.00.



LØRDAG 21. OKTOBER:

Omnium kl: 14.40, 16.53, 19.26, 20.48

Vises live på:

TV2 Danmark Play kl. 18.00-->

Eurosport 2 kl. 18.30 -->

Eurosport Norge kl. 20.00 -->



Klikk på bildene til venstre for å se det eksakte tidsskjema til de forskjellige kanalene.



Ellers kan man følge med på nett her:

https://www.bahn-em2017.de/?langid=1

http://uec.ch/en/event/29/2017-elite-track-european-championships




NORGESMESTERSKAP PÅ BANE 2017!                                                              Oppdatert: 08/10-17              

 

Endelig var det på tide å kjempe om trøye og gullmedaljer på banen! Norgesmesterskap bane 2017 ble igjen i år avholdt i Odense, Danmark, 6-8.oktober. Det var 8 titler på spill, i en god miks av utholdenhet og sprintdisipliner. Og jeg stiller selvfølgelig som forvarende mester i samtlige disipliner.


Fredagen 6. oktober var det kun en medalje som skulle utdeles, nemlig i disiplinen sprint. Først var det en kvalifikasjon; en 200 meter flyvende på tid. Her er det en dansk-norsk jente, Josephine Hansen som har hatt norgesrekorden siden 2015. Noe som selvfølgelig har irritert meg grenseløst, da jeg har prøvd å få den tilbake, men ikke lykkes. Ikke før i dag. Tiden var 12,1, kun noen 100-deler raskere enn min egen personlige rekord. Idag skulle jeg bikke den magiske 12 sekunders-grensen. Jeg følte meg bra, sykkelen gikk av seg selv og alt føltes lett! Det var ingenting å klage på, og jeg ventet spent på tiden. 11,92 sekunder! Altså 60,5 km/t i snitt fart! Det er en imponerende tid, især med tanke på at jeg er en utholdenhetsrytter på banen, og ikke sprinter-sprinter. Det er en utrolig god tid! Min raskeste tid, Norges raskeste tid OG Nordens raskeste tid! Den dagen var jeg ustoppelig. Jeg gikk direkte til finalen, hvor det er match-sprint, best av 3. Jeg vant de to første heatene, og dermed kunne jeg ikle meg den flotteste trøyen, med et stort norsk flagg og en vakker gull-medalje! Første dag i boks! Og alt over forventning!


Dag 2, lørdag 7. oktober ble en laaang og hard dag! Det var 5 øvelser på programmet.

500 meter stående TT på tid og 4 fellesstarter: scratch, temporace, eliminasjon og poengløp. Samt omnium i den samlede stillingen av de 4 fellesstartene.

500m TT er igjen en sprintøvelse jeg ikke har fokusert på etter at omnium ble endret september 2016. Min rekord, som også er Norgesrekord lyder på 37,5sek. Idag kjørte jeg på 37,70. Mer enn godkjent tid! Drømmen var å se 37-tallet, og BOM! Det gjorde jeg godt innafor!

2 medalje og trøye i boks!

De neste 4 fellesstartene ble hardt! Jeg var selv innstilt på å lage spennende, raske og aggressive løp. Mest fordi jeg har bruk for treningen innen EM. Som sagt, så gjort. Det ble kjørt hardt fra start, og de andre jentene tok like mye ansvar som meg selv. Ingen sparte på kreftene, og det ble kjørt hardt fra første tråkk. Og det var gøy! Jeg er imponert over de andre jentene som er med på å lage sykkelløp, og ikke venter på at jeg skal ta ansvar. De prøver og prøver og prøver. De prøver forskjellig taktikk, og gir ikek opp. Det er gøy! Selv om jeg er klart den beste får jeg kamp til streken og de er med på å presse meg opp i rød sone. Takk jenter! Dere er tøffe! Selv om jeg vant overlegent i alle 4 fellesstartene, var det ikke uten syre i beina og et rødt ansikt.

Dermed ble det 4 medaljer til denne lørdagen!


Dag 3, søndag 8.oktober var en tung dag for min del. Jeg kunne tydelig merke at det ble kjørt aktivt og aggressivt i går. Hodet var tungt og kroppen strittet i mot. "Dessverre" er det ikke sånn det fungerer når dette er jobben min. Dårlig dag eller ei, kroppen og hodet skal prestere uansett hva. Idag var det, heldigvis for meg, kun 2 disipliner. Keirin og 3000meter individuell forfølgelsesløp. En kort oppvarming - mest fordi jeg måtte spare på de få kreftene som var igjen, og deretter keirin. En ganske morsom sprint-disiplin, hvor vi blir trukket opp i fart av en derny (motorsykkel), før vi får fritt løp. Idag var det ikke snakk om å være overlegen, kjøre hardt og aggressivt. Men om å vinne. Jeg kjørte kontrollert og fornuftig. Og vant igjen!

3000meter, som en en øvelse jeg har lyst til å få en god tid på, skulle bare overleves. Målet var å hente igjen hun jeg kjørte finale mot, for da visste jeg at jeg hadde seier'n i boks. Tiden fikk bli den den ble. Min beste tid er 3:46, en tid jeg har lyst til å slå en dag. Bare ikke idag. En dag jeg har litt mer overskudd... Etter allerede 4 av 12 runder hentet jeg min motstander. Noe som var målet. Jeg ønsket å fortsette i samme tempo, for da visste jeg at jeg kunne få en bra tid. Men jeg hadde dessverre allerede bestemt meg ubevisst at målet var å hente Tone, og det var det. Dermed gikk luften ut av ballongen, og jeg syklet saktere og saktere og saktere. Gullet hadde jeg jo allerede. Nå skulle jeg bare fullføre. Og jeg fullførte - men ikke med glans. En pinlig dårlig tid; 3:57, 11 sekunder saktere enn hva som er min beste tid! Det tyder bare på at det virkelig har blitt kjørt hardt de 2 forrige dagene! Selv om jeg ikke var fornøyd med min 3000meter kjørte jeg taktisk for å kunen vinne. Og sånn er sykkel-løp. Noen ganger er det den smarteste som vinner, og ikke den sterkeste. I dag var jeg smart. Om jeg var den sterkeste? Det er det ingen som vet. Men jeg vant. Og det er det som teller!



Resultat: 8/8 mulige gull, nå totalt 46 NM gull fra 2009 til dagens dato!

Gleder meg til den dagen jeg bikker 50 medaljer!

En ny og spennende tid kommer meg i møte!                                                                    Oppdatert: 29/09-17              

 

Banesesongen er rett rundt hjørnet, og jeg føler meg mer enn klar! Og mer motivert enn noen gang!

Neste helg, 6-8. oktober er det NM og jeg er klar til å forsvare alle mine titler fra i fjor. Og deretter starter den virkelige morroa, med EM i Berlin, verdenscup i Polen, England og forhåpentligvis Canada. Kanskje et 6-dagers løp. Og plutselig er det VM i slutten av februar!


Og ikke nok med det... Kanskje kommer det snart nye samarbeidspartnere inn i bildet? Det er mye som skjer bak i kulissene. Det er hardt arbeid og ting tar tid. Men jeg håper alt løser seg. Jeg fikk blant annet knekt landeveisramma mi for 2 uker siden. Den fikk en rammebrudd i overrøret, og dermed er det over og ut for min kjære og trofaste Titanos, som jeg fikk låne igjennom Team Milawo, den tiden jeg syklet for dem.

Det er fortsatt mye som mangler før jeg virkelig kan leve proff-livet. Den økonomiske støtten er sparsom. Jeg klarer meg akkurat og med litt ekstra hjelp innimellom. Man blir ikke rik av å drive med bane som kvinnelig syklist. Men jeg gjør det beste ut av det. Jeg elsker det jeg driver med, og ofrer det som må til. Jeg kan godt gå på kompromiss med en del ting og leve minimalistisk. Så lenge jeg har muligheten til å drive med det jeg elsker aller mest og være med på å inspirere andre til å tørre å ta sjansen og kaste seg ut i det ukjente. Og vil man nok, så klarer man det. Det handler om mot og tro på seg selv. Og jeg tror på det. Og jeg er helt sikker på at jeg skal klare det helt frem mot OL 2020. Det finnes ingen tid etter OL 2020, så den tid, den sorg. Bare jeg klarer det frem til da og selvfølgelig selve OL!


Ønsk meg lykke til, og er det noe du tenker du kan bidra med, ikke nøl med å ta kontakt!




Kvalifisert til verdenscup!                                                                                                  Oppdatert: 16/09-17              

 

Så har endelig kvalifikasjonskvoten til verdenscup blitt offentliggjort! For andre år har jeg klart å kvalifisere meg til verdenscup! Noe jeg er kjempestolt over! Det er kun 24 land som blir kvalifisert, og det at lille Norge er en av dem er stort! Det er en hard kamp og en lukket krets, så det er utrolig deilig å være inne igjen!

Jeg kan ikke vente med å konkurrere i verdenscuppen igjen!

Klar, ferdig, kjør!                                                                            &n