Nyheter

NYHETER


Link til hjemmesider, avisartikler ect. finnes som hyperkobling inne i tekstene.

Nordiske Mesterskap på Vår Energi Sola Arena 04-06. november (oppdatert 06.11.2022)



For første gang i historien ble et Nordisk Mesterskap arrangert på Vår Energi Sola Arena!

Det var et hardt og tettpakket program, med totalt 5 øvelser som jeg skulle delta i.

 

Fredag

Første øvelse var sprint. Ikke en disiplin jeg normalt deltar i internasjonalt, men som er morsomt på et nasjonalt nivå. Sprint starter med 200 meter flyvende på tid som kvalifikasjon.


Sist jeg kjørte (med to brukne ribben var tiden ca. 11,8) så jeg håpet jeg kunne slå denne tiden. Det gjorde jeg med god margin! Tiden ble en ny PR og ny norsk rekord på: 11,47 sek, dvs. over 62 km/t i snittfart!


Deretter var det semifinale, hvor jeg gikk videre til gull-finale. Jeg gikk av med seieren, med ganske god margin, og sanking av gull-medaljer er påbegynt!



Senere på kvelden var det scratch-løp. Grunnet lav deltakelse blant Kvinner Elite, ble vi slått sammen med Herre Elite og Herre Junior. Jeg var ganske spent på nivået, men det viste seg å være helt perfekt – en fart som liknet mye det vi damene holder internasjonalt.


Jeg var aktiv, og kom i brudd tidlig med 2 av herrene. Vi lå ute halve løpet, men ble hentet kort tid før mål. For min del var det ikke så mye igjen å spurte med til slutt, men karret meg inn på en super 6. plass totalt i herre-feltet og vant dameklassen overlegent.

 


Lørdag

Lørdag var duket for min favoritt-øvelse, omnium. Igjen var damene samkjørt med herrene, og jeg så frem til en lang, hard dag med 4 fellesstartsøvelser.

Scratch var litt roligere enn dagen før, men ble en kaotisk fellesspurt, da alle var klare og tente. Endte som nummer 6.


Temporittet hang jeg med helt i front, kapret 2 poeng underveis, og var med på å ta en runde på feltet med en mindre gruppe. Her endte jeg også som nr. 6.


Eliminasjon ble helt annerledes enn måten jeg normalt kjører – da jeg satt i front i første halvdel av løpet, før jeg ble presset litt lengre bak. Etter å måtte berge min egen hale ved å kjøre en all-out spurt bakfra når vi var 10 ryttere igjen, tok det på kreftene og jeg gikk ut som nr. 8.


I poengløp prøvde jeg å være offensiv og kapre litt poeng underveis. Klarte å få 5 poeng totalt, og endte på en 6. plass totalt.


Det var moro å henge med gutta helt i topp og gi dem kamp til døren! Enda morsommere var det at de så på meg som en av dem underveis, uten å hverken gi meg fordeler eller prøve å dytte meg bak i feltet.

 

 

Som en god avslutning på dagen, sa jeg ja til å være 3-mann til Team Sprint. Som det eneste Mix laget, kjørte jeg med en sprinter fra Sverige, Christoffer, og min gamle lagkompis, Sindre.


De 3 andre lagene besto kun av herrer, men med litt varierende nivå.

Sindre skulle starte og kjøre første runde, jeg var nr. 2 og Christoffer avsluttet.
Her ble jeg virkelig utfordret, da min eksplosivitet ikke er helt på nivå med gutta fra en stillestående start, og jeg kjempet og kjempet. Vi klarte å berge oss inn til gull-finalen, med en tid på 50 sekunder på 750 meter fra stående start.


I gull-finalen kuttet vi i underkant av 1 sekund på tiden vår, og fikk en tid på 49,XX sekunder, og gikk av med sølv!  Det var gøy – og veldig utfordrende for min del!

 

Søndag

Siste dag var det kun en øvelse som gjensto; nemlig poengløp – igjen sammen med gutta. Jeg var fast bestemt på å være på hugget og virkelig kjøre hardt. Det ga veldig god uttelling i starten, og jeg lå på en samlet 3.plass helt til det gjensto 20 runder til mål. Etter en hard spurt, mistet jeg en gruppe som stakk i front og fikk en halv runde forsprang. Det klarte jeg aldri å hente inn igjen, og nok en gang, klarte jeg å ende på en 6. plass totalt i herrenes felt. Akkurat den føltes litt sur ut, da jeg var på nærme å virkelig gi gutta bank, men alt i alt er jeg kjempefornøyd med et utrolig godt utbytte av helgen, med mye god og aggressiv kjøring!

 

Totalt ble det 4 gull og 1 sølv. Nå er jeg oppe i totalt 16 Nordiske Gullmedaljer!

 

Neste helg starter Champions League – mer informasjon kommer! 😊




---------------------------





Første internasjonale konkurranse på Sola 22-23. oktober 2022


Endelig kom dagen hvor det første internasjonale løpet ble arrangert på Vår Energi Sola Arena!

To dager med god konkurranse; Norway GP på lørdag med omnium og scratch, og Stavanger GP på søndag med omnium. Samme konkurranse for menn og damer.

 

Jeg og trener Kenneth hadde vært mye i kontakt med arrangør, da de var både spente og nervøse på hvordan deres første internasjonale konkurranse ville bli. Med god erfaring kunne jeg fortelle hva ryttere forventer, mens Kenneth kan bistå og hjelpe til med reglementet og hva UCI forventer og krever.

 

Det ble god deltakelse på både kvinne og herresiden, med besøk fra Sverige, Danmark, Litauen, Latvia, Italia, Barbados og Irland, samt et godt og stort oppmøte fra mange norske, unge håpefulle ryttere. Jeg synes det var stort å endelig kunne vise mine konkurrenter hvilken flott arena vi har i Norge, og Sola viste seg frem fra sin flotte side. Mange var imponerte over hvor flott banen var. Lys, luftig og alt hva man kan ønske seg. Flotte garderober, gode dusjer og mange toaletter. 2 styrkerom, spinningssal, aerobic/yoga sal, møtelokaler, kiosk og gode parkeringsmuligheter.

 

Konkurransene

I dameklassen var vi 12 ryttere til start, med et godt blandet felt.

Det var storeslem for min del, 1. plass i omnium begge dager og 1. plass i scratch hvor jeg fikk lov til å vise frem min flotte EM-drakt! Det var utrolig gøy å kunne vise meg frem på hjemmebane! Det var godt å kunne stikke av med kun overlegne seire, og vise hvor høyt det internasjonale nivået faktisk er. Det ligger mye hardt arbeid bak, og det er ikke alltid man kan se like godt på TV hvor fort og harde konkurransene er, i forhold til når man er i arenaen og faktisk kan ta og føle på konkurransen. Det var utrolig moro, og jeg håper dette kan inspirere de yngre rytterne til å fortsette å trene hardt for å nå sine egne mål og drømmer! Det er mange flinke ryttere i vårt flotte land!

 

Neste konkurranse blir Nordiske Mesterskap på Vår Energi Sola Arena dato: 4-6. november, innen Champions League braker løs igjen!

 

VM 2022                                                                                      (Oppdatert 24.10.2022)


Da er årets største løp over og ut! VM ble arrangert i Paris 12-16. oktober, samme arena som skal holde OL i 2024.

 

Treningen frem mot VM har gått veldig bra. Alle tester har vist at jeg var sterkere og raskere enn noen gang, og jeg var ved godt mot. Drømmen om medalje var så enormt stor!

Nå sitter jeg her med en litt sur-søt følelse etter min egen prestasjon.

 

 

Scratch

Første øvelse, som var scratch, gikk som det gikk. Jeg hadde plassert meg godt, og var klar til den siste spurten, men ble bokset inne, og klarte rett og slett ikke å komme meg ut av klyngen. Vel, det ble som det ble, og selv om resultatet var langt fra hva jeg håpet, var det ingen nedtur.

 

Omnium

Omnium hadde jeg virkelig fokusert på, og jeg var 100 % klar. Jeg vil si jeg leverte til mitt optimale i 3/4 øvelser! Jeg var utrolig fokusert på mine oppgaver, jeg orienterte meg godt og tok alle de korrekte beslutningene. Etter 3/4 løp var jeg nr. 3, med gode utsikter på å kunne forsvare min bronse-plass i poengløpet. Men den glapp. Med sølle 3 poeng. Det var virkelig en stor skuffelse, for jeg følte meg så bra, jeg følte meg så klar, men min egen taktikk slo meg selv hardt i ansiktet. Det er så utrolig lett å være etterpå-klok, og alt jeg «skulle ha gjort», var å vinne den første spurten, og ellers bare holde meg i feltet. Utrolig enkelt å si etterpå, men selvfølgelig ikke noe man kan forutsi på forhånd. Jeg var så forberedt på et annet type løp at jeg ikke klarte å endre min taktikk underveis. Jeg ventet og ventet og ventet, og til slutt var det for sent. Jeg endte på en 5. plass. Sant skal sies, at det er min beste prestasjon i et Omnium VM noensinne, så jeg tar det for det det er. Men sannheten er, at når man er så tett på, når man kan føle «seieren», så føles det som et tap i etterkant.

Min store skuffelse tar jeg med meg som motivasjon til å kjempe videre. Den følelsen jeg opplevde i dag, vil jeg aldri oppleve igjen. Den skal huskes og brukes til å skape riktig energi til neste gang. Jeg kan love jeg er klar til revansje igjen i 2023!

Jeg er i toppen, og jeg er bare et hårstrå unna medaljene. Det blir en minst like hard kamp neste gang, men jeg er så klar til det.

 

 

Poengløpet

Poengløpet gikk siste dag i VM, og med en bronse fra 2020 var jeg klar til en hardt løp! Det ble også et hardt løp, selv om det ikke ble en medalje her. Endte på en 7. plass med 27 poeng (1 spurt, 2x 4.plasser i spurt + 1 runde helt på tampen av løpet).

I dag brente jeg av det siste kruttet som var i tanken, og det holdt til en god gjennomført topp-plassering.

 

Jeg drar fra VM med en sur-søt følelse. Det var så tett på å bli en stor suksess. Heldigvis er jeg klar for å steppe et lite hakk opp, og jeg er så klar til å kjempe videre.

 

Sesongen er heldigvis langt fra over, og mye spennende å se frem til her i vinter.

 

Løpskalender vinter

Først er det et historisk UCI CL2 løp på Sola 22-23. oktober

Nordiske Mesterskap arrangeres også på Sola 4-6. november

Champions League arrangeres på følgende datoer:

Mallorca 12.november

Berlin 19. november

Paris 26. november

London 2-3. desember

 

Resten av desember blir brukt til god grunntrening, før en ny OL-sirkel starter i 2023!

 

 

Før og etter EM                                                                                                                              (04/09/2022)



Long time, no see!


Dessverre har tidsmangel og behovet for å hvile rådet over lysten til å oppdatere hjemmesiden. 

Så derfor kommer det en lengre tekst her, med oppdatering til før og etter EM!


EM har jeg ikke fått skrevet noe om, men kan oppsummere de som følgede:


En stor drøm gikk i oppfyllelse til EM i Müchen i august:

Å bli Europamester på banen!

Det var virkelig en stor drøm som gikk i oppfyllelse! Stort for meg, og stort for Sykkel-Norge som har fått sin første Europamester på banen noensinne!

Det er min aller første trøye og min første medalje til et EM🙂

Dette er bare starten! Jeg gleder meg allerede til den videre jobben som ligger foran meg, og har et VM som venter på den olympiske banen i Paris, dato 12-16. oktober.


-------------------------------------------------------------------------------------------


Reisen etter EM

 

Da her EM fått synket godt inn, og jeg er klar til å snart kunne trene og sykle rundt i mitt nye, fine tøy!

 

Etter EM var det 2 uker på Mallorca med mange gode langturer i fjellet som var på menyen. Godt for kropp og sjel å komme seg ut i natur og frisk luft, og nyte synet av fjell og vann!

 

Test på Olympiatoppen

27.august – 1. september gikk reisen til Olympiatoppen for 3 dager med testing, observasjon og feedback.

Hensikten med testene var å prøve to ulike intervall-formen for å se hvilken av disse typene som gir meg størst utbytte i å øke min VO2-maks.

 

Dag 1 testet vi en typisk økt jeg gjør hjemme.

 

Dag 2 var det observasjon og feedback på styrketrening. Hensikten med styrketreningen min er å bli mer eksplosiv og få sterke muskler til å kunne tråkke store gir på banen. Dilemmaet med styrketrening er alltid at det vil gå færre timer sykkeltrening, og derfor skal man finne en balanse hvor man får trent nok styrke til å utvikle seg, uten at det går på bekostning av intervall-trening og langturer på sykkel.

Konklusjonen var at det jeg gjør allerede er veldig bra, og kun små justeringer, slik som fotstilling i markløft og mikro-pause i knebøy, som kan gjøre økten et hakk bedre.

 

Dag 3 ble en tradisjonell VO2-maks økt testet.

 

Alt i alt var det en veldig positiv og god opplevelse – som tyder på at jeg er i rute til VM som er om små 6 uker!

 

UCI CL2 løp i Praha

Etter Olympiatoppen (1/9 - 5/9) gikk turen direkte videre til Praha for 3 dager med konkurranse på en 333,33 meter utendørsbane. Menyen var som følgende: Omnium på fredag, scratch og poengløp på lørdag og omnium på søndag – så et godt og hardt program!

 

Omnium

Jeg følte meg utrolig sterk og flyvende på sykkelen i dag! Første øvelse, scratch, er alltid nervepirrende, men fikk timet spurten perfekt, og vant med god margin.
I tempo var jeg offensiv, kom av gårde i brudd, og presset opp et bra tempo – så hardt at Slovakia falt av, og jeg tok runden alene, og dermed vant jeg tempo-løpet også 😊

I eliminasjon la jeg meg i front, og ble her til seier’n var i boks!

I poengløpet var jeg igjen suveren, vant 8/10 spurter, samt en runde på feltet!

Dermed ble det en soleklar seier som smakte så godt!

 

Scratch og poengløp

Scratch var et løp jeg var ganske spent og nervøs for. Det er første løpet i EM-trøyen, og alle øyne var på meg! Vi hadde et jevnt, godt tempo inntil en felles spurt skulle avgjøre seieren. Jeg åpnet med alt hva jeg kunne, og klarte akkurat å holde hele veien til mål! Det var en seier jeg var utrolig glad for, og stolt over å stå øverst på pallen med min fine trøye!

 

I poengløpet var jeg helt suveren, og vant 10/10 spurter, og tok en soleklar seier hjem!

 

 

Omnium

Omnium i dag ble en hard kamp. Luften var begynt å gå litt ut av meg etter to dager med herjing, og jeg skulle bruke hodet og fornuften for å vinne. Mine konkurrenter hadde det heldigvis litt på samme måte, og selv om det var en del småkamper underveis, kunne jeg merke at kreftene begynte å avta på de andre også.

Jeg vant igjen scratch-løpet, men denne gangen med en annen taktikk. Jeg startet progressivt, og sørget for at når jeg merket noen som prøvde å øke farten bak meg, økte jeg tilsvarende, og tok derfor hjem seieren.

I tempo startet jeg offensivt, men mistet kreftene litt. Klarte så å samle krefter, og komme av gårde i brudd med 2 andre. Bruddet holdt avstanden til feltet, og de siste 3 runden fyrte jeg den av, så jeg kom løs fra de andre jentene, og kunne ta seiern igjen!

I eliminasjon tok jeg igjen en annen taktikk, og la meg litt lengre bak, for å kontrollere og sørge for at jeg aldri var sist. Taktikken holdt, og jeg tok igjen seiern.

I poengløpet ble det igjen kun kjørt på spurt, og jeg vant 9/10 spurter, nok til å vinne med godt over 30 poeng foran nr. 2!

 

Det var en utrolig bra helg, med mye hard og god kjøring som jeg kan ta med meg videre!

 

 

Nå går turen tilbake til Mallorca for siste oppkjøringsperiode før VM i Paris, d. 12-16/10! 😊



--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------



Oppsummering juni/juli


 

Tester på Olympiatoppen

Mens jeg var i Norge, ble jeg testet på Olympiatoppen på laktat, VO2-max og styrke. Jeg var veldig spent på hvordan resultatet ville bli, da treningen har vært en del annerledes dette året. Heldigvis sa resultatene sitt, og både terskel på laktat var økt, VO2-max var høyere og styrketesten var bedre. Det var imponerende, da mine tall fra siste test allerede var på et høyt nivå! Alltid bra når man ser at treningen gir utbytte 😊

 

Etter turen i Norge, var det dags til å dra tilbake til Mallorca for å starte en lengre oppkjøringsperiode mot EM i München 15. august.

 

Gateritt og baneritt med landeveissykkel

23. juni

Retur til Mallorca var 23.juni, og allerede samme dag var det et lokalt gateritt på Mallorca som jeg var med på.

Gaterittet i Muro besto av 20 runder à 1,1 km, hvor dame elite var samkjørt med Herre C. Dermed ble det et høyt tempo med innlagte spurter underveis. Jeg fikk kjørt hardt og offensivt, og endte som nr. 2 blant herrene og vant dameklassen 😊

 

1-2. juli

Uken etter, 1.juli skulle jeg være med på et «baneritt» på en utendørsbane på Mallorca, Sineu, hvor vi kjørte på landeveissykler. Her hadde jeg meldt meg på i Herre A klassen, for å få en god og høy matching. Det ble kjørt 2 konkurranser denne kvelden, et scratch og et poengløp.

En bane som er utrolig «vanskelig» å sykle på, da doseringen er for lav og man som regel blir pushet opp i banen hver gang man kommer inn i svingen. Men jeg stolte på mine egne tekniske egenskaper, og tenkte at det fikser jeg.

Jeg satt godt med i scratch, var aktiv og prøvde å komme meg av gårde i brudd. Aktiv og hard kjøring av gutta, gjorde at ble hentet inn igjen, og endte midt på treet i spurten.

I poengløp hadde jeg ambisjoner om å være med å spurte, men her var gutta litt raskere og mer eksplosive enn meg, så jeg ble sittende i feltet og prøve, uten å lykkes. Innen siste spurt klarte jeg å plassere meg perfekt, fant det korrekte hjulet – og så ble det en velt! Dessverre gikk det hardt utover både meg og min sykkel, da det var et hardt fall direkte ned i betongen. Landeveisramma mi knakk, og min egen hofte fikk slått seg skikkelig.

 

Ganske trist måtte jeg se slaget tapt, og måtte innse at ramma ikke var verdt å redde, men at jeg måtte begynne å finne en ny ramme fortest mulig.

 

Jeg har en reservesykkel, men etter at jeg har endret min kjørestil og posisjon på sykkel til å ligge mer over sykkelen enn å sitte oppreist, var dette en reservesykkel som var nesten umulig å trene på. Så siden 1. juli og frem til skrivende stund har det dessverre vært mye stress og lite søvn.

 

Likevel hadde jeg troa at jeg allerede dagen etter, 2. juli, kunne slenge meg på et nytt gateritt. Jeg fikset min reservesykkel så godt den nå kunne fikses, og syklet ut til start. Men etter 2 runder i løypa, måtte jeg være realistisk og innse at smertene i hofta var for store og posisjonen på min sykkel var for dårlig til at det var forsvarlig å prøve seg.

I stedet dro jeg hjem igjen, og fortsatte letingen etter en ny landeveisramme.

 

Mandag 3. juli

Mandag 3. juli fikk jeg god hjelp fra lokale venner etter 3 timers hard banetrening inne i Palma Arena til å reise rundt på hele Mallorca og spørre alle sykkelbutikker om de hadde en landeveisramme i min størrelse til felgbrems inne. Etter 6 timers leting, fikk jeg heldigvis napp, og roen begynte å senke seg. En svart Bianchi skulle bli bare min! Dog skulle rammen bli sendt fra Italia, og 2 ukers leveringstid var å forvente.

 

En av mine gode venner som jobber som mekaniker ved en sykkelutleining fikset heldigvis en god lånesykkel til meg, en Fuji, nesten maken til den jeg selv hadde, så jeg i hvert fall kunne fortsette god trening opp mot EM.

 

Mens jeg ventet på min nye landeveisramme, kunne roen senke seg og treningen fortsette. Snart ville alt bli som før igjen.

 

Lørdag 9.juli

På lånesykkel fortsatte jeg derfor planen, og deltok i en nytt lokalt gateritt i Son Ferriol, 9.juli, hvor damene igjen var samkjørt med Herre C. Her ble jeg nr. 8 blant et sterkt herrefelt og vant dameklassen overlegent. Og fikk med meg en 30 kg vannmelon hjem 😉

 

Onsdag 13. juli

I mellomtiden hadde ikke smertene i hofta gitt seg, og jeg fikk lov til å dra på sykehuset på onsdag 13.juli for å bli undersøkt. Heldigvis ingen brudd, men betennelse og infeksjon hadde jeg fått. 1 ukes antibiotika-kur, og hofta skulle bli fin igjen!

 

Fredag 15. juli

Fredag 15.juli bestemte jeg meg for å overvinne min «frykt» for Sineu banen, og igjen være med på banerittet. Jeg må innrømme at det var med nervøsitet og litt frykt jeg kjørte scratch og poengløp med Herre A, men alt gikk fint, og jeg fikk gjort noen gode ting underveis. Jeg er glad jeg var med igjen, men jeg kommer nok ikke til å sykle flere av de løpene da jeg synes selve løpene er litt «farlige», grunnet doseringen på banen og bruken av landeveissykkel. I tillegg var det ny velt i poengløpet, som satte prikken over i’en, og det ikke er en konkurranse verdt.

 

Min sykkel hadde også ankommet samme dag, dog tok gleden brått slutt, da rammen var for kort i overrøret! Så all ventingen og gleden at nå kunne jeg endelig slappe av, tok dessverre ikke slutt. Jeg rinte sykkelbutikken og forklarte situasjonen, og de lovet å gjøre alt hva de kunne for å hjelpe meg. Jeg håper og håper at det snart kommer gode nyheter om at det finnes en større størrelse på lager. Problemet er at alle produsenter lager rammer til skivebrems, mens jeg har bruk for en ramme til felgbrems.

 

Treningen generelt

Til tross for mye stress, så har treningen tross alt gått utrolig bra. Jeg har selskap fra svenske Gustav og bulgarske Galin, så hver dag er det kvalitet i treningen og jeg blir matchet 100 %. I tillegg har jeg nettopp fått meg en ny banesykkel, en Koga, som absolutt er noe helt utenom det vanlige! Aldri har jeg vært så glad for en sykkel og følt meg så godt tilpass allerede etter første runde på banen. Jeg og Koga tror jeg kan utrette store ting sammen!

 

 

Kvalifisering til OL er publisert

Ikke nok med det, OL kvalifikasjonen er publisert, og første kvalifikasjonsløp blir EM i februar 2023! Og så er vi i gang med en ny runde! Jeg kan love at det kommer til å bli travelt allerede fra august i år og helt frem til august 2024!

Pallplass, regn delay og velt                                  (Oppdatert 18.06.2022)


Denne pinsen, 4. - 6. juni ble brukt på en reise til Tyskland, til henholdsvis Singen og Dudenhofen. To utendørsbaner, den ene på 198 meter og den andre på 250 meter, hvor det ble kjørt klasse CL1 konkurranse i omnium, begge steder. Singen ble holdt over 2 dager med omnium og scratch, mens det kun var omnium i Dudenhofen.

Den nye normalen disse dager er mange påmeldte, og derfor var det kvalifikasjonsheat til omnium i Singen. I Dudenhofen hadde de valgt å stengte for påmeldingen når det var nådd 24 ryttere.

 

Singen 4 – 5. juni

Sjarmen med utendørskonkurranser er frisk luft og sol. Samtidig kan det forventes regn og værskifte. Vi fikk opplevd alt.

 

Lørdag 4. juni startet med regn om morgenen, men slo heldigvis fort om til sol og varme temperaturer.

Jeg startet dagen med omnium kvalifisering, hvor topp 10 gikk videre. Her kom jeg sikkert igjennom med god margin.

Selve omnium ble også en god dag! Jeg startet helt perfekt med å bli nr. 2 i scratch, rett bak New Zealand. I tempo var jeg litt for avventende, og selv om jeg tok en runde på feltet, var det kun nok til å bli nr. 9. Fortsatt var jeg med i ledelsen, og lå innenfor topp 3 ranket.

Eliminasjon ble dessverre feilvurdert av dommerne. Jeg var i finalen når vi var 3 stk. igjen, og ved en feil dømte de meg som slått ut. Noe ingen andre var klar over, da iren – som skulle vært ute – ikke var ute. Dog trodde hun at hun var ute (fordi hun selv så hun var sist over streken), så hun stoppet med å sykle, mens jeg og New Zealand kjempet om topp 1 og 2. Dommerne innrømmet at de hadde gjort en feil, men ønsket ikke å endre resultatlisten likevel. Det var litt kjipt, men ikke mye å få gjort.

Siste løp, var poengløpet, og her lå jeg an til en 3. plass innen start. Dessverre hadde herrene 3 stygge velt innen vårt løp, og dermed ble vår start utsatt til i godt over 2 timer. Personlig var det noen ubehagelige velt herrene var utfor, og en av dem måtte bli hentet av helikopter. Jeg må innrømme at jeg synes det var utrolig trist å oppleve, men etter ryktene å sies, skal alle tre komme seg 100 % igjen.

Poengløpet gikk min vei, og jeg fikk kjørt et fantastisk poengløp, hvor jeg samlet 24 poeng underveis, og dermed beholdt min 3. plass totalt i omnium!

Dessverre ingen pall-bilder fra dagen, da klokken var tikket midnatt, og alle ønsket å komme seg tilbake på hotellet for litt søvn :D

 

Søndag 5. juni ble en kjip dag. Først startet dagen med strålende sol, men det gikk fort over til regn. Etter mye om og men bestemte arrangøren seg for å kansellere damenes scratch, og fokusere på å få gjennomført herrenes omnium. Noe som var helt fair, da jeg synes de olympiske disiplinene skal prioriteres fremfor de ikke-olympiske disiplinene. Dessverre førte mer regn og flere stygge velt til at herrenes omnium måtte stoppes halvveis, og de kunne ikke gjennomføre.

Dessverre var jeg igjen vitne til et stygt fall, da en av mine spanske venner, Sebastian Mora, gikk rett ned i bakken og ble liggende og sprelle (kroppen gikk i sjokk). Betongbaner er litt skumle, og især denne i Singen var utrolig farlig ved fall. Normalt på en trebane, vil man skli nedover, og derfor skjer det minimalt med skader (bortsett i fra brannsår, men det klarer man). Heldigvis var synet av velten ti ganger verre enn skadene, og han unnslapp med «bare» et brukket kragebein.

Etter dette, var det bare å pakke bilen, og sette kursen mot Dudenhofen, som var en 2,5 times kjøretur unna.

 

Dudenhofen 6. juni

Mandag 6. juni kom vi heldigvis til en fin, stor betongbane, som var både bred, lang og hadde godt underlag. I dag var det ingen kvalifisering i omnium, og det var rett på med scratch. Igjen kom jeg inn som nr. 2 bak New Zealand, og fikk en god start.

Rett før vi skulel starte tempo løpet kom det en ordentlig regnbyge, og vår start ble utsatt frem til det kom sol og banen var tørr. Noe som tok gode 2 timer.

I tempo var jeg mer aggressiv i starten, og fikk samlet inn 3 poeng underveis, nok til en 5. plass. Dermed foran skjemaet sammenlignet med for 2 dager siden.

Mye rot og tull i resultatene tok litt på kreftene, da jeg tror vårt resultat måtte redigeres minst 3 ganger før dommerne klarte å føre det korrekt inn i deres excel-ark.

I eliminasjon var jeg ikke like skarp, og jeg var litt mer forsiktig, etter mange ubehagelige syn fra velt. Jeg røk ut som nr. 6 etter å ha brukt alt for mye krefter på å holde meg i front og fri fra alle andre. Fortsatt lå jeg an til å bli nr. 3 samlet.

Poengløpet gikk ikke helt min vei denne gangen, og jeg klarte ikke å holde på min 3. plass, men falt ned til en 5. plass samlet totalt. Det var litt kjedelig å miste pallplassen, men alt i alt jeg er superglad for mine prestasjoner underveis, og især tatt i betraktning, det stresset og de ytre forstyrrelsene som var denne helgen. Alltid noe nytt og alltid ny læring å ta med seg!

 


Neste periode blir en oppbyggende periode til EM i Munchen i starten av august. Det blir mye trening, men også mange lokale konkurranser for å terpe instinktene!

Rittrapport fra Milton, Canada – Nations Cup # 2             (Oppdatert 14.05.2022)

 

Andre avdeling av årets Nations Cup var i Milton, 13-14. mai.

 

 

Gateritt

Som oppkjøring til Nations Cup, syklet jeg et lokalt gateritt dagen innen, for å få satt nervene litt på plass. Det er 2 år siden sist jeg har konkurrert på landeveien, så pulsen var pent høy. Jeg brukte dette løpet som en ekstra stress-faktor, slik at når jeg kommer til Milton, virker alt mye «enklere og tryggere» mentalt, og jo mer avslappet og trygg jeg føler meg, jo bedre presterer jeg. Gaterittet var et morsomt løp, med høy fart og spenning, på en liten rundløype på 1 km. Typisk spansk, var det ingen rundetavle og speakeren snakket spansk, så her handlet det om å ha tungen rett i munn, konsentrere seg og lese de andre rytterne og trenerne. Jeg klarte, heldigvis, å forstå når vi var inne på siste runde, og spurtet meg inn til en superflott 2. plass, bak min treningsvenninne irske Lydia. En god dag i boken, og klar til avreise dagen etter!

 

 

Avreise

Vi reiste søndag 8.mai for å ha tid til å tilpasse oss tidssonen. Vi fikk en fint fly, som landet om kvelden, slik at det bare var å gå direkte i seng og få sovet igjennom. Overraskende nok, har jeg likevel klart å sove til kl. 6-7 hver dag, så mentalt har jeg vært forberedt på å omstille døgnklokken og det har virket bra!

 

Dagene opptil konkurransen var rolige, i den forstand, at jeg fikk trent godt og tilpass hardt for å vekke kroppen, men ellers slappet av i mellomtiden. Vi bodde i airbnb, tett på banen, slik at man kunne spise det man ville og når man ville, ute å skulle ha en tidsplan som passet med hotellet sine måltider og busser (erfaringen fra Glasgow var at det var litt stressende å skulle planlegge til/fra hotell og bane, samt måltider).

 

 

 

 

Konkurransen

Scratch – fredag 13. mai

10 km scratch finale kl. 19.00 var mitt første løp –et løp hvor fokus var å være avslappet og stole på mine instinkter underveis. Et løp som var mer eller mindre perfekt. Jeg endte på en utrolig tett 5.plass, med litt blandende følelser. Det manglet kun noen få millimeter å komme på pallen, så det var litt kjedelig, men samtidig er jeg utrolig glad for alle de gode beslutningene jeg gjorde underveis og de kreftene jeg følte jeg hadde!

Jeg kom på hjul av Canada som åpnet spurten med 6 runder før mål, jeg kom selv i front med 2 runder igjen til mål, fikk et sprint-tog med den italienske verdensmesteren, Nederland og USA flyvende forbi meg, klarte å komme meg opp og på siden av USA, men kom akkurat ikke forbi, og ble akkurat slått av Japan på målstreken. Jeg plasserte meg der hvor det var mulig å vinne, og selv om pallen glapp, er jeg fornøyd! Nye muligheter i omnium 😊

 

 

Omnium – lørdag 14. mai

Omnium ble en utrolig tøff dag, med mye opp og ned.

I første løp, scratch, var jeg tent og klar, men stolte ikke på min egen plan, og unnvik fra den i siste minutt. Jeg gikk fra å sitte de perfekte stedene, til å stresse meg alt for tidlig frem i front, og brant meg ut på det. Kom derfor inn på en litt skuffende 13.plass, langt vekk fra målet.

Det var derfor helt avgjørende at jeg fikk et godt annet løp. I tempo hadde jeg mye mer is i magen og overblikk. Jeg var avventende til det riktige momentet, klarte selv å skape muligheten, og fikk kjørt de 3 siste rundene alene (og dermed fikk jeg 3 poeng) og endte på en flott 5. plass. Nå begynte det å se lysere ut, og jeg var på vei oppover på rankingen!

I eliminasjon startet jeg utrolig bra, hadde overblikk og kontroll – vel, inntil jeg var uoppmerksom i et øyeblikk, og plutselig befant meg bakerst, og ble skilt ut som nr. 11, og ranket som nr. 9.

Igjen et lite slag i ansiktet, og på tide å virkelig kjempe for det aller siste. Jeg vendte min mentalitet, og vendte all fokus inn mot meg selv, og fokuserte på å sykle mitt eget løp. Jeg var på, jeg var konsentrert og oppmerksom. Jeg fikk både poeng og var i brudd, og vant selve poengløpet med 18 poeng! Og dermed klatret jeg høyt opp på listen, og endte på en flott 6. plass (igjen – slik som i Glasgow).

 

Det var en tøff kamp denne gangen, med litt for mye ustabilitet i min prestasjon (etter min egen vurdering). Nå er det bare å jobbe på videre med mental trening og prestasjon 😊

 

.

Glasgow Nations Cup runde 1                                              (Oppdatert 10.05.2022)



Så ble banesesongen endelig skutt i gang med årets første Nations Cup i Glasgow, helgen 22-24. april.

Tidligere, når det het World Cup, ble man forhåndskvalifisert, men med Nations Cup, så har vi kvalifikasjonsheat tidligere på dagen, innen vi har finalene på kvelden.

For min del, var det kun omnium som gjaldt.


Jeg gjennomførte eliminasjon dagen i forveien, men det var mest for å sikre meg poent til å kunne bli kvalifisert til VM, dersom det er en disiplin jeg har lyst til å stille i.

 

Lørdag 23/04 – Omnium

Dagen startet med to kvalifikasjonsheat, hvor topp 12 går videre til finalen. Kvalifikasjonen går over 40 runder med 4 spurter underveis med poeng til de 4 første rytteren.

Kvalifikasjonsheat er nok noe av det mest nervepirrende, da man i prinsippet «bare» skal klare å bli topp 12. Likevel er kvalifikasjonsløp helt annerledes enn vanlige løp, da man ikke sykler for å vinne, men man sykler for å klare det. Det betyr at noen ryttere vil ta i 90 %, noen tar i 110 %, mens andre tar i 75 %, alt avhengig av hva deres plan og mål er.

Jeg ville heller være på den sikre siden og bruke krefter, enn å spare og risikere å ikke komme med. Jeg tok en omgang med amerikanske Lilly Williams, og endte som nr. 2 i mitt kvalifikasjonsheat – trygt og sikkert videre, selv om mange krefter ble brukt.

 

 

Finalen

Selve finalen startet kl. 18.30 og sluttet kl. 22.00. Det var 4 intense løp med kort pause i mellom. Helt perfekt til meg og akkurat slik jeg liker omnium best!

Jeg var veldig spent og nervøs innen start, men det hele falt heldigvis på plass når vi endelig kom i gang og startskuddet hadde gått.

I scratch endte jeg som nr. 7 i en hektisk finale, hvor det var litt dytting og kamp om plassen. Det var en god start og det lovet godt for resten av kvelden! I tempo endte jeg på 9. plass, som var helt OK – lite som skulle til for at jeg hadde kommet i topp 5, men jeg var fortsatt fornøyd da jeg vet jeg hadde gjort det jeg kunne. Eliminasjon var jeg veldig fornøyd med, og kom på 7. plass – og hadde stor tro på meg selv innen siste løp. I poengløp tok jeg mange sjanser, og det resulterte med at jeg tilslutt endte på en flott 6.plass!

 

På papiret var denne første Nations Cup’en den hardeste i årets sesong, da Storbritannia alltid tiltrekker seg toppen av toppen.

 

Neste runde er i Milton, Canada om 2,5 uke. Siste avdeling er i Cali, Colombia, men da denne ligger for tett opp til EM, er ikke planen at jeg skal hit.

 

 

På rankingen er det 1/3 Nations Cup som teller, og jeg er derfor klar til å satse enda hardere til Milton som er snart. Jeg føler meg klar og motivert til å kjempe om pallen nok en gang!

Jeg tviler på at Milton blir «lettere», selv om det i prinsippet er det på papiret. Alle som kommer er like klare til å ta et steg opp, så jeg gleder meg til enda en runde med gode, harde sykkelløp!

 

Nå er det tilbake til Mallorca for å starte opp treningen igjen til neste runde!








--------------------------------




Oppdaterting fra mars/april                                                  (Oppdatert 10.05.2022)


En litt sen oppdatering fra meg! Tiden flyr og ikke alltid jeg får skrevet og oppdatert siden her, men nå kommer det litt oppdatering fra mars/april!


 

Mars-måned

Mars-måned har mer eller mindre kun vært fokus på trening og å bli klar til sesongstart.  Mer eller mindre alt har gått som planlagt, med et lite avbrekk grunnet både sykdom, liktorn og fjerning av visdomstenner.

En kort influensa, enten ren sykdom eller som en reaksjon på tann-operasjonen er jeg usikker på, men det satt meg ut i 2-4 dager, men heldigvis kom jeg fort på beina igjen, og «heldigvis» fikk jeg alle tre tingene på rappen – så var jeg hvert fall ferdig med sykdom for i år 😄

 

Jeg har ellers blitt utfordret med mye god trening på landeveien, en uke på utendørsbanen på Mallorca og nå tilbake på innendørsbanen på Mallorca.

 

Aerodynamikk

Jeg hadde besøk av Olympiatoppen i en ukes tid, noe som var veldig spennende og lærerikt. Fredrik, fra den tekniske avdeling, kom til Mallorca for å hjelpe til med optimalisering av aerodynamikk, tekstil og utstyr. Foreløpig er det kun en startfase, men blir spennende å se hvor dette prosjektet ender😉

 

Siste finprepp innen Glasgow

De neste to ukene er det full fokus på banetrening. Jeg har fått besøk av Alzbeta fra Slovakia, Gustav fra Sverige og Galin fra Bulgaria, så vi en fin liten gjeng som kan trene og presse hverandre. Det er kvalitet på hver økt, hvor grenser skal presses, både fysisk og mentalt!

 

 

«Back on Track» dokumentar

Mandag 4. april ble dokumentarserien «Back on Track» publisert på Eurosport Player og GCN +, som er en dokumentarserie på 5 episoder fra UCI Track Champions League. Jeg er litt usikker på om den er tilgjengelig i Norge i øyeblikket, men den er om ikke annet, på vei! Dette er kjempespennende for å promotere banesykling, og jeg er litt stolt over å være med i denne dokumentaren!

Omnium i Grenchen, 24. februar                                             (Oppdatert 25.02.2022)


Etter en måned med god trening, gikk turen til Grenchen, Sveits, for en ny banekonkurranse; «Life’s an Omnium» CL2. Etter planen skal jeg totalt ha tre klasse 1 løp (CL1) og 3 klasse 2 (CL2) løp med topp-plasseringer for å kvalifisere meg til årets VM.

To CL2 løp er allerede i boks etter triumfen i Portugal i slutten av desember, og dermed manglet jeg bare å hale denne konkurransen i Grenchen hjem også. Da gjenstår det to CL1-konkurranser innen VM kvalifikasjonen.

 

Jeg er stor fan av å konkurrere her i Sveits. Alt er på stell, alt går 100 % etter planen, og de gjør virkelig en innsats for at rytterne skal ha de beste betingelsene. Vi bodde på banen, i fine store rom, fikk tildelt hver vår rulle til oppvarming, gratis vann og sportsdrikke. Og hver konkurranse startet presis på tidspunktet.

 

Omnium

Vi var et fullt felt på 20 jenter til start. De største konkurrentene denne torsdagen (24. februar) var Lily Williams fra USA, to russiske jenter, samt 2 sveitsiske hjemmefavoritter. For ikke å glemme en ny, upcoming greker. Konkurransen var hard, og det var mange til å kjempe om pallen.

 

Scratch var et annerledes løp, med mye støting, opp og ned i fart, og mye posisjonskamp. Jeg klarte å holde meg fast til min egen plan, og sikre meg en god posisjon innen sluttspurten, hvor jeg fikk «tvunget» den ene russeren frem i front litt for tidlig. Hun åpnet hardt og jeg angrep enda hardere når det var en runde igjen. Og gikk av med seieren i scratch!

 

Tempo er alltid et utrolig nervepirrende løp, da det kun er en som kan få poeng på hver runde. Jeg åpnet offensivt, og tok det første poenget. Jeg valgte å ha litt mer is i magen enn før, og etter mitt ene poeng, lot jeg meg falle 2 plasser ned, for å spare krefter til neste støt. Som forutsett, valgte amerikaneren å sette inn sitt nådestøt etter 3 runder og virkelig fyre den av. Jeg fikk slengt meg med og kom meg fort opp til henne. Vi hadde fått et bra hull ned til feltet, og fikk til et godt samarbeid. Dermed kunne vi to ligge ute foran resten av feltet, fordele poengene jevnt mellom oss, og sakte, men sikkert, hente en runde på feltet. Vi var helt à poeng når vi kom opp til feltet, og dermed ville den siste spurten være avgjørende på hvem av oss som ville vinne denne del-disiplinen. Heldigvis elsker jeg å spurte, selv med trøtte bein, og kunne dermed gå av med seieren atter en gang.

 

Eliminasjon er jo blitt en av mine favoritt-øvelser, selv om det er like nervepirrende hver gang. Med korte pauser mellom hver deløvelse, var det mange som begynte å halte litt på kreftene, og det ble et løp helt etter min smak. Jeg kunne ligge bak og kontrollere, og skille ut en etter en, inntil det var meg og amerikaneren igjen i finalen. Ironisk nok hadde amerikaneren fått beskjed av sin trener at jeg hadde et kjempe-gir på, og at hun skulle sette farten ned til finalen. Tanken bak var at jeg ikke ville klare å få fart på sykkelen fort nok, og at amerikaneren på den måten kunne slå meg. Men det hun ikke visste, var at jeg allerede hadde satt et mindre gir på, og dermed gikk ikke hennes taktikk likevel. For ikke å nevne så elsker jeg å spurte fra lav fart, fra høy fart, med friske ben og trøtte ben 😉 Nok en gang kunne jeg gå av med seieren!

 

Poengløpet ble siste prøvelse på dagen, etter 3 meget intense løp. Jeg ledet foran amerikaneren med 6 poeng, og nr. 3 var sveitsiske Michelle, etterfulgt av 2 russere som hadde feilet stort i eliminasjon, og falt flere plasser ned. Russerne er angrepsivrige, og laget av stål på det punktet. Jeg var mentalt klar på det, og kjente til mine arbeidsoppgaver. Ikke la russerne gå uten meg, og la russerne gjøre all jobben alene. Jeg var iskald, og sørget for å vinne de to første spurtene, men uten å brenne meg ut. Som forutsett, satte russerne inn sitt nådestøt, og jeg kom meg med på slep, sammen med et par andre ryttere. Vi fikk raskt tatt en runde på feltet. Russerne var dog ikke ferdige, og de fortsatte sine angrep. Jeg hang meg på, lot de jobbe, og vi fikk tatt enda en runde på feltet. Det er nok første gang jeg noensinne har tatt 2 runder på feltet, så det var jo litt av en prøvelse i seg selv også!

Jeg fikk samlet hele 57 poeng underveis i poengrittet, og kunne derfor gå av med seieren i denne del-øvelsen også – samt at jeg vant selve omnium med 177 poeng! Lily Williams, USA, endte på 2. plassen med 170 poeng, mens Gulnaz, Russland, endte på 3.plassen med 129 poeng.

 

En fantastisk konkurranse her i Sveits, med storeslem og meget slitne bein 😊

 

 

Det neste som står for tur

Nå går turen tilbake til Mallorca, hvor 3 nye uker med god, hard landeveistrening står for tur.

Planen videre nå er å forberede seg helt optimalt til den første Nations Cup i Glasgow i april.

Først er det 3 uker med landeveistrening, for deretter å ha 4 uker med spesialtrening på banen, for å virkelig spisse form og hurtigheten til å kunne kjempe om topp-plassering i Glasgow. Glasgow blir med stor sannsynlighet den hardeste og mest spektakulære Nations Cup denne sesongen, så det er bare å være klar fra start! 😊






Sesongoppstart 2022                                                                               (Oppdatert 23.01.2022)

Da er sesongen 2022 endelig i gang igjen!

Etter en god, lang juleferie på Mallorca, med mye trening, var det endelig tid til å feste startnummer på ryggen igjen.

 

Oppkjøringsløp i Palma Arena

Helgen 14-16. januar hadde jeg oppkjøringsløp i Palma Arena. Et lokalt løp med en god deltakelse på kvinnesiden. Ca. 15 damer var til start. Vi hadde to løp fredag 14/01 og 2 løp søndag 16/01.

Selv om jeg nok var et nivå eller to høyere enn de fleste, fikk jeg likevel god matching og fikk gjort løpet hardt for meg selv, med både å vinne spurter og ta runder på feltet. I tillegg var det bra å få tid på banen igjen, etter 4 uker fri fra banen.

I tillegg var det mange glade jenter som synes det var moro å sykle mot meg og som blir inspirert til å fortsette å trene hardt. Det er alltid moro å kunne være til inspirasjon og et godt forbilde!

 

 

Portugal 22-24/01

Helgen 22-24. januar gikk turen til Portugal, for å fortsette poengsamlingen til VM. Det var et UCI CL1 løp, med et utrolig høyt nivå og utrolig stor deltakelse! Litt i underkant av 40 damer hadde meldt seg på, noe som betydde at det var kvalifikasjonsheat til hvert eneste løp. Det har jeg kun opplevd en gang før til et UCI-løp. Moro at interessen er så stor!

De største konkurrentene denne helgen var 5 briter, 2 russere, 3 franskmenn og 2 spanjoler – så det var nok av konkurrenter å passe på!

 

 

 

Fredag 22/01 – Poengløp

Portugisere er kjent for at tid er et abstrakt begrep. Av erfaring fra desember forventet jeg at tidsskjema ville være «dynamisk» (som de selv kaller det) og at konkurransen starter når den starter. Originalt skulle vi starte kl. 17.00, og kun ha finale i Poengløp. Det ble selvfølgelig endret, og vi hadde kvalifisering kl. 15.00, og med mye forsinkelser, hadde vi finalen kl. 20.00. Bra jeg har lært å være fleksibel og tilpasningsdyktig i de 2 siste årene!

 

Kvalifikasjonen kom jeg fint igjennom, uten større problemer.

 

Finalen i Poengløp var et godt, og hardt løp – akkurat som det skal være! Fikk tatt en runde på feltet sammen med et par andre ryttere, og var godt med i kampen om podiet. Dessverre mistet jeg det siste avgjørende bruddet, og to av de samme rytterne som jeg hadde tatt en runde med, fikk en runde til. I den siste avgjørende spurten klarte jeg akkurat å karre til meg nok poeng, og fikk en flott 4. plass! Veldig fornøyd med en lang og hard dag på sykkelsetet med et skyhøyt nivå blant damene!

 

 

Lørdag 23/01 – Omnium

Så til min Olympiske disiplin! Også her hadde vi kvalifikasjon på morgenen, før selve omnium kunne kjøres. Jeg kom fint igjennom kvalifikasjonen, og var klar til en lang, hard dag med 4 løp.

Jeg var klar og sugen på å komme på podiet – og egentlig helst ta seieren. Jeg vil ikke legge skjul på at jeg drømmer om medaljer til EM og VM i år, og da må jeg bare starte med å vinne allerede nå!

 

Scratch-løpet gikk helt etter planen, og jeg fikk plassert meg akkurat der jeg ønsket, og fikk timet spurten helt perfekt. Dermed ble det full pott og seier i det første løpet! En drømmestart, rett og slett!

 

Tempoløpet er alltid et spennende løp, da kun nr. 1 får poeng, så man skal virkelig sette seg selv ut i front og jobbe maks hardt. Det ble satt et skyhøyt tempo fra start. Jeg fikk timet mine spurter godt og brukt kreftene riktig. Klarte å karre sammen 4 poeng, nok til å få 2. plassen i dette løpet. Og dermed beholdt jeg fortsatt ledelsen.

 

Eliminasjon var et annerledes og hardt løp, da britene satt seg i front og satt et høyt tempo, hvor de skiftet på hvem som tok føring. Det ble derfor kjørt helt annerledes enn hva jeg selv er vant til, så jeg fikk virkelig brukt mye krefter på å ikke ryke ut. Litt for mye unødvendige krefter iblant, men jeg gjorde det som krevdes for å holde meg selv i toppen. Endte på en 3.plass denne gangen, og holdt derfor fortsatt ledelsen med 4 poeng ned til britiske Georgi.

 

Poengløpet var et taktisk, hardt løp. Målet var å rett og slett forsvare min ledelse, og derfor holde øye med nr. 2 (Georgi fra Storbritannia) og nr. 3 (Marie Le Net fra Frankrike), slik at jeg alltid fikk litt flere poeng enn dem. Jeg klarte å holde hodet kaldt hele veien, og vise at jeg hadde tenkt til å holde fast i min plan, og kjempe for å klare det. Det endte med at jeg gikk av med seieren, hele 8 poeng foran nr. 2!

Det var en fantastisk dag og utrolig moro når det lykkes å holde fokus hele dagen, til hele 5 løp!

 

 

Søndag 24/01 – Scratch

Dagen startet igjen med kvalifikasjon – hvor jeg kom lett igjennom til finalen.

Selve finalen ble en utrolig hard kamp! Jeg fikk virkelig kjørt meg helt ut i går, og med noen nye jenter i feltet som hadde litt mer friske ben enn meg selv, ble det rett og slett en for tøff kamp for å være med i selve finalen. Endte på en fin 8.plass.

 

Oppsummering

Totalt sett klarte jeg det jeg kom for denne helgen – nemlig å vinne omnium! Så jeg er kjempefornøyd, og det er flott å se at formen er der den skal, og at progresjonen fortsetter helt etter planen! Nå går turen tilbake til Mallorca, for å fortsette grunntreningen i 3 ukers tid, før neste konkurranse er 24.februar i Sveits!

 

 

 

Året 2021                                                                                                          (Oppdatert 13.12.2021)


Jeg vil starte med å takke for nok et fantastisk år sammen med dere! Støtten jeg får betyr enormt mye for meg og jeg er evig takknemlig for at dere er med på min reise.

 

Året 2021 oppsummert i tall:

Antall konkurranser: 30 baneløp

Antall seire: 8

Antall podieplasseringer: 4

 

Årets høydepunkter:

  • 5. plass OL
  • Sølvmedalje til Nations Cup i HongKong
  • 2x podieplassering til Champions Leauge
  • 5 NM gull
  • Ny norsk rekord på 200m flyvende på NORSK JORD

 

Året 2021 har vært et spesielt år. Det har vært et OL år, samtidig som det har vært en pandemi som ikke helt har sluppet taket ennå.

 

Året 2021 har betydd mye for meg, og har vært et utrolig spesielt og stort år for meg. OL har fylt alt, absolutt alt. Helt fra januar til august handlet alt hva jeg gjorde om nettopp OL. Jeg kommer aldri til å glemme at jeg sitter i et drivhustelt på Mallorca i nesten 50 grader, har maks puls og tråkker nesten ingen watt. Jeg kommer ikke til å glemme at jeg gikk i seng kl. 20 og sto opp kl. 4 hver dag i en periode. Jeg kommer aldri til å glemme nervøsiteten og spenningen jeg følte i Tokyo. Og følelsen av å lykkes. Jeg er stolt og jeg er glad.

All den harde treningen som ble gjennomført, med en glede, lyst og vilje. Alle som har støttet meg og vært stolte over meg til OL. Takk til dere! Takk for at vi lykkes og at vi satt Norge på kartet som en banenasjon med meg i front! Takk!

 

Året 2021 har ikke kun vært oppturer. En stor smell til EM og VM satte meg tilbake etter et velt som ikke så, så alt for alvorlig ut, men resulterte i 2 brudd i ribbeina og nyrestein i klemme. En stor nedtur. Men om ikke annet, fant jeg endelig ut av at jeg har problemer med nyrestein som oppstår, og kan i hvert fall få disse fjernet i tider og utide, så jeg unngår tilbakesmell på andre tidspunkt.

 

Året 2021 har bydd på mange flotte opplevelser. Min første medalje i omnium til Nations Cup. Jeg ble utvalgt til det nye, store innenfor Champions League, hvor jeg fikk to helt fantastiske pallplasser. Et event jeg er superstolt over å ha vært en del av, hvor jeg fikk designet en helt rå drakt. Og ikke minst, sykle NM på Sola – Norges første permanente innendørsbane, hvor jeg vant 5 NM gull og satte ny norsk rekord på 200 meter flyvende.

 

Jeg runder av året med to seire i Portugal.
Oppsummering av 2021 er: Jeg er Stolt. Fornøyd. Glad. Optimistisk. Sulten på mer. Sulten på mye, mye mer.

 

Jeg runder av året med mye ny lærdom. Jeg har vokst mye med OL. Jeg har forstått hvor mye som kreves for å bli best. Og jeg er klar til å gjøre jobben for å være den beste. Med en vilje, et engasjement og et hjerte som brenner for nettopp dette. Og jeg gleder med til å ha med akkurat dere på veien videre.

 

Året 2022 kommer til å bli et bra år. Mest sannsynlig, vil OL-kvalifiseringen til 2024 starte.

Målene for 2022 er EM og VM. Jeg er sulten på en medalje og jeg er sulten på en trøye.

 

Takk for i år, og la oss starte neste år med høye ambisjoner og troen på at alt er mulig!


--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Årets siste løpsrapport!


Årets siste konkurranse ble i Portugal, da Champions League i Israel ble avlyst. Det ble avholdt 2 stk CL2 omnium i Anadia lørdag og søndag, hhv. d. 11/12 og 12/12.

For første gang, siden 2015 (?) reiste jeg uten trener og var på «egenhånd». Det å reise alene er alltid litt mer stressende, da man ikke får den roen og hvilen man normalt har. Man skal selv kjøre bilen, sørge for at sykkelen er i tipptopp stand, handle inn, organisere seg, og håpe på at det ikke blir noen defekter underveis.

Heldigvis fikk jeg følge med på veien, da to av irene som jeg trener med på Mallorca, også skulle hit. Alt gikk selvfølgelig på skinner 😊 Siden jeg ikke er den beste mekanikeren, var folk flinke og hjelpsomme, så alle småting som kunne ha blitt et problem, ble løst på 1-2-3!

 

Dag 1 og 2

Første konkurranse til å begynne å samle poeng til verdensranklisten!

I prinsipper er det faktisk ikke så mye å skrive, da jeg gikk av med SEIER begge dagene!

Det var noen viktige og gode poeng til VM neste år!

Jeg er kjempestolt og glad over å kunne ende sesongen på denne måten. Det var noen utrolig harde løp, og et godt, høyt nivå. Selv om jeg ikke syklet hvert løp perfekt, klarte jeg å plassere meg der hvor jeg skulle, bruke hodet og tenke klart underveis, og sørget for at jeg alltid var i en posisjon hvor jeg kunne være med når det gjaldt.

 

 

Nå er det en velfortjent «juleferie» som venter. Jul og nyttår blir feiret på Mallorca sammen med en norsk rovenninne (som gleder seg til å komme på det hun kaller for en sykkelleir på Mallorca) – med masse god trening ute på landeveien! Ferien blir 3 ukers pause fra banetrening, og kun mange mil i beina, i forhåpentligvis, et godt Mallorcavær!









UCI Track Champions League                          (Oppdatert 05.11.2021)


Det helt nye innenfor banesykling i år har vært Champions League!

Det er en ny liga, som går mellom Eurosport/Discovery og det internasjonale sykkelforbundet, UCI. En kontrakt som varer på 8 år – helt til etter OL 2028! Målet er å fremme banesykling, gi banesyklister mulighet til å leve av sin sport og vise sponsorer at dette er attraktivt!

 

Ligaen går over 5 avdelinger fordelt på 4 helger i 4 ulike land. 72 ryttere fra hele verden ble invitert – 18 dame sprint, 18 herre sprint, 18 dame utholdenhet og 18 herre utholdenhet.

Jeg var en av de heldige utvalgte basert på mitt OL resultat og at jeg ligger godt innenfor topp 10 på verdensranklisten.

Hver kveld består av 2 individuelle konkurranser – scratch og eliminasjon. I tillegg blir alle konkurranser lagt sammen til en samlet overall vinner til slutt.

 

Det er lysshow og teknologi som skal gjøre hver konkurranse interessant. Det er raske løp, lite dødtid og interessant tall om hver rytter, som vises på skjermen, slik som puls, hastighet og watt. Rett og slett et spennende og publikumsvennlig format – og ikke minst raske og harde løp for oss utøvere!



Runde 1 – Mallorca – 6. november

Den første avdelingen ble avholdt på min «hjemmebane» i Palma. Det var fortsatt relativt kort tid etter mine skader, så jeg var jo spent på hvordan dette ville gå. Og det gikk over all verdens forventing!

I scratch startet jeg spurten litt for langt bak, men kom som en rakett. Endte på en fin 9.plass. Selv om resultatet ikke viser min fart, så vil jeg nok si at jeg startet bakerst og fløy forbi 7 ryttere i løpet av 30 sekunder 😉

Eliminasjon var helt fantastisk – her endte jeg på 3. plass! Det smakte så godt! Etter en lengre periode hvor jeg har slitt med å få kroppen til å fungere, var dette en opptur som smakte like godt som en seier! Det var rett og slett en fanatisk kveld – og akkurat den boosten jeg trenger for å ha trua på at det blir mange flere pallplasser fremover!

 

 

Runde 2 – Litauen – 27. november

Runde 2 i Litauen levde minst like mye opp til forventningen til Mallorca, om ikke mer!

Ambisjonene var rett og slett å avansere fra sist – og alt gikk helt etter planen!

I scratch fikk jeg en supergod 5. plass! Jeg holdt meg til planen 99 %, dog noen småfeil inn mot spurtfinalen gjorde at jeg mistet pallplassen. Uansett, et utrolig bra løp, og veldig fornøyd med både min egen prestasjon, form og taktikk! Det er litt å hente på å tørre å være litt råere ved passeringer av andre – men det er detaljer som kan jobbes på!

 

I eliminasjon gikk det helt perfekt! Her ble jeg nr. 2 etter Katie Archibald, som rett og slett er flyvende for tiden. Dog har jeg jo en liten plan om å lære hennes svake sider, så jeg kan slå henne neste gang 😉

 

Etter 2 fantastiske løp ligger jeg samlet på en flott 3. plass – og jeg gleder meg allerede til London neste helg!



 

Runde 3-4 – London – 3-4. desember

Siste avdeling ble i London, da Israel dessverre ble avlyst grunnet nye restriksjoner på innreiseregler.

London ble et helt fantastisk event – igjen! Det var helt fullt med publik, VIP og fans, og jeg var klar til å kjempe til det siste!

Runde 3 startet helt fantastisk, med en 4. plass i scratch – og jeg klatrer opp på en 2. plass i sammendraget. Dessverre bommet jeg i eliminasjon, og røyk ut alt for tidlig – og falt ned til en 5. plass sammenlagt.

Runde 4 startet igjen med en veldig god 7. plass i scratch – og jeg beholdt min 5. plass sammenlagt. Med høye ambisjoner var jeg klar til å komme på podiet igjen til eliminasjon, men det ble dessverre en gjentakelse fra gårsdagen, og jeg røyk ut tidlig.

 

 

 

Jeg endte på en fantastisk 6. plass sammenlagt i det aller første Champions League for banesykling – et resultat jeg er stolt over! Jeg kommer hjem med 2 pallplasser, mye flott og offensiv kjøring, og en følelse av at jeg bare lir bedre og bedre! Totalt ble det kjørt 8 løp, og av disse 8 løpene er det kun 2 løp jeg bommet på taktisk. Det er fortsatt noen detaljer som skal jobbes på – og heldigvis så er potensialet der!

 

Siden Israel ble avlyst, avslutter jeg året med å reise til Portugal for en dobbelthelg med omnium – så er jeg i gang med å samle poeng til neste års VM!

Oppsummering angående skader, VM, NM og Slottet!                     (Oppdatert 04.11.2021)


VM

VM som var et stort mål i år, gikk mildt sagt ikke min vei. Dessverre forårsaket et ny velt i scratch-løpet i omnium, ytterligere smerter, og det var bare en kamp om å klare å gjennomføre.

Likevel klarte jeg å komme hjem med en 8. plass i poengløp - noe som var imponerende! 


En tur på Olympiatoppen

Rett etter NM gikk turen til Drammen og Olympiatoppen.

Det ble konstatert 2 brudd på ribbeina. I tillegg ble det funnet blod i urinen, noe som tyder på at nyresteinen enten skraper mot en slimhinne eller at nyrene har blitt mer slått enn antatt. Vi er ikke helt ferdig med alle undersøkelser ennå, men endelig blir det tatt hånd om denne stakkars forslåtte kroppen!

Mest sannsynlig var det nok allerede brud etter EM, bare at legene i Sveits ikke undersøkte meg like grundig som her hjemme. 

 

NM

 NM gikk jo suverent, og det var helt fantastisk ha muligheten til å konkurrere på norsk jord – på en arena som er så flott!

 

For å ikke gjøre det alt for langt, siden dere allerede kjenner resultatet; så ble det 5 av 5 mulige GULL medaljer (nå er jeg oppe i en total på 67 NM gull i løpet av min karriere) samt en ny NORGESREKORD på 200meter flyvende på tiden 11,8.


500m og 3000m startet jeg ikke i, rett og slett pga. smertene fra ribbeina. Den medlajen fikk noen andre heldige ryttere kjempe om :) 

 

I tillegg var det utrolig hyggelig å møte så mange veteraner og få så mye ros for det jeg har oppnådd hittil (som jo bare er starten 😉 ). Under banketten / festmiddagen fikk jeg både rørende taler, pokaler og følte meg virkelig verdsatt for både den jeg er personlig, men også som utøver. Takk til alle for dette – selv dere som ikke var tilstede har vært med på å få meg løftet frem hit!

 

 

Middag på Slottet

For de som ikke fikk sett det på NRK, så var vi olympiske og paralympiske utøvere så heldige å bli invitert på middag på Slottet! Dette er første gang utøvere er blitt invitert – så det var jo utrolig stas! I talen fra kongen sa han at siden han ikke fikk kommet til oss i Tokyo, så måtte vi jo komme på besøk til han i stedet – utrolig generøs og folkelig! Det var en flott aften hvor vi fikk servert god mat, jeg fikk snakket med Dronningen og husholdersjefen Krogh (som jeg for øvrig satt ved siden av), samt alltid andre spennende utøvere og trenere.

 


Champions League

Nå er det ikke desto mindre til for det helt nye i banesykling; Champions League, som starter på lørdag, på Mallorca!

Det vil sendes på Eurosport 1 og Discovery + fra kl. 18.50, og jeg er selv i ilden ca. kl. 19:35 og 20:30

 


Høst-  og vintersesongen, samt oppsummering fra EM Bane   (Oppdatert 10.10.2021)


2 måneder har gått siden OL, og jeg har holdt hjulene i gang helt siden! En ny og spennende høst- og vintersesong er ved å forme seg!

 

Først, så kan jeg starte med å si at Norge endelig har fått sin første innendørsvelodrom i Sola!
All informasjon om det helt nye vidunderlige anlegget kan leses om her: https://sola-arena.no/

Den offisielle åpningen var torsdag 30/09, dog hadde jeg ikke anledning til å være med, grunnet treningsleir til kommende konkurranser.

Utrolig spennende fremtid vi går i møte! 😍

 

 

Kommende sesong ser slik ut:

 

EM

EM er første konkurranse som kommer, og jeg reiser allerede nå på lørdag!

EM er i Grenchen, Sveits og programmet er som følgende:

Tirsdag 5. oktober: Scratch
Onsdag 6. oktober Eliminasjon
Torsdag 7. oktober: Omnium
Fredag 8. oktober: Poengløp

 

Mål: Ta min første medalje til EM! 😍 Jeg drømmer virkelig om å ta en trøye med hjem, og tror helt klart det er en mulighet akkurat nå!

Jeg har fått veldig god oppkjøring etter OL, og jeg har vokst og lært utrolig mye av tiden opp til OL, under OL og etter OL. OL har vært utrolig lærerikt, og nå som alle brikker faller på plass, føler jeg meg sterkere, smartere og mye mer selvsikker enn noen gang.

Det blir ikke lett å ta medalje, men jeg er så utrolig klar til å ofre alle mine krefter og kjøre meg helt ut over kanten på å få en flott EM-trøye med meg hjem!

 

 

 

VM

VM er kort tid etter EM (faktisk kun 1 uke etter) , og jeg er kvalifisert i alle utholdenhetsdisipliner – en kvalifikasjon jeg har klart helt alene  😊

VM blir arrangert i Roubaix, Frankrike.

 

Her er et utsnitt av hvem som er kvalifisert til VM etter 1 år med kvalifikasjon:

 

Konkurranseprogrammet er som følgende:

Onsdag 20. oktober: Scratch
Torsdag 21. oktober: Eliminasjon
Fredag 22. oktober: Omnium
Søndag 24. oktober: Poengløp

Sendeskjema følger i separat mail

 

Mål: Ta medalje! 😍 Jeg har allerede en bronsemedalje fra VM og er utrolig klar til å få med meg mer hjem! Slik som til EM, føler jeg meg så mye sterkere og bedre enn noensinne, og har vokst og lært så utrolig mye etter OL. Jeg er klar til å virkelig ta steget opp på pallen – og vise at det er der jeg hører hjemme 😊 Lysten til å vinne må være sterkere enn frykten for å tape 💪

 

 

NM på Sola

Uken etter VM, går turen direkte til NM på Sola – som blir et historisk NM! Jeg kommer i noen dager innen NM starter, så jeg har tid til å snakke med alle på Sola og de som ellers ønsker å få gode råd og tips fra meg 😊

 

Konkurranseprogrammet for NM er som følgende:

Fredag 29. oktober: Sprint
Lørdag 30. oktober: Scratch og tempoløp
Søndag 31. oktober: 500m TT, eliminasjon og poengløp – samt premieseremoni omnium (alle 4 deløvelser sammenlagt)

Sendeskjema følger i separat mail

 

Mål: Det må bli å ta storeslem! 😍 Jeg har allerede 62 NM gull, og har plass til flere 😉 Jeg vil gjerne vise hvor det internasjonale nivået ligger – men også inspirere de unge til å jobbe hardt for å nå deres mål og drømmer! Man skal ha respekt for sine mål og drømmer – og troen på at alt er mulig! Man kommer aldri til å angre på ting man har gjort, kun på ting man ikke har gjort😊

 

 

UCI Track Champions Leauge

Til slutt har jeg gleden om å meddele den uoffisielle nyheten at jeg er kvalifisert og invitert til det helt nye innenfor banesykling – nemlig UCI Track Champions Leauge som er et samarbeid med den internasjonale sykkelunionen og Eurosport – hvor målet er å promotere banesykling ved å vise banesykling fra dens beste side! Det er 2,5 times tettpakket og actionsfylt program med kun de 72 beste banerytterne fra hele verden! Det er kun utvalgte og kvalifiserte ryttere som har prestert til VM, OL og som er høyt ranket på verdensranklisten som er invitert. Jeg er en av dem!
Dette er det helt nye i banesykling og jeg er utrolig stolt over å kunne være med i den første og historiske utgaven – og fortsette med å være foregangsfigur for banesykling, både nasjonalt og internasjonalt.
I tillegg vil man tjene viktige poeng til verdensranklisten, for å kunne kvalifisere seg på ny til VM.

Mye mer kan leses om det her: https://ucitrackchampionsleague.com/

 

Konkurranseskjemaet ser ut som følgende:

 

Round 1; Mallorca -  6. november
Round 2: Panevesyz, Litauen – 27. november
Round 3+4: London  - 3-4. desember
Round 5: Tel Aviv, Israel – 11. desember

Hver runde består av 2 konkurranser; et scrach og en eliminasjon.

 

 

Det er mye spennende som skjer – følg med videre! 😎




Resultatet av et EM som ikke gikk min vei i år:



Første øvelse, scratch, er jeg fornøyd med, selv om resultatet uteble.

Jeg tok en sjanse og så en mulighet til å gå i brudd med en tysker 6 runder før mål, og vi fikk fort til et godt samarbeid og god avstand til feltet. Vi ble hentet av feltet kort tid før mål, og ingen toppresultater denne gangen.

Jeg er likevel glad for at jeg angrep, tok sjansen og kjørte mitt eget løp! 😄 En dag holder det inn! Angrepsviljen er noe av det beste jeg vet om, og noe a det jeg vet vil føre til stor suksess en dag! 


Andre øvelse, eliminasjon, hadde jeg godfølelsen til. Jeg satt godt, og følte meg godt med - inntil - det som kan skje, skjedde, nemlig velt. Nederland falt foran meg, og tok med både meg og Tsjekkia. Når en velt skjer, har man 5 runder på å komme seg opp til feltet igjen (ca. 70 sekunder). Jeg falt på venstre side av ryggen, mistet pusten, og hadde ikke sjans til å få pusten igjen før tiden var gått. Litt forslått og merket fort jeg hadde vondt på venste side bakpå, men følte meg likevel ved godt mot til å kunne starte dagen etter.


Tredje øvelse, omnium, prøvde jeg å starte i, men her måtte jeg etter vurdering med lege, trener og Olympiatoppen, kaste inn håndkleet og innse at EM var over for meg i år. Jeg klarte ikke å trekke pusten dypt etter at ribbeina hadde blitt presset, og innså at det er umulig å være med, hvis min kapasitet kun er 70 %. En beslutning som var hard og vanskelig, men nok det smarteste med tanke på at jeg gjerne vil kunne fullføre resten av sesongen - med glede og gode resultater.



Sykehuset

Etter en dag med mye smerter, ringte legen fra Sveits til det lokale sykehuset, så jeg kunne få en grundig redegjørelse om skadeomfanget. 


De var flinke og effektive på sykehuset, og tok godt hånd om meg. Overraskende nok, så var resultatet ikke helt som forventet.


Mine ribbein, som jeg hadde vært nervøs for, var kun forslått, men ingen brudd (selv om sykehuset ikke tok røntgen). Dog fant de ut av at grunnen til mine store smerter bak på venstre rygg (som jeg trodde var primært ribbeina) skyldes nyrestein. Stein som nok har vært der i lengre tid, men pga. "traumen" kroppen opplevde under velten, så har det utløst konstante smerter. 


Jeg har fått god hjelp og oppfølgning, og fått medisin slik at steinen forhåpentligvis skyldes ut av seg selv i løpet av 7 dager.


De gode nyhetene er derfor at jeg vil bli klar til både VM, NM og Champions Leauge! 


Refleksjon og veien videre                                                    (Oppdatert 28.08.21)


3 uker siden min OL-debut. 3 uker til å slappe litt av, falle litt tilbake, trene mindre hardt, og ikke minst; tid til å tenke og føle.

De siste ukene opp til OL var harde og intense. Jeg levde i min egen lille boble, hvor alt handlet om trening, trening og atter trening. Jobben ga resultater; en fantastisk 5. plass i mitt aller første OL! Ikke nok med bare det, jeg var med i medaljekampen, jeg var en av dem som hørte til toppen. Et resultat som er mye større enn hva folk kanskje egentlig forstår.

 

Hvordan var det egentlig mulig?

Jeg kan trygt si at det hadde vært helt umulig uten den støtten jeg har i ryggen. Som den eneste norske banesyklisten er jeg utrolig sårbar og utrolig avhengig av de som står bak i kulissene.  Uten dem, hadde det vært helt umulig å få til det jeg klarte til OL.

 

Kenneth Berner

Min trener i de 5 siste årene. Det har vært en lang prosess å få meg opp på det nivået jeg er i dag. Det har vært utfordrende, både økonomisk, tidsmessig og med de midlene og fasilitetene vi har hatt til rådighet. I 4 år tilhørte vi en bane hvor vi ikke fritt kunne bestemme hverken trening, treningstid eller hyppighet. Vi var utrolig begrenset og veldig fastlåst, og måtte konstant tenke ut av boksen for å ha progresjon i treningen. Ikke nok med bare det – grunnet få midler har Kenneth vært den som alltid har stått på min side. Coach, pacer, motivator, sjåfør, massør, mekaniker, team manager, kokk, og ikke minst min støttespiller når jeg aller mest hadde bruk for det.

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om hva Kenneth har betydd for meg og min sykling. Jeg prøver å begrense meg litt. Jeg vet i hvert fall, at jeg aldri noensinne hadde klart dette alene, og ikke minst, at jeg er glad for at jeg har en jeg kan dele alle de gode og alle de tunge treningsdagene og reisene med.

Jo bedre jeg blir, jo mer har jeg bruk for. Det å være i toppen og det å bare kunne bli ½ % bedre krever så enormt mye. Det er en enorm forskjell om jeg yter 99 % eller 100 %. Den siste prosenten får man ikke ut om man ikke har en som pusher, støtter og ser. Man kan ikke gjøre den tunge jobben alene dag inn og dag ut. Man kan ikke se feilene man har. Man kan ikke vite hvor forbedringspotensialet ligger uten øyne som ser en utenfra.

Bane krever så utrolig mye spesialisering – pace, toppfart, aeroposisjon, posisjonering, plassering og passering på bane. Det handler ikke bare om å sykle, og å tråkke flere og flere watt.

Takk for at du alltid er der – jeg vet hvor mye du selv ofrer for at jeg skal lykkes.

 

 

Familien

Min egen familie og venner har også betydd enormt mye for meg. Jeg skal innrømme at jeg nok ikke er den perfekte datter eller perfekte venninne. Jeg reiser mye, jeg er alltid langt vekk fra Norge, jeg er dårlig til å ta kontakt, jeg er dårlig til å holde kontakt, og jeg er dårlig til å vise min takknemlighet for alle de små tingene min familie og venner gjør for meg.

Mine foreldre stiller alltid opp når jeg trenger dem – henter ting på posten, poster ting for meg, pappa stiller alltid opp for IK Hero til dugnad siden jeg aldri selv gjør det, sørger for at jeg har en bil til disposisjon når jeg trenger det, henter og avleverer på flyplassen med kortest mulig varsel og ordner opp i utfordringene jeg roter meg opp i.

Venninnene mine som alltid er klare til å høre på meg når jeg har noe på hjertet, selv om jeg ikke alltid er klare til å være der for dem. De støtter og hjelper når jeg har bruk for det, selv når jeg forsvinner til den andre siden av jorden.

Takk til dere, som er så fulle av kjærlighet og tålmodighet!

 

Personlige Sponsorer, Norges Cykleforbund og Olympiatoppen

 og min hjemklubb

Mine egne sponsorer, Energi Salg Norge og Sparebanken Øst, min egen lisensklubb IK Hero, NCF og OLT, samt mine bi-sponsorer; Aass Bryggeri, Reitrans, Pharma Nord og ZiZu.

Uten dem hadde jeg ikke klart å trene fulltid. Jeg lever så på grensen til å få alt til å gå rundt, så den støtten jeg får, den oppbakkingen jeg har – den betyr så enormt mye. Det siste året, hvor jeg har hatt mulighet til å komme meg til et sted hvor jeg faktisk kan trene ordentlig, hvor jeg faktisk har mulighet til å trene det jeg har bruk for, i et motiverende miljø, har virkelig gitt resultater. Jeg har hatt en klubb og sponsorer som har krevd så utrolig lite av meg, men gitt meg alt. Det har vært så fantastisk. Jeg kan love, at jeg vil gjøre min jobb for å kunne gi dere store norske idrettsøyeblikk live eller direkte hjem i stua!

 

 

Jeg vil fortsette den utrolig harde jobben for å nå de store øyeblikkene alle drømmer om.

Dersom du vet om noen som vil være med meg på laget, eller vil støtte meg privat, så send meg enten en mail eller støtt meg direkte via denne linken 😊

 

Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg                                        (Oppdatert 14.08.2021)


En av mine kollegaer i sykkelmiljøet har nettopp gått bort – New Zealanderen Olivia Podmore, kun 24 år gammel. Jeg møtte den blide jenta for første gang i Trexlertown, USA, i 2017, samme år som jeg også ble kjent med amerikaneren Kelly Catlin, som valgte å forlate oss i året 2019.

 

Olivia skrev en siste hjerteskjærende avskjed, som i etterkant har blitt slettet fra sosiale medier:

"Sport is an amazing outlet for so many people, it’s a struggle, it’s a fight but it’s so joyous.

The feeling when you win is unlike any other, but the feeling when you lose, when you don’t get selected even when you qualify, when your injured, when you don’t meet society’s expectations such a owning a house, marriage, kids all because [you’re] trying to give everything to your sport is also unlike any other."


Dette innlegget er basert på mine tanker, følelser og opplelver rundt det som har skjedd. Jeg har ikke kjennskap til hva og hvorfor hendelsen ovenfor ble utløst, men jeg ønsker å belyse problematikken og sette psykisk helse i sentrum ved å dele de umiddelbare tankene jeg selv har om temaet, og måten jeg tolket avskjedsbeskjeden på.

 


Bak ethvert smil, bak enhver latter, kan det ligge noe som er mye dypere og mørkere, noe omverdenen ikke ser.

Selv vet jeg hvor brutal toppidrett er. Man ofrer alt hva man har for å bli bedre. Man kjemper seg igjennom den harde treningen i håp om å bli sett, i håp om å bli tatt ut. Videre kjemper man i konkurransen for å vise at man er god nok. Man kjemper for sin plass, man kjemper for sin drøm, og man kjemper om muligheten til å fortsatt kunne leve drømmen om være med i toppen og fortsette å konkurrere. Man lever i en frykt for å bli vraket, en frykt for å bli forlatt tom og naken.

 

Når man starter, har man alltid progresjon. Man blir bedre. Man er sulten. Man blir kanskje sist, nest sist, midt på, men det er akseptert, det er OK, fordi man blir jo bedre og man er jo ny. Man får oppmuntrende ord, man får ros, ens egne forbilder klapper en på skulderen. Man blir fortalt at man bare skal fortette å jobbe, så skal det nok lykkes.

 

Men så fortsetter man faktisk å utvikle seg. Man blir bedre. Man blir en trussel for ens tidligere forbilder. Man får gode resultater. Man blir lagt merke til av media. Plutselig er man en av de få som er selve verdenseliten. For å holde seg i verdenseliten krever det disiplin. Struktur. Man tenker konstant på seg selv, sin egen utvikling. Hva kan jeg gjøre i dag, for å være bedre i morgen? Mange bruker ordet «egoistisk», et ord jeg virkelig hater.
Man tenker på seg selv og setter seg selv i sentrum. Jeg er sulten, så jeg må spise nå. Jeg har intervaller i morgen, så jeg må restituere og kan ikke hjelpe til. Jeg har en dobbeltdag i morgen, og har bruk for mine karbohydrater. Jeg skal tidlig opp, så det skal være nattero til kl. 21.00. Man promoterer seg selv for å skape publisitet. Se meg hvor god jeg er. I bunn og grunn er dette en nødvendighet for å være på toppen, for å kunne gi fansen og publikum de medaljene de vil ha med hjem i stua.


Man vil konstant bli bedre, konstant ha det beste utstyret, konstant kunne yte litt mer på trening. Det koster penger. Det forventes at man stepper opp, stepper opp med trening, stepper opp med utstyr og teknologi. Stepper opp med kunnskap. Hvordan trene smartere, hvordan trene bedre, hvordan økonomisere kreftene under konkurranse.Døgnet har fortsatt kun 24 timer, og mange av de timene går til søvn, restitusjon og mat. Man har ikke tid til å jobbe. Man må ha sponsorer som kan hjelpe en. Man må ha et støtteapparat i ryggen som hjelper med trening, psykisk helse, fysisk behandling, teknikk, taktikk, teknologi, og det som ellers hører med. Og ja, man klager over lite tid, lite penger. Det lille man har, det er man så redd for å miste.

 

På en annen side har du alle de som føler seg dolket i ryggen, glemt. Sjalusi og jantelov. Du skal ikke tro du er noe. Det var flaks at de andre veltet. Det var flaks at de andre ikke var i bedre form. Det var flaks at det åpnet seg en luke. Det var flaks du valgte bane og ikke landevei. Alle de som prøver å tråkke på deg, føle deg litt mindre verdt.

De som du en gang trodde var dine venner, er plutselig din verste fiende. Man blir holdt utenfor, man blir ikke lenger invitert med. Man hører snakk i krokene.

De man anså som sine venner undrer seg over når man skal «få en riktig jobb», et ordentlig liv. Hus, familie. Reise på «vanlig» ferie. Holde helg. Holde fri. Forventningene som er umulig å leve opp til, og kanskje noe man ikke en gang selv ønsker.

 

Jo bedre man blir, jo høyere man er i verdenstoppen – jo hardere er det. Verden blir mer og mer sort/hvit.

På den ene siden har du de som virkelig støtter deg, virkelig er der, virkelig hjelper. Du har fansen, du har sponsorene, du har treneren, du har miljøet. Du er fansen som skriver de mest oppmuntrende tingene til deg, som får deg til å smile og får deg til å virkelig vokse i deg selv. De er der når du vinner, de er der når du taper. Du har sponsorene som gjør at du kan fortsette å leve drømmen, de støtter og tror på deg – og vil kun at du leverer ditt aller beste. Treneren som tror på deg, pusher deg og lytter til deg. Du har miljøet ditt som du er avhengig av for å kunne smile og le, og få hverdagen til å henge sammen. Disse betyr så mye for deg, at du lever i en konstant frykt for å miste noe av det. Alt henger sammen i en tynn tråd, at hvis bare 1 % forsvinner, ryker hele tråden. Du lever i frykt for at noen plutselig trekker seg, lever i frykt for at du ikke har levert nok. Man søker bekreftelse, igjen og igjen. Fordi man vet at det alltid er en som er klar til å overta ens plass.

 

På den andre siden har du den beryktede gruppen «haters gonna hate». De som håper du feiler, de som håper du gir opp, stopper, mister alt. Den sjalu gruppen, som skulle ønske de kunne ta din plass, skulle ønske det var de som var i teamet fremfor noen andre. Denne gruppen er liten, men en gruppe som har størst påvirkningskraft på sarte sjeler. Små kommentarer, små bemerkninger, snakk bak ens rygg, ignoransen.

 

Ikke la meg miste flere kollegaer. Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg.

Bak den mest suksessfulle, smilende atleten, kan det være et risset hjerte, som ikke tåler flere risser. Elitesport vil aldri være fair, det vil aldri være lett. Det er ingen som har kommet sovende til det, det er ingen som har hatt en lett vei. Alle kjemper sin egen kamp, og har sitt de kjemper med. Så ikke sett kjepper i hjulene, men vær med på å bære lassen.

 

Med et ønske om at det er siste gang jeg vil oppleve å miste en kollega.

 

P.S. Jeg vil også bare avklare at jeg er et godt sted mentalt og fysisk.

OL 2020                                                                                                                                        (Oppdatert 14.08.2021)


Det er vanskelig å vite hvor jeg skal starte. Hele den lange reisen frem til OL har vært et stort og spennende eventyr, og det ble rundet av på den best tenkelige måten!

 

Jeg kunne ha skrevet en lang stil om reisen hertil,men jeg får prøve å holde meg til det viktigste og mest interessant!


OL i Tokyo har vært et utrolig spennende mål, med mange faktorer å ta hensyn til;

  1. Klima akklimatisering
  2. Tidssone akklimatisering
  3. Fysisk og mental formtopping
  4. Teknisk og taktisk topping

 

Alle fire punktene har blitt prioritert utrolig høyt, da jeg ville vite at jeg hadde gått all-in til OL, og kunne stå på startstreken med den selvsikkerheten at all jobben var blitt gjort.

 

Klima akklimatisering:

Vi gikk til innkjøp av et drivhus (telt) i hagen 4 måneder innen avreise til Tokyo, slik at vi kunne trene i høy fuktighet og varm temperatur. Det ble trent ca. 30 minutter, alt mellom 3 til 7 ganger i uken etter at den primære hovedøkten var gjennomført. I fint solskinnsvær på Mallorca satt vi altså inne i et telt på rulle og slet. Det kan godt sies at det var et større slit, da pulsen blir skyhøy, hodet koker og kroppstemperaturen kan komme opp til hele 41 grader. Men gud, hvor har det vært det hele verdt. I tillegg til å tåle varme utrolig godt, viser forskning at det gir samme effekt som å trene i høyden, så utbyttet har vært enormt, og nok gitt meg de små ekstra marginene som trengs til å kunne prestere til et OL.

Jeg skal nok innrømme at jeg gleder meg til å holde litt fri fra varmeteltet – det har ofte vært noen enormt lange 30 minutter! Om jeg vil gjøre det igjen til neste store mål? Det blir et klart JA herfra!

 

Tidssone akklimatisering

Det er nok tidssonen og tidspunktet som konkurransen kjøres, som har bekymret meg mest.

Kl. 10.00 i Japansk tid = kl. 03.00 i norsk tid. Derfor har jeg i 6 måneder vendt døgnrytmen litt og litt. Jeg startet i det små med å stå opp kl. 6, 5.45, 5.30, 5.15, 5.00, og de tre siste ukene innen avreise sa vekkerklokken 4.30, og helt til slutt 4.00. Det har vært utfordrende og annerledes å skulle trene kl. 6-7 om morgenen, og legge seg kl. 20.00 – men det har godt overraskende godt!

 

Fysisk og mental formtopping, samt teknisk og taktisk topping

Treningen har også vært utrolig hard og krevende opp til OL. Det har stått på alt fra 1 til 3 økter om dagen, med variasjon fra landevei, bane, styrketrening og spenst. Noen dager har vært lange, hvor treningen har startet 7 om morgenen, og jeg først har vært ferdig kl. 18 på kvelden. Andre dager har det vært mildere fysiske dager, men da med mental trening og prepping opp til konkurransen.

I den mentale delen har jeg bl.a. skrevet ned nøkkelord til hvert eneste løp. Hva som er fokus. Hva jeg skal si til meg selv. Hvilken indre samtale jeg skal føre med meg selv. Hvordan følelsen av å sykle akkurat dette løpet kommer til å være. I tillegg har jeg laget spørsmål som min trener kan stille meg til ulike tidspunkt, avhengig av om det er før et løp, etter et løp, eller om det bare var på en treningsdag hvor jeg begynte å bli nervøs og gå i panikk.


Skader

Et siste tema jeg selvfølgelig håpet å slippe unna, men som nok er nesten umulig å unngå når man presser kroppen på det aller aller ytterste. Heldigvis ikke noe alvorlig, men 2 uker innen avreise til OL fikk jeg et tretthetsbrudd i høyre hånden som ikke helt ville hele (mest sannsynlig fordi hånden aldri fikk helt ro). I tillegg fikk jeg en hevet venstre ankel, som fortsatt er usikkert hvorfor oppsto og hvorfor hevelsen ikke ville legge seg.

Dette klarte jeg likevel å takle bra, selv om jeg måtte teipe inn hånden til alle treninger og gå med en støtte når det ikke sto trening på programmet.

Dersom noen la merke til teip på min hånd, så vet dere hvorfor 😊

 

OL 2020

Så kommer vi endelig til hovedtemaet! Nemlig selve OL!

Vi bodde i Izu, ca. 200 km fr Tokyo, oppe på toppen av et fjell – langt vekk fra selve OL byen og de andre idrettene. Noe som i seg selv var helt fint for min del, da det ga ro og trygghet.

Vi ankom Tokyo 10 dager innen min konkurranse, med god tid til å venne seg til de nye omgivelsene, bli kjent med banen og få studert mine konkurrenter en tann ekstra.

Selve oppholdet var helt fint. Jeg hadde en stor leilighet for meg selv på 70 kvm, med uteområde. Spisesalen var stor og romslig med fin utsikt. Helt standard mat med det man har bruk for som idrettsutøver. Ris, pasta, potet, laks, kylling, svin og diverse salater og grønnsaker.

Vi hadde også de beryktede pappsengene, noe som fungerte utmerket. De var faste og fine, og man kunne ikke merke at det var papp.

 

Banen var også veldig fin, en 5 år gammel bane, som var rask! Det ble satt så mange verdensrekorder på banen at det nesten var litt skremmende!

 

Og nå til konkurransedagen;

Det var en helt helt fantastisk dag! Jeg storkoste meg helt fra jeg kom inn i hallen til jeg dro!

Det var en dag jeg aldri noensinne kommer til å glemme, og en av mine største øyeblikk!

 

Oppvarmingen innen gikk lett som en lek. Selv om jeg var utrolig nervøs innen start, og min kropp reagerte på en merkelig måte, så var den så tent, så klar, så oppmerksom på hva den skulle.

 

Første løp, scratch, gikk 100 % etter boka. Jeg holdt meg til planen 100 %, uten å gå i panikk. Innen spurten holdt jeg meg lavt i banen, satt på et trygt hjul som jeg visste var en sikker rytter som alltid sykler pent og trygt, og spurtet inn til en 4. plass!

Suksessen fortsatte i tempoløpet, hvor jeg holdt meg fremme, holdt meg til tetgruppen, fikk det ene poenget jeg minimum måtte ha, og suste inn til en ny 4. plass i dette løpet.

I eliminasjon lekte jeg med livet, men etter eget valg og etter egen lyst. Det ble kanskje litt vel spennende til tider, men jeg hadde det gøy og holdt ut så lenge kreftene var der, inntil jeg gikk i min egen felle og søkte ned. Uansett, storfornøyd!

Innen siste løp, lå jeg på bronseplassen, en plass jeg kun i mine villeste drømmer hadde håpet ville skje. Jeg kjempet og kjempet og håpet at jeg kunne forsvare min plass, men måtte bøye meg i støvet for 2 av mine konkurrenter som var litt bedre enn meg.

Det ble til en formidabel 5. plass til OL! Hvor stort er ikke det!

Jeg er kjempestolt, utrolig glad for at planen lykkes og jeg klarte å være med helt i toppen om å ta medalje i verdens største begivenhet!

 

Min plan nå er selvfølgelig å fortsette den harde, gode treningen til OL i Paris 2024! Mon tro hva jeg kan klare å oppnå til den tid?

 

 

Ellers er korttidsplanen EM i Sveits om 8 uker og VM i Frankrike om 9 uker. Drømmen er å ta en medalje eller to 😊

 

 

4 uker innen OL                                                                                            (Oppdatert 12.07.2021)


Tiden flyr, og nå er det kun 4 uker til OL! Om drøye 2 uker sitter jeg på flyet på vei til Tokyo, klar til å gjøre den iste finpussingen med å bli kjent med banen og venne meg 100 % til tidssonen.

 

Le Mans

I helgen har jeg vært en til i Frankrike, nærmere bestemt i Le Mans som siste oppkjøring før OL.

10-11. juni ble det arrangert et UCI CL1 løp på en fin 250 meters utendørsbane.

Jeg og trener Kenneth Berner ankom Le Mans dagen innen, fredag 9. juni. Pga. mye trafikk på veien fra Paris til Le Mans, fikk jeg dessverre ikke testet ut banen innen konkurransen – noe som selvfølgelig kan gi litt ekstra nerver på! Jeg liker å kunne «kjenne på banen» for å vite hvordan doseringene er, om banen er litt ujevn, hvilket gir som passer, og hvordan det er best å angripe for å passere andre ryttere. Men i denne perioden opptil OL tar jeg all ekstra stress som positivt – jo mer stresset jeg kan bli av uventede situasjoner – jo bedre. Jeg vil være forberedt på alt, og derfor vil jeg stresses litt ekstra, slik at jeg kan øve meg på å holde fokus, holde roen og holde hodet kaldt – og fokusere på det som er min oppgave. Ikke nok med det, så hadde den ene skruen fra stemmen forsvunnet, slik at det ikke var mulig å feste styret forsvarlig. Ingen hadde den ene ekstra skruen heller, da den er litt spesiell. Løsningen ble derfor å ta stemmet fra min landeveissykkel over til banesykkelen. Selv om stemmet ikke var presis samme vinkel og grader, så tok jeg det med ro, og tenkte at det kommer til å gå bra.

Selvfølgelig gjorde det det. Det var fredagen – litt ekstra stress, men fikk god øvelse på å bevare roen!

 

Omnium

Dagen etter, lørdag 10.juli var det omnium-dag. Det var 37 damer påmeldt, og derfor skulle dagen starte med 2 kvalifikasjonsheat, hvor topp 12 gikk videre. Dagen bød igjen på utfordringer. Kvalifikasjonen skulle ha startet kl. 10.00, men da været ikke var på vår side – måtte konkurransen bli utsatt. Siden det er en utendørs betongbane er vi avhengig av tørt vær, ellers er det ikke forsvarlig å sykle.

Været er ikke noe noen av oss hverken kan styre eller forutsi – så det ble en dag med venting, kaos, stress og konstant nye planer. Først ble konkurransen utsatt til kl. 13.00. Solen begynte å titte frem, og plutselig ble det bestemt at vi skulle sykle kl. 13.30. Dog kom det noen dråper – og konkurransen ble utsatt. Til slutt fikk vi starte kvalifikasjonen kl. 17.00. Det ble et komprimert program, med litt kortere distanser enn normalt, og mye kortere pauser enn planlagt. All kreditt til både arrangør og alle utøvere som var klare fra kl. 8 om morgenen. Alle var glade for at vi klarte å få gjennomført konkurransen, til tross for enorme forsinkelser og mye uvisshet.

 

Selve konkurransen ble en hard prøvelse for meg. Belgia stilte med et stort lag – hele 5 ryttere. Det samme gjorde Nederland. Det ble raskt til en konkurranse mellom meg, Belgia og Nederland – en konkurranse som ble litt i det hardeste laget, siden jeg var uten hjelpere. Jeg fikk kjempet godt, og ble virkelig satt på prøve. Jeg endte til slutt på en veldig fin 5. plass, som jeg er mer enn fornøyd med, og fikk en veldig god gjennomgjøring. Personlig er det alltid litt kjedelig når det blir kjørt lagkonkurranse i en disiplin hvor det egentlig ikke er lov – men så lenge løpet ble brukt til hensikt til å bli stresset og til å bli klar til OL tok jeg alle ting på strak arm, og dro all utbytte til meg med glede!

 

Poengløp

Dagen etter ble det bestemt at de store lagene ikke fikk stille med fulle lag – for å skape en rettferdig konkurranse, slik som det skal være på banen. I bane er det nemlig ikke lov med lagkjøring, og man skal egentlig diskes om man gjør dette. I de største konkurransene kan det kun være en rytter pr. nasjon, og derfor var dagen i går også litt ekstra spesiell.

Denne dagen, søndag 11. juli, var det derfor satt en grense og regel på dette – helt klart til min fordel. Jeg stortrivdes på banen i dag, da det var mer likt det som kommer til å vente meg til OL – og jeg fikk kjørt et veldig godt løp, hvor jeg endte på 3. plass! Det var en god følelse å ende på pallen innen OL – og en energiboost som jeg tar med meg inn i den siste fasen av treningen innen avreisen til Tokyo. Nå kan jeg nesten ikke vente med siste del av treningen på Mallorca, innen jeg reiser til Tokyo onsdag 28.juli!

 

IOC Rule

I dag er siste dag før OL reglene trår i kraft. F.o.m. 13/07 – 10/08 går jeg innunder OL-reglene, som består av en begrenset mulighet til å promotere andre sponsornavn enn de som er OL sponsorer.

Derfor vil dette bli siste oppslag fra min side til min hjemmeside. Hjemmesiden legges på pause til etter 10/08 - slik at jeg følger reglene 100 %.

Reglen gjelder for meg personlig, men også for alle som støtter meg 😊 Det er bare en vennlig påminnelse om at intet skal postes som ikke er godkjent – er det spørsmål til dette, så skriv bare til meg! Det er kun for at jeg selv ikke skal havne i trøbbel og få konsekvenser.


Ellers vil det være mulig å følge meg på Sosiale Medier til en viss grad!Der vil jeg legge opp så mye som er mulig og lovlig :) 

5 uker til OL                                                                                       (Oppdatert 04.07.2021)


I skrivende stund er det kun 5 små uker til jeg er i ilden til OL! Tiden flyr, og jeg er i rute!

Alt av klær, utstyr, flybillett er på plass – og det føles godt! Alt handler kun om trening, trening og mer trening.

 

Fullvaksinert

Nå er jeg også endelig fullvaksinert – og jeg fikk tatt siste dose i Oslo den uken som var. Det var hyggelig å ha en kort tur hjemme i Norge (igjen!) innen den siste harde perioden starter! Da fikk jeg brukt tiden godt til å slappe av med familien, samtidig som jeg fikk trent hardt og godt med 2 gode venner – alltid moro med «nytt» miljø og nye input! Det gir alltid litt ekstra energi!

I tillegg fikk jeg for første gang testet klimarommet på Olympiatoppen – som skal være tilsvarende det «verste» (hardeste) været vi kan møte i Tokyo. Heldigvis var det «piece of cake» etter å ha trent her på Mallorca.

Jeg føler meg akklimatisert, nå gjenstår det bare det siste i forhold til å tilpasse døgnrytmen. Det kommer! Allerede nå står jeg opp kl. 5 hver dag, og uken innen avreise står vekkerklokken på kl. 4 hver morgen. Jeg går ikke på kompromiss med noe!

 

Siste test

9.juli drar jeg en kort tur til Frankrike, som siste oppkjøringsløp innen OL. Jeg skal konkurrere i omnium og poengløp i UCI CL1 løp– så det blir veldig bra å kunne få mulighet til å teste form og taktikk innen OL. Det er akkurat tidsnok til at man har mulighet til å finjustere dersom man føler man har noen mangler. Ellers handler det bare om å finne beina, og få bekreftet at man er akkurat der man skal være formmessig!

Det blir en veldig god konkurranse, hvor det er nesten 40 damer som står på startlisten – noe som betyr at til begge konkurransene blir det kvalifikasjon. Jeg gleder meg til å få startnummer på ryggen igjen og endelig konkurrere litt igjen!


Oppdatering føler etter Frankrike!


 

 

9 uker igjen til OL                                                 (Oppdatert 07.06.2021)

Treningen går som planlagt, og jeg er mer eller mindre i rute til OL!

 

Forandringer i den opprinnelige planen

Den opprinnelige planen var at det skulle være EM om 2,5 ukes tid i Hviterussland.

Grunnet den politiske situasjonen i Hviterussland ble EM flyttet til høsten, foreløpig til en ukjent lokasjon. VM, som skulle gå i november i Turkmenistan har også blitt flyttet til en foreløpig ukjent lokasjon, også av politiske årsaker. Er det noe jeg har lært det siste året er å være omstillingsparat! Derfor går treningen videre som planlagt, og alt mitt fokus er lagt inn mot OL som er rett rundt hjørnet.

 

Siden EM ble flyttet, som skule være mitt siste oppkjøringsløp til OL, skal jeg i stedet til Frankrike 9-11.juli som siste prøvelse. Det kommer til å bli en fin konkurranse, uten for mye stress med reising, isolasjon og testing.

 

Vaksinasjon

Som kanskje mange har hørt om, har Olympiatoppen mottatt et visst antall vaksinasjoner fra IOC, slik at de aller fleste utøvere og støtteapparat kan komme fullvaksinert til Tokyo. Et godt initiativ, for å vise at vi alle ønsker et trygt og sikkert OL, både for vår egen del, men også for Tokyo sin egen befolkning. Jeg har selv vært veldig i tvil om dette var noe jeg kunne klare å få til – da det ville bety at jeg måtte reise til Oslo for å få vaksinen – ikke bare en gang, men to ganger. Både flyreisen, karantenereglene skulle veie opp for om det var den tid vært – både på kort og lang sikt. Etter en kortere samtale med både trener, NCF og Olympiatoppen bestemte jeg meg for at det ville være en god ide. Heldigvis er det kun 3 dagers karantene som utøvere som skal til Tokyo, og det er fortsatt lov til å trene ute. Min største «frykt» for å ikke være vaksinert innen Tokyo var risikoen for å bli satt i isolasjon dersom min app skulle vise at jeg har vært i nærkontakt med en som har blitt smittet – en risiko jeg absolutt ikke vil løpe inn i. Dersom sitter jeg faktisk i skrivende stund på flyet til Oslo, hvor jeg skal tilbringe 3 dager i hjemmeisolasjon, en dag med vaksine, og direkte retur til Mallorca dagen etter. Prosedyren gjentas igjen om 3 uker for å kunne få dose nummer 2.

 

Selv har jeg ikke vært i Norge på 1 års tid, så selv om det blir en ekstremt kort tur, gleder jeg meg til å kunne merke norsk luft og kunne se igjen min familie!


Nations Cup i Hong Kong                                              (Oppdatert 16.05.2021)


Søndag 16.mai var det endelig tid til å reise til den første avdelingen i sesongens Nations Cup (tidligere kalt verdenscup)!

Det var en lang reise, hvor vi (jeg og min trener Kenneth) startet fra Mallorca søndags morgen og landet mandagsettermiddag i Hong Kong tid.  Reisen var: Mallorca – Madrid – Doha – Hong Kong.

Det var egentlig en ganske ukomplisert reise, dog mye venting, mange PCR-tester, mange papirer som skulle vises, kopieres, bekreftes. Totalt brukte vi 7 timer på å komme ut fra flyplassen. På en uke ble det til 7 PCR tester!

 

Life Bubble i HongKong

Smittekontrollen i Hong Kong er veldig god. I følge dem selv er det null smittede i øyeblikket, uten at jeg har sjekket opp om dette stemmer. Alle ryttere og ledere ble satt i «karantene» når vi kom, i den betydning, at vi levde i «Life Bubbles». Dette betydde, at vi kun fikk lov ti å oppholde oss på hotellrommet eller på banen. På hotellet skulle alle være alene, og ingen besøk på rommene var tillatt. All mat ble levert direkte utenfor hotelldøren. Det var vakter ved hver etasje, som sørget for at regler ble overholdt, samt sørge for at man kun gikk bruke heisen når ingen andre var i den. I tillegg ble man møtt av flere vakter nede på gangen, som passet på at man gikk direkte inn i sin buss, og nasjoner ikke ble blandet.  Selv om avstanden mellom hotellet og banen kun er 700 meter, skulle alle transporteres i buss for å unngå kontakt til lokalbefolkningen.

Det var en veldig annerledes, men lærerik situasjon! Og en god forberedelse på hva som eventuelt kan vente oss i Japan. Selv om jeg tror (og håper) at reglene er litt midlere, da man blir ekstremt isolert.

Personlig var det litt utfordrende de 2-3 første dagene, men klarte å vende situasjonen til det bedre og til slutt fungerte det egentlig veldig fint når man fant en rytme som passet til en selv!

 

Omnium

Omnium ble kjørt lørdag 15. mai. Heldigvis tidsnok til at jeg hadde fått vennet meg til tidssonen, varmen og livet i en boble.

Konkurransen var en stor opptur og suksess for meg! Resultatmessig har det aldri vært bedre, med en sølvmedalje til Nations Cup! Det er første gang jeg vinner en medalje i disiplinen omnium – så jeg er mildt sagt kjempefornøyd med denne plasseringen, og ikke minst, prestasjonen min!

 

Scratch:

Første løp var bare fantastisk! Den regjerende verdensmesteren, Yumi fra Japan, var klart storfavoritten til å vinne. Jeg hadde brukt mye tid på å forberede meg mentalt kvelden før, og brukt mye tid på å dra utnytte av de redskapene jeg har fått fra min mentaltrener tilbake i tiden.

Jeg var klar til å ta kontroll over løpet på min måte, og sykle på mine premisser. Da det manglet 1,5 omgang til mål, og alle satt og tittet på hva verdensmesteren ville, angrep jeg – og kjørte meg fullt ut. Det resulterte i maks utbytte fra første løp, hvor jeg vant med flere meter foran Yumi! Det var gøy og glad blod på tann!

 

Tempo:

Tempo er alltid et brutalt løp. Jeg var offensiv i starten, og gikk etter å overraske, kontrollere og vinne! Jeg var kanskje litt vel overivrig, og brente av litt for mye krutt i starten. Jeg klarte likevel å kapre 4 poeng, som ga meg en finfin 3. plass, og jeg lå dermed som nr. 2 samlet.

 

Eliminasjon:

Dette var et løp jeg har hatt det litt opp-og-ned med. Jeg var forberedt på at det ville være et hardt løp fra start, med tette passeringen og mye dytting. Tette passeringer og dytting har jeg hatt litt problemer med før, men jeg har jobbet mye med det siden siste løp i Belgia, og fikk endelig vist hva jeg har lært! Allerede ved første eliminering fikk jeg ut Verena fra Østerrike, som å nr. 3 bak meg, ved å sykle tett og sperre henne inne. Deretter fikk jeg Sharakova fra Hviterussland til å gå i panikk med en ulovlig passering nede på banen, slik at hun også ble eliminert ut. Aldri før har jeg vært så smart og hatt så mye mentalt overskudd i eliminasjon, så det var gøy! Endte med å bli nr. 2, etter verdensmesteren Yumi.

 

Poengløp:

Poengløp er jo en av mine styrker! Jeg var oppsatt på at det skue kjøres som et spurtløp, hvor ingen fikk tatt runder. Det var to store konkurrenter i akkurat dette, da både Spania og Hviterussland er to typiske ryttere som helst vil ta runder, fremfor å spurte. Og man får flere poeng for en runde enn en spurt – så det var viktig for meg å holde feltet samlet. Løpet ble kjørt som et spurtløp, hvor mitt mål var å bevare min 2. plass. Jeg fikk kjørt taktisk godt, fikk hentet de poengene jeg skulle, og holde de rytterne bak meg som jeg skulle.

Resultatet ble derfor en fantastisk sølvmedalje som jeg nå kan ta med meg hjem!

 

Bortsett fra et fantastisk resultat og en kjempegod opplevelse, har det vært en lærerik reise, med tanke på hvordan livet med Covid-restriksjoner er, hvordan jeg selv blir påvirket av jetlag og hvordan min mentale forberedelse til en konkurranse optimalt kan gjennomføres.

 

Neste nå blir EM i Hviterussland om ca. 6 uker!

 

Nå er det snart tilbake til Mallorca for å fortsette den gode, harde og intensive treningen for å bli enda litt bedre og skarpere!

Belgian Open Track Meeting                     (Oppdatert 18.04.2021)

 

Corona-situasjonen fortsetter med å prege løpssesongen. Den opprinnelige planen var at den første Nations Cup (tidligere kalt World Cup) skulle gå i Storbritannia. Denne ble dessverre avlyst grunnet situasjonen i Storbritannia.

 

Heldigvis har jeg lært at man skal være fleksibel og omstillingsparat i disse dager. Det ble derfor besluttet at vi i stedet skulle reise til Gent, Belgia helgen 16-18. april for å konkurrere i et UCI CL1-løp (som er hakket under Nations Cup).

 

Veien til Belgia var ikke den lettest. 2 kansellerte fly, ombooking av hotell og bil utallige ganger og mange frustrasjoner med planlegging underveis. Ikke minst kom vi til en stengt bilutleining – men til slutt kom vi heldigvis i mål!

 

Belgia 16-18. april

Onsdag 13. april kunne jeg og min trener, Kenneth, sette oss på flyet fra Palma retning Brussel.

Det var noen harde dager i vente, da «alle» ville til Gent, noe som var forventet. Alle banerytterne som så frem til Nations Cup, som ble avlyst, og alle valgte samme plan som meg (overraskende nok!).


Konkurranseplanen så derfor slik ut:

Fredag:

  1. Kvalifikasjonsløp til scratch og poengløp.
  2. Finale scratch
  3. Finale poengløp

Lørdag:

  1. Kvalifikasjonsløp til omnium
  2. Scratch – omnium
  3. Tempoløp – omnium
  4. Eliminasjon – omnium
  5. Poengløp – omnium

 

Det er en utrolig annerledes situasjon. Vi er fritatt fra karantene i Belgia når vi skal konkurrere. Dvs. vi er fritatt karantene på veien mellom banen og hotellet, samt på banen. Ellers er det karantene. Man skal testes jevnlig, enten PCR eller quick-test. Maten pakkes i bakker og man spiser på rommene sine eller et annet isolert sted uten andre til stede. Man tilhører sin egen «boble», som man ikke unnviker. For meg betyr det at det kun er meg og min trener – og kun oss to hele tiden.

Det er en veldig rar tid vi er i, men man lærer å tilpasse seg og får det beste ut av enhver situasjon.

 

Fredag 16. april – kvalifikasjon + scratch finale + poengløp finale

Nivået var mildt sagt skyhøyt. Normalt er det 1 rytter fra de beste nasjonene som stiller, men nå var det de beste rytterne fra verden som stilte til start. 48 ryttere var påmeldt etter begrensning fra arrangør. Kun 24 kom videre til finalen. Jeg var en av de «heldige» 24 som klarte å komme meg til finalen etter en tett og hard kamp!

 

Videre gikk det ikke helt resultatmessig i hverken scratch eller poengløp. Ble hhv. nr. 8 og 12 – noe som selvfølgelig var litt skuffende på papiret. Likevel fikk jeg endelig merket nivået på kroppen, hvor snittfarten ligger på 50km/t. Jeg har fått analysert løpene godt, og sett hva jeg gjør bra – og hva som kan forbedres. Viktig læring frem mot de viktigste løpene!

 

 

 

Lørdag 17. april – kvalifikasjon og omnium finale

Det var mye en gjentakelse fra gårsdagen. En hard kvalifikasjon for å komme seg videre, noe jeg kom godt igjennom ved å vinne mitt eget heat.

Dog ble finalen en hard kamp – hvor jeg igjen ble gjort oppmerksom på mine mangler og styrker. Ikke en flott dag resultatmessig da jeg endte som nr. 16. Men jeg tar læringen med meg videre, ser på hva jeg har gjort med objektive øyne, og vil lære av mine feil og styrke mine sterke sider! Vi fikk filmet noen av løpene, og kan se det er mye som kan forbedres iht. plassering i felt og taktikk!

 

 

 

Neste konkurranse, hvis alt går etter planen, er Nations Cup i HongKong! Jeg krysser fingrene for at alt går som det skal, og at vi kan fortsette løpssesongen uten flere avlysninger!


NM Bane 2020                                                                     (Oppdatert 28.02.2021)


28.februar 2021 ble det arrangert et forskutt NM bane 2020 for kun damer omnium – på Mallorca!

Bakgrunnen for dette var at NM 2020, som skulle holdes i Sola, ikke kunne gjennomføres, da banen ikke er klar.
Et nasjonalt mesterskap gir 100 poeng til verdensranklisten, 100 viktige poeng som hadde vært utrolig kjipt å miste i en sesong hvor det mer eller mindre er umulig å planlegge hvilke konkurranser man får kjørt. Jeg er derfor veldig glad for at jeg fikk muligheten til å ha et NM 2020 – på Mallorca hvor jeg befinner meg i øyeblikket! Så en stor takk til alle de som gjorde dette mulig!

 

Selve NM var åpent for alle norske damer (da det kun ar damer omnium som var på programmet), samtidig som vi hadde invitert både det irske landslaget og de lokale spanjolene.

Det var flere som hadde meldt seg på, men som alltid, er det litt frafall – og det endte med at det kun var meg og Lydia Gurley fra Irland som stilte til start.
I tillegg var min trener, Kenneth Berner, utnevnt til å være dommer og kommisær, mens Kenneth Kirkensgaard var en del av juryen og omgangsteller. David Monsaret, som er en del av det spanske forbundet, kom også for å se at alle regler ble fulgt. De som kjenner min trener rett – vet at Kenneth alltid følger hver regel til punkt og prikke. Det var målfoto, alle løp ble filmet, og tidtakingen gikk.

 

Selve konkurransen var faktisk hardere enn hva et vanlig NM pleier å være. 2 OL-deltagere som kjemper side og side kan ikke bli annet enn hardt. I fjor (NM 2019), var jeg også den eneste i kvinner elite, og mange av de forrige årene, har vi vært alt fra 2-5 ryttere. Selve konkurransen var utrolig god, det ble kjørt aggressivt, det ble kjørt hardt, og det ble kjørt spurt på spurt på spurt. Og ikke minst, så kunne man prøve mange forskjellig taktikk – noen som man lykkes med, andre som man lærte av.

 

Vi var forberedt på at vi skulle lage en konkurranse-stemning. Og det klarte vi også!
Benene oppførte seg som de pleier under oppvarming – gele-aktig, og uten krefter. Så løsnet det mer og mer underveis, jo mer man tror på at man faktisk er sterkt, rask og har god utholdenhet. Det var lærerikt å oppleve hvordan det mentale kan påvirke ens fysikk i så stor grad – når det tross alt kun var en lavterskel konkurranse i den arenaen hvor jeg pleier å trene, med de menneskene jeg er vant til å ha rundt meg.

Det er i hvert fall en erfaring jeg vil ta med meg videre og dra nytte av! Hvis man kan slippe av med gele-benene innen selve oppvarmingen starter tror jeg også man vil prestere bedre fra allerede første tråkk. Dette skal det jobbes mer med!

 

Nå er NM 2020 ferdig – og jeg kan smile fra øre til øre. Det ble en utrolig god konkurranse, hvor jeg lærte mye. Jeg lærte hvor mye det mentale stresset påvirker meg fysisk, jeg ble minnet på forskjellig taktikker til løp og jeg husker hvor utrolig gøy det er å være i en konkurransesituasjon og være inne i sin egen lille boble! Det er litt utrolig at jeg sitter igjen med en følelse at det virkelig var race. I mitt eget hode kunne det har vært 20 ryttere til start og fullspekket publikum – for det var slik jeg opplevde det – og det var gøy!

 

Nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg skal sette startnummer på ryggen!





 

 

Året 2020 – et år som aldri vil glemmes!                      (Oppdatert 23.12.2020)


2020 har vært et annerledes år, og et år som var langt fra forventet av noen av oss.
Året 2020 har bydd på utfordringer, nytenkning og bli bedre kjent med seg selv.


2020 har for meg i bunn og grunn vært et godt år, til tross omstendighetene.

 

Jeg vil dra frem noen få høydepunkter:

  1. BRONSEMEDALJEN til VM i slutten av februar
  2. 3. plass sammenlagt i verdenscupen sesong 2019/2020
  3. 4 x 1.plasser til UCI-løp

 

Totalt har jeg i år syklet 8 (!) konkurranser, vært på pallen 5 ganger, hvoràv en gang var bronsemedalje til VM og de resterende 4 gangene var UCI-seire.

 


 

Året 2020 oppsummert fra A til Å:


Året 2020 startet med en reise til Canada i slutten av januar, som var siste runde av verdenscupen, sesong 2019/2020 Her fikk jeg bl.a. sikret min 3. plass sammenlagt i verdenscupen – noe som var enormt stort!

 

Videre var det oppkjøring på Mallorca i februar, for å forberede meg til VM på banen. 2 gode uker, med mye banetrening sammen med Irland og Tsjekkia - som også befant seg på Mallorca samtidig. 


I slutten av februar var det til til VM i Berlin.
VM gikk over all forventning – hvor jeg fikk både VM bronse og sikret meg en plass til OL!

 

Etter VM tok jeg en tur til Malaga – på sykkelferie 😉 Og ante fred og ingen fare!

Tiden ble brukt til å sykle i fjell, nyte solen og planlegge sesongen frem til OL.

Noe som så ut som en hektisk tid, med mange reiser, mye trening og fult fokus på oppgaven!

 

Dagen etter jeg kom hjem fra Spania, ble verden snudd opp-ned. Danmark stengte ned. Det ble noen tunge måneder, hvor hodet skulle omstilles. Banen ble stengt. Treningssentrene ble stengt. Verden forandret seg.
Heldigvis var været godt nok til å kunne sykle ute. Det ble tilbrakt mange timer på de danske landeveiene, samtidig som det ble investert i en squat-rack og 200 kg med vekter hjemme hos min trener, Kenneth.
Treningen skulle jo fortsette, og tiden skulle utnyttes til å bli bedre og sterkere. Det var ikke tid til å deppe eller ligge i senga og se Netflix.
Fra mars til mai tilbrakte jeg kun tid i min kjellerleilighet i Danmark, og sammen med min trener – som var mer eller mindre den eneste jeg så og trente med i 3 måneder.

 

Vi begynte med nye spennende prosjekter – blant annet å lese og lære om hvordan kvinner syklus og hormon balanse påvirker prestasjonen – og i hvilke faser man har størst utbytte og mest glede av å trene styrke, hard intensitet og lav intensitet.

 

Likevel var det hardt for psyken, og i juni dro jeg hjem til Norge i 5 uker. Planen var 2 – men jeg hadde så utrolig mye bruk for en forandring i hverdagen. Treningen fikk jeg gjort i det norske fine sommerværet, samtidig som jeg fikk bruke et utendørs-gym i Drammen. Aldri har jeg vært hjemme så mange uker i ett strekke - selv om det så ble den eneste reisen hjem i 2020.

 

Da jeg kom tilbake til Danmark etter Norgesturen visste jeg at noe måtte gjøres, og at jeg ikke kunne fortsette treningen på samme måte som før i Danmark.

 

Jeg besluttet meg, i samråd med Norges Cykleforbund, Olympiatoppen og min trener at jeg ville flytte til Mallorca ut resten av året.
20. august gjorde jeg det. Og jeg har ikke angret siden.


Etter jeg kom til Mallorca, fikk jeg muligheten til å konkurrere i både Tsjekkia og Barcelona, hvor jeg vant begge UCI-konkurransene. Dessverre kunne jeg ikke være med i EM, grunnet hensyn til smittevernsreglene fra Norge sin side.

 


Jeg er i skrivende stund på Mallorca, og blir her over jul og nyttår.


Mallorca har gitt meg så utrolig mye – så mye glede, så mye treningsglede. Miljøet her er fantastisk – vi er en gruppe av profesjonelle baneryttere fra Irland, Bulgaria og lokale som trener sammen, hjelper hverandre og skaper et godt miljø.

Vi trener fast sammen på banen i Palma, har gode økter ute på de milelange spanske veiene og bruker treningssenteret som Irland har i en stor garasje.

Sammen med min trener, som tilbringer mye av tiden her sammen med oss, får vi skapt en kvalitetstrening jeg tidligere aldri har hatt muligheten til.

 

Hvis planen lykkes, blir jeg her frem til OL – og bruker all tid på oppkjøring her.

Det er en plan jeg er veldig glad for – og jeg har virkelig merket at atmosfæren og miljøet her har vært akkurat det jeg trenger.

Da Sola ikke er klar, og Ballerup fortsatt er stengt på ubestemt tid - finnes det ikke et bedre sted for meg å være enn Malorca.

 

 

2021

Jeg ser frem til et spennende år 2021, hvor Norge får sin første innendørsbane, jeg skal delta i mitt første OL i Japan, samt mange, mange gode stunder på sykkelen. Jeg gleder meg enormt mye til 2021, og tror det blir et spennende, innholdsrikt og utfordrende år!

 

Med dette ønsker jeg dere en riktig god jul og godt nyttår!





EM er avlyst, og sesongen 2020 er over!                      (Oppdatert 03.11.2020)

 

En uke innen første konkurransedag i Bulgaria, hvor elite EM avholdes i år, ble EM-drømmen kansellert.

 

Helt siden jeg kom til Mallorca i slutten av august, har fokuset vært på EM som skulle være i midten av november. Dog må jeg nok innrømme at avlysningen ikke kom som en overraskelse på meg. Min tur til Polen, som skule være en oppkjøringstest til EM, ble avlyst dagen innen avreise. Flere land lukker ned og flere restriksjoner kommer igjen.

 

 

På den ene siden har jeg full forståelse for avgjørelsen som ble tatt for meg. Det er stor smittespredning for tiden, og jo flere forskjellige mennesker som møtes, jo større sjanse er det for å spre smitte. Jeg ønsker ikke å hverken bidra til økt spredning eller selv bli syk. Det er mange andre viktigere og større konkurranser jeg ser frem imot, og hvor jeg håper at verden blir mer eller mindre normal igjen.

På den andre siden har jeg den litt mer egoistiske sykkelrytter siden i meg, som elsker å konkurrere, og som hater å se at det blir kjørt konkurranser uten at jeg er til stede. Selvfølgelig blir man litt sjalu og skuffet når man ser de andre konkurrere og kjempe om de medaljene jeg drømmer om.

Men igjen, risikoen for at hele EM blir avlyst, risikoen for at man blir smittet i Bulgaria eller risikoen for at noen av de jeg står nær blir smittet, er verre enn at jeg må vente et halvt år med å putte startnummer på ryggen.

 

Året 2020 har vært litt av en berg-og-dal-bane. Uansett hva, så er jeg glad for at jeg endelig har fått et konkret svar, og jeg har noe konkret å forholde meg til.

Det blir ikke flere konkurranser i 2020. Det blir ikke flere reiser i år. Det blir ikke mer planlegging eller undring over når jeg skal spisse formen. Resten av året kan bli brukt på å bygge enda bedre grunnform og stå enda skarpere for 2021. Og det blir nok ikke noen flere løp før tidligst februar neste år. Det kan jeg forholde meg til, og leve med.

 


Jeg er glad for alt hva 2020 har gitt meg, og fortsatt vil gi meg.

Jeg vant min første VM-bronse. Jeg kan endelig kalle solskinnøyen Mallorca for mitt hjem. Og jeg har, tross alt, fått kjørt og vunnet 2 UCI-konkurranser i høst. Jeg er det beste stedet hvor jeg kan være, med et fantastisk godt miljø rundt meg. Om det er et år hvor jeg ikke kan reise eller konkurrere, så er jeg det perfekte stedet. Et sted som gir meg alt hva jeg har bruk for, og et sted hvor jeg har lyst til å være, uten behov for å reise og trene noen andre steder.






Livet på Mallorca del 2                                                    (Oppdatert 29.10.2020)

 

 

Så er det ca. 7 uker siden sist jeg var ute for å konkurrere. Planen var egentlig at jeg skulle til Polen denne uken, men det ble dessverre avlyst i siste liten. Det var nok til alles beste ut fra forholdene.

 

 

Heldigvis er jeg ved godt mot og holder treningsintensiteten oppe! Jeg føler meg utrolig heldig som kan være på Mallorca i denne perioden nå som jeg ikke har mulighet til å reise og konkurrere så mye som før. Selv merker jeg ikke så mye til restriksjonene som er her, og treningen går for fullt.

 

Forholdene er det ingenting å si på – ei heller på treningsmotivasjonen!

Det er så å si fri tilgang på bane, og det er alltid en blid og motivert gjeng som dukker opp. Jeg her heldig som har eget sted å trene styrke (garasjen til Cycling Ireland) - og alle som har vært på Mallorca, vet jo hvilke veier, natur og vær solskinnsøyen kan tilby!

 

Treningen går som smurt.


Konkurranser og reiseplaner er det værre med.

 

Ut ifra den originale planen så går EM i Bulgaria om 2 uker. Enn så lenge så er arrangør optimistisk. På mange måter håper jeg jo virkelig at EM blir til noe – og at Norge vil sende meg. Jeg føler jeg har fått trent utrolig bra, motivasjonen har vært god hele tiden, og jeg ønsker virkelig å kjempe om en medalje.
Det er ikke bekreftet ennå at jeg får lov til å reise, pga. fare for smitte og helse. Men samtidig så ser jeg at flere og flere arrangementer blir avlyst, og flere og flere land lukker mer og mer ned.

 

Idrett er viktig. Selv i en tid som denne. Men smittevern er enda viktigere. Det handler om å finne den rette balansen, og ta alt til sin tid. Uansett hva som skjer, så vil jeg fortsette min jobb som idrettsutøver med å forberede meg til det største målet – OL i august 2021. Samtidig som jeg vil være en god samfunnsborger og sørge for å bidra til et godt smittevern.

Livet på Mallorca                                                                               (oppdatert 10.10.2020)


Etter å ha vært på Mallorca i ca. 1,5 måned nå, så må jeg nok innrømme at det er rett og slett drømmestedet jeg har havnet. Enn så lenge er jeg storfornøyd med alt – selv om det sikkert hadde vært en fordel at jeg kunne litt mer spansk enn de 5 ordene jeg hittil har lært. Butikken er litt utfordrende til tider, men det kommer seg. 

 

Dagene går unna, litt for fort til tider. Jeg forstår spanske-tider nå, tiden flyr og jeg rekker kun halvparten av hva jeg kunne tenkt meg.

 

Dagene går i trening. Trening er første-prioritet, og selvfølgelig derfor jeg kom hit.

Noen dager med dobbel-økter, andre dager med kun en trening om dagen, og en sjelden gang helt fri. I tillegg kommer det sedvanlige med tøying, massasje, foam-roller, treningsanalyse, treningsplanlegging ect., i tillegg til at jeg prøver å presse inn 20 timers normal jobb.

 

Banetreningen

Vi har fått en kjempegruppe på banen, hvor vi trener fast sammen ca. 3 ganger i uka. Vi er en god, blandet gjeng med utholdenshetsryttere og en sprinter. Både elitedamer og elitemenn, fra Irland, Bulgaria og Mallorca. Banen i Mallorca er perfekt, med tilgang til mange treningstimer, samt at vi har vår egen scooter. Gjengen fungerer bra sammen, og jeg trives med en gruppe som har like stor treningsiver som meg selv – alle vil bli bedre, og alle bidrar med positiv energi og godt treningsmot. Ikke mist synes jeg det er hyggelig at noen av rytterne kommer til trening selv om de har treningsfri, for enten å ta tider, kjøre scooter eller bare henge. Det er et miljø det er fett å være i!

 

I tillegg for jeg lov til å være med på de øktene jeg har lyst til med landslaget til Mallorca – noe jeg setter stor pris på! Det er gøy å få lov til å være med de lokale, og det er en god gjeng som er lydhøre på sin trener og yter sitt beste. De beste guttene gir meg også mer enn god nok matching.

 

Hadde jeg bare hatt uendelig med krefter, så hadde jeg sikkert trent her på banen hver dag, flere ganger om dagen!

 

Landeveien

Landeveien er jo bare fantastisk. Jeg kunne ikke drømt om bedre veier, flottere utsikt eller et mer fantastisk vær. Jeg kan stå opp hver morgen og glede meg til å komme meg ut på sykkelen, enten om det er alene eller med noen av de andre jeg har blitt kjent med her nede. Treningspartnere på veien er det hvert fall nok å velge av! Jeg elsker kombinasjonen av å kunne sykle flatt, sykle bakker, sykle småveier og store veier. Og siden det er nesten tomt for turister, er det ingen trafikk. Nevnte jeg solen som gjør at man bare vil sykle og sykle, mil etter mil? Kunne man tenke seg noe mer?

 

Styrketrening

Treningssentre er det nok litt mangel på her på Mallorca. Utvalget er ikke særlig stort, samt at de er overpriset i forhold til åpningstider og utstyr. Så heldig som jeg nå er, så har Team Irland laget sitt eget gym i en høy garasje, som jeg får benytte meg av. Og det fungerer utmerket. Døgnåpent, men man skal bare koordinere så man ikke forstyrrer hverandre i treningen. Og de har det man har bruk for av utstyr. Selv om det så betyr at jeg som regel, med mindre Kenneth er her, trener styrke alene. Noe som også er OK i seg selv, så kan man styre musikk og gjøre sitt i fred og ro 😊


 

Hverdagen er kanskje ikke så annerledes fra hva jeg ellers har, men likevel er det helt annerledes.

Tempoet på Mallorca er stille og rolig, og det er ingen stress med noe som helst. Det smitter. Man tar ting som det kommer, og lever dag for dag.

Miljøet er helt annerledes. Motivasjonen man får fra de andre betyr enormt mye.

Ikke minst, så har det betydd mye for meg personlig  å komme meg til mitt eget lille hus med hage, samt ha et klima som gjør at det er lett å sykle dag inn og dag ut. Især når man ikke vet hvor mye reiseaktivitet det blir fremover, er jeg glad for at jeg er det perfekte stedet hvor jeg har alt tilrettelagt for at jeg kan få trent det jeg har bruk for når jeg har bruk for det ed motivasjonen i godt behol.


Det blir nok det beste året i mitt liv – enn så lenge!

 

 

 

 

 

Vil DU være med på min reise?                                                   (Oppdatert 26.09.2020)


Jeg er i full gang med å søke sponsorer til OL 2021, og gjerne på lengre sikt. Jeg må ærlig innrømme at det er en drenerende prosess. Som utøver er jeg best på å sykle. Jeg er ikke særlig god til å hverken selge meg selv eller vite hva bedrifter ser etter. Jeg møter ofte veggen, full av frustrasjon.


Det å være profesjonell banesyklist er ikke lett. Jeg har ikke et landeveislag, som landeveisryttere har. Jeg har ingen kontrakt, ei heller ingen lønn. Jeg står for alt selv.

Sponsorer vil ofte støtte lag. Eller de vil støtte barn og unge. De vil støtte noe som fremmer lokalsamfunnet. Helst ikke privatpersoner. Noe jeg forstår. Jeg er sikker på at det er mange der ute som søker i hytt og pine, til prosjekter som kun gagner dem selv.

Slik er ikke jeg. Jeg søker støtte for å kunne gi noe tilbake. Jeg ønsker kun å kjempe om medaljer i banesykling. Jeg ønsker å kunne underholde det norske folk, og vise hvor fantastisk sport banesykling er. Jeg vil være med på å danne en grobunn for fremtiden. Være et godt forbilde. Være en frontfigur som kan inspirere og hjelpe andre inn i sporten – enten om det er bredden eller eliten.


Jeg tror og mener det er viktig for norsk banesykling at det finnes en elite, og at denne blir tatt vare på. Jeg ofrer alt og gjør alt hva jeg kan for å vise det norske flagget stolt frem. Jeg vil gjerne gjøre enda mer, og kjempe enda hardere.

Jeg er nok en av de få som jobber 20 timer ved siden av å sykle – i tillegg til at jeg står for alt det praktiske ved siden av. Jeg vet at hvis jeg for lov til å fokusere enda mer, ha mer tid til å trene, mer tid til å restituere, mer tid til å sove – så vil jeg også bli sterkere og bedre.



Jeg har gjort alle de tiltakene jeg kan for å kunne steppe opp til OL 2021. Jeg har brukt mine siste midler til å flytte fra Danmark og til Mallorca (takk til mine sponsorer som har gjort det mulig for meg å komme meg hit!) – men nå trenger jeg hjelp til å kunne fortsette mine forberedelser til OL og jeg trenger hjelp til å kunne være god nok til å ta medalje til OL.


Selv har jeg laget en privat innsamling (link HER), men hvis du kjenner en bedrift som vil være med på å støtte en fantastisk historie og selv være med på å forme en ny historie innenfor banesykling, med meg som foregangsperson – så ta kontakt med meg HER.














Rapport fra Barcelona                                                          (Oppdatert 13.09.2020)

 

Det er moro å være i gang med å reise og sykle konkurranser igjen!

Etter en god helg i Praha, gikk turen "hjem" til Mallorca for 5 gode dager trening i sol og varme.

 

Fredag 11.september gikk turen over til Barcelona, en liten flytur på 40 minutter.

Banen i Barcelona er nok en av de flotteste og beste utendørsbanene jeg kjenner. Den er helt åpen, ligger litt i høyden med flott utsikt, og ikke minst, den er av tre og virker rask å sykle på!


 

 

Lørdag 12. september var det omnium, UCI CL2 «16È TROFEU INTERNACIONAL CIUTAT DE BARCELONA - MEMORIAL MIQUEL POBLET». Det var et godt startfelt, med 14 jenter.

Scratch var et aggressivt løp, hvor mange prøvde å stikke, men ingen kom avgårde. Når det manglet 10 runder begynte taktikken, og det endte med en samlet spurt – hvor jeg gikk av med seieren!

Tempo ble en hardt løp. Jeg var offensiv fra start, og samlet raskt poeng i begynnelsen. Det måtte jeg så betale «dyre» dommer for. Da det avgjørende «bruddet» gikk, hvor en av rytterne fikk hull til feltet, klarte jeg ikke å komme med. Jeg endte som nr. 2, da hun i brudd samlet nesten alle poengene. Det var fortsatt et flott løp, men bare ikke helt etter min plan.

 

Etter 2/4 løp lå jeg derfor ranket på en delt 1. plass med en av de spanske rytterne.

 

Etter en lengre «siesta», fikk jeg sovet 2 gode timer. Det var virkelig tiltrengt, etter 2 netter med mindre søvn. Utrolg hvor godt man kan sove ute på banen når man hører de kjente lydene rundt seg, av ryttere som sykler, nettelling på start-gaten og susen av sykler på parkett.


På kvelden var det eliminasjon. Det er alltid et hardt løp, og med syre ut av ørene klarte jeg i gå av med seieren her, og fikk kapret viktige poeng for å komme i ledelsen.

 

Siste løp var poengløp. Noe jeg vet jeg er god til, og hvor de andre fryktet meg. Jeg fikk samlet både poeng underveis, samt tatt en runde på feltet sammen med 2 andre ryttere. Dermed endte jeg opp med 173 poeng totalt, hele 26 poeng ned til nummer 2! Seier’n var i boks!

 

 

Det var en god tur til Barcelona, hvor jeg fikk maksimalt med poeng til verdensranklisten!

 

 

Nå venter vi bare på klarsignal fra UCI om at Elite EM blir. I mellomtiden er jeg tilbake på Mallorca, og fortsetter den gode treningen.

 

GP Frama,er UCI CL2                                                                      (Oppdatert 05.09.2020)

 

Helgen 4-5. september var det tid for mitt første UCI løp siden min VM bronse tilbake til mars i år!

Aldri har jeg hatt en så lang konkurranse-fri periode.

 

Min treningsperiode har vært god, men jeg var fortsatt utrolig spent på hvordan mine konkurrenter var. Jeg vet at noen har brukt tiden fornuftig til å bli enda bedre, mens andre har tatt litt lettere på det.

 

 

Fredag 4. september var det omnium på programmet.

Det ble kjørt på utendørsbanen i Praha, Tsjekkia. Det var et sterkt felt som var til start, med blant annet italienere, tsjekkere og østerrikere. Det ble kjørt aggressivt fra start og det var høy fart i alle 4 disipliner.

 

Selv med nerver på, så klarte jeg å holde hodet kaldt, bruke kreftene økonomisk og time min spurt. Vi var et samlet felt i scratch etter flere angrep. Jeg fikk en god spurt og vant første disiplin!

 

Til tempoløpet gikk jeg inn med mer selvtillit, og følte at dette kunne jeg. Tsjekkiske Jarmila var offensiv, og gikk i utbrudd fra start. Jeg klarte å fange henne akkurat innen første poeng ble utdelt, og vi fikk et godt samarbeid. Etter halvveis inn i løpet klarte vi å fange feltet. Da jeg fikk flere poeng enn Jarmila underveis, samt vant de to siste spurtene i tempoløpet, vant jeg også denne disiplinen.

 

I eliminasjon følte jeg at jeg hadde kontroll. Selv om mitt forhjul på en eller annen måte løsnet underveis i løpet, noe som selvfølgelig gjorde at jeg ikke turte å reise meg fra sadlen, så klarte jeg å kjøre smart og igjen vinne denne øvelsen.

 

Med 12 poeng ned til nr. 2, kunne jeg gå sikkert inn til siste øvelse, poengløpet. Jeg følte meg stadig bra, og vant 9/10 spurter, samt at jeg kom i brudd når det manglet 11 omganger.

Totalt endte jeg opp med 168 poeng, hele 54 poeng ned til nr. 2!



Lørdag 05. september var det poengløp og scratch.

Her stilte jeg selvfølgelig som storfavoritt etter gårsdagens demonstrasjon.

Første løp av poengløp, som ble et hardt og langt løp! Det var mange som var ivrige på å ikke skulle spurte mot meg, så det ble støtet gang på gang. Jeg måtte ta ansvar og lukke ned alle hull.

Jeg vant 9/10 spurter, samt at jeg kom i en liten utbruddsgruppe når det manglet 5 runder. Da jeg var sikret seieren uansett hva, kunne jeg «cruise» inn til en sikker seier, med hele 51 poeng, mens nr. 2 fikk 30 poeng.

Scratch ble igjen et hardt løp, hvor ingen ville møte meg til en felles spurt. Igjen, måtte jeg ta ansvar og sørge for at ingen kom av sted uten meg. Vi endte med å bli en samlet gjeng mot slutten, hvor jeg soleklart stakk av med seieren.

 

Det var storeslem denne helgen, med 3 av 3 mulige 1.plasser! Sesongen kunne ikke ha startet bedre, og jeg er utrolig glad for at den lange, harde treningen under korona har gitt resultater!

 

Nå skal jeg «hjem» til Mallorca, før jeg neste helg tar en tur til Barcelona, for enda et baneritt! Endelig er vi i gang!

Hva gjør man når ting stopper opp og gleden forsvinner?       (Oppdatert 02.09.2020)


Det er ingen hemmelighet at det har vært vanskelig i perioder. Det er heller ingen hemmelighet at jeg har vært mye frustrert i forhold til min egen trening og de mulighetene jeg har hatt i Danmark. Danmark har gitt meg mye, det er det ingen tvil om. Jeg har bodd her hele mitt voksenliv, og tross alt, klart å karre meg til en medalje til VM og en kvotepass til OL. Jeg har møtt mange fantastiske mennesker som jeg ikke vil være foruten, og jeg har nok også funnet verdens beste deltidsjobb(er).



Jeg har lenge tenkt på «hva jeg skal gjøre med livet». Ikke misforstå, jeg har på ingen måte tenkt å stoppe min sykkelkarriere. Tvert imot. Det har mer handlet om at jeg føler at min utvikling og sykkelglede blir begrenset i Danmark. Jeg savner muligheten til å trene det jeg har bruk for på banen, når jeg har bruk for det, på mine premisser. Jeg har savnet en forutsigelighet når det er trening og hva man kan trene.



Korona-krisen begynte virkelig å sette ting på spissen. Det var uutholdelig å tenke på at jeg kanskje var tvunget til å være i Danmark hele høsten og vinteren. Velvitende om at så snart vi kommer til oktober blir det mindre og mindre treningstid på banen frem til mars. Treninger blir avlyst grunnet arrangement og treningsløp. Alle mosjonister og landeveissyklister tar opp treningstiden og plassen. Mine muligheter til å få trent skikkelig forsvinner i de månedene jeg har mest bruk for det.



Sola Arena er rett rundt hjørnet. Ville jeg klare å holde ut til 1. januar? Hva om banen blir forsinket? Hva som strukturen ikke fungerer fra start? Risikoen for at alle vil inn på Sola Arena og risikoen for at det tar tid å bygge opp en skikkelig struktur er der. Har jeg virkelig lyst til å ta den risikoen, nå som jeg står foran det viktigste året av livet mitt?



Jeg trengte hjelp. Finne ut av hva jeg skal. Hva mine muligheter er. Jeg var nødt til å spørre både NCF og OLT om hjelp. Hva gjør jeg?
De spurte hva jeg aller helst ønsket. Om ikke økonomien spilte en rolle. Svaret var egentlig enkelt. Min drøm har alltid vært Mallorca. Av flere grunner.
Været er fantastisk. Tenk å ikke skulle se på YR hver eneste evige dag. Hver eneste evige time. For å kunne planlegge treningen.
Veiene. Uendelig muligheter. Flatt, bakker. Få biler. Så å si ingen lyskryss. For ikke å snakke om banen. Palma Arena – en flott innendørsbane klar til bruk. Son Moix, en helt nyrenovert utendørsbane, bare 3 minutter fra innendørsbanen. Kan det bli bedre?
Ikke minst, miljøet. Landslaget til Irland bor her. Fantastiske mennesker. Flere landslag kommer for å trene på banen. Noen av de spanske rytterne bor her. Bare fellesskapet i seg selv er også fantastisk.



Jeg var nødt til å ta et valg. Nødt til å ta en sjanse. Mallorca er dyrere enn Danmark. Husleien øker, jeg er avhengig av å ha en bil, og baneleien er også mye dyrere. Utgiftene generelt dobles.



Hva med Kenneth? Det er nok ingen hemmelighet at jeg og Kenneth fungerer som team. Og jeg legger nok heller ikke skjul på at han er utrolig betydningsfull og viktig for meg. Han forstår meg, og han er der for meg når jeg aller mest har bruk for det. Det er en trener som virkelig går all-in og engasjerer seg for meg og min utvikling. Så ja – han må med. Han kan dessverre ikke bo der fulltid. Det blir annerledes for meg, når jeg er vant til å kunne sparre med han daglig, og ha daglig oppfølging til treninger. Men det er en utfordring jeg er klar til å ta.



Mallorca er et stort pluss på pluss, minus at det er dyrene og minus at jeg i perioder skal være min egen sparringspartner.


Så jeg tok sjansen. Jeg fikk en av de irske jentene til å dra på visning for meg, og jeg skrev under kontrakt på et lite hus midt på øya. Leiligheten ble skrevet under før jeg hadde kontroll på noe som helst annet. Økonomien var ikke på plass – og selv om jeg får tilskudd fra NCF og OLT til prosjektet, var ikke beløpet fastlagt, og langt ifra nok til å kunne dekke de totale utgiftene. Jeg hadde ikke snakket med jobbene mine, men håpet bare at det ville gå. Heldigvis var mine arbeidsgivere positive til det.
Økonomien fikk jeg 70 % styr på, og håper at selv med krisen, at noen nye sponsorer vil dukke opp. Og hvis noen vet om noe, så gi meg endelig beskjed!

 

Nå har jeg vært 2 små uker på Mallorca, og allerede møtt mange nye fantastiske mennesker. Jeg har hatt startnummer på, for første gang siden VM, hvor jeg konkurrerte i scrach og poengløp på utendørsbanen i Son Moix. Hvor jegvant dameklassen, og ble nr. 2 hos herrene.


Jeg nyter et miljøskifte og nye muligheter. Jeg nyter de treningene jeg allerede har hatt, og ser frem til mange flere kilometer på veiene her, samt mange timer på banen. Det er fantastisk å glede seg til hver eneste evige trening, selv de «kjedelige» turene på 2-3 timer. Mallorca-timer er noe helt annet enn andre timer. Og ja, spanske tider er vel heller ikke helt som andre tider 😉

 

Nå er jeg på vei til Praha for å begynne å samle UCI-poeng igjen. Det blir spennende å se hvordan min form er, samt mine konkurrenters form!






Hva betyr miljøet på prestasjon og motivasjon?               (Oppdatert 21.06.2020)


For litt over 3 uker siden bestemte jeg meg for å dra hjem til Norge. En impulsiv, men nødvending beslutning (les mer om det i innlegget; Livet er ikke en dans på røde roser).

 

Tiden i Norge har gitt meg tid til ettertanke og refleksjon. Mens jeg har vært hjemme har jeg hatt noen fantastiske treningsmuligheter og trent med flere forskjellige. I tillegg til at jeg har bodd hjemme hos mamma og pappa, som har overøst meg med kjærlighet og oppmerksomhet.

 

Jeg har blant annet trent med Drammen CK, Eiker CK, proffsyklist Emilie Moberg, NCF landeveis jentene, elite roer Siri-Eva Kristiansen. Jeg har trent styrke ute på terrassen til PT Monica Ingebrigtsen og hatt mulighet til å trene på Akropolis Marienlyst. I tillegg har jeg fått behandlinger av naprapat Thomas Arnesen.
Trener Kenneth Berner har også vært en uke på besøk.

 

Jeg har fått trent bra med styrke og mye bra på sykkel. Flatt, bakker, kupert og det Norges terreng ellers har å by på.

En ting er at været har vært fantastisk. En annen ting er miljøet.

 

Uansett hvor jeg har trent og hvem jeg har trent med, har jeg storkost meg. Et miljøskifte jeg trengte. Det har også gitt meg tid til å reflektere og tenke på hvor mye miljøet man er i har å si. Og da mener jeg hele miljøet man er omgitt av; både treningsmiljøet, men også i hverdagen.

 


Det å være toppidrettsutøver er ikke enkelt.
Især ikke i en idrett man er alene om i Norge. Som banesyklist har jeg bruk for spesifikk trening rettet mot min disiplin om jeg vil bli best. Det kan skape utfordringer når det gjelder å finne andre å trene med. Jeg har måtte gå på kompromiss med mitt eget program når jeg har vært i Norge. Ikke på alle øktene, men på noen av dem. Det var vært OK.

Det har vært OK fordi treningsutbyttet jeg har fått ved å gå på kompromiss har vært mye større enn om jeg skulle trene alene. Jeg har fått syklet litt lengre intervaller i en litt lavere sone enn ellers på noen av øktene. Jeg har syklet mye bakker med en mye lavere tråkkfrekvens enn hva jeg eller har gavn av i forhold til banen. Men jeg har presset kroppen optimalt og min treningsglede har vært 100 %.


 

Et godt treningsmiljø gir gode resultater. Enten det er for barn og unge, mosjonister eller eliteutøvere. Et godt miljø fremmer treningsglede, engasjement og stå-på-vilje.

Et godt miljø danner grunnlaget for god trening. Et godt og trygt miljø skaper gode rammer for utvikling på alle nivåer. Et miljø hvor man føler seg trygg og man kan komme akkurat som man er.

 

For meg handler godt miljø om at det skal være et sted hvor man kan komme uansett dagsform. Enkelte dager har man kanonbein. Andre dager er beina råtne, og man har bruk for en hjelpende hånd for å komme igjennom treningen.

Et godt miljø handler om å møte engasjerte og smilende mennesker. Et sted hvor man blir sett. Et sted hvor man merker at alle vil bli bedre, og hvor motivasjonen til å presse seg selv smitter over på hverandre. Et sted hvor man gir hverandre high-five etter hvert eneste intervall, en klapp på skulderen, et smil. Et sted hvor man motiverer hverandre, og man har lyst til å sykle litt mer og litt hardere.

Et godt miljø handler om at man blir respektert for den man er og et sted hvor det er rom for å bli bedre. Et sted hvor man kan få hjelp til å bli bedre, og hvor det er lov til å feile.

Et godt miljø handler også om at man vet at man kan si i fra, og man blir ventet på. Enten om det er fordi man har en defekt, må ha en tissepause eller påfyll på flaska.

 

For meg personlig har det å komme hjem handlet om å være omgitt av mennesker som gir meg noe. Gir meg lyst og glede. Jeg har elsket alle intervallene jeg har syklet, fordi det har vært god stemning, og alle har vært innstilt på at økten skal gjennomføres hardt og godt. Humøret har vært høyt, og uansett hvor mye syre det har vært i beina, har man gitt hverandre high-five, og gledet seg til neste intervall.

Jeg blir møtt med en annen form for respekt, og merker at de jeg møter og trener med, er stolte over at jeg, som Drammens-jente og OL-kvalifisert utøver, kommer og er med. Det jeg har oppnådd og ønsker å oppnå, blir satt pris på.

 

Et positivt miljø, hvor man pusher hverandre, heier på hverandre, og kan stole på hverandre er gull verdt – uansett nivå og ambisjoner.

Toppidrett – er det en riktig jobb og er det fulltidsjobb?    (Oppdatert 10.06.2020)

 

NRK Sport sendte i 2017 1549 timer, nesten 30 timer sport i uka. Det er da kun NRK. Tall fra TV2 ect. har jeg ikke funnet.
Nordmenn elsker sport, og vi er generelt en stor sportsnasjon.

Antallet timer som går til sportssendinger hos NRK har økt jevnt de siste par 10 årene. I 2002 f.eks. var det «kun» 832 timer i året, en økning på underkant av 50 %.Og ikke minst alle nye sportskanaler som har kommet de siste par årene.

 


Det å være toppidrettsutøver er mer enn bare å trene og konkurrere.
Vi er «underholdning» på TV og live. Vi sørger for at folk hjemme har noe de kan se på, heie på og skape en form for nasjonalfølelse. Vi sørger for å vise flagget stolt fram, og vi kjemper for å få spilt vår nasjonalsang når vi står øverst på pallen. Vi setter Norge på kartet og er ansiktene utad.

Vi er forbilder for unge, og viser at sport er moro.
Vi inspirerer mosjonister til å trene, og til å trene hardt, så de kan sammenlikne sine tall og verdier med oss.
Vi er ambassadører for ulike bedrifter, og viser deres bedrift, produkter og holdninger stolt frem.

Det å være toppidrettsutøver er en jobb, og en viktig jobb i samfunnet.

 

Bortsett i fra dette, består selve livet av trening, reising, konkurranser og forberedelser.

Selv trener jeg i snitt 20 timer i uka, alt varierende fra 15-30 timer. Altså er antallet rene treningstimer under snittet til en alminnelig arbeidsuke på 37,5 time. Hvis man så på jobben som kun trening.

 

Toppidrettslivet består av så mye mer. Trening og konkurranse er en ting. Reising er en annen. Men det kommer også restitusjon inn i bildet. Både aktiv restitusjon i form av tøying, massasje ect. Passiv restitusjon som faktisk er å ligge på senga og bruke minst mulig krefter.

Det består av forberedelser; mental trening, spise riktig og korrekt mat.

Og det består av å sørge for å ha en viss balanse i økonomien; pleie og vedlikehold av sponsorer.

 

Hvis jeg har to treningsøkter på en dag, rekker jeg ikke noe annet den dagen. Selv om jeg kan ha 1 times morgenøkt fra kl. 8-9, og neste trening først er kl. 13, består timene fra kl. 9-13 i å slappe av. Bare det å gå til butikken og handle inn gjør at jeg er mindre restituert og mindre klar til økt nr. 2. Det høres ekstremt ut, men det tar unødvendige krefter, krefter som skal brukes til å bli en bedre banerytter. Hva kan man gjøre i mellomtiden? Utenom å sove, se serier ect, så brukes tiden f.eks. til planlegging av trening og kost eller mentaltrening. Eller i min situasjon, noen få timer med hjemmekontor.

 


Hva ville en verden uten sport være?

Jeg tror det ville vært en noe gråere og kjedeligere hverdag.

Vi som idrettsutøvere blir satt stor pris på når vi er på skjermen, men jeg føler ofte at vi blir glemt i hverdagen. Idrett blir ofte nedprioritert. Men for at vi skal kunne underholde på TV-skjermen, for at vi skal kunne få nasjonalsangen spilt på høyttalerne og få heist det norske flagget, kreves det at vi kan utøve vår jobb 100 %. Det krever at vi som utøvere også kan få lønn, da det er en reell jobb.

Det krever at vi kan få plass til å trene, enten om det er på en sykkelbane, ute på landeveien eller i svømmehallen. Vi jobber aldri fra kl. 8-16. Vi jobber fra kl. 0-24. Og vi klager sjelden på vilkårene vi lever under.


 

Jeg håper idretts-Norge for øynene opp for betydningen idrett har og ønsker å være med på å kunne løfte opp oss utøvere, så vi kan prestere enda bedre!

 

Livet er ikke en dans på røde roser                        (Oppdatert 28.05.2020)


Korona-utbruddet

11 uker er gått siden hverdagen ble snudd på hodet. 11 annerledes uker.

Jeg må innrømme at denne perioden har vært en berg-og-dalbane.

De første 4-5 dagene var utrolig tøffe. Det var vanskelig å omstille seg og forstå hva som skjedde. Det var vanskelig å godta at alle reiser og planer ble avlyst, at velodromen stengte, treningssentrene stengte og at hele verden ble lukket ned sosialt.

 

Den positive siden

Likevel klarte jeg å finne gleden i den nye tilværelsen. Gleden av å finne ro. Gleden av å ha tid til å trene, trene og trene. Gleden av å virkelig kunne nerde omkring min trening og utvikling.

Korona-tiden har gitt meg mye positivt; jeg har blitt god venn med min room-mate. Jeg og Kenneth har hatt utrolig mange gode og morsomme treninger, mange gode snakk om trening og spennende prosjekter. Det har vært deilig å ikke skulle stresse, men ha tid til å kun fokusere på trening og restitusjon.

I bunn og grunn har jeg hatt det overraskende godt i perioder.

 

Jeg har i hvert fall prøvd å skape den beste situasjonen og tilværelsen ut av det.

Men det er vel alltid en bakside av medaljen, er det ikke?

 

Baksmellen

Jeg vet at mange sliter i disse tider. Mange opplever ensomhet, tomhet, føler at de er i et fengsel. Jeg har stor respekt for de som klarer å overvinne dette alene.

Selv har jeg klart meg godt lenge. Takket være Kenneth som jeg har brukt mye tid sammen med og han har vært en utrolig viktig støttespiller for meg.

 

Men det å bo som jeg gjør, som er et bevisst valg fra min side for å kunne satse på min idrett, det er hardt. Jeg har aldri vært i min kjellerleilighet i så lang tid som dette før. Og det har begynt å tære på mine krefter.


Jeg har oppdaget andre sider av meg selv. Jeg trodde ikke jeg var sosial. Jeg trodde ikke jeg hadde bruk for kjærlighet og nærvær. Jeg trodde ikke jeg ønsket noe fast, trygt og sikkert.

Men det gjør jeg. Og jo mer jeg har vært alene, jo større har behovet blitt.

 

Treningen, og hard trening, har vært min redning. Jo hardere, jo bedre. Hard trening har gjort meg roligere, har gjort meg tilfreds, og fått mine tanker til å stoppe opp litt.

 

Men det alene er ikke løsningen på lang sikt.

 

Finne meg selv igjen

Jeg velger å avvike fra min strikte plan i de neste 14 dagene. Jeg velger å dra hjem til familien i Norge, sette mitt prosjekt vedr. syklus på pause, og velger å trene «fritt» i den forstand, at det blir fokus på lyst, og at det skal være kort og intensivt. Og jeg vil finne tilbake til den gode gamle meg, som jeg har mistet mer og mer i denne perioden.

 

Helt siden jeg virkelig begynte å forstå at jeg kunne bli god på bane, har jeg vært utrolig pliktoppfyllende og ønsket å gjøre alt med trening og restitusjon så optimalt som mulig. Det har betydd at når jeg har vært hjemme i Norge, har jeg ikke vært så mye tilstede med venner og familie som mange nok hadde håpet. Jeg har gjort det jeg pleier, og fulgt min plan for å bli best.

 

Jeg er en person som kun klarer å gå all-in. Jeg elsker når hverdagen består av trening, restitusjon og mer trening. Jeg har aldri klart å være god til å putte inn andre «hverdagslige» ting i mitt liv – som kafeer, venninnekvelder eller andre festligheter. Og dit kommer jeg nok aldri. Nok fordi jeg elsker mitt strikte A4-liv, hvor man vier livet til sporten.

 

Og det er også der det oppstår problemer. Jeg vil gjøre det jeg gjør, men likevel vil jeg ha mer.

Men ikke mer av hva som helst. Mer nærvær og mer oppriktighet.

Jeg kan selv bli bedre til å være nærværende og spørre de jeg er glad i, hvordan de rent faktisk har det. Men også omvendt.

 

Mental smell og impulsivitet 

Jeg gikk på en mental smell. Som jeg i første omgang ignorerte. Men min nedtur kom igjen og igjen og igjen. Selv om jeg trodde jeg var sterk nok til å overvinne den alene, var jeg ikke det. Og til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet. Det påvirket mitt humør. Det påvirket de jeg var sammen med negativt. Jeg var ikke meg selv, og jeg likte ikke energien jeg sendte ut til de som var rundt meg, og som jeg var glad i. Så jeg bestilte første fly hjem til Norge.

Det var en impulsiv handling, som ikke var gjennomtenkt. Men som var basert på behov og lyst.

Jeg ble tvunget til å avlyse alle kommende avtaler. Jeg måtte skrive til min sjef at jeg ønsket ferie – på kort varsel. Avlyse treningsavtaler. Avlyse filmkveld med min room-mate. Avlyse andre møter. Og jeg valgte å være ærlig, og fortelle at jeg faktisk ikke hadde det så godt.


Responsen og støtten var stor. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt eller forventet. Mest hadde jeg vel ikke tenkt eller forventet noe som helst.  Jeg ønsket bare å være ærlig.

Og det er nok først i slike situasjoner man ser hvem som er der for en, og at man blir overrasket over hvor mange som faktisk vil hjelpe og er glad i en.


Selvfølgelig er det synd det tok meg så lang tid å se det og det tok meg så lang tid å forstå at jeg ikke er alene. Men det er vanskelig å innrømme at man er ensom. Nok fordi jeg synes det er pinlig å innrømme det. Og fordi jeg føler det er min feil. Jeg velger jo bevisst å være egoistisk om min trening og restitusjon. Jeg velger bevisst å si nei til å være sent ute, jeg sier nei til å henge ut etter trening og jeg sier nei til weekend-turer.
Derimot ønsker jeg å henge med andre og gjøre «kjedelige ting», som ingen spør om. Jeg vil gjerne vaske sykkel, jeg vil gjerne tøye, jeg vil gjerne lage verdens kjedeligste mat som spises på 10 minutter for så å se Netflix og bare henge. Jeg vil gjerne gjøre det alle tror man ikke gidder. Og jeg tror det er mange som har det sånn. Det trenger ikke alltid å være noe stort og spennende – bare det å ha ekte nærvær til hverdagslige ting. Jeg trenger ikke å underholdes for å ha det godt.

 

Noen ganger er det så lite som skal til. Selv en glad og smilende person kan være trist innvendig. Selv om det kan være ubehagelig å spørre inn til hvordan man rent faktisk har det, og oppriktig ville ha et ærlig svar, betyr det mye.

Et lyttende øre, et forståelsesfullt nikk og bare en hånd som strekkes ut. Jeg er ikke god til det, men jeg ønsker å bli bedre. For jeg har merket og opplevd på meg selv hvor mye det betyr. Og hvor mye det gir meg.

 

Nå starter min 14 dagers «ferie», hvor jeg vil koble av, finne meg selv og være 100 % tro mot mine følelser og behov.



Hva er talent?                                                                    (Oppdatert 01.05.2020)


Selv om jeg «kun» har vunnet en bronsemedalje til VM, har medaljer fra verdenscup, vunnet verdenscup sammenlagt, vært Norgesmester 61 ganger ++, har jeg før hørt at jeg ikke hadde noe talent.

 

Jeg har alltid ment og trodd at man kan klare det man har lyst til, hvis man virkelig vil.

Selv om sport er en brutal verden, da det faktisk er kun én som kan lykkes der og da, er ingenting umulig.

 

Jeg husker når jeg meldte meg inn i min første sykkelklubb, og jeg var helt fersk. Jeg fikk vite at jeg var «for gammel» til å bli elitesyklist. Jeg var 16 år.

Jeg husker jeg tenkte at den mannen vet ikke hva han snakker om, og jeg skal vise han, at jeg kan komme på landslaget hvis det er det jeg vil. Året etter, som andreårs junior, fikk jeg sjansen til å være på landslaget på landeveien.

 

Siden den gang har jeg så byttet gren fra landevei til bane.

 

Når jeg startet med bane, fikk jeg vite at jeg skulle være forberedt på at jeg kanskje aldri ville klare å kvalifisere meg til VM. Nivået var så høyt, og jeg var så langt fra.

Det var i 2011. Det tok meg godt 6 år å klare det, men 2017 kvalifiserte jeg meg og syklet mitt første VM. I 2020 tok jeg min første VM medalje.

 

I 2012 fikk jeg vite at jeg ikke hadde talentet på min side til å bli en elitesyklist på banen.

Den gangen var jeg 20 år. Jeg trodde talent betydde at jeg ikke var sterk nok. At min kondisjon var for dårlig, min teknikk på sykkel ikke var bra nok og at jeg ikke visste hvordan man spurtet.

Det var sant. Jeg hadde færre watt i beina, jeg visste ikke hva spurt var og jeg satt kanskje ikke på pent på sykkel. Heldigvis hadde jeg lyst og mot til å trene hardt og strukturert.

 

Hva er egentlig talent?

Store Norske Leksikon sier at «talent brukes vanligvis om en persons iboende evner og muligheter til å kunne utvikle ferdigheter innenfor bestemte funksjoner».

Jeg vil mene og påstå at jeg har enormt med talent. Jeg har hatt og har evnen til å utvikle mine sykkelferdigheter til det som jeg har bruk for, for å være i verdenseliten i banesykling.

 

Noen ganger undrer jeg meg over trenere, støttepersonell, tidligere proffryttere og mosjonister sin tankegang.

Når jeg ønsket å bli god og hadde bruk for hjelp, møtte jeg en del motstand. Fordi jeg på det tidspunktet ikke var særlig god. De så på det jeg presterte der og da, men ikke de iboende mulighetene jeg hadde i meg.

De som kritiserte meg spurte meg aldri de «riktige» spørsmålene (etter min definisjon):

  • Hva er du villig til å ofre?
  • Hvor mye tid er du villig til å avsette?
  • Hva er din førsteprioritet i hverdagen?
  • Hva er det du egentlig vil oppnå og hvorfor?

 

Det skal sant sies at det er mange som har trodd på meg, støttet meg og hjulpet meg. Selvfølgelig er det det. Det var også en trener som så noe spesielt i meg og har utviklet meg siden.

 

Poenget mitt er, for alle som leser, at ingen skal la seg begrense av andre menneskers meninger om en.

Selv om jeg i tidlig 20-årene ikke hadde verdens beste selvtillit, har jeg alltid hatt en familie som har presset meg til å tro på at alt er mulig, du skal bare ofre det som kreves for det, pluss litt til.

Jeg var opplært til å være en «nerd». Når man vil noe, går man all-in.
Det gjorde jeg med sykkel.

 

Jeg ser utrolig mange dyktige unge ryttere jevnlig. Husk at alt er mulig, og husk at talent ikke handler om din kondisjon der og da. Men det handler faktisk om din egenskap til å klare å utvikle deg og ha lyst til det 😊

 

Troen på det, lysten til det og evnen til å finne hjelp de riktige plassene har vært min vei frem.

Treningshverdagen i corona-tiden (Del 2)                 (Oppdatert 19.04.2020)


Hverdagen har blitt snudd opp-ned. Velodromen er stengt. Styrketreningen er stengt. Alle planene for sommeren er avlyst, og jeg vet ikke når det er neste gang jeg skal ut og reise, neste gang jeg skal sykle ritt, eller neste gang jeg kan besøke familien i Norge.

 


Hvordan takler jeg hverdagen mentalt og hvordan holder jeg motivasjonen oppe i en mer eller mindre usikker hverdag?

I forrige innlegg skrev jeg hvordan min treningshverdag ser ut, og det er mye trening for tiden, også av den harde typen.

Selvfølgelig kan det være hardt å motivere seg i en slik periode, hvor alt er usikkert. Det går rykter om både det ene og det andre. Noen spekulerer på om alt blir stengt ut 2020. Noen mener økonomien vil gi en baksmell. Noen mener at OL 2021 kan risikere å bli avlyst. Man hører om sykkellag som nesten går konkurs. UCI som sliter økonomisk. Ja, det er ganske deprimerende nyheter. I starten leste jeg mange nyheter, og bekymret meg mye. Det har jeg stoppet med.

Noen ting kan ikke jeg påvirke, og det er ingen som kan spå fremtiden. Jeg har gått tilbake til mine gamle vaner, men å minimere lesingen av nyheter og konsentrere meg om det som er viktig for meg.

 


For meg handler motivasjon om flere ting.


Én: Jeg skal huske hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Hvorfor startet jeg med å sykle? Hvilken glede gir det meg? Og hvor viktig er det for meg? Hvor viktig er det for meg å nå mine mål, og hvorfor?

Når jeg har svart på dette, ærlig og oppriktig, så er ikke motivasjonen noe problem.

Likevel kan det oppstå ambivalente dager, når man har lyst, men likevel ikke.


To; Støtte og oppbakking. Det er vanskelig å være alene.

Det er alltid enklere å være to, og det å være to om et felles mål er dobbelt så engasjerende og inspirerende. Jeg kan ærlig innrømme at uten min trener, Kenneth, sin støtte og oppbakking hadde jeg hatt vanskeligheter for å klare å gjennomfør min treningsplan så bra som jeg gjør det. Det er vanskelig å nå et mål alene og være 100 % på i alle treningsøkter. Jeg har dager hvor jeg henger litt med nebbet, jeg har dager hvor jeg kan gå på vann, jeg har dager hvor hele verden ser sort ut og jeg har dager hvor ingenting kan bli for hardt.

I alle disse treningene elsker jeg å ha noen å dele mine følelser og opplevelser med. Kenneth er tilstede i 95 % av mine treningsøkter, og uansett om det er på mine gode dager eller dårlige dager, er det utrolig motiverende å ha en som er engasjert og er tilstede for en.

Jeg vil nok, «dessverre», aldri kunne klare å gå tilbake til det jeg hadde før, hvor jeg sto for det meste av treningen selv, da det betyr enormt mye for meg å ha Kenneth til stede. En ting er å ha en som er engasjert, hjelper og støtter, men en annen ting er å kunne ha en å le med og har det gøy med underveis i treningen.

Det å ha en fast treningspartner, uansett om det er en trener, venn eller klubbkamerat, gjør det en verden av forskjell – i hvert fall for meg.


Tre; Variasjon og personlig engasjement.

Det er viktig for meg at det er variasjon og forskjellig fokus i treningsopplegget. Hvis alt handler om watt, og alt handler om å forberede mine watt gang for gang, vil jeg gå under med et brak. Variasjon i både hvordan treningen gjennomføres og hva som er målet for treningen er viktig. Noen dager handler det om å forbedre watt og tiden. Men ikke alltid.

Noen ganger handler det om å klare å holde en høyere tråkkfrekvens. Noen ganger handler det om at pulsen er i en høy nok sone. Andre ganger legges det mer fokus i styrketreningen, og sykkeltreningen skal «bare gjennomføres». En helt tredje gang kan det handle om antall timer. En fjerde gang er fokus på kost og ernæring.

Selv om man i prinsippet gjør det samme; styrketrening, rulleturer, intervaller, kan gjennomføringen og hva som er fokuset variere. Variasjon er bra for mitt hode, og skaper mindre press på å alltid skulle prestere og forbedre meg under trening. Det har tatt meg lang tid og vært vanskelig å akseptere at man kan ikke alltid gå etter rekord-tall. Noen ganger er tallene dårlige, andre ganger blir de ikke bedre. Men plutselig kan man fly. Og sånn er det med kroppen.


Fire; Ha et mål som du selv er herre over.

Som regel er det treningsleir og konkurranser som er mine delmål underveis til det store målet, som er EM, VM, verdenscup, OL.

Nå kan jeg ikke regne med å skulle konkurrere i lang tid, og jeg har ikke mine konkurrenter som kan presse meg og vise meg mine styrker og mangler. Det kan selvfølgelig føre til en lavere treningskvalitet, da man ikke kan få et spark i baken, som man gjør til konkurranser.

Derfor er det viktig for meg nå å sette opp mine egne mål, og selv gi meg det siste sparket i baken som mine konkurrenter normalt står for.

Jeg og Kenneth har gang i vårt eget lille prosjekt, som handler om å optimalisere treningen og ernæringen til et helt nytt nivå. Akkurat hva det handler om og hva vi gjør, kommer jeg tilbake til en gang senere. Men vi «forsker» på meg, og prøver å finpusse på timing av intervaller, styrketrening, restitusjon og kosthold.

Jeg tar puls, temperatur og vekt hver morgen. Jeg vil snart også registrere søvnmønster, ta urinanalyse hver morgen og gjennomføre laktat-tester. Min kost registreres hver dag.

Vi bruker hele situasjonen til noe positivt, nå som vi «endelig» har tid til å være hjemme, uten å skulle planlegge reiser, konkurranser osv.

 


Oppsummert synes jeg at denne perioden ikke er så ille tross alt. Jeg får mye god trening, jeg er utrolig heldig som har Kenneth til å motivere meg daglig, vi får variasjon i treningen og målsetningen for hver økt, og vi må selv engasjere oss i vårt eget prosjekt.

Selv om det er vanskelig å ikke bekymre seg om hva fremtiden bringer, er det ikke en faktor jeg personlig kan påvirke. Jeg kan bekymre meg så mye jeg vil, og bli syk v bekymring, men det kommer ikke noe godt ut av det. Jeg er ikke den beste til å legge lokk over bekymringer jeg ikke kan gjøre noe med, men jeg øver meg. Og bare det å lese færre nyheter hjelper 😉


 

Jeg holder motivasjonen oppe, og gleder meg til OL i Tokyo 2021!

Treningshverdagen i corona-tiden (Del 1)                         (Oppdatert 05.04.2020)

 

Endelig er det bekreftet at OL starter i 2021, presis ett år senere enn planlagt.

Det betyr for min del at omnium i OL starter søndag 8. august 2021.

Det er god tid til å få lagt et enda bedre grunnlag for treningen. Det gir selvfølgelig også noen utfordringer, da hele året skal planlegges på nytt.

 

Det er hovedsakelig min trener, Kenneth, som planlegger treningen overordnet. Jeg er med i detaljene; foretrekker jeg 2 eller 3 minutters intervaller? Hvilke dager passer til intervaller/styrke/sprint osv.

 

 

Hvordan ser så treningshverdagen min ut de neste par månedene?

Det første som påvirker akkurat nå er selvfølgelig at banen er stengt, så all treningen som skulle ha blitt gjort på banen, blir gjennomført på best mulig måte ute på landeveien, hvor jeg prøver å matche gir og cadanse til hva jeg skulle ha kjørt på banen.

All fokus er rettet mot omnium, som er mitt hovedmål og den disiplinen jeg satser 100 % på.

Akkurat nå er jeg i «grunntreningsperioden», hvor det er mange timer på sykkelen med lavere intensitet. Denne perioden varer frem til vi vet når jeg kan begynne å konkurrere igjen, hvor fokus vil bli rettet mot høyere intensitet og færre timer.

 

Hvordan ser min hverdag ut akkurat nå?

 

Mandag, onsdag, fredag - dobbelt treningspass

Morgenrutine

Mandagsmorgen starter brutalt med 1 times trening på Velotron (min wattbike / treningssykkel) bestående av noen korte spurter. 

Jeg er på sykkelen senest kl. 9.00 i kjeller-leiligheten hjemme, og har 30 minutters progressiv oppvarming, før jeg har 10 sekunders all-out spurter med 5 minutters pause.

 

Det er typisk en elsk/hat – økt. Den er hard og effektiv. Men det kan til tider være hardt å motivere seg når man sitter alene i kjelleren, og ikke har hverken selskap eller noe å se på. I forhold til Zwift, hvor man føler man har selskap og man har andre ryttere på skjermen man kan se på og måle seg opp imot, har Velotron sitt eget program og kan ikke kobles opp til andre programmer.

Ofte er det en økt basert på disiplin, og det krever god musikk for å holde motivasjonen oppe. Ofte er tanken på hvorfor jeg trener det jeg trener (OL!), motivasjonen som får meg igjennom økta.

 

Formiddagen

Etter morgentreningen er det frokost, etterfulgt av 2-3 timers hjemmearbeid.

De timene jeg bruker på jobb, blir typisk ansett som «restitusjon», og jeg sitter gjerne ½ time med Recovery Boots, og ellers ligger jeg typisk i sengen og jobber.

 

Jeg jobber deltid for Hobbii – et online garnfirma, hvor jeg er kundeservicemedarbeider, og svarer norske og engelsktalende kunder på mail.

I tillegg har jeg et annet mindre prosjekt på gang, hvor jeg er blitt ansatt noen få timer i uken som «Social Media Manager» for en App som heter «Way of Life». Det er noen ganger en vanskelig kabal, når man trener fulltid og jobber deltid😉

 

Ettermiddagen

Etter lunsj, sykler jeg hjem til min trener Kenneth, som bor 25 km unna meg. Ca. 1 times rolig sykling, hvor Kenneth typisk møter meg halvveis på sykkel, så jeg får litt selskap på veien.


Det å kunne trene med Kenneth daglig, det at han er der, støtter, motiverer og hjelper, gjør treningen til en lek. Det å kunne være to om et fellesmål er utrolig inspirerende og motiverende, især når vi begge to er like engasjerte. Jeg må nok ærlig innrømme at uten hans hjelp, hadde det krevd mye mer mental energi fra min side for å komme gjennom min daglige trening.


Siden alle treningssentrene er stengt, har Kenneth investert i vekter hjemme hos seg (hos meg er det hvert fall ikke plass til slike ting, som tidligere nevnt bor jeg på ca. 15 kvm og det er fullt opp med sykler).

Ettermiddagen blir brukt til 2 timers styrketrening med fokus på benøvelser og core, etterfulgt av ½ times tøying.

 

Aften

Etter at jeg har blitt kjørt hjem av Kenneth, etter å ha spist middag med Kenenth og hans kone, Mette, vil jeg alltid analysere dagens trening og forberede meg til hva som skjer neste dag.

Typisk avslutter jeg kvelden med 1-2 timers jobbing igjen, før jeg slår av lyset ca. kl. 22.00.


 

Tirsdag og Torsdag - intervalldag

Torsdag er en dag som normalt blir brukt på banen, men som nå blir brukt på landeveissykkelen ute.

 

Morgenrutine

Morgenen blir satt av til jobbing - helst 4 timer, så det kan komme litt penger inn :)

 

Ettermiddagstrening

Etter lunsj-tider er det tid til trening, hvor jeg møter Kenneth for intervaller ute på landeveien.

Det er typisk 3 timers intervalltrening, med en god, lang oppvarming og en god nedkjøring.

Intervallene kan variere en del, men det er typisk AT eller VO2-max, bestående av alt fra 2 til 5 minutters intervaller, som gjentas X antall ganger. Selve intervall-økta varer i ca. en time med aktive pauser.

Når jeg kommer hjem, er det tid for restitusjon, som består av 20 minutter på foam roller, ½ time tøying eller yoga, samt ½ time med Recovery Boots på mens jeg analyserer dagens økt.  


Resten av kvelden blir brukt på avslapping, da selve treningen pleier å være så hard at det ikke er energi til å gjøre noe mer resten av dagen.



Lørdag og søndag - lange treningsturer

Helgen ligner alle andre dager for min del. 

Begge dagene starter med trening sammen med Kenneth.

Lørdagen er ofte en dag som inkluderer forskjellige typer lavintensitets-intervaller, mens søndagen er en god, lang søndagstur. 


Hele formiddagen går med til trening, hvor jeg er borte 3-5 timer. 


Når jeg er hjemme igjen, går ettermiddagen til "aktiv restitusjon" og daglige gjøremål.


Kvelden blir brukt til avslapning, og annet "sykkel-relatert arbeid", som kan være blogginnlegg, forberede noe til sponsorer, søke sponsorer, planleggingsarbeid, ordre og vedlikehold av sykle, og oppdatere meg på siste nytt hos UCI. 



Glemte jeg å nevne cafe-besøk, shoppingturer og venninnekvelder?

Det er dessverre ikke noe som skjer så ofte i min dagligdag, det kreves mye når man er syklist 24/7, og derfor blir alt annet skåret vekk.


 

Oppsummering av treningsuke:

En generell treningsuke består av totalt 20-30 timers trening.

Jeg trener hver dag, men har noen dager innimellom som jeg har helt fri. Det er ikke noe fast, men noe som legges inn etter behov.

Fordi jeg ser Kenneth daglig, er det alltid enkelt å tilpasse hver trening og endre treningen hvis kroppen er sliten, og den opprinnelige planen ikke kan følges.

 

Jeg har 3 dager med dobbelt-økt, ofte bestående av morgentrening på Velotron, og rull + styrke hjemme hos Kenneth.

De resterende 4 dagene består av et treningspass, og hver trening varer mellom 2-4 timer. Det er 2-3 dager med intervaller, og resten er enten langkjøring/distanse eller restitusjonsrull.

I tillegg til dette har jeg 5-7 dager i uken aktiv restitusjon i form av: 20 minutters foam roller + ½ time tøying/yoga + 30 min Recovery Boots.

Èn dag i uken har jeg også massasje hos Kenneth. Normalt har jeg fått til Søren, som tidligere hadde Frederiksberg Sportsmassage, men nå som alt er stengt, så er det jo fint at Kenneth er utdannet massør i tillegg til diplomtrener 😉

 

 

I neste innlegg vil jeg skrive litt mer om hvordan jeg kommer meg igjennom ukene med fokus på motivasjon og den mentale biten.

 

 

OL har blitt utsatt til 2021                                                                     (Oppdatert 24.03.2020)


I nåværende situasjon synes jeg dette er det riktige valget.
Jeg er glad for at IOC endelig har tatt en beslutning. Det verste i denne perioden har vært usikkerheten, ryktene, spekulasjonene. Det er fortsatt mange spørsmål som gjenstår. En eksakt dato for OL. Hvordan ser den resterende banesesongen ut? Det er mange spørsmål som fortsatt er ubesvarte, men det viktigste er at jeg vet at OL først blir sommer 2021.


Jeg er glad for at det blir tatt hensyn til folkets helse og sikkerhet, samtidig som min drøm, i likhet med mange andre utøvere, trenere, nasjoner og supportere, om et OL fortsatt er realistisk.


Jeg har ingen deadline og jeg har det ikke travelt.
Jeg elsker jobben jeg gjør på sykkel og all gleden toppidrett gir meg. Om det er OL i august 2020 eller sommer 2021 gjør ikke den store forskjellen. Min motivasjon, iver og glede er like stor.


Det som betyr mest for meg er å kunne representere Norge til OL, uansett når de velger å avholde det. Jeg skal nok sørge for å være i mitt livs beste form.

På mange måter er jeg lettet over at OL er utsatt.
De 2 siste årene med kvalifikasjon har vært harde. Nå får jeg endelig tid til en lang treningsperiode uten pauser. En periode hvor jeg kan fokusere kun på trening, samtidig som mitt hode får ro. Jeg får mulighet til å planlegge OL-oppkjøringen enda bedre. Jeg får mulighet til å være enda bedre forberedt og jeg kan bruke enda mer tid på å optimalisere mitt utstyr. Jeg har rett og slett enda mer tid til å nerde, mer tid til å bli en enda råere utgave av meg selv.


Jeg har det utrolig fint med hvordan fremtiden ser ut.
Det eneste som kan bekymre meg, er økonomien.
Hvordan vil COVID-19 påvirke norsk økonomi? Toppidrett sin økonomi? Mine sponsorers økonomi? Min treners økonomi?


Jeg er vant til å leve av brød og vann, og bo i min lille hule. Men jeg er 100 % avhengig av all støtten jeg får av både sponsorer, NCF, OLT og Kenneth Berner.


Når det er sagt, så vil fortsatt de midlene jeg har fått tildelt til OL 2020 gå øremerket til OL 2021. Her sløses det ikke med en eneste krone! Især ikke med nåværende kronekurs.

Jeg er optimistisk, fortsetter å kjempe og har troen på at vi alle kommer styrket ut av dette!

Hvordan livet kan snus på hodet                                    (Oppdatert 15.03.2020)


For nøyaktig 2 uker siden vant jeg min første medalje til VM. Jeg smilte fra øre til øre, og livet kunne ikke ha vært bedre.

For nøyaktig 1 uke siden raste jeg opp fjellene i Malaga, nøt solen, nøt friheten. Tenkte at jeg er sinnsykt heldig som får oppleve det her.

For 5 dager siden kom jeg tilbake til Danmark, hadde brukt en hel uke på å planlegge sesongen, planlegge treningen frem til OL og begynt å booke reiser. Det var mye jeg så frem til.

BikeExpo i Norge. Besøk av en journalist fra Drammen som ville følge meg en dag. Besøk av dokumentaristen Bendix. Pre-event i Tokyo i midten av april. Komme i gang inne på banen igjen. Se mine kollegaer på arbeid. Prøve å se noen andre kjente fjes. Massasje.

Det kom til å bli en travel mars og april måned, med mange gjøremål, høyt tempo, mye god trening. Jeg gledet meg.



Lockdown

Allerede dagen etter at jeg kom hjem, onsdag 11. mars, begynte det å se tungt ut.

Onsdagskveld innførte Danmark «lockdown» grunnet spredningen av COVID-19, noe som for min del betød at banen stengte. Treningssenteret stengte. Jeg kommer ikke til massasje. Alle mine avtaler i mars og april har blitt avlyst. Jeg må jobbe hjemmefra. Ikke fordi jeg i utgangspunktet har noe i mot hjemmekontor, fordi jeg jobber ofte hjemmefra. Men jeg trives på kontoret, og jeg har lyst til å se mine kollegaer og ha det sosiale sammen med dem 1-2 ganger i uken.


Restriksjonene har fortsatt.

Unødvendig inn- og utreise frarådes. Jeg kunne nok ha flyktet hjem til mor og far i Norge, men det gjør ikke treningsdelen særlig enklere. Det eneste det kan hjelpe på, er at jeg har noen mennesker rundt meg hele tiden.

Jeg synes virkelig det har vært tungt og vanskelig å omstille meg.

Det har vært tungt fordi jeg savner det sosiale nettverket. Jeg savner den faste treningen. Jeg savner løpene jeg så frem imot. Jeg savner friheten. Jeg savner sol, glede og latter. Alt er plutselig blitt så dystert, tungt. Det er tungt å stå opp, tungt å få gjort jobben på sykkel. Jeg ble fort påvirket av stemningen rundt meg, frykten rundt meg, dysterheten.

Jeg har aldri lest så mange nyheter før i mitt liv som nå, og hele situasjonen gjør en trist.


Jeg er også den eneste som kan snu min egen situasjon. Jeg har det jo sånn sett bra. Jeg kommer ikke inn på banen og jeg kommer ikke inn på treningssenteret. Jeg får ikke syklet i korte rør. Det er noen mennesker jeg ikke får sett på en stund.


Se gleden i elendigheten

Men jeg får trent og jeg får levd min normale hverdag nesten som jeg pleier.

Jeg får syklet ute og jeg har mitt watt-bike. Min trener Kenneth, har til og med investert i rack til knebøy hjemme hos han. Så mulighetene er mange til å få en god, lang treningsperiode, uten stress, uten mas. Litt kaldt, men jeg dør ikke. Ingen møter, ingen avtaler, ingenting står i veien for at jeg har full frihet til å gjøre akkurat hva jeg vil her hjemme. Jeg blir ikke forstyrret av mail, av telefonmøter, og sosiale medier er helt stille. Og de vennene jeg aldri har tid til å se om formiddagen fordi de er på jobb eller skole, har plutselig hav av tid. Så situasjonen, hvis man ser borti fra selve COVID-19, er ikke så ille for meg.

Jeg vet det er andre som har det værre, andre som kjemper fordi de mister sine faste inntekter eller fordi de har nære som er i livstruende situasjon hvis de blir smittet. Det er en periode nå som man må lære å tenke utover sin egen boble. Lære å være medmennesker og ta ansvar. Ingen vet hvor alvorlig situasjonen er, ingen har en fasit på hva det korrekte er i en slik situasjon. Det minste man kan gjøre er å følge anbefalingene og være gode medborgere.


Jeg graver noen ganger min egen grav, som er unødvendig. Jeg har fortsatt inntektene mine, selv om det ikke er akkurat nå jeg kan håve inn flere sponsorer. OL-drømmen lever stadig, og Japan og IOC jobber på spreng for at alt skal gå som planlagt. 



Bidra med det du kan

Jeg må bidra med mitt for å hjelpe på situasjonen. Det eneste jeg kan gjøre, bortsett i fra å følge myndighetenes råd, som er simple nok; "hold deg hjemme!", er å i det minste spre glede blant de få menneskene jeg omgås og hjelpe hvis noen trenger en hjelpende hånd.

Pass på hverandre, og vi ses på den andre siden!



Uken etter VM                                                              (Oppdatert 07.03.2020)


Uken etter min aller første medalje i VM har vært en hektisk, spennende og annerledes uke.

Jeg er annerledes enn mange andre, på mange punkter.

Uken etter VM er en såkalt «fri-uke», en uke hvor jeg kan gjøre akkurat det jeg har mest lyst til før den harde jobben frem mot OL starter. Jeg har også gjort akkurat det jeg har hatt aller mest lyst til.

 

Allerede tirsdag etter VM satt jeg i solen i Malaga, sammen med min kjære landeveissykkel. Det var blitt bestilt en ukes opphold i Malaga, et opphold som var langt fra avslappende.

ToDo-listen var lang:

  • Telefonmøter
  • Sponsorsamtaler
  • Planlegging av trening, konkurranser, budsjett, jobbplan frem til OL

I tillegg til å nyte solen og sykle mange gode turer i fjellet. Og – prøve å jobbe bittelitt innimellom.


Engasjementet etter min bronsemedalje har vært utrolig hyggelig og jeg har brukt mye tid på å nyte alle tilbakemeldinger og gratulasjoner! Selv om det nok er langt fra hva mange andre toppidrettsutøvere opplever, har det vært stas og jeg nyter fortsatt å tenke tilbake på mitt poengløp!


 

Planlegging

Det var en uke som fløy av sted, og forsvant på null komma niks. Jeg hadde min trener Kenneth Berner med, da det var noen møter vi begge skulle til og planlegging som skulle gjøres i fellesskap.


Jeg kan garantere at jeg fikk han utfordret på mange måter. Jeg vil ha den perfekte treningsplanen frem til OL. Jeg vil ikke miste et eneste minutt av verdifull trening.

Ofte kan jeg ikke sette ord på hva og hvorfor jeg er frustrert. Det er bare en følelse av at noe mangler. At noe ikke stemmer for meg.

Selv om Kenneth lyttet og jobbet hardt, satte alle treninger frem til OL inn i TrainingPeaks, skrev en grov oversikt til meg på papir, var det ikke nok. Selv om jeg ikke leste alle detaljene, og jeg ikke er utdannet trener, følte jeg meg ikke fornøyd. Det er noen ganger bare en følelse av frustrasjon, noe som jeg opplever mer og mer, da jeg er på jakt etter det optimale. Noe som er viktig. Jeg har forstått at jeg er i verdenseliten og en av de beste. Og det finnes dessverre ingen «Anita-fasit», selv om jeg skulle ønske det. Det finnes ingen fasit på hva løsningen er for å fortsette å utvikle seg og ta nye steg. Jeg kan ikke gjøre som før, og vi skal tenke nytt.

 

Heldigvis er Kenneth alltid klar til å ta utfordringen. Han lytter og forstår. Og selv om jeg får han til å jobbe dag og natt for å finne en løsning, gjør han det med glede. Alt frem til OL ble satt inn i et skjema. Soner, tider, gir. Hva som er målet og hvorfor. Hvorfor gjør vi som vi gjør. Hva er hensikten.

Jeg er en rytter som liker å ha kontroll og være involvert i min utvikling. Jeg kan ikke overlate ansvaret til andre, og er derfor også utrolig glad for at jeg har så mye frihet som jeg har. Til å være engasjert, til å kunne stille alle mine kritiske spørsmål, til å få være med til å bestemme.

 


Landevei

Jeg har blitt spurt om å være med i landeveislag denne sesongen. Mange mener det er det riktige for meg. Jeg blir sterkere, får mer utholdenhet. Jeg har valgt at jeg vil være 100 % banerytter og jeg vil representere verdens beste klubb, IK Hero.

Jeg har sett at de valgene jeg og Kenneth har tatt i løpet av de siste årene har gitt resultater, det har fungert for meg. Jeg fortsetter å utvikle meg og jeg er motivert. Jeg elsker det jeg gjør, fordi jeg er involvert i planleggingen. Selv i min off-season har jeg lyst til å sykle 3 timer hver dag. Det er ren idrettsglede, og valg basert på lyst og motivasjon. Det finnes mange veier til målet, og selv med alle utfordringene jeg møter på veien, stoler jeg på at det jeg og Kenneth gjør i fellesskap, vil føre meg dit.


Hva har jeg ellers gjort?

Det har ikke vært mye tid til overs, når alle dagens gjøremål har blitt huket av.

Jeg har storkost meg på sykkelen og virkelig nytet det å kunne sykle i sol og varme, "uten mål og mening", i den forstand at jeg har syklet uten en plan for intervaller, distanse, intensitet og et spesifikt mål med den spesifikke økten. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var utenlands på "sykkelferie". Alle andre turer er i forbindelse med konkurranse eller oppkjøring til en konkurranse - så det å føle seg helt fri for en gangs skyld har vært deilig. Selvfølgelig hadde det vært enda deiligere om turen hadde vært uten alle møter, avtaler, samtaler, planlegging, men noe skal vel dagen gå med til når jeg ikke sitter på sykkelsetet ;) Er man fulltidsutøver er man vel fulltidsutøver, døgnet rundt, året rundt!

Uansett hva, jeg storkost meg i fjellet og jeg visste ikke en gang at jeg ville klare å klatre så mange høydemeter på 6 dager! 

 


Jeg gleder meg allerede til å komme i gang med oppkjøringen til OL! Det vil bli hardt, det kommer mange utfordringer og mange hindringer på veien. Jeg er klar til alt sammen.

Takket være alle som støtter meg og tror på meg.

VM Berlin – oppsummering                                                             (Oppdatert 02.03.2020)

VM var en stor opptur og mitt beste VM noensinne!

 

Kort oppsummert; BRONSE-medalje i poengløp – min første medalje noensinne i et VM og 25 år siden sist Norge tok en medalje til et VM! Den første medaljen som er tatt i en fellesstart 😊

I tillegg ble jeg nr. 9 i omnium – og dermed ble jeg kvalifisert til OL!

Så det kunne ikke blitt bedre – fikk jeg nevnt at jeg tok medalje og kvalifiserte meg til OL?

Jeg kan fortsatt ikke få ned armene og slutte å smile fra øre til øre!

 

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle som har sendt meg gratulasjoner! Jeg er overveldet og klarer nesten ikke å holde følge med alt som skjer på sosiale medier! Tusen takk – dere er fantastiske alle sammen! Jeg er så glad for all støtte og glede jeg får på alle fronter – det betyr bare så enormt mye!

 

Tusen takk til alle som har donert privat også – det betyr MYE! Det er fortsatt mulig å donere, hvis det er noen som ønsker det (link HER)– alt går utelukkende til OL forberedelser 😊

 

 

Litt om min opplevelse fra VM i år:

Det var mye nytt og spennende til VM i år. Som regel er det kun meg og Kenneth – og det er hele teamet – og «vi» skal klare alt selv (les Kenneth) – møter, lisenskontroll, tøysjekk, massasje, mat, mekaniker, sogniur, fotograf– you name it. Selv om jeg kun er en rytter er det mye jobb som følger med. Selvfølgelig er vi blitt vant til å klare alle disse oppgavene alene, men hvis man kan avlastes så man kan gå mer all-in på å fokusere på å f.eks. gjøre meg klar.

 

Teamet rundt meg

I år fikk vi med oss dokumentaristen Bendik, som lager en dokumentar om meg til sin avsluttende oppgave på universitetet. Han var gullverdt – da han fikk tillatelse til å filme mine konkurranser oppe fra – og han gjorde det utmerket og bedre enn forventet!
Han filmet både i originalt tempo og i slow-motion. Det er første gang jeg noensinne har hatt mulighet til å se mine egne løp, med fokus på meg (og ikke selve løpet).
Slow-motion var helt fantastisk da man får med seg alle detaljer. Alle hodebevegelser, kroppsspråk og det føltes ut som man kan lese mine tanker, samt tankene til rytterne omkring meg, Det var kanon og et sinnsykt bra og lærerikt verktøy!

 

Vi fikk også besøk av danske Dion og Kirsten, som var med frivillig til å hjelpe. Dion som mekaniker og Kirsten som sogniur.

Jeg må nok ærlig innrømme jeg synes det var uvant og vanskelig med så mange mennesker rundt meg i starten. Alle som vill hjelpe, alle som ville motivere, alle som ville meg det beste. Ikke fordi det er noe galt i det – men når man er vant til å være alene, er det en liten omveltning. Jeg er ikke vant til at andre enn Kenneth rundt meg. Jeg er heller ikke vant til at det står noen med håndkle klar til meg, klar til å ta imot min sykkel og klar til å gi meg vann.

Men øvelse gjør mester – og jeg ble litt fan av det etter hvert! Det var faktisk utrolig deilig å ha noen der hele tiden – en til å ta landeveissykkelen når jeg var ferdig med den. En til å rydde opp etter meg. En til å komme med landeveissykkelen så snart jeg var ferdig med å sykle løp, ta min hjelm, gi meg drikke og komme med håndkle.

Kirsten gjorde en knalljobb som sogniur – vann, resultatlister, håndkle, ordne startnummer – alt på stell!

Dion gjorde en kanonjobb som mekaniker – pumpet hjul igjen og igjen, renset dekkene etter hvert løp, oljet de delene som jeg normalt ikke oljer, fikset styrebånd, og ga Fuji og Dolan masse kjærlighet.

 

Mange oppgaver som Kenneth normalt skal klare alene, i tillegg til å håndtere meg. Som noen ganger kan være en stor munnfull. Så det var utrolig deilig å kunne ha tid til å kreve Kenneth sin fulle oppmerksomhet, hjelp når jeg følte at hele verden gikk imot meg, og holde ut å høre på alt tullet jeg har å si, både når jeg er nervøs, lettet og spent.

 

Det var en stor opplevelse å være til VM for fjerde gang – med kjente ansikter på publikumsrekken. Mamma og pappa var der, flere nordmenn var der, samt en del dansker fra miljøet hjemme. Takk til alle som heiet 😊

 

Scratch – finale

Scratch-løpet var første konkurranse, et løp uten noen forventninger og press på mine egne skuldre. Selv er jeg utrolig fornøyd og fikk karrierens beste resultat til et VM – nr. 7!

Det ble kjørt hardt, men kontrollert fra start. Tempoet ble holdt oppe, så det var ikke mulig å komme med et eneste angrep, og det endte i en felles spurt. Selv om jeg er spurt-sterk er min svake side å plassere meg bra i feltet. Jeg gjorde noen småfeil underveis, f.eks å ikke ligge tett nok, ikke kjempe nok for å holde min plass, men jeg hadde mange krefter, og kom meg fint frem.

7. plass er jeg superfornøyd med!

 

Dopingkontroll

Dagen ble avsluttet med dopingkontroll 😉 Noe jeg ikke er særlig god til – tisse i en kopp på kommando. 4 lange timer tar det som regel. Det er mer en regel enn et unntak.

Stakkars dame som må med meg på do. Denne gangen var jeg så heldig at jeg fikk med meg to damer, en som var kontrollør og en som måtte tenne for dusj og vask. Som regel gjør kontrolløren dette for meg, men da vasken ikke var i samme rom som toalettet, fikk vi en utfordring. Med både rennende vann og barnesanger som handlet om å tisse, gikk det omsider, og kl. 1 om natten kunne jeg endelig dra hjem og sove 😉 jeg må ærlig innrømme jeg beundrer de som kan tisse rett etter en konkurranse – jeg har stadig litt å lære!

 

 

Omnium

Etter en restitusjonsdag var det tid til omnium – et helt annet type løp med mye mer på spill, da det var siste sjanse for å komme med til OL.

Scratch-løpet var mye det samme som i går – igjen et høyt tempo fra start, hvor det ikke var mulig å komme med neon fremstøt. Det endte i en kaotisk spurt, hvor jeg lå utrolig godt plassert. Jeg var bedre i dag til å holde min plass, dytte til de andre, men.. Så kommer Australia til å sykle inn i mitt bakhjul når det gjenstår 1,5 runde til mål, ryttere bag meg går ned, og jeg mister tråkket i 2 sekunder. Nok til at jeg mister minst 5 plasser. Jeg ender likevel på en 12.plass, som er en fin start.

Tempo-race var et kaotisk løp. Og ikke et løp jeg var fornøyd med. Jeg ender igjen på en 12.plass, men uten noen poeng. Jeg hadde ingen kontroll og følte jeg syklet rundt som en hodeløs kylling, som ikke ante hva som var opp og ned. Samlet falt jeg også ned til en 14. plass, og jeg begynte å se mørkt på verden.

Topp 10 var mitt mål, og det føltes uendelig lagt opp. Jeg fikk totalt krise, og selv om Kenneth prøvde å snakke meg opp, ble ikke humøret så mye bedre.

 

Likevel tok jeg meg kraftig sammen til eliminasjon. Jeg kjempet med alt hva jeg hadde, brukte hodet så mye jeg kunne, og kom inn på en flott 9.plass – et løp som ble kjørt på mine premisser og med min taktikk – og jeg er ikke annet enn kjempefornøyd. Ikke minst, klatret jeg opp til en 11.plass, og verden begynte å smile til meg igjen.

 

Poengløpet var en lek – en hard lek, men jeg hadde en plan og jeg fulgte den til punkt og prikke. Og klarte derfor å ende på en 9.plass totalt – og sikret meg selv en OL-billett!

 

OL-billett

Alt-i-alt var det en superduper dag. 9.plass og OL-billett – det er innafor og så kan man smile fra øre til øre 😊

 

 

Poengløp

Vel, hva skal jeg si? Hvis du ikke fikk sett det på TV2, så vil jeg anbefale deg å se reprise – for det er noe av mitt livs høydepunkt!

Jeg vant BRONSE-medaljen, og jeg kan fortsatt ikke tro det! Lille meg, fra Drammen, nå med medalje fra VM! Det aller største løpet som finnes, med unntak av OL! Det er bare sykt!

 

Hva skal jeg si?

Ambisjonene i dag var rett og slett å ha det GØY. Jeg hadde ingen press, ingen forventninger, og ville faktisk bare opp på banen, ha det gøy og vise hvem jeg egentlig er. Jeg vet at jeg kjører utrolig bra til trening, og har ofte underprestert til konkurranse. Det ville jeg endre på i dag. Gjett om jeg fikk gjort det!

Jeg følte jeg hadde kontroll hele veien (nesten). Jeg var litt avventende i starten, til noen av rytterne hadde fått brent sitt krutt av. Etter ca. 20-25 runder, får Mexico i brudd og får et stort forsprang. USA stikker, og Nederland går rask etter, med meg på hjul. Vi blir fort en trio som jobber godt sammen, og tar fort en runde på feltet. Etter det tar jeg litt pust i bakken, samler krefter igjen, og er klar til den siste delen av konkurransen, og den mest avgjørende. Jeg får hentet litt poeng på nest siste spurt, og kommer igjen av sted i en mindre gruppe når det mangler 8 runder av rittet. Vi får hull til feltet, og når det mangler ½ runde igjen, og feltet kommer flyvende bak meg, fyrer jeg av min spurt, og vinner siste spurt – som gir dobbelt opp med poeng! Dermed sikrer jeg min 3. plass!

Det var helt sinnsykt, og jeg var ikke en gang klar over det selv i starten. Når det går opp for meg, ja, da kan jeg ikke slutte med å smile fra øre til øre!


Se intervju med Bendik i linken nedenfor!

 

Nå skal jeg videre en ukes tid til Malaga, før alt fokus rettet mot OL! Det blir gøy!

 

 

VM forberedelser                                                                        (Oppdatert 20.02.2020)


VM

1. februar skytes VM i gang. Jeg er kvalifisert og tatt ut til å kjøre scratch, omnium og poengløp, som går hhv. 26.feb, 28.feb og 1. mars. Dette blir mitt fjerde VM som jeg deltar i, og jeg er like spent og stolt som den første gangen!

 

VM Berlin 2020

VM i år, i disiplinen omnium, er spesielt i forhold til de andre årene. VM i år er siste sjanse for å komme med til OL, og kan være altavgjørende. Derfor er ikke nødvendigvis selve plasseringen totalt i omnium det jeg sikter etter, men det å slå bestemte ryttere, som kan være truende for min OL-deltakelse. Dette er ryttere fra Sveits, Litauen, Hong Kong, Usbekistan, Kazakhstan, Hviterussland og Chinese Taipei. Om en av dem slår meg, ryker jeg selvfølgelig ikke ut, regnestykket er litt mer komplisert enn som så. Men det er en tommelfingerregel som er god å huske.

 

Forberedelsene på Mallorca

VM forberedelsene har foregått på Mallorca, igjen i år, som vi (jeg og trener Kenneth Berner) har hatt stor suksess med 2 ganger tidligere.

Grunnene er mange.

For det første er det selvfølgelig tilgang på en bane. Banen i Danmark er ikke til fri bruk, og vil aldri bli det. På Mallorca, så er det en flott innendørs arena i Palma, som er ledig 90 % av tiden, vi har fri tilgang til en derny og store sjanser for å få trent med andre ryttere. I år har det vært travelt på banen, med Irland, Belgia og Tsjekkia, samt en spansk sprinter og Cavendish. Og jeg har vært heldig å få trent med alle sammen, så det har vært en god blanding. For meg, så er det moro og motiverende å få trent med andre ambisiøse ryttere, som møter opp til trening med stor glede og klare til å sykle seg fullt ut. Vi har hatt både formiddagsøkter, økter midt på dagen og ettermiddagsøkter, alt ut ifra hva som har passet i vår egen plan, og hva som har passet med de andre nasjoners plan.

 

Eksempler på trening

En dag trente jeg 1000-1500 meter med Belgia, og etterfølgende dernypace med Tsjekkia.

En annen dag hadde jeg dobbelt-sprint dag, først med Belgia, etterfølgende med Spania. Noen dager var det styrke, for deretter å sykle 1000meter med derny om ettermiddagen. En helt tredje dag besto av klatring ute på landeveien. Variasjonene og mulighetene på øya er uendelige, og jeg får både god løpstrening, løpsforberedende trening, samt mental avslapning. Det har vært en god blanding med banetrening, landeveistrening og styrketrening. Hva annet kan man ønske seg?

 

Utbyttet av treningen

Utbyttet av å være 2 uker på Mallorca er utrolig god. Både på grunn av selve tilgangen på banen, tilgangen på dernypace, muligheten til å trene med andre, samt det gode været. Det er mange som kanskje opplever brakke-syken av å være å reisefot. Det opplever jeg aldri. Kanskje fordi jeg er god til å tilpasse meg det å være på reisefot. Men også fordi jeg får lov og muligheten til å være med selv fullt ut, hele tiden. Min trener kjenner meg godt, og jeg stoler på han. Vi har våre rutiner, og vi vet hva som funker.

Selv om vi ikke bor luksuriøst, får vi det til å fungere. Vi bor ikke på hotell, men leier som regel noe igjennom AirBnB. Vi spiser ikke ute, men lager mat vi kjenner hjemmefra og som gir oss den næringen og energien jeg har bruk for når jeg trener hardt. Vi har ikke hverken mekaniner, massør eller hjelpere med, men vi klarer å fikse ting selv. Handle inn. Lage mat. Vaske klær. Sette av ekstra tid til tøying og restitusjon. Vi lever ikke i sus og dus, men vi får det til å fungere, og uansett hva, er jeg utrolig glad for å ha muligheten til å være på Mallorca!


I år bodde vi i Santa Maria, som er en koselig, liten by, relativt tett på banen, og med utrolig fine landeveier rett utenfor døra. Et sted jeg veldig gjerne vil tilbake til – og et sted jeg forhåpentligvis vil tilbringe mye av min tid fremover med tanke på oppkjøringen til OL!

Jeg har i hvert fall begynt å drømme og tenke fremover hvor jeg kan bo og hvordan jeg kan forberede meg på denne lille, deilige øya. Hvis noen vet om et sted å bo (billig), send meg en melding!

 

Utfordringer

Ingen opphold er smertefrie. Jeg var frustrert i starten, da jeg ikke klarte å tilpasse meg treningsplanen til de andre nasjonene. Jeg ville trene med dem, men jeg syntes de var uforutsigelige og egoistiske. De endret planen og jeg klarte ikke å følge deres tankegang. Og det frustrerte meg.
Det tok meg tid til å finne ut av hva som var løsningen for meg i dette tilfellet, slik at jeg fortsatt kunne få gleden av å være sammen med de andre. Og løsningen var egentlig enkel. Jeg skulle være meg selv. Jeg og Kenneth skulle komme med vår egen plan, som vi alltid ellers gjør, følge vår plan, og tilpasse den sammen med de andre nasjonene om nødvending. Når vi først gjorde dette, var alt helt fantastisk igjen.

Jeg er glad vi fant ut av dette. Jeg er glad vi hadde denne «krisen», og lærte at alle topp-atleter er egoistiske, og man skal følge sin plan. Man kan ikke henge seg på andre, og forvente å få resultater. Jeg skal, som jeg alltid har gjort, gjøre det som er best for meg, og sette meg selv forrest. Så kan alt tilpasses ut fra hva andre vil og hvordan alle får det største utbyttet og gleden av treningen.

Det ga noen fantastiske økter og økter jeg er glad for at jeg har med meg i bagasjen frem til VM.

 

Balansen mellom hvile og trening

Det kan være vanskelig å finne balansen mellom hvile og trening. Jeg fikk på en liten smell etter noen harde økter, og måtte kaste inn håndkleet. Innrømme for meg selv og for min trener at jeg var sliten. Manglet overskudd. Innrømme at jeg ikke klarte å følge planen lengre. Klarte ikke å dra meg selv opp for å yte 100 % på banen. Klarte ikke å glede meg til syre-treningen.

Det viktigste er at jeg var ærlig, og at min trener forsto. En treningsplan er ikke en fasit. Vi er her for å gjøre meg klar til VM. Det er målet. Målet er VM. Det finnes ikke en vei til målet, men flere. Vi måtte endre kurs, og det hjalp. Etter litt ekstra hvile og avslapning kom jeg ovenpå igjen. Og nå er jeg igjen full av energi, og gleder meg utrolig mye til å komme inn på banen igjen, vise hva jeg kan og være med i kampen om regnbue-trøyen!

 

Følg med på TV2 Sport og ønsk meg lykke til!

Hva kreves det for å bli best?                                              (Oppdatert 31.01.2020)

Som eneste profesjonelle banesyklist i Norge har det krevd noe ekstra fra min side for at jeg skulle nå det høyeste nivået og være en potensiell OL kandidat. Men hva kreves egentlig?

 

Fra «naturens side» har jeg alltid hatt en profesjonell og seriøs innstilling til alt hva jeg har gjort. Enten det har vært skole, trening eller noe helt tredje. Jeg har alltid likt å gå inn for noe 100 %. Enten så gjør jeg det helhjertet ellers dropper jeg det.

 

Det er mange faktorer som skal til for å bli best, og alle faktorene skal kunne gå hånd-i-hånd.

 


Trening og motivasjon

Alle vet at det krever mye trening. En tommelfingerregel sier at det kreves 10.000 timer for å bli god, det vil si ca. 10 år. Disse timene er jo ikke bare hvilke som helst timer. Det er kvalitet i hver time, og de skal gjennomføres etter deres hensikt.

Jeg startet å sykle i 2009, men det var ikke kvalitet i alle mine timer. Det tok lang tid før jeg forsto trening, forsto hva som skulle til for å bli god og forsto hva som ga effekt på min kropp.

Jeg har nok klart å komme rundt de 10.000 timene, men det har ikke vært 10.000 gode timer. Derimot har jeg, i samarbeid med min trener, klart å trene smart og effektivt. Dette har gjort at jeg har kommet opp på det nivået jeg har.

 


Trening krever disiplin og vilje.

Som alle andre, har jeg også blå-mandager. Dager som er sure, tunge. Dager hvor jeg ikke vil. Dager hvor jeg vurderer om jeg skal droppe alt, og leve et A4-liv. Dager hvor jeg sier til meg selv at jeg har lagt opp.

Men jeg gjør det aldri.

Selvfølgelig har jeg droppet en trening i ny og ne, sutret og syntes synd på meg selv. Dog kan jeg telle alle de dagene på maks to hender. Antall treninger som jeg ikke har prøvd meg på, men stått opp og droppet alt jeg skulle, det kan jeg telle på en hånd.

Hver dag er en ny sjanse til å bli bedre, utfordre meg selv og komme et steg nærmere mitt mål. Uansett vær, uansett humør, så gjør jeg en innsats.

Det er dager kroppen ikke er på lag med meg, men jeg prøver. Noen ganger skal fokuset flyttes fra watt og prestasjon, og over til noe annet. Det er alltid noe jeg kan bli bedre på. Om det er så enkelt som å fokusere på et rundt tråkk. Få en god linje på banen. Huske å bøye armene. Få hodet ned.

Det å bli god krever vilje, motivasjon, vedholdenhet. Det krever at man overvinner de sure dagene, finner motivasjonen på de grå og tunge dagene og aldri gir opp, selv hvor mye motstand man føler man har.

For meg har det alltid vært viktig å minne meg selv på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

Huske gleden det gir meg. Huske hvorfor jeg elsker å sykle. Hvorfor jeg elsker å presse meg selv. For meg har det alltid vært de indre faktorene, fra meg selv, som har vært, og er, min drivkraft. Jeg tror, for at man skal lykkes, krever det at man gjør det man elsker mest i livet. For det å være utøver 24/7 er en tøff jobb. Og hvis man ikke nyter hvert sekund av døgnet, ja – da blir det en sur plikt etter hvert!

 

Innenfor trening, er det selvfølgelig mange flere faktorer, som kan leses om i mitt tidligere innlegg, «Treningshverdagen»

 


Tid og økonomi

I løpet av tiden som banesyklist har det krevd knallharde prioriteringer.

To faktorer som har spilt en stor rolle i min prioritering er tid og penger.

Tid er en faktor jeg ikke kan endre. Økonomi er en annen faktor som kan gjøres noe med, men som krever lang tid å endre.


Tid for meg handler om å prioritere det som er viktigst, og vite hva det er som kommer foran alt annet. Det er alltid treningen som kommer først. Deretter er det restitusjon, hvile og forberedelser. Det har krevd at jeg må si nei til mye annet. Ofte må jeg skuffe andre mennesker, igjen og igjen. Jeg vet jeg ofte skuffer og nedprioriterer både venner og familie. Men jeg kan ikke henge fredagskveld eller lørdagskveld. Jeg hadde ikke mulighet til å komme i bryllupet til min venninne. Jeg gikk glipp av konfirmasjonen til min lillebror. Jeg var ikke hjemme til dåpen til min venninnes datter. Jeg var ikke der for min venninne da hennes far gikk bort. Jeg kommer aldri til familiebursdager. Er jeg flink, besøker jeg min tante og onkel èn gang om året.

Om jeg har dårlig samvittighet? Både ja og nei. Hvis jeg ikke kan leve ut min fulle drøm og leve opp til mitt potensiale, er jeg ikke den personen jeg ønsker å være. Og vet jeg at både min familie og mine venner ønsker meg det aller beste, på samme måte som jeg ønsker dem det aller beste. De vil aldri sette en stopper for meg, som jeg aldri ville satt en stopper for dem. Så selv om jeg sier nei og ikke alltid er der (som regler aldri er der), verdsetter jeg dem alle utrolig høyt. Og de få timene jeg har til rådighet med dem, så er jeg også fullt til stede og nyter øyeblikket. Og hver eneste prioritering er hvert det for å komme et steg nærmere å bli best.

 

Man blir ikke rik av å være banesyklist i Norge. Det har også krevd harde prioriteringer og billige løsninger. Det krever at jeg bor billig og simpelt, og eier så lite som mulig. Jeg vil helst ikke ha noen særlig faste utgifter, og kutter ned på alt som kan kuttes ned på. All tid og økonomi skal gå til sykkel. Derfor bor jeg i en kjellerleilighet sammen med min room-mate, hvor jeg har et værelse på ca. 15 kvm.

Jeg har det mest nødvendigste; En seng. Et skrivebord. Klesskap. Ellers er det sykler og en wattbike som preget mitt rom.

Stue? Nei, det var vi ikke. Og bad? Ja, da må jeg gå opp en etasje til villaen jeg bor under, hvor vi har vårt eget bad, meg og min room-mate. Det fungerer, og den tiden jeg er hjemme bruker jeg uansett mest til restitusjon og avslapning.

Jeg eier faktisk nesten ingenting. Ingen bil, men en el-sykkel. Ingen TV, men Netflix. Kostnadene holdes nede på et minimum, noe som også gjør at jeg får mest mulig tid og økonomi til å kun sykle.

 


Til slutt, så hadde jeg ikke klart noe av dette om det ikke hadde vært for de menneskene rundt meg.

Først og fremst ville jeg aldri nådd dit jeg er i dag uten all støtte og hjelp jeg får fra min trener Kenneth. Jeg vet han prioriterer like hardt som meg, og har den samme drømmen som jeg har om OL. Hans støtte fra hans familie og de rundt han, betyr også mye for meg, da det gir han mulighet til å satse på vår drøm og vårt prosjekt.

Jeg hadde ikke klart det uten min familie, som går igjennom ild og vann for å hjelpe meg med alt hva jeg har bruk for. Kjøring mellom Drammen og København når jeg har bruk for hjelp. Henting på Gardermoen. Henting av pakker og utstyr. Osv osv.

Hjelpen fra personlige sponsorer, Olympiatoppen, Norges Cykleforbund og min kjære klubb IK Hero. Det er det som gjør at min hverdag kan henge sammen, og jeg ønsker å vise at alt den hjelpen jeg får, betyr noe for meg. Det ønsker jeg å vise igjennom min innsats, ved å være en god rollemodell for sykkelsporten og ved å vise at man kan nå sine drømmer og mål gjennom hardt, helhjertet og ærlig arbeid. Uansett hvilke kår man kommer fra.


Bortsett i fra egen knallhard innsats, kreves det at man har et team rundt seg som støtter, hjelper og motiverer. Mitt team er lite, men det er gullverdt.




 

 

Sesongens siste verdenscup # 6 i Milton, Canada                              (Oppdatert 28.01.2020)

 

Søndag 19. januar reiste jeg og trener Kenneth til Milton i Canada for sesongens siste verdenscup.

Det var kun omnium som var på programmet for meg, altså fikk jeg en god ukes tid til å forberede meg innen.

Selve reisen og alt gikk veldig fint.

Etter mye hard trening i julen og frem til Canada, hadde jeg problemer med å få fart i beina og hadde en god del tunge treninger i Canada. Tidsforskjellen hjalp nok heller ikke mye på det.

 

Selv om jeg fikk mye hvile og tilpass med fartstrening følte jeg aldri at jeg ble 100 % klar. Jeg fikk en riktig god treningsøkt i Canada, men den forsvant nok like fort som den kom.

 

 

Når omnium startet søndag 26. januar, var det ikke annet for enn å kjempe med det jeg hadde.

Resultatmessig endte jeg på en 16. plass totalt, akkurat nok til å klare å bli nr. 3 samlet i sesongens verdenscup i omnium!

Så selv om jeg nok hadde en litt off-dag akkurat denne dagen, har selve verdenscup sesongen dette året vært helt fantastisk! Jeg har hatt min beste verdenscup sesong noensinne, med mine aller beste plasseringer i omnium, samt min første verdenscup seier i scratch.

 

En off-dag må man regne med, og jeg kan ikke henge med nesen av den grunn.

 

I forhold til OL er jeg fortsatt på min gode, faste 18. plass, stadig inne i varmen til OL (det er 21 som kommer med, hvor en av plassene går til Afrika).

 

VM-billetten kom også i boks, noe som blir offentliggjort om en drøy ukes tid av UCI.

VM går i Berlin siste uken i februar.

 

Planen videre nå er å ha en ukes trening i Danmark, innen jeg reiser på 2 ukers treningsopphold på Mallorca, hvor jeg, forhåpentligvis, får mye god banetrening på banen i Palma!

VM-forberedelsene er allerede i gang!

 

 

Treningshverdagen                                                      (Oppdatert 17.01.2020)

Hvordan ser egentlig min treningshverdag ut? Det er i bunn og grunn et svar som avhenger av utrolig mange faktorer, slik som hvor man er i sesongen, hvilken dag det er, samt treningsmulighetene som er til rådighet på det tidspunktet.

Jeg prøver likevel å gi et lite innblikk i hvordan det ser ut, nå som OL-året er skutt i gang.

 

Hva består en treningsuke av?

Normalt trener jeg 20-30 timer i uken, noe mindre når det er konkurranseuke. Generelt går jeg ikke så mye opp i antall timer, så lenge det er kvalitet over det jeg gjør. Som mange andre nok kjenner til, heller kvalitet enn kvantitet. 


Mine treninger består av en god kombinasjon av styrketrening, landeveistrening og banetrening (så mye som er til rådighet). Hvor ofte de forskjellige øktene forekommer varierer en del. Styrke kan være alt fra 1-3 dager om uken, bane kan være fra 1-4 ganger om uken og resten er landevei eller rulle/wattbike.

 

En normal uke kan gjerne bestå av 9-12 treningsøkter, hvor opptil 4 dager kan være dobbelt-dager. Disse dagene kan enten bestå av en kombinasjon av sykkel og styrke, eller to sykkel-økter.

Innimellom har jeg selvfølgelig også helt fri eller kun en lett restitusjons-økt på sykkelen.

Alternativ trening (løp, svømming, ski) dyrker jeg ikke. Selvfølgelig kan jeg finne på å ta meg en skitur når det er jul, men ikke som en desidert del av mitt treningsopplegg, og kommer utenom det som står på treningsplanen.

 

Restitusjon og vedlikehold

I tillegg til dette har jeg mye fokus på restitusjon og vedlikehold. Så å si hver eneste dag (minimum 5 dager om uken) har jeg minst 30 minutter uttøying eller 30-60 minutters yoga, samt at jeg bruker foamroller i 15-20 minutter og massasjeben fra Optima Sport i 30 minutter.

Jeg er ikke den store fan av å tøye (det er nok noe av det kjedeligste jeg gjør), men det gir utrolig stort utbytte i forhold til min muskulatur, at det er uunnværlig for meg for å unngå skader og stivhet.
Jeg er også heldig at jeg får massasje ca. 1 gang om uken hos Søren, som tidligere jobbet hos Frederiksberg Sportsmassage.


Mentaltrening

Mentaltreningen skal selvfølgelig ikke glemmes, som også er en viktig del av forberedelsene til både trening og konkurranse. Nok et punkt som ofte blir oversett, nedprioritert og glemt – men som betyr enormt mye, og ofte mer enn hva som forestiller seg noen ganger. Jeg prøver å ha faste samtaler 2-4 ganger i løpet av en måned med en mentaltrener, i tillegg til «hjemmearbeid».


Planlegging og forberedelser

Man kan fort se at det å være toppidrettsutøver er en 24-timers jobb, 7 dager i uken.

Hva annet går tiden med til?

Bortsett i fra selve treningen, som nevnt ovenfor, går det mye tid til å planlegge sesongen. Jeg har ikke en landslagsplan, og jeg og Kenneth står mye for planleggingen selv – noe jeg faktisk synes er fint, slik at jeg vet at vi har kontroll over poeng og klarer å kvalifisere oss til de målene vi ønsker.

Det går mye tid til å finne hvilke løp som skal sykles, booke selve reisene med fly, overnatting og transport, samt skrive til arrangør om å kunne få litt ekstra hjelp på turene, da vi alltid har et stramt budsjett vi skal forholde oss til. Det kan være hjelp til å låne rulle, bli hentet på flyplassen eller om de har tips til hvor man kan bo billig.

 

Planlegging av selve treningen er jeg også involvert i. Kenneth lager alltid en grunnplan og periodisering, mens jeg kommer med innspill på hva jeg føler og synes mangler, hva jeg ønsker å bli bedre til, og hva jeg føler jeg allerede er god til. Ved at jeg er involvert får jeg også mer innflytelse på min egen trening og mer motivasjon til å gjennomføre den, da jeg får eierskap over min trening og treningen gir mening i forhold til mine mål, mangler og motivasjon.

 

Analysering av trening og konkurranse er også en viktig del av treningshverdagen, og jeg bruker TrainingPeaks til å analysere min daglige trening.

 

Sponsorarbeid

Sponsorarbeid er også en stor del av min hverdag.

Sponsor-pleie og sponsorleting. Det er et stort stykke arbeid å både vedlikeholde og pleie de relasjonene man har, samt søke etter nye. Jeg er heldig med de sponsorene som jeg allerede har, at de gir meg utrolig mye frihet og har veldig få krav til meg, slik at jeg ikke må bruke for mye tid som kan gå utover min egen trening.


Det å søke sponsorer er en helt annen verden – og noe jeg kun gjør i perioder, da det tar utrolig mye tid, krefter og energi fra en. Ut av 100 søknader, er jeg heldig hvis det er 10 stykker som svarer, og 1 som er positiv. Man skal være utrolig kreativ og nytenkende for å finne nye sponsorer, og man skal bli vant til å få avslag på avslag. Fordi det tar mye tid å finne sponsorer som kan være interessert i en, og hva man selv kan tilby dem, er dette noe jeg kun gjør i perioder, to-tre ganger om året.


Kosthold

Som utdannet ernæringsfysiolog går jeg selvfølgelig også en del opp i min kost. Jeg er langt fra fanatisk, men jeg synes ernæring er spennende. Selv om jeg ikke er en mesterkokk (faktisk synes jeg det er utrolig kjedelig å lage jeg går mer opp i ernæring enn mat), går det en del tid på matlaging og det å analysere og tenke over hva jeg spiser. Jeg spiser forholdsvis lettvin mat, og lettvin mat kan både være næringsrik og sunn. Mitt største problem er nok at jeg synes det er interessant å gå på jakt i matbutikken, og selv om jeg bare skal kjøpe litt frukt, kan jeg fort ende med å gå rundt og titte i en halvtime. Vel, det er små gleder i hverdagen!

 

Vedlikehold av utstyr

Som syklist er det også litt vedlikeholdsarbeid på selve utstyret. Jeg er nok mest glad i å sykle og mindre glad (og god til) å være mekaniker. Men jobben skal gjøres, og jeg prøver å være flink til både å vaske jevnlig og passe på utstyret. Vasking av sykkel står nok på lik linje med uttøying – hardt å komme i gang, men utrolig deilig når man har klart det!


UCI

Til slutt går det mye tid på å titte på UCI sin hjemmeside. Titte på ranking. Lese regler. Se hvilke løp som blir kjørt og har blitt kjørt. Regne poeng. Analysere de andre rytterne. Masse tanker, masse planlegging, masse planer.

 

Søvn

Siste viktige faktor er søvn. Søvn er utrolig viktig for både prestasjon, energinivå, motivasjon og restitusjon. Normalt sover jeg nok 8 timer i snitt, men det kan variere alt fra 7-12 timer.

 

 

Tiden utenom sykkel

Den er vel nesten ikke-eksisterende. Jeg jobber deltid hos Hobbii som kundeservicemedarbeider, og jobber i snitt 18 timer i uka. Takk og pris har jeg nok verdens beste arbeidsplass hvor jeg har de mest fleksible arbeidstidene som finnes. Uten det hadde jeg nok aldri noensinne klart å trene sånn som jeg gjør, og være idrettsutøver 24/7.

For meg er jobben min «avslapning». Jeg har utrolig søte kunder, fantastiske kollegaer, og jeg koser meg rett og slett på jobb. Hvis jeg skal lukke ned for tankene i forhold til sykkel, jobber jeg. Hvis jeg har litt fritid og kjeder meg, så jobber jeg. Jeg kan jobbe 1 time før morgentrening, da frokosten skal fordøyes. Jeg kan jobbe fra kl. 20-22 på kvelden, fordi jeg er ferdig med dagens gjøremål i forhold til sykkel. Jeg kan jobbe lørdagskveld, mens alle andre er ute. De dagene jeg har en treningsøkt, har jeg tid til å jobbe litt ekstra eller hvis jeg har fri fra trening.

Så for meg har jobb blitt min avkobling, og jeg er heldig som kan ha det på den måten med jobben.

 

Har jeg ellers tid til noe annet?

Nei, egentlig ikke. Jeg besøker familien min 2-3 ganger i året – men fortsatt kommer alltid treningen i første rekke.

Antall venner som jeg har igjen kan jeg telle på to hender – heldigvis er dette venner som jeg vet alltid er der for meg og nære venner jeg alltid kan regne med. Venner som kjenner meg utenfor sykkel- og jobbverden. Jeg skal nok ærlig innrømme at jeg er ikke særlig god til å være sosial etter trening (eller før trening). Ofte er jeg sliten etter trening, og er ikke så mye til godt selskap, samt at jeg har vanskeligheter med å planlegge tiden, da trening og restitusjon alltid kommer i første rekke, og det tar den tiden det tar. Jeg kan ikke jobbe som idrettsutøver under tidspress, og hater derfor å skulle ha andre planer jeg skal nå.

Og når man endelig har litt tid til overs, orker jeg ikke å skulle farte rundt omkring på kafeer eller andre type arrangementer, men foretrekker «Netflix&chill».

Så er det jo opp til en å vurdere hvor «spennende» et idrettsliv er – mitt klare svar er i hvert fall at jeg elsker det.




Økonomi                                                                                  (Oppdatert 12.01.2020)

 

OL – kvalifikasjon

OL er om 8 måneder, helt nøyaktig er det den 9. august. Kvalifikasjonen er ikke over ennå, og jeg mangler både verdenscup i Canada og VM i Berlin før OL-kvalifikasjonen offentliggjøres i løpet av mars.

Enn så lenge er jeg med, og jeg tror på at jeg kan lykkes. Det er en utrolig hard kamp, men jeg kjemper med alt hva jeg eier og har. Det er 21 ryttere som kommer med. Norge er ranket som nr. 18. Det er et litt mer avansert enn kun det, da det faktisk kun er 13 plasser i selve OL omniumsrankingen, da 8 plasser gis til OL madison ranking, samt at Afrika får en gratis plass. Det er ikke noe jeg går nærmere inn på, poenget mitt er egentlig bare at det er en komplisert, lang og utrolig hard reise jeg har vært på det siste 1,5 året for å klare å kvalifisere meg og Norge til OL i banesykling!

 

Hensikten med innlegget

Jeg vil starte med å si at hensikten med mitt innlegg er å gi et innblikk i hva det koster å være en potensiell OL-deltaker, og hva det kreves for å faktisk kunne lykkes for å komme med til OL og for å kunne prestere under OL. Jeg er ikke ute etter sympati, ei heller er jeg ute etter å klage eller synes synd på meg selv. Men jeg søker hjelp fra firmaer, bedrifter ect. som ønsker å hjelpe, støtte og fremme elitesport i Norge.

 

Mine egne sponsorer

Først og fremst vil jeg takke alle sponsorene mine som har gjort det mulig for meg å faktisk kunne satse på idretten jeg elsker. Jeg hadde aldri noensinne klart å komme dit jeg er i dag uten den søtten og oppbakkingen jeg har fått og fortsatt har.

Hvis du er interessert i å vite hvem som støtter meg, finner du dem HER.

Jeg skulle gjerne ha skrevet mye mer om hver enkelt, så det må være et innlegg til en annen dag 😊

 

 

Hva koster det for meg å satse og være fulltidsprofesjonell?

For å kunne være med i kampen om OL-medaljer krever det at man er fulltidsutøver 24/7, hver eneste evige dag. Og det koster.

 

For å kunne levere det beste stykke arbeid i best mulig kvalitet, er man helt avhengig av å kunne gjennomføre hver eneste treningsøkt og at man har tiden til å gjennomføre med tanke på kvalitet. Det krever at man er fullt restituert til hver økt, som man blir igjennom nok søvn, passiv restitusjon og aktiv restitusjon. Det krever også både fysisk og mental hvile.

 

Man blir ikke god ved å bare møte opp. Man må gi av seg selv, hver gang og under hele økten. Man skal være forberedt innen man møter opp, og man skal restituere og analysere etter hver økt.

Man blir heller ikke god alene. Det krever at man har et team rundt seg, som hjelper, støtter, presser og motiverer. Blant annet trenger jeg hjelp til å presses maksimalt når jeg trener styrke.

Sørge for at teknikken er god. Spotte når jeg tar tunge knebøy. Hjelpe til å ta vekt av når jeg har okkulasjonstrening. Og så videre.. Toppidrett er utrolig vanskelig. Det er marginaler som skiller toppen fra bunnen. Det krever at alle treningsøkter er planlagt og gjennomføres etter dens hensikt.

 

Jeg trenger hjelp på banen. Til å ta tid. Til å se på teknikk og komme med konstruktiv tilbakemelding på hva som er bra og hva som kan gjøres bedre. Til å bli pacet bak motorsykkel. Til å presses under VO2-maks intervaller.

Om ikke annet, så trenger jeg også tilgang på en bane. Selv om jeg bor i København, og de har en flott SuperArena i Ballerup, er ikke treningstilbudet der til meg.


Kommende uke har jeg tilgang på banen 2 ganger, i alt en total tid på 4,5 timer. Jeg trener 20-30 timer i uken, så totalt bruker jeg maks 20 % av min trening spesifikt på det jeg faktisk har mest bruk for. I mine øyne er det ikke optimalt.

 

Tar vi en annen uke, ser det slik ut:

Så er treningstiden redusert til 4 timer på en uke. Det er heller ikke noe å skryte av.

 

Jeg må innrømme at det påvirker meg, at en potensiell OL-deltaker skal ha så dårlige vilkår til å utøve sin idrett. Selv om vi finner andre treningsformer, er det frustrerende å vite at mine konkurrenter har tilgang på en bane daglig. Ikke fordi man skal på banen hver dag, men tilbudet er der.

 

Hva er løsningen?

Jo, det er å dra på treningsleir – men det koster.

 

 

Jeg trenger hjelp på landeveien. Godt selskap, et ekstra dytt i baken og motivasjon til å kunne flytte mine egne grenser. Det er ikke alltid jeg kjenner til mine egne grenser, og ofte setter jeg grensen lavere enn hva den i realiteten er. Mitt poeng er, at man blir ikke god alene. Jeg har aldri sett en idrettsutøver som kan skryte av at han/hun har klart det helt på egenhånd, uten hjelp og støtte.

 

 


Er det gratis å få hjelp?

Det er gratis å møte andre mennesker – men de har sitt program, sine mål, sin dagsplan.

Det å virkelig få hjelp – å få hjelp fra (en) person(er) som kun ser deg, som kun fokuserer på din utvikling, ditt mål, dine ambisjoner – det å få hjelp fra profesjonelle – det koster.

Der oppstår mitt neste problem. Hele mitt team som er der for meg i dagligdagen, er èn enkelt person – som ikke får lønn for det. Og dermed ikke en person jeg kan ta forgitt, da min trener, Kenneth Berner, har en fulltidsjobb og familie ved siden av meg. Og jeg vet aldri når for mye blir for mye.

 

Det er sikkert noen som synes jeg snakker for mye om Kenneth, er for mye sammen med han. At jeg sikkert kan klare noen ting selv.

Sannheten er at det kan jeg ikke. Jeg kan ikke vinne alene. Jeg har ikke andre lagkamerater. Det finnes ingen andre ryttere på mitt nivå, med mine ambisjoner som keg kan være med. Det er ingen andre norske, og de danske er der ikke.

Jeg har bruk for støtte, hjelp, oppbakking. Kenneth er den som fikk meg inn i verdenscup’en. Den som har fått meg kvalifisert til VM. Den som har fått meg inn i varmen til OL. Vi har klart det, fordi samarbeidet fungerer. Forståelsen er der. Vi har de samme målene, ambisjonene og tankene. Og han er en jeg kan stole 100 % på. En som har utviklet meg både av og på sykkelen, som gjør meg bedre hver eneste evige dag. Vi har et samhold som jeg verdsetter enormt, og er en trener jeg alltid vil ha med meg videre.

 

Jeg vet at vi kunne ha klart så mye mer om vi begge to var fulltid. Om vi begge kunne kun fokusere på det ene målet: gjøre meg klar til OL.

Hva ville det ikke betyr for Sykkel-Norge om jeg var inne i varmen til OL, og var god nok til å kjempe om de plassene som betyr noe? 

 

Det ville være fantastisk.


Det å kunne ha hele dagen til rådighet til å kunne trene, planlegge, restituere. Det å ha fri mulighet til å reise på treningsleir. Det å ha en bane til rådighet i de periodene som er viktigst. Kunne bruke motorpace. Kunne trene med andre utøvere på samme nivå. Det ville ha gjort en stor forskjell.

 

 

Jeg har utallige tanker om hvordan jeg kan være best mulig forberedt til OL, og hvordan jeg faktisk kan bli klar til å være en outsider som kjemper om medalje.

 

Det krever:

  • Tilgang på bane
  • Tilgang på derny
  • Mulighet til å trene med likesinnede
    --> Vi har så mange tilbud fra andre nasjoner som vil trene med oss. Irland, Portugal, Spania, til og med Storbritannia... Mulighetene er der - men reisen dit setter en stopper for oss, da vi ikke har råd til selve oppholdene. 
  • 100 % oppfølging fra trener
  • Oppføling fra Olympiatoppen, NCF, samt mulighet til mentaltrener, fysioterapeut og sparring vedrørende trening.

 

Hvordan bli OL klar?

Tokyo blir utfordrende grunnet varmen, luftfuktigheten og tidssonen. Jeg har mange tanker om hvordan dette kan jobbes med, slik at det ikke blir en utfordring.

Det krever f.eks. en måneds treningsleir i HongKong, hvor vi har tilgang på bane, derny, likesinnende ryttere, samt en tempetarut, luftfuktighet og tidssone som tilsvarer Tokyo.

 

 

I mitt eget lille sponsor.me (LINK HER) har jeg satt opp et beskjedent beløp på 30.000,- fordi man skal skrive et tall.

Det er langt fra hva det i realiteten koster. Prislappen har jeg ikke regnet på, men det første tallet skal forhøyes og en ekstra null skal legges til.

 

Alt hjelper uansett. Små ting som dekk, klinger, kjede, styrebånd. Absolutt alt hjelper.

 

Jeg fortsetter å leve drømmen og troen på at det er mulig.

Jeg fortsetter å leve drømmen om at det fortsatt er mulig de neste 8 månedene at det skjer et mirakel, slik at jeg og Kenneth faktisk kan være fulltid frem mot OL, at vi faktisk kan få de kvalitetsøktene jeg har bruk for og at vi faktisk kan få trent med andre ryttere som gjør at jeg blir bedre.

 

Jeg kjemper for det hver eneste dag – og prøver å finne en løsning hver dag. Jeg ber om hjelp.

Så kjenner du noen, vet du om noe, uansett hva – ta kontakt med meg. All hjelp blir verdsatt.

Oppsummering av 2019 og drømmer for 2020                                                      (Oppdatert 31.12.2019)

 

2019 er over, og vi får inn i et nytt, spennende år. Ekstra spennende for min del da det er OL år!

 

2019 har vært et utrolig bra år generelt sett. Jeg har lært mye, både om meg selv og omverdenen. Jeg har selv vokst som rytter og person. Jeg kan se tilbake på 2019 og vite at det har vært et bra år. Det har vært mange utfordringer, mye lærdom og mange følelser involvert.

 

 

Sportslige – resultatmessig

Det største høydepunktet var helt klart min første verdenscupseier i scratch i HongKong!

I tillegg har jeg hatt min beste verdenscup sesong, flere UCI seire og pallplasser, 5. plass fra European Games,
6. plass fra Derny EM sammen med Kenneth og flere nye titler til NM og Nordiske Mesterskap. Så det har vært en bra sesong resultatmessig!

Ikke minst, så er jeg ranket som nr. 18 til OL (av 21 totalt), og min hårete drøm begynner å bli mindre hårete!

 

Sportslig – treningsmuligheter

Det nye med 2019 er at jeg har vært heldig å få låne en Velotron (wattbike-ish) av Olympiatoppen, jeg og Kenneth har investert i en scooter og vi har eksperimentert med styrketrening. Jeg har vært flere døgn på Olympiatoppen, og stortrives i miljøet der. 

Vi har hatt mulighet til å trene og konkurrere 3 uker i USA, vi har også hatt mulighet til å trene med team Ireland på Mallorca og trene med HCK på landeveien i Danmark.

I tillegg har jeg noen sprintere på banen i DBC som kan gi meg litt ekstra trøkk og fart i beina.

Vi har blitt invitert til flere baner, og det er en fantastisk følelse å føle seg velkommen av andre nasjoner!


 

Sportslig – treningsmuligheter – utfordringer

Det krever mye å være en omniumsrytter.

Det krever tilgang på bane, hvor det er mulig å trene spesifikt og trene kvalitet.

Selv om jeg bor i Danmark, har en flott arena, betyr det ikke at jeg har gunstige forhold. Jeg synes det er synd at en så fin arena, som har så mye mer potensiale, ikke utnytter det.

Det er mange elementer jeg savner.

Mulighet til fritrening, flere ganger ukentlig. Mulighet for derny. Lysten til et elitemiljø.

 

 

Personlig utvikling – følelsesmessig

Det har skjedd mye forandring med meg personlig dette året.

Fra å være utrolig sjenert, tenke over hva andre synes og mener om meg, føle et behov for å være likt av alle og tilsidesette mine egne følelser, har jeg fått selvtillit, hviler i meg selv, blitt mye mer emosjonell (som både er positivt og litt belastende til tider) og kan stå for det jeg mener.

Jeg har blitt mer utadvendt og føler meg generelt mye bedre i alle situasjoner!

 

Det er mange elementer i 2019 som har gjort meg utrolig glad, og ofte er det små kommentarer, små ting som kan bety mye for en selv.

Jeg har satt utrolig stor pris på all hjelp jeg har fått i 2019. Dette gjelder både fra OLT, NCF, IK Hero, private sponsorer og hjelpsomme mennesker. Jeg skulle gjerne nevnt alt og alle (noe som jeg gjorde opprinnelig i min tekst), men så blir det hele en lang skolestil, som ingen leser.

Noen ganger skal det ikke mye til for å glede andre (eller meg). Kommentarer som:

  • Du gjør en bra jobb!
  • Jeg har sett søstra di sykle på TV! Heia! (videresendt beskjed fra andre)
  • Jeg har fulgt deg, og sett du har en bra utvikling!
  • Herregud, du kommer jo til OL!

Det er ofte ikke mange ord som skal til for å glede andre. Et smil, en klapp på skulderen, en vennlig hånd. Et engasjement og oppriktighet.

Jeg er heldig. Jeg har mye av dette i mitt liv. Jeg har en fantastisk familie, gode venner, flotte kollegaer, engasjerte, positive og optimistiske sponsorer, klubb og forbund, utrolig hjelpsomme mennesker som jeg møter ute på reise, som låner både sykkel og rulle, og hva jeg ellers ha bruk for - og ikke minst verdens beste trener som alltid har min rygg – uansett hva.

 

 

Personlig – hva som har påvirket meg

2019 har ikke bare vært en dans på røde roser.

Det er drama. Det er kritikk. Det er bedrevitere. Det er mennesker som forteller meg hva jeg burde synes, mene, gjøre, trene.

Noen av dem er godt ment. Andre har en hensikt.


Den største saken har allerede vært i avisene – og mange kjenner til det. Hvis ikke, har Google lagret den.

Jeg har ikke lest en eneste artikkel, en eneste kommentar eller uttalt meg personlig om saken, uten de spørsmålene journalistene har stilt meg.

Det som er viktig for meg, er at jeg kan stå foran speilet og vite at mine holdninger, verdier og det jeg står for, er noe som er bra. Det tok meg lang tid å forstå at det er lov å si ifra. Det er lov å sette grenser. Det er lov å føle at andre har gjort noe en ikke synes er greit.

Jeg visste ikke dette. Jeg tenkte mer på hva andre ville synes, tro og tenke, fremfor å forstå hvordan dette påvirket meg. Jeg har åpnet opp, fortalt om verdier og holdninger jeg ikke synes er greit. Jeg har lært at jeg vil fortsette å stå for det jeg mener, og jeg vil verdsette mine verdier med rak rygg.

Noen forteller at jeg har tapt kampen. Det var aldri en kamp, og det var aldri en premie. Det var sannheten. Og lengre er den ikke. Det var min holdning til en ukultur og ønske om et godt miljø for alle.

 

Mitt ønske for 2020 personlig

Jeg er en litt naiv person, og jeg liker det. Jeg liker å tro det beste om folk, selv om jeg blir dolket i ryggen. Jeg liker å være optimistisk og tro på det, til det motsatte er bevist. Jeg elsker å få et smil på veien, en lykkeønskning og bare et vennlig klapp på skulderen. Det er så lite som skal til. Og vi kan alle gjøre hverdagen til hverandre litt bedre.

 

Mitt ønske for 2020 sportslig

Det er en ting som står i fokus – det er OL! Det var en urealistisk drøm en gang, som ble et hårete mål og som jeg nå faktisk kan måle pulsen på.

Mitt ønske for 2020 er gode forberedelser opptil, med god, mye og hard banetrening. Utviklende trening, motiverende trening, et inspirerende miljø. Jeg skulle ønske det var mulig i Danmark, men selv så naiv og godtroende jeg er, har jeg mistet troen etter 7 år. Det krever reising til andre land, hvor vi heldigvis alltid blir møtt med åpne armer.

Jeg ønsker de optimale forberedelser, som innebærer topp utsyr, som jeg vet funker til OL.

Jeg ønsker oppfølgning, veiledning og en dytt på veien. Jeg har bruk for at min trener står ved min side, presser meg, gjør meg bedre. Min viktigste støttespiller er Kenneth – og selv med firma og fulltidsjobb, er han der – men jeg vet vi kunne fått til så mye mer om begge var fulltid.

Økonomi er et kapittel for seg selv. Som kvinnelig banesyklist er det vanskelig. All støtte hjelper, og all støtte som jeg har mottatt, både økonomisk og materielt er gull verdt – alt huskes og verdsettes enormt!

2020 er heldigvis et bedre økonomisk år, selv om det er langt fra hva mange av mine konkurrenter har å rutte med.

Men hvem vet - kanskje nye dører åpnes i 2020, både økonomisk og ressursmessig med trening!

 

La oss kickstarte 2020 med troa på det umulige med et smil om munnen :)

Oppsummering fra desembermåneden, HongKong - New Zealand - Australia


(Oppdatert 29.12.2029)


HongKong - verdenscup nr. 3

Søndag 24. november dro vi (jeg og trener Kenneth Berner) til Hong Kong for den 3. avdelingen i Verdenscupen. 


Vi fikk en god reise, og jeg var heldigvis ikke så mye påvirket av jet-lag, noe som førte til mange gode treningsøkter innen konkurransen gikk i gang.


Lørdag 30. november var det verdenscup i scratch.

Tidlig ettermiddag var det kvalifikasjon, hvor jeg klarte å komme videre som nr. 9 av 10. Jeg gjorde det litt vel spennende for meg selv på slutten, men kom med til finalen uten å ha brukt noen krefter.


På kvelden var det finale - og jeg kan ikke si noe annet enn at det var SINNSYKT!

For første gang vant jeg en verdenscup og det var rett og slett ubeskrivelig! 

Jeg klarte, som den eneste, å ta en runde på feltet, etter at østerriske Verena stakk. Hun fikk en halv runde forsprang før jeg kom flyvende opp til henne, kjørte litt rulle sammen med henne, og stakk opp til feltet - Verena stadig hengende ute alene.

I det jeg kom opp til feltet visste jeg at jeg ville klare det, så lenge jeg holdt meg unna velt og annet tull.

Og det gikk! 

Karrierens første seier i en verdenscup. Det ga blod på tann! 



Dagen etter, søndag 1. desember var det omnium.

Et omnium som gikk supergodt! Endte som nr. 5 totalt, mitt livs beste omnium i en verdenscup. Og mange gode poeng til OL. Så mange at jeg gikk fra 18. plass til 17. plass på den Olympiske Ranking. OL drømmen kommer nærmere med stormskritt! 

Det var utrolig god følelse å føle seg så ovenpå, sterk og selvsikker. Selv kan jeg ikke si annet enn at jeg er utrolig fornøyd med hele helgen, og tar med meg følelsen, gleden og selvsikkerheten videre til helgen her i New Zealand!



New Zealand, verdenscup nr. 4

 

Etter Hong Kong, som var 30/11-1/12, gikk turen direkte videre til Cambridge, New Zealand for en ny runde verdenscup.

Hong Kong gikk som nevnt over all forventning, med min aller første verdenscupseier og min aller beste plassering i omnium (nr. 5). Det var stort!


 

New Zealand var en fantastisk opplevelse, med sommer, sol, basseng – og ikke minst mye god og hard trening!

Det var varmt, noe som var en viktig læring for meg opptil OL. Selv trodde jeg at jeg var bedre til å tilpasse meg varmen, men der feilet jeg litt.

 

Lørdag 7. desember hadde vi scratch, hvor jeg ble overopphetet. Selve løpet endte derfor med at jeg ble nr. 13 – ikke et dårlig resultat, men heller ikke et resultat jeg er fornøyd med, da jeg vet jeg kan så mye mer.

Natten til søndag fikk jeg feber, da min kropp ikke taklet varmen så bra, og var nødt til å avkjøles på en eller annen måte.

 

Det førte til at søndagens omnium, 8. desember ble en stor manndomsprøve.

Jeg startet omnium utrolig dårlig med å bli en av de siste i første øvelse. Og jeg hadde så lyst til å oppgi. Jeg følte meg ikke bra og det var vanskelig å se hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom dagen. Men det gikk – utrolig nok. Jeg fikk snudd alt opp-ned, jeg kjempet med absolutt alt hva jeg hadde av krefter, jeg brukte hodet fornuftig, og jeg ofret alt. Og jeg endte på en utrolig 8.plass. Jeg må innrømme at jeg overrasket meg selv på en positiv måte og er utrolig fornøyd med hvordan jeg kom tilbake, og hvordan jeg kjempet meg opp. Og en 8. plass i et verdenscup innen OL er bra! Så det var moro!

 


Australia - verdenscup nr. 5

Direkte fra New Zealand gikk turen videre til Brisbane, Australia.

Vi landet mandag 9. desember. Det var min første gang i Australia, så det i seg selv var en stor opplevelse. Enda varmere enn New Zealand, mer storby, men utrolig flott. Vi fikk heldigvis litt tid til sightseeing, og fikk blant annet tatt til en dyrepark, hvor vi fikk hilst på, klappet og holdt både kenguru og koala. Det var gøy!

Dessverre var jeg stadig litt påvirket av sykdommen jeg fikk i New Zealand, og jeg måtte virkelig kjempe hardt i løpet i Australia.


Søndag 15. desember var det omnium, som igjen ble en utrolig hard affære for meg. Jeg slet med varmen, men kjempet og kjempet, og endte på en utrolig 8.plass igjen.

 

 

Oppsummert har dette vært min aller beste verdenscup sesong noensinne. Jeg har holdt meg stabilt inne i topp 8, ligger godt an til OL, og føler at jeg stadig blir bedre og bedre, både fysisk, taktisk og teknisk. Og det beste av alt; jeg har det fantastisk hver gang jeg er oppe på banen og jeg elsker virkelig det jeg holder på med!


Gull, gull og mer gull!                                                                        (Oppdatert 17.11.19)


Norgesmesterskap bane 2019


Igjen i år ble NM bane avholdt i Odense, Danmark; 15-17. november.

Dessverre var det litt tynt i alle klasser, men håper på at det blir mye bedre når vi får gang i Sola (og ikke minst Asker!).

 

Selv med tynn deltakelse var det er supert arrangement med godt humør, glade ryttere og harde løp som ble kjørt fra front!

 


Fredag startet vi med sprint, hvor jeg fikk en fin tid på 11,90 sek. For å få litt matching og god trening, fikk jeg lov til å sykle mot herre elite, hvor jeg kvalifiserte meg til bronse-kampen mot Ken Levi med tiden 11,8. Jeg vant matchende – så det var gøy!

Jeg ble stadig norsk mester i sprint, mens Ken Levi fikk sin bronse i Herre Elite.

 


 

Lørdag ble en utrolig god og hard dag.

Jeg startet med en 500 m TT, hvor jeg slo min egen rekord og norgesrekorden, hvor tiden ble 37,33sek! Langt over min forventning! Det var gøy!

Videre besto dagen av omnium, inkludert de individuelle øvelsene i omnium (scratch, eliminasjon og poengløp). Igjen fikk jeg lov til å stille i herreklassen for å få god trening. Og det fikk jeg! Jeg var aktivt med hos herrene, selv om mine poeng ikke telte. Jeg var aktivt med og fremme i samtlige løp, hvor jeg blant annet var med på å ta en runde i tempoløp. Tok nesten en runde alene i poengløp!

Alt i alt ble jeg norsk mester i; 500m TT, omnium, scratch, eliminasjon og poengløp.

 


Søndag var en litt tyngre dag.

Dagen startet med keirin, hvor jeg igjen var med gutta-krutt. Min plan fungerte ikke helt, selv om jeg kom inn som nr. 3 totalt i herrefeltet. Kanskje litt selvkritisk, men hadde håpet på nr. 2 😉

3000m individuell forfølgelse er min svakeste disiplin, og da jeg var alene i min klasse, var målet rett og slett å bare gjennomføre. Og det gjorde jeg. Ikke med stil, men jeg gjennomførte!

Dagen ble avsluttet med litt dernypace som trening – og kunne ikke fått en bedre avslutning på en fantastisk helg!

 

Totalt ble det 8 nye NM-gull denne helgen. Det gir en total på 61 NM gull fra 2009, hvor både de offisielle og uoffisielle øvelsene er tatt med 😊






 

Rapport fra verdenscup #2 i Glasgow                           (Oppdatert 11.11.2019)


Etter en god start i verdenscup #1 i Minsk, så jeg frem til å dra videre til Glasgow!

Jeg fikk mange gode treninger i Glasgow innen lørdagens konkurranse, og så frem til et nytt, hardt løp!

 

Lørdag 16. november – omnium

Tidsskjemaet til omnium har blitt mye endret siden i fjor. Før, hvor vi hadde to løp om formiddagen og to om ettermiddagen, har nå blitt til 4 løp om ettermiddagen, hvor vi er ferdige i løpet av 4 timer.

 

Noe jeg personlig synes er veldig bra og det passer meg bedre!

 

Scratch-løpet startet perfekt for min del. 2 ryttere fikk en runde på feltet, mens jeg holdt hodet kaldt og kom frem på det riktige tidspunktet. Jeg fikk verdensmester Kirsten Wild til å legge seg foran meg og hun kjørte en progressiv spurt, med meg klistret på hjul. Dermed endte jeg som nr. 4 – og var kjempefornøyd!

 

Tempoløpet gikk også veldig fint. Jeg startet aggressivt, kom i en liten front-gruppe, men klarte dessverre aldri å få poeng. Eller ta en runde. Dog er jeg fornøyd med min innsats og måten jeg presterte på, som holdt til en 11. plass i tempoløpet.

Med 2 ritt på 1 time, med en snitt på 50 km/t, så vil jeg si meg fornøyd!

 

Eliminasjon har i det siste vært mitt svakeste ledd. Dessverre også denne gangen. Når farten er så høy og jeg trener mye alene eller to-og-to, har jeg vanskeligheter med å holde min plassering. Jeg gjorde hva jeg kunne, og det holdt til en 15. plass. Ikke helt fornøyd, så jeg skal bare fortsette å øve og øve til jeg synes jeg får det bra til!

 

Poengløpet gikk veldig bra! Fikk tatt en runde på feltet med noen andre ryttere, samt en spurt underveis, og klatret oppover på rankingen. Før poengløpet var jeg ranket som nr. 8, og med mine 22 poeng i poengløpet endte jeg på en utrolig fin 7. plass! Som er så å si min beste plassering i et omnium i en verdenscup! Især med tanke på nivået og feltet!

Det ga meg i tillegg 300 poeng til OL rankingen, så OL drømmen lever fortsatt i beste velgående!

 

 

Tiden fremover blir travel. Nå til helgen er det NM, før jeg drar til samling med Olympiatoppen.

Allerede  24. november går turen til de neste verdenscupene som er HongKong, New Zealand og Australia! Jeg gleder meg!

 

Rittrapport fra VerdensCup i Minsk #1 og Glasgow #2  (Oppdatert 04.11.2019)


Endeling var det tid til verdenscup! Og siste viktige poeng til OL skal samles!

Jeg og Kenneth reiste til den første avdelingen av verdenscupen onsdag 30. oktober, som ble avholdt i Minsk, Hviterussland.

Selve reisen gikk smertefritt, og jeg var klar til kam.

  

 

Poengløp

Fredag 1. november var det tid til poengløp. Da dette ikke er en OL disiplin, hender det at antall påmeldte ryttere overstiger grensen, og det skal sykles kvalifikasjonsheat. Det var tilfellet denne gangen.

Så dagen startet med kvalifikasjon, hvor jeg kom videre som nr. 7 (totalt 10 i hvert heat gikk videre).

På kvelden var det tid til poengløp finale, 100 runder (25km) med 10 spurter!

 

Og det gikk strålende! Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er utrolig fornøyd, og fant virkelig godfølelsen jeg har lett lenge etter i de aller viktigste løpene. Jeg klarte å ta en runde sammen med USA, HongKong og Catalonia, samt samle litt poeng underveis. Det var perioder hvor jeg var på 3. sammenlagt, og det var utrolig kult å være med i kampen om medalje!

 

Jeg endte til slutt på en 5. plass, og kan ikke annet enn å smile og være veldig fornøyd!

 

Søndag 3. november

Etter en fridag, var jeg klar til kamp igjen. Denne gangen i omnium.

Og jeg er igjen veldig fornøyd med min egen prestasjon, hva jeg fikk til underveis og jeg nøt hvert eneste øyeblikk underveis i konkurransen. Noe som var en utrolig god følelse, da jeg har hatt litt problemer med dette etter at jeg følte «mine nedturer» begynte for litt over 1 år siden.

Scratch-løpet endte i en fellesspurt, hvor jeg fikk presset meg godt frem i feltet, og kom inn som nr. 12.

I tempoløp var jeg utrolig nærme å ta en runde på feltet sammen med Russland og HongKong, men vi klarte det akkurat ikke. Fikk likevel en god del gode poeng underveis, og endte som nr. 8.

Eliminasjon kjempet jeg med al hva jeg hadde, og kjempet så godt jeg klarte i forhold til å holde min posisjon, og klarte det frem til nr. 13. Totalt lå jeg samlet som nr. 10, og målet var å holde min topp 10. plassering.

Og jeg prøvde under poengløpet. Jeg klarte ikke å samle poeng underveis, og var litt uheldig å gå ned i bakken på et tidspunkt, hvor min fine nye, tempodrakt rettet store deler av min hud. Ingen skade skjedd med meg, men klarte ikke riktig å få godfølelsen i beina igjen etter det. Fikk ellers syklet en god sluttspurt, men manglet det siste lille ekstra som jeg normalt har. Endte til slutt på en 13. plass, og er helt fornøyd med det!

Målet til Glasgow er å komme inn i topp 10 til omnium!

 

Reisen går direkte videre til Glasgow – og det gleder jeg meg til!

 

EM Bane                                                                                         (Oppdatert 22.10.2019)

EM Bane – et av sesongens store mål og høydepunkter!

 

EM ble arrangert i Apeldoorn, Nederland, 16-20. oktober. Mine disipliner var scratch, omnium og poengløp.

 

Vi (min trener og jeg) reiste nedover mandag 14. oktober, og kom godt til rette. Vi fikk satt alle ting på plass, funnet vår bås og jeg fikk rullet ut benene etter reisen. Dagen etter, var en vekker-økt på banen for å teste bein, hjul og bane, før EM skulle skytes i gang!

 

 

 

Onsdag 16. oktober

Finalen i Scratch!

Det var et løp som ble kjørt kontrollert, i den forstand at farten av jevn høy og ingen riktige angrep kom inn. Vi lå så å si på en lang rekke hele løpet igjennom, med noen enkle halvhjertede angrep, men ingen klarte å stikke fra feltet.

Når det var 5-6 runder igjen til mål, stikker Tyskland. Jeg reagerer og går etter. Jeg får et stort hull til feltet, flyr forbi Tyskland, og har fortsatt 3-4 runder igjen til mål. I det øyeblikket har jeg nesten en halv runde på feltet, og jeg bestemmer meg for å gi alt hva jeg har.

Jeg ser meg ikke tilbake, og kjemper videre.

I korte øyeblikk kan jeg se for meg at jeg vil krysse målstreken alene, og jeg er fortsatt alene når klokken ringer for siste runde. Syren er ved å spise meg opp, men lysten og gleden til å lykkes er enorm.

Jeg blir (dessverre) hentet av feltet, og de spiser meg de siste 150 meterne som er igjen til mål, og jeg ender på en 17. plass.

 

Resultatmessig var det ikke det jeg håpet – men følelsen jeg sitter igjen med er god. Jeg kjempet med alt hva jeg hadde, og jeg kunne virkelig se trøyen for meg. Det holdt ikke inn denne gangen, men det var en god følelse!

 

 

Fredag 18. oktober

Omnium – det store målet!

 

Omnium var litt av en berg- og dalbane for min del. Det startet helt suverent i første løp, scratch. Jeg holdt hodet kaldt, og fulgte min egen plan og mine egne instinkter. Det ble en fellesspurt, hvor jeg endte som nr. 6 – et utrolig bra utgangspunkt! Jeg fikk presset de andre, kjempet om min plass, og var utrolig glad for måten jeg syklet på.

 

Etter det, gikk det dessverre ikke helt min vei. Tempoløpet var et kaotisk løp, hvor jeg aldri riktig kom med i kampen før det var over.

Eliminasjon var hakket verre, med velt og nøytrale runder – og et ufokusert øyeblikk, og jeg var plutselig ute. Og selvfølgelig blir man veldig følelsesladd i slike øyeblikk, og synes hele verden er imot en. Men jeg er ikke en som gir opp – og jeg fikk snudd alle tanker og følelser til å huske at man skal kjempe helt til siste sekund – ingen kamp er tapt før den er over!

I poengløpet kjempet jeg med alt hva jeg hadde. Jeg prøvde spurter, ta runder og brukte opp hva jeg hadde.

Det holdt til en 15. plass. Jeg vet jeg gjorde noen feil underveis, og at 2/4 løp ikke var optimale.

Det positive er at det hvert fall er oppgaver, konkrete oppgaver jeg kan jobbe videre med. Og da er alt mulig!

 

 

Lørdag 19. oktober

Poengløp – finalen!

Poengløpet var det løpet som ga meg mitt beste resultat – nr. 10!

Jeg fikk noen gode spurter underveis, som ga meg litt poeng. Jeg gjorde hva jeg kunne underveis, og jeg vet jeg tok noen beslutninger som ikke var optimale.

 

Alt i alt har det vært et utrolig hardt EM – noe som er en selvfølge nå som OL er rett rundt hjørnet.

 

Nå venter en lengre reise med verdenscup – noe jeg som alltid ser frem til (som allerede starter i neste uke!)

 


 

 

 

Rittapport fra Nordiske Mesterskap                                              (Oppdatert 07.10.2019)


Nordiske Mesterskap ble avholdt i Odense, Danmark 4-6. oktober, med ryttere fra Norge, Sverige, Danmark og Finland.

I dameklassen var det et ekstremt bra felt, med slik som Amalie Dideriksen (flere ganger Verden og Europamester, samt regjerende i sistnevnte), Julie Leth (både tidligere verdensmester og regjerende Europamester) – you name it! Konkurransen var helt i topp!


Jeg reiste til Odense som regjerende Nordisk mester i disiplinene sprint, keirin, omnium og 500 m, og hadde som ambisjon og mål å minimum ta med 2 trøyer hjem. 


Jeg reiste ned sammen med trener Kenneth og hans kone Mette, samt at min pappa kom og supporter.  


Fredag 06.10

Fredag var det Sprint som var på programmet – en hard disiplin, hvor hvert mikrosekund teller. Enten er man 100 % klar, ellers er slaget tapt. Og ja - jeg var nervøs for om jeg ville kunne prestere og leve opp til det jeg vet jeg kan. Et sekund hvor man er borte, og alt er tapt. 


Jeg fikk beste tid på min innledende 200 meter flyvende og dermed gikk jeg direkte videre til semifinalen! Noe som var lettende og betryggende, da jeg ikke følte min 200 meter flyvende var perfekt. 


Videre vant jeg semifinalen og kom videre til gullfinalen – hvor jeg igjen gikk av med seieren!

Dermed ble jeg NORISK MESTER I SPRINT! 

 

 

Lørdag 07.10.

Lørdag var omnium og keirin. Et program som startet kl. 10 om morgenen og sluttet kl. 19 om kvelden. Så det var en laaang dag, og en prøvelse for både kropp og hode!

 

Omnium var en utrolig tett, nerveprirrende og hard kamp, hvor man aldri visste hvor man var på resultatlisten. Kampen var så utrolig tett, at alt var mulig helt frem til det siste sekundet i løpet – hvor jeg endte til slutt på en veldig fin 3. plass.

Etter 3 harde løp, og med 10 manglende runder i poengløpet, som er den siste disiplinen, lå jeg mellom 1. og 4. plassen, og alle momenter var avgjørende. Det var 2 dansker, Amalie Dideriksen og Julie Leth som til slutt tok det lengste strået, og kom hhv. På 1. og 2. plassen.

Veldig fornøyd med min egen innsats i verdensklasse nivå!

 

Dagen ble avsluttet med keirin – hvor jeg var klar til å få med en trøye hjem. Som sagt, som gjort – og jeg vinner keirin og blir igjen NORDISK MESTER!


 

Søndag 6.10

Siste dag, og siste løp. Det var poengløp som gjensto. Etter 2 knallharde dager kunne jeg selv merke at kroppen var litt sliten og det krevde ekstra mye av meg for å være med helt i toppen. Jeg kjempet med det jeg hadde igjen, og endte på en 4. plass – og kan ikke klage over det!

 

Alt i alt kommer jeg hjem med:

2x GULL

1x BRONSE


Alt i alt var det et veldig bra mesterskap. Litt kaldt på banen, litt mye forsinkelser, men utrolig bra stemning og bra folk!

 

Og jeg fikk bekreftet at formen er god, viljen til å vinne brenner inne i meg, og er gleder meg enormt mye til Europamesterskapet som blir avholdt i Apeldoorn, Nederland 16-20. oktober!


Mitt program er:

Onsdag 16 oktober: Scratch

Fredag 18. oktober: Omnium (min viktigste disiplin -> poenggivende til OL)

Lørdag 19. oktober: Poengløp

Kvalifikasjon til verdenscup                                                         (Oppdatert 19.09.2019)


Endelig kom det offisielt – jeg er igjen i år kvalifisert til verdenscup!

Det har vært en hard kamp å komme med, da det kun er de 24 beste nasjonene som blir kvalifiser.


Store nasjoner som Tyskland, Hviterussland, Tsjekkia har IKKE klart å bli kvalifisert! Det har vært mange med i kampen om de få plassene som er. Det er mer eller mindre en forutsetning å være med i verdenscupen for å kvalifisere seg til OL. Halvparten av kvalifikasjonen til OL er over, og den resterende halvdelen består av: 1x EM, 3x verdenscup (dine 3 beste ut av 6 resultater) og 1x VM.


Jeg gleder meg til den virkelige store sesongen skytes i gang!

I tillegg kan jeg også fortelle at jeg er kvalifisert og påmeldt til EM!

 

Her er oversikt over reiseplanen til vinteren (verdenscup):

Nordiske Mesterskap i Odense (DEN): 4-6. oktober

 

EM i Apeldoorn (NED): 16-20. oktober

 

Minsk (BLR) 1-3 november

Glasgow (GBR) 8-10. november

Norgesmesterskap: Odense (DEN): 15-17. november

 

 

Hong Kong (HKG) 29. November – 1. desember

Cambridge (NZL) 6-8. desember

Brisbane (AUS) 13-16. Desember

  • Hjem og feire jul i 2 uker

 

 

Milton (CAN) 24-26. Januar

 

 

VM i Berlin (GER): 26.februar – 1 .mars

 

 

I løpet av mars får jeg vite om jeg er kvalifisert til OL.

 

OL i Tokyo: 9 AUGUST

Tidenes verste reise!                                                                        (Oppdatert 08.09.2019)


En litt annerledes tur enn forventet. Jeg hadde gledet meg og sett mye frem til å komme tilbake til Praha, da jeg hadde gode minner og opplevelser derifra fra min forrige tur i juli.

Løpet er et CL2 og jeg skulle delta i omnium, sprint og keirin de 3 neste dagene.

 

Nedturen startet allerede på flyplassen. Etter 1 times forsinkelse får vi (jeg og Kenneth) vite av flyet vårt er blitt kansellert, da Menzies, som håndterer bagasjen har bestemt seg for å streike.

Det er selvfølgelig ikke bare vårt fly som er berørt, men alle SAS-flyvninger. Noe som selvfølgelig fører til kaos uten like. Etter over 1 time i kø for å få hjelp av SAS, blir vi ombooket til et fly som skal gå 8 timer senere enn vårt opprinnelige fly. Vi blir forsikret om at bagasjen kommer med, da det ser ut til at streiken er ved å være over og det er god til vi skal fly.

Optimistiske tar vi en tur til loungen og venter tålmodig i 8 timer. Med flere forsinkelser og bytting av gate, kommer vi omsider om bord og flyvertinnene forsikrer oss fortsatt om at all vår bagasje har kommet med.

Det stemmer dessverre ikke. Da vi ankommer til bagasjen, er det ingen av passasjerene som har blitt ombooket som har fått deres bagasje. Mer venting for å lage en rapport om forsinket bagasje.

Igjen prøver vi å se lyst på det, da Menzies i Tsjekkia forteller at bagasjen vår har blitt ombooket til et fly som lander kl. 10.30 i morgen tidlig, og de vil komme ut med syklene umiddelbart deretter. Noe som betyr at jeg kan være heldig å få min egen sykkel til hvert fall noen av disiplinene i omnium!

Vi blir kjørt direkte til hotellet, kommer oss i seng ved midnatt og må opp kl. 7 dagen etter.

 

6. juli

Dagen for omnium. Ivrig sjekker jeg status på vår bagasje og flyet det skal komme med. Ingen sporing på vår bagasje, men jeg er stadig optimistisk. Vi kommer ut på banen, og får låne en aluminiumssykkel av Kovo Praha og hjul av det ungarske landslaget. Det er ikke optimalt, men det fungerer. Hjelm, sko, tempodrakt, sportsBH og sokker har jeg heldigvis pakket i håndbagasjen, så det har jeg. Dog har jeg ikke noe varmt tøy, og da det kun er 12 grader er det litt vel kaldt (banen er en utendørsbane).  Heller ikke Kenneth har noe annet enn shorts og t-skjorte. Heldig som vi er, får vi låne litt ekstra klær så vi kan holde varmen. Banemiljøet er fantastisk på den måten! Her kommer vi uten noen ting, og får lov til å låne alt. Det er virkelig et helt spesielt og deilig miljø å være en del av!

Til tross for all hjelpen og imøtekommenheten er det vanskelig å prestere optimalt. Sykkelen er bløt (da det kun er en nybegynnersykkel), hjulene er litt skjeve og med slør i, setet kan jeg ikke sitte på (selv kan jeg kun bruke ISM Adamo sine seter ellers får jeg smerter i underlivet), styret er for bredt så hver gang jeg reiser meg opp, slår jeg håndleddet i styret (noe som har ført til 2 store blåmerker på begge underarmene), samt at giringen ikke passer meg. Jeg prøver virkelig å få tråkket igjennom og jeg gir det jeg har. Det var hardt mentalt å bli slått av ryttere jeg normalt selv slår, og plutselig ikke klare å være med spurtene. Men jeg hadde ikke nubbesjans. Til tross for dette ender jeg på en 4. plass totalt i omnium. Resultatet er fint nok i seg selv, og som det ser ut nå er jeg 99 % sikret en plass i verdenscuppen. Men jeg hadde kommet for å vinne. Og jeg hadde gledet meg så utrolig mye. Så skuffelsen var stor. Det betyr enormt mye å ha sitt eget tilpasset utstyr. Og jeg gleder meg bare å få tilbake min egen Fuji.

 

Toppen av det hele, var at poenggivningen til omnium ikke fulgte UCI-reglene. Det er ikke noe jeg har tenkt å gå nærmere inn på, men etter ½ times diskusjon med dommerne midt under løpet, fikk vi trumpet igjennom vårt syn og holdning på det, og de endret på det.

 

Etter omnium bestemte vi oss for at det ikke er noe poeng å bli lengre i Tsjekkia, og klarte å få et fly hjem tidlig om søndagen (i stedet for mandag som var den opprinnelige planen). Resten av fredag besto av shopping (da vi manglet tannbørste, tannkrem, ladere, klær ect) og telefonoppkall til SAS og Menzies (som ter en utrolig dårlig service).

 

 7.-8. juli

Dagen som skulle ha blitt brukt på sykkel og konkurranse, ble til en planleggingsdag. Vi fikk planlagt resten av sesongen i forhold til verdenscuppen og sett på alt det praktiske rundt det.

Etter en god lunsj om ettermiddagen får jeg det utrolig dårlig. Hva det er, ander jeg ikke, kanskje matforgiftning eller omgangssyke. Jeg blir sinnsykt kvalm, har vondt i magen og fryser. Normalt er jeg nesten aldri dårlig og jeg kaster aldri opp. Men fra kl. 19 til kl. 2 om natten har jeg 4 gode omganger, og på det tidspunktet aner jeg ikke hvordan jeg skal klare å komme meg hjem.

Vi skulle nemlig fly med Ryanair kl. 6:40, og hadde bestilt taxi kl. 4.30.

Heldigvis hjelper det å få tømt magen og få opp det jeg ikke hadde godt av. Og jeg overlever både taxi-turen og flyturen tilbake til København.

Vel fremme i Københavns lufthavn ser vi våre 2 alminnelige kofferter kjøre rundt. Vi møter en vennlig medarbeider som gir oss koffertene våre og ser etter syklene. Dessverre har syklene blitt sendt til Praha, og nå krysser jeg bare fingrene for at de snart kommer hjem til meg igjen!

 

Resten av dagen blir brukt på å komme meg over sykdom, og deretter er det forberedelser mot EM som er om 6 uker! Og innimellom der skal jeg en tur til Odense for å delta i Nordiske Mesterskap.

Nytt sponsorsamarbeid!                                            (Oppdatert 02.09.2019)



I dag har jeg gleden av å presentere min helt ny samarbeidspartner som vil være med og støtte meg i jobben frem mot OL i Tokyo neste sommer.


Energi Salg Norge, som er en del av Energi Danmark, er Nordens største strømleverandør i bedriftsmarkedet, og som jeg har gleden av å ha som støttespillere i min karrieres tøffeste periode fremover.


I filen vedheftet kan dere lese mer om hva samarbeidet med Energi Salg Norge og hva dette betyr for meg!





Ny lærdom, flere poeng og flere pall-plasser!                                         (Oppdatert 11.08.19)


Poengsamlingen til verdenscupp’en fortsetter, og denne gangen gikk turen til Cottbus i Tyskland, 9-10. august.

For første gang noensinne i min historie var vi to norske kvinner til start; meg selv og junioren Nora Tveit.

 

Fredag 9. august – Scratch og poengløp

Fredagen startet vi med scratch – 25 runder på en utendørs betongbane. Det var godt over 20 damer til start, med storfavoritt Laura Kenny (4x dobbelt olympisk mester og flere ganger verdensmester) til start med hennes lagvenninne Eleanor Dickinson, samt de 3 beste tyskerne.

Løpet ble et hardt og taktisk løp, hvor flere ryttere prøvde å komme i brudd. Ingen lykkes, og det hele endte med en fellesspurt. Jeg ble «tvunget» frem i front med 2 runder igjen til mål, og starter en lang og progressiv spurt. Med én runde igjen til mål, åpner jeg spurten samtidig som Eleanor Dickinson sykler lead-out for Laura Kenny. Jeg kommer med på hjul av dem, kommer meg forbi Eleanor, men blir akkurat slått av mester Kenny. Ender på en fantastisk 2. plass, og er veldig fornøyd med innsats, resultat og at jeg kunne være med å kampen om 1. plassen helt frem til den siste lille millimeteren.

 

En time senere samme dag er det 60 runder poengløp med 10 spurter. Løpet starter noe avventende, med at 5 ryttere kommer av sted uten både meg og storfavorittene; britene. Jeg ønsker ikke å ta initiativ, da jeg vet at alle sitter på mitt hjul og ønsker å slå meg. Derfor kommer de 5 rytterne rundt. Idet de kommer opp til feltet, stikker Laura Kenny av gårde, og får med seg både meg og hennes lagvenninne, Eleanor. Vi får et godt samarbeid underveis, og klarer å ta en runde på feltet.

 

Dog er jeg noe trett etter scratch og noe ufokusert, og mister derfor pallplassen med noen få poeng, og ender på en fin 5.plass. Tatt omstendighetene i betraktning, er jeg fornøyd med min 5. plass, hvor løpet blir vunnet av outsideren Ukraina, med britene på som nr. 2 og 3.



 

Lørdag 10. august – omnium

Omnium ble avviklet på under 5 timer, med start om sen ettermiddag.

 

Scratch

Scratch-løpet startet noe avventende, hvor det ble satt høy fart på, uten at noen kunne komme av gårde. Når det er ca. 10-8 runder igjen, stikker Ukraina, og jeg kommer med på hjul sammen med Nora som sitter klistret på mitt hjul. Jeg hjelper Ukraina med å ta noen gode føringer, og vi får avstand fra feltet. Dog er jeg uheldig og får en sivende punktering når vi mangler 6 runder til mål – det mest kritiske tidspunktet! Bakhjulet blir heldigvis ikke helt flatt, og mister bare litt og litt luft. Dette fører til at jeg faller tilbake til feltet i panikk om hva jeg skal. Reglen er at når det er 1000 meter igjen til mål (3-4 runder ca.) får man ikke lov til å komme med i løpet dersom man har en defekt. Og da mitt hjul ikke er flatt, bestemmer jeg meg for å fortsette. Ukraina lager et nytt angrep, og jeg kommer av gårde med Spania på hjul. Vi får igjen et godt hull på feltet, og jeg bestemmer meg for å gi den full skrue – da jeg helle må skynde meg i mål før hjulet er flatt. Med 2 runder igjen til mål øker jeg, og setter for alvor spurten inn med 1 runde igjen. Mine 2 følgere (Ukraina og Spania) blir satt, dog kommer Laura Kenny med forrykende fart på, og jeg blir akkurat slått på streken (med et noe flatt hjul).  Det var uansett en god start å bli nr. 2 i scratch!

 

Tempo

Neste løp er tempo – som blir en hard affære! Da første poeng skal utdeles sitter jeg i anden posisjon, bak Ukraina. Laura Kenny kommer flyvende forbi, og jeg setter jakten inn for å komme opp til henne. Hun får et bra hull ned til meg, hvor Eleanor kommer fort opp til meg, hvor vi får et enda større hull ned til feltet. Jeg og Eleanor jakter Laura, og klarer etter hvert å innhente henne. Vi får til et fint samarbeid, hvor det igjen blir meg mot britene. Vi fordeler poengene litt underveis mellom oss alle 3, og klarer å ta feltet med en runde. Dog har jeg mistet tellingen på hvem som har flest poeng av meg og Eleanor (Laura fikk klart flest poeng), og selv om jeg vinner siste spurt, ender jeg på en veldig fin 3. plass i tempo.

 

Eliminasjon

Samlet ligger jeg på delt 2. plass med Eleanor etter 2/4 løp. Jeg er klar til fight, men likevel noe ufokusert og lager mange små dumme feil underveis. Det blir jeg straffet hardt på, og ryker «allerede» ut som nr. 7. Litt sur og skuffet, men heldigvis er pallen stadig innenfor rekkevidde.

Samlet stilling er derfor Laura som nr. 1, Eleanor som nr. 2 og jeg som nr. 3

 

Poengløpet

Poengløpet var et utrolig nervepirrende, totalt ukontrollert løp. Jeg visste jeg skulle forsvare min 3. plass og kjempe om 2. plassen. Jeg vet jeg skal ha poeng, men samtidig passe på både tyskerne som jakter meg og britene som vil forsvare seg fra meg. Altså har jeg mye å se til og mange å passe på.

Jeg er veldig aktiv i starten og får en del spurtpoeng underveis. Dog er det flere ryttere som får tatt en omgang, uten at jeg har helt kontroll på hvem det er og hvor mange poeng de får underveis. Altså noe panisk og utrolig redd for å miste min pallplass. Dog ser britene ut til å ha kontroll, og tyskerne gjør ikke sitt for å stoppe de andre. Og jeg blir nødt til å stole på mine instinkter og håpe at min plass ikke er i faresone. Jeg vet at siste spurt blir avgjørende, og noe panisk starter jeg spurten fra front og gir alt hva jeg har – og håper det holder. Jeg kommer inn som nr. 2 i siste spurt – nok til å kapre 3. plassen sammenlagt.

Kan ikke være annet en storfornøyd med min innsats og prestasjon!

 

Alt-i-alt har det vært en fantastisk tur til Cottbus, hvor jeg får høstet nye erfaringer, viktige poeng til verdenscuppen og noen fantastiske pallplasseringer!

Europamesterskap i Derny sammen med pacer Kenneth Berner                           (Oppdatert 27/07-19)


Historiens første Derny EM for kvinner ble endelig arrangert i år! Herrene har hatt dette mesterskapet siden år 2000, så det var på tide at kvinnene fikk lov til å være med i kampen.

Mesterskapet ble arrangert i Pordenone, Italia, 24. juli.

 

I år skulle hver rytter selv stille med både dernymaskin og pacer.

I mitt tilfelle fikk vi leid en dernymaskin fra Ballerup Superarena, hvor jeg til daglig trener. Paceren ble min egen trener, Kenneth Berner.

 

Erfaringen fra slike Dernyløp var i bunn og grunn minimal. Selv har jeg vært med i en del løp, men kun korte distanser og kun med profesjonelle pacere, hovedsakelig i 6-dagers løp, med unntakelse av et dernyløp i Ballerup Superarena mot gutta.

Det nye nå var at det var min egen trener som skulle kjøre derny’en. Selvfølgelig har vi trent sammen før, men aldri med den hensikt å sykle dernyløp. Vi har brukt derny i forberedelse til større løp, som så selvfølgelig også gjør at man tenker og trener på en anne måte. Så løpserfaring har Kenneth ikke, så det var et spennende prosjekt vi kastet oss ut i.

 

Turen startet mandag 22.juni kl. 01:30 fra København, med kurs mot Italia, i bil.

19 timer senere kom vi frem til hotellet, kunne sjekke inn og endelig falle til ro.

 

Dagen etter var det på tide å prøve banen, finne riktig fart og riktig gir til min sykkel. Vi fikk for det tyngste giret vi hadde, da banen var humpete (utendørs betongbane), og fatn ca. en passende fart som kan holdes over 16-30 km.

 

Onsdag 24. juli var det endelig tid til å sette startnummer på og kaste seg ut i noe vi aldri har prøvd før sammen.


Første prøvelse var kvalifikasjonen. De 4 første rytterne fra mitt heat kvalifiserte seg videre til finalen. Vi syklet 40 runder (totalt 16 km), med et heat som besto av beste profesjonelle pacerne, og utrolig dyktige ryttere - altså et hardt heat!


Starten gikk, Kenneth fant meg fort og jeg kom godt med på hjul. Dog kunne jeg merke at han var litt usikker i starten, og skulle vende seg til å sykle i felt, noe som selvfølgelig er forståelig nok når man aldri har gjort det før. Selv om avtalen var at jeg skulle stole på han (og jeg visste at han ville gjøre alt han kunne for å kvalifisere oss), gikk ejg fortsatt i panikk om hvorfor vi ikke bare lå klistret på hjul av de andre. 


I derny kommuniserer vi via roping (veldig moderne). Det er to ord vi som ryttere roper hvis det er behov for det; allè ( = fortere) og hoo ( = saktere) . 


Kenneth holdt litt for stor avstand i følge meg selv, og jeg kunne ikke annet enn å rope allè igjen og igjen uten å få den reaksjonen jeg selv ønsket. Litt panisk så jeg for meg at vi ikke kom til å klare å kvalifisere oss.

Heldigvis er Kenneth en tøff en og tok opp kampen.

Når det var 3 runder igjen til mål angrep vi. Vi fikk god fart på, suste forbi de andre, og kvalifiserte oss sikkert til finalen.

 

3 timer senere samme dag var det tid til finale. Finalen besto av de 8 beste rytterne og skulle sykles over 75 runder (30km). Altså dobbelt distanse fra kvalifikasjonen. 

Starten gikk kontrollert, dog med posisjonskamp. Kenneth var utrolig tøff og tok opp posisjonskampen mot de rutinerte pacerne, og vi klarte å karre oss opp fra en 5. posisjon til 2. posisjon. Og vi holdt oss her så lenge kreftene varte. Jeg klarte å svare på angrepene i starten, men jo høyere farten ble presset opp, jo større problemer hadde jeg. Til slutt måtte vi finne min egen fart og holde den, da kreftene løp tomme.

Vi endte på en fantastisk 6. plass.


Standarden og nivået for at dette er første gangen kvinnene deltar var sinnsyk. Pacerne til damene er de samme som for herrene, så de visste jeg var i verdensklasse. Men at damene likevel var så forberedt og så sterke, var utrolig kult.

Jeg må innrømme at jeg fikk virkelig blod på tann, og er en disiplin jeg virkelig ønsker å gå mye mer all-in i.

Drømmen, utover omnium, har nå også blitt derny.

Og det av mange grunner.

Jeg synes det er spesielt å kunne dele dette med Kenneth på en helt annen måte. Plutselig har jeg faktisk en lag-kompis på banen, i stedet for alltid å være «alene» på banen alltid med en trener som står på sidelinjen og roper og skriker. Det å dele alle de små opplevelsene underveis sammen er faktisk ganske stort. Og det at begge for en trøye hver når man vinner, er utrolig kult. Ikke minst, er det første gang jeg selv ikke skal være med i de psykiske kampene som finner sted. Det tar heldigvis dernypacerne seg av innbyrdes, og vi damene skal bare trå i pedalene.

 

Jeg gleder meg til fortsettelsen og er klar til å steppe opp nivået til neste år!


Forbedringspotensialet er stort, da både jeg kan lære å ligge enda tettere klistert på hjul og Kenneth stadig mangler løpserfaring. Jeg håper vi får mulighet til å trene dette mye mer fremover sammen.

 

Tsjekkia 18. juli og nytt samarbeid med OptimaSport                                   (Oppdatert 19/07-19)


Uken etter European Games var jeg hjemme en liten ukes tid i Norge for å lade batteriene, noe som var veldig godt. Det var noen dager treningsfri, før jeg startet opp igjen med både sykkel og styrketrening, før turen gikk tilbake til Danmark.

Banen i Danmark (i København) er lukket pga. nytt lysanlegg i taket, så den ene 1,5 uken som jeg nå var i Danmark ble brukt til trening på landeveien, samt en tur til banen i Odense.




Nytt sponsorsamarbeid

For nylig inngik kjeg et samarbeid med OptimaSport, som har hjulet meg med å få tak i massasjeben / recovery boots (link her: Optima Sport Recovery Boots Ultima K8)

Det er jeg utrolig glad for, da det er helt ideelt i en travel hverdag når jeg ikke alltid har tid til å dra innom min egen massør, Søren Christoffersen fra Frederiksberg Sportsmassage (link 

http://www.frb-sportsmassage.dk/). 

På denne måten kan jeg fortsatt få massert benene, få vekk den tunge følelsen og være klar til en ny treningsøkt!



 

Tirsdag 17. juli gikk turen til Praha sammen med trener Kenneth. Første gang jeg skulle prøve banen i Praha, så det gledet jeg meg til! Det er en utendørsbane på 333 meter, hvor det skulle arrangeres UCI omnium, kategori CL2.

Selve turen gikk smertefritt. Flyturen gikk uten problemer, vi ble hentet på flyplassen av arrangør ble kjørt direkte til banen, hvor vi fikk pakket ut sykler, trent litt på banen, samt ble budt på lunsj. Hotellet var kun 6-700 meter fra banen, så alt var veldig lett!

Selve banen var en fin utendørsbane, som var nylig renovert. Ingen bump og ikke en av de tyngre betongbaner.


Onsdag 18. juli var det tid for omnium.

Scratch-løpet var et hardt og aggressivt løp, hvor især de tsjekkiske jentene var på hugget. Det ble støtet igjen og igjen og igjen. Det var mange ryttere man skulle følge med på og mange hull som skulle lukkes underveis. Selv om jeg måtte jobbe utrolig mye, fikk jeg holdt feltet samlet, og det hele endte med en massespurt. Jeg fikk timet spurten helt perfekt, og kunne ta med meg seier’n i scratch-løpet!

Tempo-løpet var et hardt og aggressivt løp. Især på en lengre bane er det tungt å ligge i front og samle poeng. Klarte å time spurtene bra, så jeg fikk minst mulig føring og kunne konsentrere meg om å kun samle poeng. På et tidspunkt kommer jeg alene vekk, og får samlet 3 poeng på rappen. Fikk en seier i tempo-løpet også, og ledet derfor omnium samlet.

Eliminasjon var jeg igjen frempå, og hadde god kontroll. Fikk plassert meg der jeg ønsket, og fikk den kontrollen jeg hadde bruk for. Derfor kunne jeg ta med meg seier’n hjem her også, og hadde dermed 15 poeng ledelse til nr. 2 innen siste løp!

Poengløpet var et hardere løp enn vanlig, da vi fikk 12 spurter (normalt kun 8). Det tok hardt på kreftene, både for meg og mine konkurrenter. Til min fordel ble det kjørt et spurt-løp, hvor jeg kunne kontrollere spurtene, og fikk samlet mer enn nok poeng underveis. Dermed kunne jeg ta med meg årets første seier på banen! Det føltes utrolig bra, og er utrolig fornøyd med innsats og måten jeg syklet på!


Nå er forberedelsene i gang til neste store event; nemlig Derny EM for damer i Italia 24. juli!

Det er første gang det arrangeres for damer (det har kun vært for menn tidligere), så det blir utrolig spennende! Min pacer skal være min trener Kenneth. Det blir første gang for oss begge to av vi skal kjøre derny sammen til konkurranse (Kenneth kjører ofte som trening for meg, samt at jeg har syklet en del løp til 6-dagers løp og i Ballerup, men aldri som et «fritt stevne». EM kan aldri sammenlignes med andre konkurranser, da ryttere og pacere er mye mer forberedt og gira på å vinne).

Da vi kjenner hverandre ut og inn blir det et bra match og spennende hvordan vår taktikk blir i forhold til de andres.

 

Link til kvalifikasjon og finale finnes her:

http://www.treserecittadipordenone.com/wp/it/streaming-it/

 

Tidsskjema (ca.)

Onsdag 24. juli

Kvalifikasjon (16 km) kl: 17:10

Finale (30 km) kl: 20:45

 

Oppdatert plan følger.

 

 

Rapport fra European Games                                                  (Oppdatert 01.07.2019)

 

Mitt første European Games, og første gang jeg er med i et arrangement i regi av Olympiatoppen!

European Games ble arrangert i Minsk, Hviterussland, og er andre gangen det blir arrangert (det skal altså ikke forveksles med et Europamesterskap, da det ikke er helt det samme). Første gang var i Baku i 2015.

 

European Games er en forberedelse til OL, hvor opplegget er så å si det samme, med en utøver-by hvor alle nasjoner og idretter er samlet ett og samme sted.

 

Ankomst

Som alltid reiste jeg sammen med Kenneth fra København til Minsk. Alt gikk smertefritt, hvor all bagasje kom og vi ble møtt ved bagasjeutleveringen av frivillige fra arrangementet. Syklene ble fraktet til banen, mens vi ble tatt med til utøverbyen hvor vi ble møtt av den norske lederen, Guro. Vi fikk en hyggelig introduksjon, utdelt en klespakke og tildelt en leilighet. Jeg delte leilighet med ei jente fra badminton Elisa, hvor vi hadde vært vårt soverom, separat toalett, dusj, kjøkken og gang.

Som noe av det første (faktisk før jeg fikk nøklene til leiligheten), ble jeg plukket ut til dopingkontroll. Fikk heldigvis lov til å få med meg en følger, og etter at jeg meddelte min ankomst, fikk jeg tid til å spise en god lunsj i den gigantiske matsalen. Og så var jeg klar til tisseprøven. Alt i alt tok det 1,5 time fra jeg meldte ankomst til jeg var ferdig, noe som må sies å være en rekord fra min side! Normalt bruker jeg 3-4 timer 😉

 

Utøverbyen

Selve utøverbyen var utrolig flott! Det var en studentby som de hadde gjort litt om på. Det var nok rundt 8-9 bygninger hvor utøvere og ledere bodde, og alle nasjoner hadde i tillegg en oppholdsstue, behandlingsrom og hva de nå ellers hadde bruk for.  Ellers var det en stor matsal som var åpen døgnet rundt, fri klesvask, cafeer, snacks og spillerom. I tillegg hadde de laget et styrkesenter, samt at det også var en friidrettsbane i selve byen. Ute var det også en del frirom, med lek og moro, blant annet en virtuell avdeling, hvor man kunne kjøre bil og fly! Det var egne busser som gikk direkte til de enkelte arenaer, busser som gikk inn til sentrum og videre til andre arenaer, samt fri tilgang til offentlig transport. Så det å arrangere et stort idrettsarrangement klarte de altså helt utmerket! Det er veldig få ting man kunne sette fingeren på, og mitt største savn var nok en god seng og aircondition.

Jeg er litt sær på senger, så jeg var nødt til å ha 4 stk. skumbeskyttelse fra min sykkelkoffert for å kunne sove nogenlunne OK. Ellers var alt perfekt, og de virket til å ha full kontroll på alt.

 

Den norske leieren

Den norske leieren var en mindre gruppe av 36 utøvere, fra 10 idretter. Totalt fikk vi 2 bronsemedaljer og 16 x topp 10 plasseringer. Antall medaljer var det samme som fra Baku, men flere topp 10, noe som sånn sett er bra! Jeg fikk ikke så mye tid til «å henge» med de andre, da alle har forskjellig rytme og konkurransedager. Min room-mate så jeg nesten aldri og vi var veldig gode til å unngå hverandre ubevisst 😉 Fikk møtt de fleste når vi spiste, og fikk en god snakk med både badminton og bryting. Selve gruppen var en utrolig koselig gjeng, en engasjert og nysgjerrig gjeng, med mye positiv og god energi! Så stemningen var i hvert fall på topp!

 

 

Konkurransene

Poengløp

Min første konkurranse var poengløp. Jeg endte på en 7. plass med totalt 12 poeng, etter at jeg ble nr .2 i første spurt, midt-spurten, samt siste spurt.

Det var et hardt løp (selvfølgelig), hvor jeg hadde store ambisjoner til meg selv. Dessverre mistet jeg det avgjørende bruddet, og fikk ikke tatt en runde med de 4 som så endte med å kjempe om medaljene. Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Både ja og nei. Man vet ikke hvordan løpet vil bli på forhånd, og man er nødt til å ta noen sjanser og føle på hva som er riktig der og da.

De første 15 rundene var ikke spesielt harde. Mye tydet på at det kunne bli et spurtløp, og derfor gikk jeg etter spurtene. Dette ble så endret, og det endte med å bli et løp hvor det gjaldt å ta runder fremfor spurter. Løpet ble ikke vunnet av forhåndsfavorittene, Nederland og Italia som endte på hhv. 5. og 6. plass. Man vet aldri hva som skjer i et løp hvor det er 24 jenter som har hver sin plan, men samme drøm og mål. Jeg gjorde mitt beste, og selv om jeg både er fornøyd og misfornøyd på samme tid, er det bare å ta med lærdommen videre og fortsette å tro og drømme om at jeg også får en medalje snart 😊

 

Scratch

Dagen etter var det scratch som gjaldt, og igjen så gledet jeg meg enormt mye. Det var et løp som ble kjørt kontrollert, i jevn, høy fart hele veien. Det første riktige bruddet kom når det manglet 7-8 runder til mål fra Russland. Ingen gikk etter, og avstanden vokste. Når det var 3,5 runde igjen gikk feltet i stå, alle slo opp i banen og jeg kom brasende nedenunder på sort linje. Jeg fikk fort et hull på ½ banelengde. Spurten var i lengste laget, men siden hullet var der, gikk jeg all-in og så meg ikke tilbake. Jeg fikk hentet russeren når det var 1 runde som gjensto, og jeg hadde fortsatt god fart på. Dessverre blir jeg hentet med 60 meter igjen til mål og ender på 5. plass.

Bortsett i fra at jeg så for meg medalje, kan jeg ikke være annet enn fornøyd. Jeg gav alt hva jeg hadde, jeg kjempet hele veien til målstreken og jeg trodde på det. Det lykkes ikke, men jeg gjorde mitt aller beste for å klare det.

 

Omnium

Omnium er alltid et vanskelig løp, med mange løp som kan gå begge veier.

Scratch gikk dessverre ikke min vei, hvor jeg igjen fikk startet spurten for tidlig, ble sperret inne og endte på en 12. plass.

Tempoløpet derimot gikk etter planen, og jeg fikk tatt en runde med 8 andre, hvor jeg ender som nr. 7 etter en deplassering, grunnet at jeg ikke holdt helt min linje i siste spurt.

I eliminasjon gjorde jeg mitt beste, og kjempet til det var tomt for krefter. Lå for mye i front, men ville heller dø i front enn å bli sperret inne i feltet. Endte derfor som nr. 7.

Poengløpet var planen å holde Hviterussland sitt hjul, da jeg visste hun skulle prestere. Det gikk også i en viss grad, inntil det viste seg at hun hadde en alt for stor motor, og klarte å sykle fra meg. Jeg ga hva jeg hadde, og endte til slutt på en samlet 10. plass.



Alt i alt er jeg fornøyd. Jeg ga det jeg hadde, og jeg prøvde når jeg så at momentene var der. Det gikk ikke min vei medaljemessig, men jeg fortsetter å drømme og tro på at jeg vil lykkes!


Tusen takk til OLT, NCF og Kenneth for en fanastisk tur og for en fanastisk mulighet!

Uke 3 i T-Town, USA                                                                                      (Oppdatert 16.06.2019)


Etter 2 fanatiske uker var jeg klar til å ta fatt på den siste uken her i USA!

Uken startet godt, med overskudd til tross for en hard helg. Dog ble jeg hardt rammet allerede tirsdag med manglende overskudd og en tung kropp. Hadde sprint (UCI CL2) om formiddagen, kun som en morsom avveksling. Kvalifiserte meg ikke videre, men gøy var det. Det var litt hardt, da det var mye vind, og da jeg ikke er en sprinter er jeg ikke helt vant til å trene teknikk i alt slags vær. Fikk en OK tid, og kunne ta hjem og slappe av.

Planen var å sykle tirsdagsløp om aftenen, og prøvde også. Men var nødt til å kaste inn håndkleet og innrømme at jeg ikke hadde hverken lyst, motivasjon eller overskudd. Dro tilbake til leiligheten, og sov 12 timer! Så litt trøtt var jeg nok.

Onsdagen ble brukt til å samle krefter og overskudd igjen. Enda en god natts søvn med 10 timer i banken gjorde at jeg begynte å føle meg optimistisk på at jeg skulle bli klar til helgen.

 

Fastest Man/Women on Wheels

Fredag 14. Juni var det omnium. Som i bunn og grunn startet bra, om vi bare hadde fått de riktige resultatene. Da spurten startet viste omgangstelleren 1 (som alltid). Når vi kom i mål sto det fortsatt 1. Det er ikke noe jeg titter på når jeg sykler spurt, og slo derfor opp i banen. Resultatet ble derfor at i stedet for nr. 5 ble jeg nr. 19, noe som selvfølgelig påvirket meg en del mentalt.

Klarte likevel å prestere til tempoløpet som jeg vant. Rykket opp fra nr. 19 til 6. plass, men klarte ikke å holde motet helt oppe til eliminasjon. Resultatene var forsinket, og til mange av løpene fikk vi ikke resultatene i det hele tatt, kun startlisten. Mye frustrasjon og negativ energi er dessverre ikke noe jeg presterer godt på. Eliminasjon gikk som det gikk, og det samme med poengløpet. Totalt endte jeg på en 9. plass, som er OK med tanke på omstendighetene.

 

Lørdagen var det poengløp på programmet, noe jeg heller ikke gledet med ekstremt mye til. Stadig påvirket fra gårsdagen og hadde ikke helt klart å komme videre. Syklet derfor et OK løp, og endte på 7. plass.



Fuji

Fikk også endelig møtt Fuji fra USA, noe som er utrolig koselig! Etter 2 år med mails var det deilig å endelig sette ansikt på navnene jeg har skrevet med. Utrolig prositive, imøtekommende mennekser som jeg gleder meg til å videre samareid med! 

Og om jeg er heldig venter det kanskje en ny OL sykkel på meg i fremtiden? 


 

Race Avenue Criterium

Søndag var ny dag med nye muligheter! Ny plass, andre ryttere og et løp uten press på!

20 runder à 1km med litt under 20 damer til start. Det var et aggressivt løp med 5 spurt-premier underveis, hvor farten gikk opp og ned. Flere ryttere prøvde å komme i brudd, men ingen lykkes og det var klart for en fellesspurt.

Fikk forøvrig 4/5 spurt-premier underveis!

Selve spurten var spennende. Oppløpet var langt og det var fort gjort å starte for tidlig. Selv hadde jeg planer om å ha is i magen og vente litt. Andre var dog utålmodige og flere av de hurtigste rytterne åpnet tidlig. Jeg var litt bokset inne i starten, men når jeg først kom løs, fikk jeg også fart på og vant løpet! Det var den perfekte avslutningen på oppholdet her i USA! Årets første seier – det smakte godt!

 

 

Oppsummering

Oppsummert har det vært en helt fantastisk tur til USA! Det har godt over forventning, med tanke på at når jeg kom til USA kunne jeg ikke en gang sitte på en sykkel i mer enn en halv time uten å få smerter. Jeg har fått syklet 8 løp, og fått 5 pall-plasser.

Jeg har hatt mye trening, mye hard trening og utrolig bra selskap. Humøret har vært på topp og vi har hatt så å si alle muligheter rett foran nesen på oss. Jeg er utrolig glad for at vi fikk til denne turen og håper virkelig at vi får sjansen til å komme tilbake igjen allerede neste år.

Kombinasjonen med å samle UCI- poeng, trene hardt på både og landevei med andre uten å skulle reise gir en utrolig god ro og flyt. Det er helt klart en tommel opp fra min side!

Nå venter turen tilbake til Danmark, før European Games går løs om 1,5 ukes tid!

Ellers vil jeg bare takke alle som har hjulpet meg å få til turen, og ikke minst, til min trener Kenneth som var med! Det er alltid en stor hjelp og motivasjon :) 

Uke 2 i T-Town, USA                                                               (Oppdatert 10.06.2019)


Uke 2 i USA ble brukt til god trening i ukedagene, med både styrketrening, intervaller på landevei og bane, samt tirsdagsløp på banen – hvor jeg vant 2 av3 dameløp, ble nr. 3 i det siste løpet, samt nr. 5 i herrenes poengløp, hvor jeg fikk hele 4 poeng underveis!

 

Det er alltid mange å trene med, og mye av tiden går til å trene med Kenneth, min trener og min sørafrikanske venn Claudia og østeriske venn Verena. Ellers trener jeg med de som vil og har lyst til å være med i vårt program!

 


Onsdag var ellers en spennende dag med mediadag, hvor vi ble intervjuet og fikk snakke om hva det betyr for oss å være i T-Town. I tillegg ble dagen brukt til trening på banen, hvor jeg var så heldig at jeg fikk trent sprint med supersprinteren Pervis! Det er alltid stas å trene med de beste og lære fra de beste. Det er en av de gode tingene med T-Town, at det alltid er noen å trene med og alltid noen som er gode og inspirerende.

 

Fredag og lørdag skulle det bli kjørt Festival of Speed, med scratch på dag 1 og omnium dag 2.


 

Scratch

Det var et stort felt til start med over 30 damer! Scratch-løpet var et vanskelig løp, med mye taktikk, ryttere som prøvde å stikke og nivåforskjell mellom ryttere, som førte til mange hull underveis.

Ingen ryttere kom løs, men 2 ryttere lå lenge i brudd. Jeg holdt hodet kaldt og ventet på min sjanse, nemlig spurten. Den ene rytteren fanget jeg underveis i min spurt, mens den andre manglet jeg 35 meter på. Altså endte jeg på en flott 2. plass, noe jeg er utrolig fornøyd med! Jeg klarte å holde holdet kaldt, vente på momentet hvor jeg vet jeg er best, og jeg klarte å fyre av en superspurt hvor ingen holdt hjul på meg!

En god dag på banen!

 

Omnium

Dagen etter var det omnium. En utrolig lang dag på banen, da programmet ikke var fullt oppdatert når vi la oss i går. 12 lange timer på banen!

Vi kom alt for tidlig ut på banen, 4,5 time før vi startet.

Scratch startet igjen godt, og jeg holdt meg til planen. Altså at gå for spurten. Da det var 2 ryttere ute foran (1 som hadde tatt igjen feltet) og en annen i brudd, endte jeg på en fin 3.plass.

I tempo klarte jeg igjen å komme løs fra feltet, og fikk tatt 3 poeng innen jeg ble hentet. Totalt endte jeg på en fin 4. plass.

I eliminasjon var jeg sliten, litt ufokusert og klarte ikke helt å kjempe i toppen. Jeg røk ut alt for tidlig, og kom på en 10. plass. Dermed var det tett i toppen innen poengløpet, hvor jeg lå på en delt 3. plass med 3 andre ryttere. Det var 4 poeng opp til nr. 1, 2 poeng opp til nr. 2, mens 4 av oss lå på samme poengsum. Poengløpet ble kjørt aggressivt fra start, men ryttere som var aktive hele veien. Jeg hadde null kontroll og null oversikt på poengene som ble delt ut underveis, og følte jeg jeg lå på halen hele veien, fikk null poeng og det føltes ut som de andre syklet i ring rundt om meg.

Overraskelsen var derfor stor når det viste seg at jeg hadde endt på en 2. plass i omnium, hvor jeg hadde fått 8 poeng underveis! Det kom virkelig som en overraskelse da jeg trodde jeg hadde mistet pallen og hadde endt på en 6. plass. Slike overraskelser er alltid morsomme 😊  

 


Historic Riverton Criterium

Helgen ble avsluttet med en tur til New Jersey for å sykle gateløpet Riverton, som jeg vant for 2 års siden. Criterium er alltid morsomt og utfordrende, og gledet meg veldig til å sykle gateløp igjen! Høy puls og nervøsitet før snart. Kom godt i gang fra start, og fikk den plassen jeg ønsket i feltet. Det var to spurtpremier underveis, hvor jeg fikk den første spurtseieren. Kom direkte ut i et mindre brudd, men ble fort hentet, da vi var to favoritter som kom avgårde. Kort tid etter stikker en fra min tidligere team, Pickle Juice, og jeg kommer med på hjul. Vi får fort i gang et bra samarbeid, og avstanden til feltet øker litt eller litt. Underveis får jeg en spurtpremie til.


Totalt var løpet 25 runder à 1,2km, hvor vi er i brudd i 18 av dem. Og kommer alene hjem i mål! Spurten var dog noe kaotisk for min del, da jeg ut i siste sving innen oppløpet (300 meter ca), treffer mest sannsynlig et hull i veien så kjeden faller ned fra den store til den lille klingen foran. Mister selvfølgelig momentet på det og taper spurten, og ender på en superfin 2.plass. Sånn er sykling, og ikke minst landeveissykling med gir 😉 Uansett var det er morsom dag på sykkel, med godt vær og høy puls!

Og ja, fikk til og med tid til å leke litt turist inen i Philadelphia! 




Nå ser jeg frem til min siste uke i USA, hvor det på tirsdagen er tid for å være sprinter (sykler UCI CL2 sprint), mens til helgen er det nytt omnium om fredagen, poengløp om lørdagen og criteriumsløp om søndagen! Dessverre synes jeg tiden har gått ALT for fort, og skulle ønske jeg skulle være her mye lenger!

Velkommen til USA!                                                                            (Oppdatert 01.06.2019)


Etter mye om og men ble det, heldigvis, bestemt at jeg og min trener Kenneth skulle reise til Trexlertown (T-Town) i Pennsylvania, USA for å starte banesesongen.


Den opprinnelige planen var at vi skulle sykle 3 UCI ritt i Tsjekkia, hvor vi skulle fly frem og tilbake nesten hver helg. Etter min mening synes jeg det ble en alt for stor belastning på meg med mye reising og alt for dårlig kvalitet på hva jeg ellers kunne gjøre i hverdagen. Derfor ønsket jeg å ta 3 uker til USA, hvor jeg kunne få god trening, 4 UCI-løp, samt 2 gateløp inn i min treningsblokk, uten at dette skulle gå på bekostning av min daglige trening. Med god hjelp fra organisasjonen på banen i T-Town og tillatelse fra NCF fikk vi derfor til å ta turen over til USA på et minimalt budsjett.


31. mai tok vi et direkte fly fra København til Newark med 3 sykler, rulle, hjul og litt klær. Reisen gikk smertefritt, alt utstyret kom frem og var like helt. Vi ble møtt med godt vær, fikk rullet ut benene og funnet ut hvor vi skulle bo. Litt kaos med akkurat overnatting, da det var blitt fullbooket der vi opprinnelig skulle bo, men alt løsne seg enkelt og greit. Etter 2 døgn på hotell ved banen, fikk vi en liten studentleilighet i Kutztown. Så heldig som vi nå var, fikk vi lov til å låne et fint treningssenter rundt om hjørnet og alt gikk etter planen.


Treningen startet bra hvor vi fikk selskap fra både Sør-Afrika og Østerrike, noe som alltid er gøy når man er flere. Og det beste av alt; min egen hofte er så mye bedre at jeg kan trene uten å bli hemmet av den. Takk til alle som har hjulpet meg å bli smertefri igjen!

Etter 3 gode treningsdager var det tid til sesongens første baneløp!

 


Fredag 31. mai ble det kjørt BLR All Stars CL2 omnium for damer, pluss 3 alminnelige PRO-AM løp. Det gikk over all forventning og startet suverent for min del! Selvfølgelig var jeg usikker på formen etter 1 uke sengeliggende, samt at jeg ikke følte at jeg var det jeg skulle formmessig.

Jeg vant spurten i første løp, scratch, og ledet derfor fra start. Jeg ble nr. 4 i tempoløp med 2 poeng, og lå fortsatt i ledelsen. I eliminasjon ble jeg nr. 3, og lå derfor med 2 poeng i ledelsen ned til Allison fra Canada. Taktikken var å holde hennes hjul, og sørge for at hun ikke kom forbi meg. Vi kjørte derfor vårt helt eget løp i selve poengløpet, hvor vi så å si ikke fikk et eneste poeng underveis (jeg fikk dog 1 lite poeng). Resultatet ble at jeg endte som nr. 2, slått med 1 poeng av amerikanske Kimberley Geist, mens Allison mistet pallen og endte som nr. 4, også slått av en amerikaner.


Alt i alt er jeg fornøyd. Jeg var nok litt bitter der og da, da jeg alltid, under alle omstendigheter ønsker å vinne. Men ut i fra hvordan jeg kjørte, hva jeg gjorde, og hvor nervøs jeg var for min egen form, er jeg utrolig fornøyd og må ærlig innrømme at det var så gøy å starte med baneløp igjen etter 3 måneders grunntrening!


De kommende dagene blir igjen brukt til god trening på veien, på banen og i styrkesenteret. Til helgen venter 2 dagers UCI CL1 baneløp, (fredag og lørdag) mens vi avslutter helgen (søndagen) med et gateløp!

Stayed tuned!

Hva har skjedd i mai?                                                                           (Oppdatert 21.04.2019)


Mai har vært en utfordrende måned med mange "up and downs."

Etter mange gode treninger i april, sleit jeg i mai. Det var en bra uke etterfulgt av en uke med manglende energi, for så å bli en bra uke igjen, for så å bli hemmet av en hofte som ikke ville være på lag med meg. 


Personlig er jeg veldig styrt av min trening, både hverdagslig, men også mentalt. Det er mange som sier at man skal lære å skille mellom det å være syklist og det å være seg selv. At man ikke er idretten sin. Det er sant nok i seg selv; jeg er ikke kun en syklist. Men det er den største delen av meg. Det er samme som å si at en bankdirektør som jobber 60 timer i uken ikke skal bli påvirket dersom økonomien til banken stuper. Selvfølgelig skal man bli påvirket, og når noe betyr så mye for en så skal det sette sine spor. Sånn er det bare, og personlig vil jeg ikke endre på at mine følelser blir styrt av hvordan min trening går. 


Uken tilrettelegges ut fra hva jeg skal trene. Hva jeg har tenkt til å spise, når jeg skal jobbe, når det passer å handle, vaske, møte venner osv. Alt planlegges ut fra treningens varighet, belastning og hva som kommer dagen etter.

Alle planer går jo skeis med en gang treningen endres, kroppen ikke fungerer som den skal og dagen ikke går som planlagt og forberedt. Trener man mindre skal man spise mindre. Er jeg sliten gidder jeg ikke gjøremålene mine. Er jeg sur på grunn av treningen vil jeg ikke møte andre. Og sånn er jeg. 


De siste par dagene har jeg hatt en hofte som har plaget meg, så jeg ikke har fått trent og syklet som jeg skulle. I oppkjøringen til USA og med European Game 5 uker unna. Det har ikke vært optimalt eller særlig moro. 

Dessverre kommer det som en følge av toppidrett. Tiltak har blitt gjort, jeg har vært heldig å få hjelp av både min trener Kenneth til massasje, min egen massør Søren fra Frederiksberg Sportsamassage, samt gode tips og råd fra bekjente til hva som burde gjøres. Det er allerede på bedringens vei, og selvfølgelig blir alt bra innen USA. 

Selv om jeg bekymrer meg om tapt trening, dårlig form og ikke den progresjonen som jeg selv hadde sett for meg, så må man regne med større og mindre bump på veien, og en progresjon som går opp og ned som en berg og dalbane. Heldigvis minner det meg også på hvor mye jeg setter pris på de harde dagene hvor jeg kan og vil presse meg maks. Og jeg gleder meg allerede til de dagene. Motivasjon gir deg hvert fal til å komme opp på hesten igjen og kjempe videre for mine mål og drømmer. 


USA er nå kun en ukes tid unna, og jeg gleder meg utrolig mye å komme tilbake til Pennsylvania med mine fine Amish-venner som de nærmeste naboene. Søndagstrafikken med hest og kjerre, og alle unge og gamle som har sin sykkel som transportmiddel. Og ikke minst banen, konkurransene og bare det å komme ut og reise igjen som jeg elsker så høyt!


Hva har skjedd i april?                                                                                   (Oppdatert 28.04.2019)

Det har vært en litt «roligere» periode siden testen på Olympiatoppen. Ikke rolig i den forstand at det ikke har vært trening, men jeg har holdt meg så å si i Danmark, med minimalt av reiser og konkurranser.

Det har vært i bunn og grunn veldig deilig å ha tid til å bare trene og faktisk oppholde seg ett og samme sted, i stedet for å fare rundt som jeg ofte gjør.

 

Jeg kan ikke si jeg var 100 % fornøyd med testen fra Olympiatoppen. Etter dette har nye mål blitt satt som jeg og min trener har jobbet mye med for at jeg skal forbedre mine tall til neste gang.

Dette inkluderer høyere watt-tall på både det helt eksplosive (som peak-watt), samt det anarobe (1minutt) og de lengre VO2-maks (5min og 10min). Og ikke minst, hvis man bare kan gå litt ned i vekt, så blir jo tallene også bedre i forhold til watt/kg. Så det jobbes hardt i kulissene og tiden er noen ganger litt knapp!

Treningen har gått bra, litt småsyk i ny og ne, men ikke noe mer enn at det nok bare har vært mye på en gang.

 

Wattbike

Været har heldigvis også blitt bedre, så det er mer trening ute på landeveien, samt at det er litt mindre banetrening enn før.  Sesongen er lang, og det blir nok av bane når selve banesesongen virkelig skytes i gang.

I tillegg har jeg vært så heldig at jeg har fått en form for Wattbike hjemme (en VeloTron), som jeg får lov til å låne av Olympiatoppen, noe jeg er utrolig glad for! Har kun testet den en gang foreløpig, men gleder jeg veldig til å ta den skikkelig i bruk til spurt-trening, i kombinasjon med trening ute på veien. Den er smart, den er ond og den er effektiv!

 

Påsken

Påsken brukte jeg hjemme i Norge, noe som var tiltrengt. Det er ikke så ofte jeg har tid til å dra hjem lengre, dessverre. Det er alltid godt å komme hjem til familien og bli vartet opp, og få ny energi. I tillegg er det gøy å komme tilbake til det gamle (eller nye) sykkelmiljøet i Drammen Sykkelklubb, få mange gode samtaler med de lokale rytterne, samt trene på de gamle, kjente veiene som en gang i tiden ga meg blod på tann til å satse profesjonelt. Mange gode minner kommer frem, og man finner virkelig tilbake til gleden til å bare sykle. Jeg koste meg i påsken med mange timer på sykkelsetet, ingen press om å levere visse watt, og fikk syklet mine gode, gamle bakkeintervaller. De var like harde som jeg husket! Fordi tiden gikk så fort var det så mange andre ting jeg ikke rakk. Jeg får litt dårlig samvittighet ovenfor mine gamle venner som jeg ikke engang rakk å møte (ikke en eneste en!). I stedet «måtte» jeg rundt til noen sponsorer, hente min flotte, nye FUJI landeveissykkel fra Birk Sport og noen andre «småting», som nye Bont sko og en smart ny sykkelkoffert. I tillegg fikk jeg presset inn en ettermiddag oppe på campingen på Blefjell. Snø og skiføre var det gitt, men som den vaskekte syklisten jeg har blitt, syklet jeg opp dit og brukte heller tiden på å få litt farge i ansiktet.

 

Landeveisløp

Det har blitt tid til å sykle 2 lokale landeveisløp her i Danmark også. En innen påske og en etter påsken. Dog gikk det ikke helt etter forventningene, og ingen pallplass på meg. I år er jeg en ensom svane, og har ingen lagkamerater, da jeg representerer DBC (banen her i Danmark). Det kan jeg tydelig merke er litt hardere enn før når jeg hadde et større team bak meg. Jeg har blitt hhv. 4 og 5 i de løpene jeg har syklet, uten at det har gitt meg så mye. Det er et større damelag i løpene, og når vi er så få blir det til at de støter igjen og igjen og igjen, og til slutt kan jeg ikke være med i alt. God trening? Sikkert. Gøy? Nja, det kan jeg ikke si helt sikkert. Men sånn er nå det. Jeg tar det for hva det er, og bruker det som en del av grunntreningen.

 

Jeg har fortsatt 4 uker igjen i Danmark med grunntrening, ingen reiser, og maks 2 landeveisløp før moroa starter, reisinga starter og de morsomme baneløpene skytes i gang!


HUSK at jeg fortsatt har noen ZiZU briller til salgs hvis noen trenger! Pengene går til å finansiere satsningen mot OL i Tokyo!

Sesongplan oppdatert, test på Olympiatoppen overstått og sportsbriller til salgs!


(Oppdatert 24.03.2019)

 

Testing hos Olympiatoppen

Tirsdag 19. mars var jeg og treneren min Kenneth hos Olympiatoppen, hvor jeg skulle igjennom flere tester i løpet av dagen.

Vi fløy fra København dagen innen, og sov over på Sporthotellet.

Dagen startet med en noen blodprøver, før det gikk videre til Dexascanning, for å se hvordan det sto til med bentetthet, muskelmasse og fettprosent. Heldigvis var alt godkjent og til tross for litt off-season, og kanskje ikke den beste kosten, var ikke resultatene så "ille" om fryktet!


Den første testen på sykkel var en «koselig» laktattest og VO2maks test. Beklageligvis hater jeg det virkelig, og jeg klarte ikke å sette meg opp til det. Alt var feil og alt var teit. Sykkelen var dum, setet gjorde vondt, det var alt for stille i rommet, det var kjedelig, lite motiverende, irriterende å ta maske av og på, neseklype av og på, finger til å presse blod ut. Nei takk, ikke en test jeg gidder - og derfor klarte jeg ikke å yte maks i det hele tatt. Mitt hode kan gjøre underverker, men det kan også bære utrolig sta og lite imøtekommende. Det var det til denne testen :D 


En times pause før neste test var en 10 min all-out-test på egen sykkel og Tacx rulle. Ikke særlig motivert her heller, og fortsatt litt sur fra forrige test. Men det å komme over på egen sykkel, eget sete og endelig føle jeg var i kontroll førte til at denen testen var morsom og her hadde jeg lyst til å yte! Jeg gav hva jeg hadde, og endte på 10 mmol i laktat - så det må vel være godkjent :) Så nå var hodet med, og det var min venn igjen! Og ja, så fikk jeg spilt litt musikk fra mobilen, så det hjalp jo det også når man elelrs har 4 mennesker som nistirrer på en.


Videre var det en liten tur innom ernæringsfysiolog, hvor dexa-scanningen ble gjennomgått og ellers bare løs snakk. Er jo selv utdanna, så hadde ikke så mye å spørre om. Jeg vet ikke alt, men jeg har rimelig god kontroll på meg selv, og vet selv hvor de største utfordringene ligger.


Hastverk er lastverk sies det. Men det gikk i ett. Etter ernæringsfysiolog var det videre til Wattbike for å sykle "poengløp";  8x10 sek repeated sprints med 2,5 min tempo i mellom. Nok min favoritt! Utrolig gøy, utrolig hardt. Det var noe for meg!


En kort dusj, også skulel dagen avsluttes med en benpress-test. Progressiv vekt på, hvor det ble målt hurtighet og watt som ble produsert. Igjen en morsom test som var akkurat til meg!

 

Nå er det bare å vente i spenning og se hva resultatene sier og om ledelsen er fornøyd med hva jeg kan! Første test er det nok ingen som er fornøyd med, men håper de andre kan gi et bilde av hva jeg kan og hva som er min styrke som banerytter!


 

Sportsbriller fra ZiZU

Jeg har også vært så heldig som har brukt noen fantastiske ZiZU briller siste 1-1,5 års tid.

Jeg møtte ZiZU til en verdenscup i Canada, hvor jeg sto og manglet briller til landeveien. Planen var ikke sånn sett å bli sponset eller inngå noe videre samarbeid, bare å få et par briller til en billig penge. Dog kom vi i god snakk, hadde mange av de samme verdiene og delte store deler av samme historie. Jeg fikk med meg noen briller hjem, som jeg ble forelsket i. De satt godt, de tåler så å si alt, og det er mange variasjoner med farger og størrelse. Så det er et merke jeg virkelig kan stå inne for. Da jeg fikk tilbud om å få 8 stk som jeg kunne selge takket jeg ikke nei. Så dersom noen vil prøve de samme brillene jeg har til en god pris, er det bare å ta kontakt. Selvfølgelig er det en fin mulighet til å ha litt ekstra lommepenger, men det er ikke grunnen til at jeg selger dem i utgangspunktet. Grunnen er at det er et merke jeg kan og ønsker å sette mitt navn ved, en kvalitet jeg kan stå inne for og verdier til et selskap som jeg støtter.

Jeg er ikke forhandler. Jeg har det jeg har, og kan selge det jeg får. Jeg er fortsatt bare en toppidrettsutøver som ønsker å leve av sporten og være et godt forbilde 😊 Så jeg kan ikke skaffe alt av hva som finnes, og jeg kan ikke svare på de mest detaljerte spørsmålene. Men jeg kan fortelle om min egen erfaring og mine egne synspunkter. Og jeg er selv veldig fornøyd. Dersom du har noen spørsmål eller ønsker et par selv, kan du bare ta kontakt med meg på mail eller sosiale medier.


Du kan se hva de tåler HER!

Og les mer om dem HER!





  Off season er over og det jaktes nye mål!                                                 (Oppdatert 15.03.2019)

 

Etter ca. 2 uker etter VM er det på tide å komme ordentlig i gang igjen!


Den første uken ble brukt minimalt på trening da jeg hadde et flytteprosjekt i gang, Det var ikke langt jeg skulle flytte, men fra 4. etasje til en kjellerleilighet. Det tok ca. 3 dager å få orden på det. 

I mellomtiden jobbet jeg også med å utarbeide en sesongplan for resten av året, som jeg er har blitt ganske så fornøyd med. Det innebærer som alltid 3 CL1 løp og 3 CL2 løp for å kunne kvalifisere meg på nytt til verdenscupen. Herunder er 3 ukers reise til USA som jeg ser veldig frem til! 

Et utkast til plan kan ses på bildet til høyre. 


Ellers har tiden blitt brukt på å lete etter sponsorer som alltid, hvor jeg har vært så heldig å få innvilget et nytt legat fra Eckbos Legat! Tuen takk, det er en veldig stor hjelp på veien til å kvalifisere meg til OL! 



I neste uke kommer et nytt innlegg med flere planer om sesongen, samt at jeg skal en tur til Olympiatoppen for å testes.